Dette har vært en uke. Sånn virkelig, EN UKE. Noen virvelvind-dager med mange følelser, åndeløs spenning, store avgjørelser og endringer, gode nyheter, triste nyheter, glede, sorg – og litt syke barn. Og jeg hadde ingen intensjoner om å sitte her og skrive blogg i dag. Lørdagen skal for det meste brukes til jobb. Men det som skjedde da jeg satte meg ned for å slappe av litt og fordøye alt som har skjedd de siste 5 dagene i går kveld, traff så midt i planeten og hjertet at jeg må skrive noen ord. For plutselig dukket en nyhetsmelding opp på mobilen min.
«Artisten Hans-Erik Dyvik Husby er død.»
Kanskje ikke helt ordrett, men uansett ble jeg helt satt ut. Hank von Helvete. Hank von Hell. Hertugen. Ja altså, kjært barn har mange navn sier de. Og det kan nok stemme.
Det skjer jo innimellom at kjente mennesker går bort, og det er ofte trist, men denne traff nesten litt personlig. Hans-Erik var en stor veteran-venn. Vi er en veteran-familie. Og i den forbindelse har vi truffet ham noen ganger. Hvorav første gang, i 2018, var den mest minneverdige. Da vi satt og snakket med ham i flere timer. Da han reiste seg opp og sang for oss. Da det ble et blogginnlegg av det.
Det er lett å komme med fine ord og superlativer når noen går bort. Jeg kopierer heller inn noe av det jeg skrev da han levde. Etter å ha lest reaksjoner fra kjendiser og andre mer vanlige mennesker, skjønner jeg at inntrykket vi fikk av ham stemmer på en prikk. Han var virkelig den snille, godhjerta, ydmyke og inkluderende mannen som vi traff. Continue reading “De beste går først”