Sommerens soundtrack

Når vi er i USA blir det naturlig nok en del tid i bilen. Ikke minst i Texas, hvor det ofte blir så varmt at man nesten kjører fra dør til dør. I år begrenset selve roadtrip-delen seg til en uke nedover til Texas-kysten, noe som var uvant etter to år med kjøring fra øst- og vestkysten. Neste år blir det muligens en lengre roadtrip igjen. Jepp, allerede delvis under planlegging. Og når vi kjører bil, langt eller kort, så står radioen alltid på. Fortrinnsvis en kanal med countrymusikk. I Dallas har vi vår helt egen favoritt, 99.5 The Wolf. Kall oss gjerne avhengige. Og hver sommer ender jeg opp med nye favorittsanger som minner meg om akkurat den sommeren, akkurat den plassen eller akkurat den følelsen. Så også i år selvfølgelig. Og hva er bedre å gjøre på en deilig, varm og solrik dag som denne enn å dele årets favoritter med dere.

Bil-selfie der altså.

Den første er egentlig ikke en sang som minner meg om sommeren, men kanskje heller årets sang for meg. Denne hørte jeg første gang på vei til ultralyd med Megan i magen. Og den traff rett i hjertet. Den ga meg en følelse av ro, at dette skulle gå bra. Og sånn så det jo ut lenge. Megan var regnbuen over hodet mitt. Dette er sangen som på en måte symboliserer henne, og nå også gir meg et slags håp for fremtiden. Faktisk så gikk denne sangen nesten på repeat da jeg satt med den lille kisten hennes på fanget fra Oslo til Asker.

Sang nummer to er også relatert til Megan. Den heter til og med rett og slett det, Megan. Denne dukket opp da jeg rett etter at hun ble født søkte på sanger som inkluderte navnet Megan. En sang som kunne bli hennes. Selv om dette er et vanlig engelsk/amerikansk navn, så er det ytterst få sanger som har med dette navnet å gjøre. Men denne dukket opp, og den traff veldig godt. Teksten passet sinnstilstanden min perfekt. Den ble naturligvis også spilt den ene gangen vi fikk ha henne med i bilen vår.

Og så er vi over på selve sommeren. Og den ultimate feelgood-sangen for meg i år. Merkelig nok egentlig, for den er jo egentlig ikke munter. Men for meg var den en del av et av sommerens beste øyeblikk, da eldstemann, jentungen og hennes amerikanske venninne satt i baksetet og sang av full hals til nettopp denne sangen. Jeg blir fortsatt varm om hjertet hver gang jeg hører den.

Denne neste sangen er for så vidt en favoritt av samme grunn. Det var mye sang i baksetet den siste feriehelgen..

Og så har vi denne, den ultimate roadtrip-sangen. Å kjøre rundt i Texas med denne sangen på radioen føles helt riktig. For meg er det virkelig God´s Country! Dessuten er litt Blake Shelton aldri feil.

Den neste sangen er en typisk feelgood-sang. Jeg klarer rett og slett ikke å høre den uten å smile og danse litt med overkroppen.

Konserten vi var på i sommer har nok også påvirket favorittlisten min litt. Det var så fint å ta med eldstemann på sin første ordentlige konsert, og til og med med flere kjente country-artister, hvorav en av hans absolutte favoritter var headlineren. Eldstemann er nemlig en ivrig gitarist og sanger, og går ikke av veien for å lire av seg en countrysang på scenen selv. Og da går det ofte i Thomas Rhett. Da vi var på konsert ventet han relativt tålmodig gjennom oppvarmingen fra Rhett Akins, Russell Dickerson og Dustin Lynch, og da Thomas Rhett himself hoppet opp på scenen rett foran oss (bokstavelig talt, en trampoline var visst involvert) og åpnet showet med den følgende sangen, var gleden så stor hos poden at mor nesten måtte gråte en skvett.

Litt live vs. video.

