Førsteklassing og hull i magen

Etter over en ukes bloggfravær er det mye å skrive om. Eller nei, egentlig ikke. Enhver detalj fra hverdagen trengs tross alt ikke å deles. Hovedpunktene fra den siste halvannen uken er vel besøk av mamma, nok en Sverige-tur for å feire bursdagen hennes som vi gikk glipp av i sommer og ikke minst; skolestart!

Nå er allerede den første uken i en helt ny hverdag over. Hverdagen med tre skolebarn. Begge gutta var gjennom store milepæler på mandag. Eldstemann hadde første dag på ungdomsskolen. Ny skole, nye rutiner, nye lærere og nye medelever. Og minstemann sprang ivrig mot rektor og lærer på sin aller første skoledag. Han har ikke sett seg tilbake siden..

Jeg som hadde gruet meg så fælt til denne dagen. Jeg som har tenkt at dette er ikke femåringen klar for. Men så var han visst det. Han er foreløpig like ivrig og uredd hver morgen. Det skal de ha, disse barna våre, de har aldri vært særlig redd for det ukjente. For forandringer. Barnehagestart og skolestart har aldri vært noe problem. Minstemann har selvfølgelig også tryggheten i å ha storesøster på samme skole dette året. I tillegg er han godt kjent med de fleste av venninnene hennes og en del andre eldre barn på skolen. Sånt hjelper kanskje. Og vi voksne har tryggheten i at vi kjenner mange av de ansatte på skolen, både lærere, SFO-ansatte og øvrig personale. Det er godt å møte kjente ansikter. Og ikke minst mennesker som kjenner til hva vi nettopp har vært gjennom. Man vet jo aldri om barna plutselig får en reaksjon av et eller annet slag. Og da vil disse menneskene ha en viss forståelse for årsaken.

Er ikke denne fin? Det skal nok gå helt fint med førsteklassingen vår!

For selv om hverdagen nå er over oss, forandrer det selvfølgelig ikke på det som har skjedd. Vi sliter fortsatt med ulike utfordringer i etterkant av tapet av Megan hver dag. Alle på sin måte. Mannen og jeg påvirkes vel mest. Og hverdagen letter på ingen måte. For min del har det kanskje blitt enda tøffere. Selv om jeg føler meg heldig som hadde tre stykker som startet et helt nytt skoleår på mandag, som fikk holde i en liten førsteklassehånd før han slapp taket og løp, så kjente jeg også ekstra mye på at jeg ikke får gjøre det samme med Megan om seks år. Nå som jeg i tillegg vet at hun sannsynligvis hadde kommet til verden i løpet av et par uker (for de hadde neppe latt meg gå lenger enn 37 uker), om hun ikke allerede hadde vært her, blir følelsene enda sårere. Alt skulle vært klart for henne nå. Istedenfor har jeg begynt å kaste gammelt babyutstyr. Samtidig som jeg under rydding på stua fortsatt finner konfetti fra den fine dagen da storesøsknene fikk vite at det var en lillesøster som var på vei.

Mai vs. august. Samme konfetti – et helt annet liv.

Små, såre stikk. Som likevel er litt fine, fordi de bekrefter hennes eksistens på en måte. Følelsene er umulig å forklare. Men hun var her. En liten stund var hun en levende del av familien vår, om enn på innsiden av magen min. Hun bragte mye glede med seg. Forventning. Selv om hun ikke var planlagt, gledet jeg meg stort til å få en flokk på fire. To gutter og to jenter. Annenhver. Selv om det var skummelt og fullt av utfordringer så visste jeg at det ville gå bra. Selv om jeg ikke nødvendigvis så frem til nattevåk og bleieskift, så gledet jeg meg enormt til å oppleve alt igjen. Fra fødsel, til første smil, første skritt, første skoledag, første alt. Og sorgen gjenspeiler nettopp det jeg har mistet – ALT.

Dette er det vi sitter igjen med. En grav, tre dagers verdt av bilder, teppet og luen hun hadde mens hun var hos oss og en eske med minner.