Konserten var virkelig bra, selv for meg som ikke har helt det samme forholdet til denne artisten. Jeg vet å sette pris på god musikk uansett. Og han har unektelig mange bra sanger som er store hiter i country-verden. Jeg hadde sneket litt på set-listen hans på forhånd, så jeg visste at en av de største hitene og podens kanskje absolutte favoritt ville komme helt til slutt. Og jeg visste at han ventet veldig på akkurat denne sangen, siden han selv hadde fremført den på skoleavslutningen sin et par uker før. Jeg kunne se en liten skuffelse etterhvert som konserten gikk fremover og sangen aldri dukket opp, samtidig som jeg i hemmelighet gledet meg vilt til å se reaksjonen hans når den endelig kom. Og det var verdt det, for å si det sånn.

Fra feelgood til en litt mer ettertenksom sang, som hver gang den dukket opp på radioen i sommer sendte meg inn i en litt dyster sinnsstemning. Tok meg tilbake til det som skjedde rett før ferien. For det er kanskje sant, at Megan tok det beste av meg, og at jeg er en annen person nå. Og det er kanskje greit det også. Dessuten er det en Luke Combs-sang, og jeg har en sterk forkjærlighet for stemmen og aksenten hans (gode gamle Carolina og southern twang altså).

Til slutt må jeg selvfølgelig slenge med den sangen som alltid skaper god stemning og gjerne allsang i bilen vår, uansett om vi er i Norge eller Texas. En gang Texwegian alltid Texwegian!

Og siden jeg har sittet og lastet ned alle videoer jeg har fra den flotte konserten vi var på i juni, så prøver jeg meg på å legge ved en playlist herfra også. Mange perler her.

Ha en fortsatt fin sommerdag der ute, skal jeg nyte sola litt jeg også!

Annerledes-ferien er i gang

Vanligvis elsker jeg å reise til Texas. Ja, ikke selve turen. Den hater jeg! Selv om flyskrekken har vært litt mer under kontroll de siste gangene, så er den fortsatt tilstedeværende. Og turen er lang. Det er ikke lystbetont å stå opp midt på natten og vite at man ikke er fremme ved målet før det nok en gang blir kveld i Norge. Og denne gangen var det ekstra tøft. Lysten på å reise var totalt fraværende. Men jeg gjennomførte! I går kveld norsk tid landet vi atter en gang i Texas.

Om det er riktig eller feil å gjennomføre ferien, det vet jeg ikke enda. Jeg vet at det føltes godt å komme «hjem». Men å være her gjør meg ikke lykkelig som det pleier å gjøre. Det var ikke noen overstrømmende glede da vi landet (men litt lettelse kjente jeg på), ikke da vi enkelt og greit seilte gjennom immigrations uten kø, ikke da vi kom ut døren fra flyplassen og både Texas-varmen og Texas-lukten slo mot oss og ikke da vi uten problemer fikk leiebilen vår og kunne dra hjem til våre. Eller, helt uten problemer viste det seg at leiebilen ikke var. For det første hadde den California-skilt. Og for det andre viste det seg at den verken fungerte optimalt eller hadde fungerende sikkerhetsbelte der datteren vår sitter. Så da ble det, nesten tradisjonen tro, en tur tilbake til flyplassen for å bytte bil. Nå har vi en bedre versjon, med Texas-skilt. Vi har måttet bytte en del leiebiler de siste årene, men nå håper vi denne fungerer den neste måneden.

I alle fall. Gleden uteble. Selv da jeg så Dallas skylinen som vanligvis gir meg sommerfugler i magen og da vi svingte inn foran huset kjente jeg ingenting. Jo, litt vemod. Da vi kom til det velkjente nabolaget kom følelsen av at dette var pappa sitt område. Det var her han befant seg mest, han fartet lite rundt omkring. Og jeg kjente ekstra på tomrommet i magen, fraværet av kulen som skulle ha vært der. Vi skulle, om legene hadde gitt klarsignal, reist hit med lykke og nytt liv i vente. Nå er det en slags dobbel sorg isteden. Magen er tom. Megan er borte. Og pappa, som hun var oppkalt etter, er også borte. Nå som vi er i huset hans, blir det ekstra tydelig.

Men nå er vi i alle fall her. Resten av gjengen gleder seg over det. Og selv om jeg er mer reservert, skal jeg prøve å gjøre det beste ut av det. Og det var om ikke annet godt å se familien igjen. Så får man se om jeg klarer å finne igjen litt av Texas-gleden min etterhvert.

Howdy, Texas!

Forøvrig, om bilder blir liggende feil vei i tiden fremover, så bær over med meg. Inntil videre må jeg blogge fra mobilen, og der ser innleggene annerledes enn på PC.

Jeg klarte det!

Føles idiotisk å se på noen timers harryhandel som en prestasjon, men akkurat nå så er det faktisk akkurat det. Jeg fikk testet meg selv skikkelig i går, og hadde mest lyst til å gi opp allerede da jeg så køen ved Svinesund. For ikke å snakke om menneskemengden som møtte meg da jeg kom inn på kjøpesenteret. Mennesker og lyder overalt. Hvordan skulle dette gå? Jeg som på en bitteliten tur til Sandvika kvelden før måtte sette meg ned hele tre ganger. Men her jobbet visst kroppen og viljen på lag, for i løpet av de timene vi var der klarte jeg meg med et par, små benkepauser. Var nok tanken på alt smågodtet som holdt meg oppe..

Man kan koste på seg et gapesmil da.

Humøret og mestringsfølelsen var på topp da vi satte oss i bilen for å kjøre hjem. Kroppen var hakket mer sliten og hodepinen kom sigende, men der og da var det greit. For ikke å snakke om hvor deilig det var å synke ned i sofaen hjemme mens mann og eldstemann ordnet med varer og takeaway. OK, jeg følte meg fullstendig ubrukelig og unyttig. Og full av dårlig samvittighet for at de måtte ta all jobben. Men med et stigende trykk var det på tide å lytte til kroppen.

Aaaah!

Men så blir man litt overmodig da. Så selv med en etterhvert nokså elendig form i dag, og selv om jeg egentlig visste at jeg burde ta det helt med ro, ble det litt husvask mens jeg enda var bittelitt høy på adrenalin fra i går. Og nå, nå er det tomt! Rent, men tomt! Akkurat når mannen starter jobbhelgen sin. Dette kan bli interessant..

Godt man kan legge seg her litt mens ungene er spredd for alle vinder i nabolaget.

Og så godt at man har et så vanvittig spennende liv! Det ligger virkelig an til å bli tidenes mest heidundrande sommer for denne kjerringa!

Status quo

Her ligger jeg. Stenger sola ute bak gardinene og nyter mørke og stillhet. Neida. Jeg nyter ikke. Det er nok mer hating. Den siste uken er dette plassen jeg har tilbragt mest tid på, og jeg er så lei! Lei av senga, lei av soverommet, lei av å føle meg innestengt her hjemme. Livet mitt er plutselig helt innholdsløst, det går nesten kun ut på ruging. Blir ikke mye å blogge om da, si. Om jeg kjeder meg? Oh yes! Det er så mye jeg heller kunne tenke meg å gjøre, inkludert rydding og husvask. Ja, virkelig! Jeg savner å gjøre sånne helt hverdagslige, kjedelige ting. Sånt som man vanligvis tar helt for gitt, selv om man kanskje ikke burde det. Men i dag hviler jeg meg forhåpentligvis opp til eventyr. For i morgen håper jeg at formen holder til en liten harry-tur over grensa. Tenk, så spennende!! Definitivt ukas høydepunkt om vi kommer så langt!