Og kroppen min skriker etter henne. Lydløse skrik. Hjertet verker. Hele brystet verker faktisk. Magen føles som et brennende og gapende hull. Som om en kanonkule har gått rett gjennom den. Jeg føler meg nesten litt dum, for selv om jeg har vært gjennom mye før, så ante jeg ikke at sorg kunne være så fysisk vondt. Så slitsomt og så krevende.

Det har blitt mange slag i trynet det siste året. Mange tøffe tak. Og de kommer fortsatt. Jeg føler nesten at selv om solen skinner, så henger det likevel konstant en uværssky over hodet mitt. Det er stadig nye trøkker. Nye bekymringer. Alt som føltes trygt og sikkert er plutselig bare et kaos. Og det blir stadig vanskeligere å reise seg igjen. Det føles som om jeg ligger i en synkemyr og kaver. Samtidig føles det ofte som at den jeg trodde alltid var i mitt hjørne plutselig er på den andre siden av ringen. Vi dunker hodene mot hverandre og går ned for telling begge to. Jeg vet at det ikke er unormalt, men det er like tøft uansett.

Heldigvis finnes det mennesker som forstår. Heldigvis finnes det et støtteapparat når man står midt oppe i helvetet. Så lenge du kommer over et visst punkt i svangerskapet, kastes nesten tilbudene etter deg. Ikke helt kanskje, men det er en stor forskjell fra å miste tidligere i svangerskapet. Jeg tror nesten den beste samtalen jeg har hatt i løpet av ukene som har gått må ha vært telefonsamtalen jeg hadde med en hyggelig dame fra Landsforeningen uventet barnedød (LUB). En forening jeg har støttet siden første gang vi mistet i 2010, men aldri vært i kontakt med før nå. Og nå føler jeg virkelig at jeg får valuta for de småpengene jeg har støttet dem med. Der er det forståelse. Der er det omsorg. Det var så godt å kunne snakke fritt om Megan, om hva som skjedde og om følelser og utfordringer en liten stund. Og merke at det var full forståelse, fordi mennesket på den andre siden av linja hadde vært gjennom det samme selv. For et deilig pusterom.

Jeg og vi har en lang vei å gå. Reisen vår i dette nye livet har nettopp startet. Forhåpentligvis er det akkurat nå vi er i den tøffeste sjøen. Havet kan kanskje aldri bli blikkstille igjen, men jeg håper på dager med bare små krusninger. Etterhvert. Vi må bare komme gjennom stormen, både sammen og alene.

Og mens stormen raser, blir det kanskje mer sporadisk blogging fra meg. Innimellom trenger jeg kanskje å skrive av meg litt følelser, men ofte har jeg mer enn nok med å holde meg på beina og komme gjennom hverdagen. Da finnes det ikke overskudd for blogging. I starten gnaget det i meg når jeg ble stille over mange dager. Nå har jeg innsett at det bare er sånn det må være. Jeg må ta vare på familien og meg selv så godt jeg kan først, alt annet kommer i andre rekke. En blogg er virkelig ubetydelig i den store sammenhengen. Men jeg er her. Jeg lever. Og en dag, når stormen har lagt seg, skal jeg komme mye sterkere tilbake. Frem til det tar jeg et skritt og en dag om gangen mens jeg prøver å smile gjennom tårene.

Sommerens soundtrack

Når vi er i USA blir det naturlig nok en del tid i bilen. Ikke minst i Texas, hvor det ofte blir så varmt at man nesten kjører fra dør til dør. I år begrenset selve roadtrip-delen seg til en uke nedover til Texas-kysten, noe som var uvant etter to år med kjøring fra øst- og vestkysten. Neste år blir det muligens en lengre roadtrip igjen. Jepp, allerede delvis under planlegging. Og når vi kjører bil, langt eller kort, så står radioen alltid på. Fortrinnsvis en kanal med countrymusikk. I Dallas har vi vår helt egen favoritt, 99.5 The Wolf. Kall oss gjerne avhengige. Og hver sommer ender jeg opp med nye favorittsanger som minner meg om akkurat den sommeren, akkurat den plassen eller akkurat den følelsen. Så også i år selvfølgelig. Og hva er bedre å gjøre på en deilig, varm og solrik dag som denne enn å dele årets favoritter med dere.

Bil-selfie der altså.

Den første er egentlig ikke en sang som minner meg om sommeren, men kanskje heller årets sang for meg. Denne hørte jeg første gang på vei til ultralyd med Megan i magen. Og den traff rett i hjertet. Den ga meg en følelse av ro, at dette skulle gå bra. Og sånn så det jo ut lenge. Megan var regnbuen over hodet mitt. Dette er sangen som på en måte symboliserer henne, og nå også gir meg et slags håp for fremtiden. Faktisk så gikk denne sangen nesten på repeat da jeg satt med den lille kisten hennes på fanget fra Oslo til Asker.

Sang nummer to er også relatert til Megan. Den heter til og med rett og slett det, Megan. Denne dukket opp da jeg rett etter at hun ble født søkte på sanger som inkluderte navnet Megan. En sang som kunne bli hennes. Selv om dette er et vanlig engelsk/amerikansk navn, så er det ytterst få sanger som har med dette navnet å gjøre. Men denne dukket opp, og den traff veldig godt. Teksten passet sinnstilstanden min perfekt. Den ble naturligvis også spilt den ene gangen vi fikk ha henne med i bilen vår.

Og så er vi over på selve sommeren. Og den ultimate feelgood-sangen for meg i år. Merkelig nok egentlig, for den er jo egentlig ikke munter. Men for meg var den en del av et av sommerens beste øyeblikk, da eldstemann, jentungen og hennes amerikanske venninne satt i baksetet og sang av full hals til nettopp denne sangen. Jeg blir fortsatt varm om hjertet hver gang jeg hører den.

Denne neste sangen er for så vidt en favoritt av samme grunn. Det var mye sang i baksetet den siste feriehelgen..

Og så har vi denne, den ultimate roadtrip-sangen. Å kjøre rundt i Texas med denne sangen på radioen føles helt riktig. For meg er det virkelig God´s Country! Dessuten er litt Blake Shelton aldri feil.

Den neste sangen er en typisk feelgood-sang. Jeg klarer rett og slett ikke å høre den uten å smile og danse litt med overkroppen.

Konserten vi var på i sommer har nok også påvirket favorittlisten min litt. Det var så fint å ta med eldstemann på sin første ordentlige konsert, og til og med med flere kjente country-artister, hvorav en av hans absolutte favoritter var headlineren. Eldstemann er nemlig en ivrig gitarist og sanger, og går ikke av veien for å lire av seg en countrysang på scenen selv. Og da går det ofte i Thomas Rhett. Da vi var på konsert ventet han relativt tålmodig gjennom oppvarmingen fra Rhett Akins, Russell Dickerson og Dustin Lynch, og da Thomas Rhett himself hoppet opp på scenen rett foran oss (bokstavelig talt, en trampoline var visst involvert) og åpnet showet med den følgende sangen, var gleden så stor hos poden at mor nesten måtte gråte en skvett.

Litt live vs. video.

Konserten var virkelig bra, selv for meg som ikke har helt det samme forholdet til denne artisten. Jeg vet å sette pris på god musikk uansett. Og han har unektelig mange bra sanger som er store hiter i country-verden. Jeg hadde sneket litt på set-listen hans på forhånd, så jeg visste at en av de største hitene og podens kanskje absolutte favoritt ville komme helt til slutt. Og jeg visste at han ventet veldig på akkurat denne sangen, siden han selv hadde fremført den på skoleavslutningen sin et par uker før. Jeg kunne se en liten skuffelse etterhvert som konserten gikk fremover og sangen aldri dukket opp, samtidig som jeg i hemmelighet gledet meg vilt til å se reaksjonen hans når den endelig kom. Og det var verdt det, for å si det sånn.

Fra feelgood til en litt mer ettertenksom sang, som hver gang den dukket opp på radioen i sommer sendte meg inn i en litt dyster sinnsstemning. Tok meg tilbake til det som skjedde rett før ferien. For det er kanskje sant, at Megan tok det beste av meg, og at jeg er en annen person nå. Og det er kanskje greit det også. Dessuten er det en Luke Combs-sang, og jeg har en sterk forkjærlighet for stemmen og aksenten hans (gode gamle Carolina og southern twang altså).