Fortsetter dette så kommer jeg til å bli sprø. All ære til dere kronikere der ute, som må leve dette livet dag ut og dag inn. Jeg bøyer meg i støvet!

Helvetesuka

Jeg tror vi kan fastslå en gang for alle at kroppen min er fryktelig dårlig på å gå gravid. Vel og merke slipper jeg relativt lett fra kvalme og bekkenløsning, men isteden får jeg mye skumlere plager. I tillegg til alle andre morsomme risikofaktorer jeg har i dette svangerskapet, har også blodtrykket skutt i været foruroligende tidlig. Der det har gått opp mot slutten av svangerskapet med de andre (og forårsaket komplikasjoner med begge gutta), har det nå lagt høyt siden første måling sånn ca. rundt uke 13. Det liker verken jeg, legene eller kroppen min.

Blir mye hvile av sånt..

Sykehuset valgte ved siste kontroll der å sette meg på blodtrykksenkende medisiner, og den første uken følte jeg at det funket fint. I uken frem mot 17. mai hadde jeg ingen hodepine (noe jeg ellers plages mye med, selv i ugravid tilstand) og kroppen føltes generelt bedre. En kontrollmåling hos legen viste også et helt normalt blodtrykk. Jeg hadde mer energi, og ble nok litt overmodig 17. mai-helgen. For det føltes så godt å fungere bedre. Så da jeg ble sliten overså jeg det og pushet videre. Jeg nøt masse liv i magen, og ble til og med overmannet av et redebyggings-anfall, noe som resulterte i en flunkende ren vognpark som nå står klar til den lille. Optimismen rådet for en liten stund.

Tidlig redebygging.

Så kom mandagen. Jentungen dro på leirskole og kroppen min sa stopp. Alt ble et ork, og etterhvert kom hodepinen sigende. Å nei! I tillegg fant den lille i magen ut at det var på tide å ta det mer med ro igjen. Og sånn gikk uka, etterhvert også med en forkjølelse på kjøpet. For hver dag uten tydelige livstegn, steg angsten. Den må ha nådd helt nye høyder forrige uke. Det var virkelig en helvetesuke.

Når alt du ønsker deg er et bittelite livstegn..

Fredagen kom, formen var fortsatt laber, men jeg fikk i alle fall jenta mi hjem igjen. Og kanskje var det det som skulle til. Kanskje savnet den lille der inne også storesøster. For fredag ettermiddag ble det så til de grader liv. Nesten skummelt mye. Hele magen beveget seg og jeg trodde det var selveste utbryterkongen som befant seg på innsiden. Skal ikke være lett dette, enten engster man seg over for lite liv, eller så er det for mye. Men for en lettelse det var samtidig. Noe av angsten forsvant i alle fall, og har heldigvis med daglig og tydelig liv holdt seg borte siden.

Formen og blodtrykket derimot..

Det gir ikke rom for mange sprell. Jeg føler meg nytteløs liggende i senga eller på sofaen. Jeg blir småstresset av å se rundt meg på alt jeg egentlig burde gjøre. Men jeg innser også at jeg må prioritere litt mer av hva som er viktig og hva som ikke er det. Forhåpentligvis vil hvile hjelpe meg å fungere litt bedre for de tre jeg har aller mest dårlig samvittighet for..

Når mannen kjøper blodtrykksapparat og du klarer å hvile deg ned til optimalt blodtrykk. Tenk om det kunne ha holdt seg der!

Follow my blog with Bloglovin

Forskjellen i et år

Det fineste med å ha en blogg er kanskje muligheten du har til å gå tilbake og lese gamle innlegg. Innlegg du kanskje hadde glemt. Tanker og opplevelser som betydde noe da, men som kanskje går i glemmeboken etterhvert. I en blogg lever minnene for evig. Her om dagen gikk jeg av en eller annen grunn tilbake til arkivet for mai 2018, noe som vakte mange følelser. Litt glede, litt humring, litt irritasjon, litt gjenkjennelse og litt sorg. For selv om noe er likt, er det også mye som har forandret seg dette siste året. Ikke minst et par store ting som jeg slettes ikke så komme..