Til slutt må jeg selvfølgelig slenge med den sangen som alltid skaper god stemning og gjerne allsang i bilen vår, uansett om vi er i Norge eller Texas. En gang Texwegian alltid Texwegian!

Og siden jeg har sittet og lastet ned alle videoer jeg har fra den flotte konserten vi var på i juni, så prøver jeg meg på å legge ved en playlist herfra også. Mange perler her.

Ha en fortsatt fin sommerdag der ute, skal jeg nyte sola litt jeg også!

Annerledes-ferien er i gang

Vanligvis elsker jeg å reise til Texas. Ja, ikke selve turen. Den hater jeg! Selv om flyskrekken har vært litt mer under kontroll de siste gangene, så er den fortsatt tilstedeværende. Og turen er lang. Det er ikke lystbetont å stå opp midt på natten og vite at man ikke er fremme ved målet før det nok en gang blir kveld i Norge. Og denne gangen var det ekstra tøft. Lysten på å reise var totalt fraværende. Men jeg gjennomførte! I går kveld norsk tid landet vi atter en gang i Texas.

Om det er riktig eller feil å gjennomføre ferien, det vet jeg ikke enda. Jeg vet at det føltes godt å komme «hjem». Men å være her gjør meg ikke lykkelig som det pleier å gjøre. Det var ikke noen overstrømmende glede da vi landet (men litt lettelse kjente jeg på), ikke da vi enkelt og greit seilte gjennom immigrations uten kø, ikke da vi kom ut døren fra flyplassen og både Texas-varmen og Texas-lukten slo mot oss og ikke da vi uten problemer fikk leiebilen vår og kunne dra hjem til våre. Eller, helt uten problemer viste det seg at leiebilen ikke var. For det første hadde den California-skilt. Og for det andre viste det seg at den verken fungerte optimalt eller hadde fungerende sikkerhetsbelte der datteren vår sitter. Så da ble det, nesten tradisjonen tro, en tur tilbake til flyplassen for å bytte bil. Nå har vi en bedre versjon, med Texas-skilt. Vi har måttet bytte en del leiebiler de siste årene, men nå håper vi denne fungerer den neste måneden.

I alle fall. Gleden uteble. Selv da jeg så Dallas skylinen som vanligvis gir meg sommerfugler i magen og da vi svingte inn foran huset kjente jeg ingenting. Jo, litt vemod. Da vi kom til det velkjente nabolaget kom følelsen av at dette var pappa sitt område. Det var her han befant seg mest, han fartet lite rundt omkring. Og jeg kjente ekstra på tomrommet i magen, fraværet av kulen som skulle ha vært der. Vi skulle, om legene hadde gitt klarsignal, reist hit med lykke og nytt liv i vente. Nå er det en slags dobbel sorg isteden. Magen er tom. Megan er borte. Og pappa, som hun var oppkalt etter, er også borte. Nå som vi er i huset hans, blir det ekstra tydelig.

Men nå er vi i alle fall her. Resten av gjengen gleder seg over det. Og selv om jeg er mer reservert, skal jeg prøve å gjøre det beste ut av det. Og det var om ikke annet godt å se familien igjen. Så får man se om jeg klarer å finne igjen litt av Texas-gleden min etterhvert.

Howdy, Texas!

Forøvrig, om bilder blir liggende feil vei i tiden fremover, så bær over med meg. Inntil videre må jeg blogge fra mobilen, og der ser innleggene annerledes enn på PC.

Jeg klarte det!

Føles idiotisk å se på noen timers harryhandel som en prestasjon, men akkurat nå så er det faktisk akkurat det. Jeg fikk testet meg selv skikkelig i går, og hadde mest lyst til å gi opp allerede da jeg så køen ved Svinesund. For ikke å snakke om menneskemengden som møtte meg da jeg kom inn på kjøpesenteret. Mennesker og lyder overalt. Hvordan skulle dette gå? Jeg som på en bitteliten tur til Sandvika kvelden før måtte sette meg ned hele tre ganger. Men her jobbet visst kroppen og viljen på lag, for i løpet av de timene vi var der klarte jeg meg med et par, små benkepauser. Var nok tanken på alt smågodtet som holdt meg oppe..

Man kan koste på seg et gapesmil da.

Humøret og mestringsfølelsen var på topp da vi satte oss i bilen for å kjøre hjem. Kroppen var hakket mer sliten og hodepinen kom sigende, men der og da var det greit. For ikke å snakke om hvor deilig det var å synke ned i sofaen hjemme mens mann og eldstemann ordnet med varer og takeaway. OK, jeg følte meg fullstendig ubrukelig og unyttig. Og full av dårlig samvittighet for at de måtte ta all jobben. Men med et stigende trykk var det på tide å lytte til kroppen.

Aaaah!

Men så blir man litt overmodig da. Så selv med en etterhvert nokså elendig form i dag, og selv om jeg egentlig visste at jeg burde ta det helt med ro, ble det litt husvask mens jeg enda var bittelitt høy på adrenalin fra i går. Og nå, nå er det tomt! Rent, men tomt! Akkurat når mannen starter jobbhelgen sin. Dette kan bli interessant..

Godt man kan legge seg her litt mens ungene er spredd for alle vinder i nabolaget.

Og så godt at man har et så vanvittig spennende liv! Det ligger virkelig an til å bli tidenes mest heidundrande sommer for denne kjerringa!

Status quo

Her ligger jeg. Stenger sola ute bak gardinene og nyter mørke og stillhet. Neida. Jeg nyter ikke. Det er nok mer hating. Den siste uken er dette plassen jeg har tilbragt mest tid på, og jeg er så lei! Lei av senga, lei av soverommet, lei av å føle meg innestengt her hjemme. Livet mitt er plutselig helt innholdsløst, det går nesten kun ut på ruging. Blir ikke mye å blogge om da, si. Om jeg kjeder meg? Oh yes! Det er så mye jeg heller kunne tenke meg å gjøre, inkludert rydding og husvask. Ja, virkelig! Jeg savner å gjøre sånne helt hverdagslige, kjedelige ting. Sånt som man vanligvis tar helt for gitt, selv om man kanskje ikke burde det. Men i dag hviler jeg meg forhåpentligvis opp til eventyr. For i morgen håper jeg at formen holder til en liten harry-tur over grensa. Tenk, så spennende!! Definitivt ukas høydepunkt om vi kommer så langt!

Fortsetter dette så kommer jeg til å bli sprø. All ære til dere kronikere der ute, som må leve dette livet dag ut og dag inn. Jeg bøyer meg i støvet!

Helvetesuka

Jeg tror vi kan fastslå en gang for alle at kroppen min er fryktelig dårlig på å gå gravid. Vel og merke slipper jeg relativt lett fra kvalme og bekkenløsning, men isteden får jeg mye skumlere plager. I tillegg til alle andre morsomme risikofaktorer jeg har i dette svangerskapet, har også blodtrykket skutt i været foruroligende tidlig. Der det har gått opp mot slutten av svangerskapet med de andre (og forårsaket komplikasjoner med begge gutta), har det nå lagt høyt siden første måling sånn ca. rundt uke 13. Det liker verken jeg, legene eller kroppen min.

Blir mye hvile av sånt..

Sykehuset valgte ved siste kontroll der å sette meg på blodtrykksenkende medisiner, og den første uken følte jeg at det funket fint. I uken frem mot 17. mai hadde jeg ingen hodepine (noe jeg ellers plages mye med, selv i ugravid tilstand) og kroppen føltes generelt bedre. En kontrollmåling hos legen viste også et helt normalt blodtrykk. Jeg hadde mer energi, og ble nok litt overmodig 17. mai-helgen. For det føltes så godt å fungere bedre. Så da jeg ble sliten overså jeg det og pushet videre. Jeg nøt masse liv i magen, og ble til og med overmannet av et redebyggings-anfall, noe som resulterte i en flunkende ren vognpark som nå står klar til den lille. Optimismen rådet for en liten stund.

Tidlig redebygging.