La oss begynne med likhetene. Som hvordan jeg i fjor gruet meg til å sende eldstemann på leirskole. Her var det déjà vu i år, da vi sendte jentungen avgårde. De samme følelsene om hvor fort tiden har gått, og minnet om hvor glad jeg var for at det fortsatt var lenge til de skulle avgårde sånn da de gikk i 1. og 2. klasse. Nå er det bare å vente på minstemanns tur om noen år.

Leirskole 2018 vs. 2019

Og likhetene stopper faktisk ikke der. For da eldstemann var på leirskole i fjor (riktignok i begynnelsen av juni), ble minsten, jentungen og jeg slått ut av et lumsk magevirus. I år gjorde forkjølelsen sitt inntog i heimen mens jentungen var borte. Disse ungene kommer ikke hjem FRA leirskole med smitte, de kommer hjem TIL smitte..

Sykdom 2018 vs. 2019

Så har vi noen vesentlige forskjeller. En irriterer litt mer enn andre. En sånn ting som gjerne er en evig kilde til irritasjon. Nemlig været. Dette ville normalt ha gått i glemmeboka, men takket være bloggen er den fantastiske våren (og sommeren) vi hadde i fjor dokumentert til evig tid. Jeg blir rett og slett sur når jeg ser tilbake. Sol, sol og atter sol. Og varme! Selfier av et smilende, brunt ansikt og brune legger på solsenga. Jeg var ute i godkroken store deler av dagen. Det var lykke og nytelse. Sånn er det definitivt ikke i år. Gråvær og en gradestokk som sjelden når opp til 20 grader er liksom ikke helt det samme. Dog er det kanskje en velsignelse at det er sånn akkurat nå, for det øyeblikket den faktisk bikker 20-tallet og sola skinner, da begynner denne kroppen med en ekstra person i faktisk å slite. Ganske ulikt meg, men sikkert ikke unormalt. Burde vel egentlig håpe på en kjølig sommer i år..

Maiværet 2018 vs. 2019

I fjor på denne tiden var det også slanking på gang. En kilde til irritasjon da, men kombinert med brunfargen ser jeg nå at jeg så mye livligere og freshere ut for et år siden. Jeg føler meg langt unna den personen i år. Slanke meg gjør jeg definitivt ikke! Nå eser det meste utover, samtidig som jeg føler meg slapp og gusten i huden. Bedre lykke neste år?

Fotokjerring 2018 vs. 2019

På denne tiden i fjor gledet jeg meg også til en sommer med masse familietid. Først og fremst tid med pappa, først her i Norge og så i USA. Jeg visste det ikke da, men livet mitt var allerede i ferd med å forandre seg for alltid mens jeg gikk her og gledet meg. For pappa var allerede syk. Og de ante allerede at det kunne dreie seg om noe veldig alvorlig, selv om den endelige diagnosen ikke kom før i juli. Og før dette visste jeg altså ingenting. Noe som sikkert var like greit. Jeg slapp noen ukers bekymring. Livet lekte før bomben smalt. Og nå er pappa borte. Livet blir aldri det samme. Jeg skal aldri glede meg til besøk fra ham igjen. Eller besøk hos ham. Neste gang vi kommer til Texas, er stolen hans tom. Jeg vet det så godt. Jeg får stadig og oftere flashbacks til det øyeblikket da han døde foran øynene mine. Til tomheten etterpå, både psykisk og fysisk. Likevel er det vanskelig å se for seg hvor rart og tomt det kommer til å føles å komme tilbake dit. Han var jo alltid der. I godstolen foran TV med sport, et gameshow eller en eller annen for meg uinteressant dokumentar på full guffe. Utenfor lesende på en svær blekke av en avis mens jeg fløt rundt i bassenget. Eller sittende på kjøkkenet med et smil og et hei når jeg som førstemann kom tuslende ut av soverommet om morgenen. Nei, den tomheten er vanskelig å tenke på. Livet blir aldri det samme igjen. For et år siden hadde jeg en pappa. En pappa jeg ikke visste jeg snart skulle miste. Nå har jeg kun minnene igjen. En sår og vond forskjell.