Så kom mandagen. Jentungen dro på leirskole og kroppen min sa stopp. Alt ble et ork, og etterhvert kom hodepinen sigende. Å nei! I tillegg fant den lille i magen ut at det var på tide å ta det mer med ro igjen. Og sånn gikk uka, etterhvert også med en forkjølelse på kjøpet. For hver dag uten tydelige livstegn, steg angsten. Den må ha nådd helt nye høyder forrige uke. Det var virkelig en helvetesuke.

Når alt du ønsker deg er et bittelite livstegn..

Fredagen kom, formen var fortsatt laber, men jeg fikk i alle fall jenta mi hjem igjen. Og kanskje var det det som skulle til. Kanskje savnet den lille der inne også storesøster. For fredag ettermiddag ble det så til de grader liv. Nesten skummelt mye. Hele magen beveget seg og jeg trodde det var selveste utbryterkongen som befant seg på innsiden. Skal ikke være lett dette, enten engster man seg over for lite liv, eller så er det for mye. Men for en lettelse det var samtidig. Noe av angsten forsvant i alle fall, og har heldigvis med daglig og tydelig liv holdt seg borte siden.

Formen og blodtrykket derimot..

Det gir ikke rom for mange sprell. Jeg føler meg nytteløs liggende i senga eller på sofaen. Jeg blir småstresset av å se rundt meg på alt jeg egentlig burde gjøre. Men jeg innser også at jeg må prioritere litt mer av hva som er viktig og hva som ikke er det. Forhåpentligvis vil hvile hjelpe meg å fungere litt bedre for de tre jeg har aller mest dårlig samvittighet for..

Når mannen kjøper blodtrykksapparat og du klarer å hvile deg ned til optimalt blodtrykk. Tenk om det kunne ha holdt seg der!

Follow my blog with Bloglovin

Forskjellen i et år

Det fineste med å ha en blogg er kanskje muligheten du har til å gå tilbake og lese gamle innlegg. Innlegg du kanskje hadde glemt. Tanker og opplevelser som betydde noe da, men som kanskje går i glemmeboken etterhvert. I en blogg lever minnene for evig. Her om dagen gikk jeg av en eller annen grunn tilbake til arkivet for mai 2018, noe som vakte mange følelser. Litt glede, litt humring, litt irritasjon, litt gjenkjennelse og litt sorg. For selv om noe er likt, er det også mye som har forandret seg dette siste året. Ikke minst et par store ting som jeg slettes ikke så komme..

La oss begynne med likhetene. Som hvordan jeg i fjor gruet meg til å sende eldstemann på leirskole. Her var det déjà vu i år, da vi sendte jentungen avgårde. De samme følelsene om hvor fort tiden har gått, og minnet om hvor glad jeg var for at det fortsatt var lenge til de skulle avgårde sånn da de gikk i 1. og 2. klasse. Nå er det bare å vente på minstemanns tur om noen år.

Leirskole 2018 vs. 2019

Og likhetene stopper faktisk ikke der. For da eldstemann var på leirskole i fjor (riktignok i begynnelsen av juni), ble minsten, jentungen og jeg slått ut av et lumsk magevirus. I år gjorde forkjølelsen sitt inntog i heimen mens jentungen var borte. Disse ungene kommer ikke hjem FRA leirskole med smitte, de kommer hjem TIL smitte..

Sykdom 2018 vs. 2019

Så har vi noen vesentlige forskjeller. En irriterer litt mer enn andre. En sånn ting som gjerne er en evig kilde til irritasjon. Nemlig været. Dette ville normalt ha gått i glemmeboka, men takket være bloggen er den fantastiske våren (og sommeren) vi hadde i fjor dokumentert til evig tid. Jeg blir rett og slett sur når jeg ser tilbake. Sol, sol og atter sol. Og varme! Selfier av et smilende, brunt ansikt og brune legger på solsenga. Jeg var ute i godkroken store deler av dagen. Det var lykke og nytelse. Sånn er det definitivt ikke i år. Gråvær og en gradestokk som sjelden når opp til 20 grader er liksom ikke helt det samme. Dog er det kanskje en velsignelse at det er sånn akkurat nå, for det øyeblikket den faktisk bikker 20-tallet og sola skinner, da begynner denne kroppen med en ekstra person i faktisk å slite. Ganske ulikt meg, men sikkert ikke unormalt. Burde vel egentlig håpe på en kjølig sommer i år..