Pappatid 2018 vs. 2019

I år har jeg derimot noe helt annet. Noe som kom enda mer overraskende. Noe som kan bli veldig fint. Det lille mirakelet som vokser i magen min. Det har ofte vært sånn i vår familie, og da spesielt på farssiden, at når noen går ut av tiden, kommer nye til. Det finnes flere eksempler på det. Vi lurte faktisk på det den gangen i oktober. Hvor vil det komme et nytt lite menneske? Jeg var ikke et av alternativene. Isteden ga jeg vekk små babyklær som pappa hadde glemt å sende til oss for flere år siden. Vi trengte dem jo ikke! Jeg angrer litt på det nå..

Overraskelsen 2019

Men det er bagateller. Uviktig. Det viktigste er den som vokser der inne. Man kan faktisk lure på om det er en mening med det. For at det i det hele tatt vokser et menneske i magen min er på alle mulige måter et mirakel i seg selv. En gedigen overraskelse, et lite liv som har trosset alle odds frem til nå. Og når termin i tillegg faller ca. 3 uker før ettårsdagen for pappas bortgang, da blir det ekstra spesielt. Og samtidig litt sårt. For denne lille kommer aldri til å treffe morfaren sin. Denne gangen vil han ikke sitte i Texas, limt til telefonen sin mens han venter på oppdatering om fødsel. Denne gangen vil han ikke glemme å sende en eske babytøy, som bonusmamma tilfeldigvis vil finne i garasjen om noen år. Dette barnebarnet får han aldri se, aldri holde. Dette barnebarnet vil kun kjenne ham fra bilder og historier. Men likevel føler jeg at han på en måte er med. Forhåpentligvis passer han på oss. Kanskje var det også han som sendte dette mirakelet vår vei. Litt av en skruball, pappa!

Men hva annet kunne man egentlig forvente av en spøkefugl og baseballfan?

Follow my blog with Bloglovin

Halvveis

Vi har kommet til siste innlegg i min lille tidsreise. Vi skal to uker tilbake i tid, og til nok en slags milepæl. Det har vært mange av dem nå på vårparten. Og med denne milepælen dukker også nye tanker opp i hodet mitt.

Uke 20+2. Halvveis!

Jeg skjønner det ikke helt, at jeg fortsatt sitter her og er gravid i dag. At jeg daglig kjenner bevegelser i magen, selv om de er svakere enn jeg er vant til fra tidligere svangerskap pga. den dumme (nei vent, den er ikke dum, den er faktisk livgivende og livsviktig) morkaken som har plassert seg foran som en demper denne gangen. Ikke akkurat det en nevrotisk gravid trenger. Men heller noe enn ingenting! Og det er nok til at jeg slipper å dra frem den etterhvert så godt brukte doppleren. Og det er like fint hver gang jeg kjenner de små dultene. Jeg holder pusten og tør ikke skifte stilling i frykt for at den deilige følelsen av liv skal gi seg. Det er ganske så magisk!

Og nå er vi altså offisielt halvveis. I hodet har jeg vært det i minst 3 uker allerede. Jeg regner på ingen måte med å gå til termin. Det kan bli lange dager om jeg plutselig gjør det, eller til og med går på overtid. Men den sjansen er strengt tatt minimal. Kommer vi oss helt til høsten så aner jeg en mulighet for at legene uansett bestemmer at jeg bør settes i gang i god tid før termin.

Jeg kjenner fortsatt godt på dette med risikosvangerskap og frykt for både det ene og det andre. Men nye tanker har også sneket seg inn de siste dagene. Hva om dette virkelig går bra? Skal jeg virkelig gjennom en fødsel igjen? Tanken frister lite, litt på grensen til fødselsangst. Jeg trodde jeg var ferdig med fødsler etter minstemann. Og det var helt greit. For den var heftig den korte stunden den sto på. Jeg gruer meg til å gå gjennom det samme igjen. Regner med det blir nok en styrtfødsel. Om den starter av seg selv, vil vi i det hele tatt rekke frem til sykehuset? Det var på hengende håret med jentungen. Med minsten var det mer kontrollerte former og igangsettelse, men hadde den startet hjemme så hadde vi ikke rukket Ullevål. Og så er det smertene. Herregud, smertene. De sier at man glemmer dem, men jeg husker fortsatt følelsen av å bli revet i stykker med minstemann. Null pause, null kontroll. Jeg orker ikke! Men så er det nå en gang sånn, at det som har kommet inn, må jo også ut etterhvert..

Nei, jeg vil helst ikke tenke på det helt enda!

Halvveis og større enn foten min. Tenk det.

Follow my blog with Bloglovin

Risikosvangerskap

Jeg kjenner at tid foran skjermen ikke er det rette i dag heller, så da fortsetter jeg heller på tidsreisen. Nå er vi nesten à jour, vi skal bare et par uker tilbake i tid. Til nok en kontroll på Ullevål og en skummel, ny tittel på svangerskapet.

Noen dager etter ordinær ultralyd parkerer vi foran Ullevål på nytt. Det skal nok bli mange turer hit fremover..

Foreløpig føler jeg meg litt malplassert i den innerste gangen på svangerskapspoliklinikken. De fleste som kommer hit er mye lengre på vei enn meg, vagger rundt med store mager og er nesten fødeklare. Jeg har foreløpig bare en liten kul og er ikke halvveis engang. Jeg hører til blant dem som sitter i den røde sofaen lenger borte, klare for ordinær ultralyd. Men det har jeg jo allerede gjort! Selv om det er tidlig i svangerskapet hører jeg til her nå.

Denne gangen er jeg heldig og møter på legen som fulgte meg opp før og i første trimester av svangerskapet med minstemann. Den gang på en helt annen avdeling. I etasjen over. Der som det står, eller i alle fall sto, «seksjon for ufrivillig barnløshet» på døren. Nå er hun altså her nede. Den eneste legen jeg faktisk kjenner igjen. Jeg har truffet mange av dem..

Det føles litt trygt å komme inn til et kjent ansikt. Hun beroliger meg litt i forhold til de målene som bekymret meg etter ordinær ultralyd. De ligger fortsatt i bakhodet, men hun får helt andre og bedre mål. Men nå får jeg nye bekymringer. For første gang blir ordet risikosvangerskap brukt. Jeg visste jo at det var der jeg var, men det er noe annet når du hører ordene og får dem svart på hvitt. Jeg settes på enda en type medisin. Det begynner å bli noen tabletter pr. dag nå. Og jeg settes opp til tett oppfølgning, dog ikke før vi kommer til det punktet der barnet faktisk kan reddes om noe skjer. Det føles greit for nå.

Men for første gang frykter jeg ikke lenger bare for den lille i magen. Plutselig innser jeg at det slettes ikke er utenkelig at noe kan skje med meg også. Jeg klarer plutselig ikke å se noe positivt utfall av dette lenger. Jeg har flere risikofaktorer som nesten skremmer vettet av meg. Kroppen spiller ikke på lag denne gangen heller. Magen min er kanskje ikke en trygg havn for små liv. Heller tvert imot. Hvordan skal jeg egentlig klare å holde liv i denne lille helt frem til høsten?

Jeg elsker dette bildet som henger på gangen utenfor undersøkelsesrommene. Dette er målet! Kommer vi dit?

Follow my blog with Bloglovin