Maiværet 2018 vs. 2019

I fjor på denne tiden var det også slanking på gang. En kilde til irritasjon da, men kombinert med brunfargen ser jeg nå at jeg så mye livligere og freshere ut for et år siden. Jeg føler meg langt unna den personen i år. Slanke meg gjør jeg definitivt ikke! Nå eser det meste utover, samtidig som jeg føler meg slapp og gusten i huden. Bedre lykke neste år?

Fotokjerring 2018 vs. 2019

På denne tiden i fjor gledet jeg meg også til en sommer med masse familietid. Først og fremst tid med pappa, først her i Norge og så i USA. Jeg visste det ikke da, men livet mitt var allerede i ferd med å forandre seg for alltid mens jeg gikk her og gledet meg. For pappa var allerede syk. Og de ante allerede at det kunne dreie seg om noe veldig alvorlig, selv om den endelige diagnosen ikke kom før i juli. Og før dette visste jeg altså ingenting. Noe som sikkert var like greit. Jeg slapp noen ukers bekymring. Livet lekte før bomben smalt. Og nå er pappa borte. Livet blir aldri det samme. Jeg skal aldri glede meg til besøk fra ham igjen. Eller besøk hos ham. Neste gang vi kommer til Texas, er stolen hans tom. Jeg vet det så godt. Jeg får stadig og oftere flashbacks til det øyeblikket da han døde foran øynene mine. Til tomheten etterpå, både psykisk og fysisk. Likevel er det vanskelig å se for seg hvor rart og tomt det kommer til å føles å komme tilbake dit. Han var jo alltid der. I godstolen foran TV med sport, et gameshow eller en eller annen for meg uinteressant dokumentar på full guffe. Utenfor lesende på en svær blekke av en avis mens jeg fløt rundt i bassenget. Eller sittende på kjøkkenet med et smil og et hei når jeg som førstemann kom tuslende ut av soverommet om morgenen. Nei, den tomheten er vanskelig å tenke på. Livet blir aldri det samme igjen. For et år siden hadde jeg en pappa. En pappa jeg ikke visste jeg snart skulle miste. Nå har jeg kun minnene igjen. En sår og vond forskjell.

Pappatid 2018 vs. 2019

I år har jeg derimot noe helt annet. Noe som kom enda mer overraskende. Noe som kan bli veldig fint. Det lille mirakelet som vokser i magen min. Det har ofte vært sånn i vår familie, og da spesielt på farssiden, at når noen går ut av tiden, kommer nye til. Det finnes flere eksempler på det. Vi lurte faktisk på det den gangen i oktober. Hvor vil det komme et nytt lite menneske? Jeg var ikke et av alternativene. Isteden ga jeg vekk små babyklær som pappa hadde glemt å sende til oss for flere år siden. Vi trengte dem jo ikke! Jeg angrer litt på det nå..

Overraskelsen 2019

Men det er bagateller. Uviktig. Det viktigste er den som vokser der inne. Man kan faktisk lure på om det er en mening med det. For at det i det hele tatt vokser et menneske i magen min er på alle mulige måter et mirakel i seg selv. En gedigen overraskelse, et lite liv som har trosset alle odds frem til nå. Og når termin i tillegg faller ca. 3 uker før ettårsdagen for pappas bortgang, da blir det ekstra spesielt. Og samtidig litt sårt. For denne lille kommer aldri til å treffe morfaren sin. Denne gangen vil han ikke sitte i Texas, limt til telefonen sin mens han venter på oppdatering om fødsel. Denne gangen vil han ikke glemme å sende en eske babytøy, som bonusmamma tilfeldigvis vil finne i garasjen om noen år. Dette barnebarnet får han aldri se, aldri holde. Dette barnebarnet vil kun kjenne ham fra bilder og historier. Men likevel føler jeg at han på en måte er med. Forhåpentligvis passer han på oss. Kanskje var det også han som sendte dette mirakelet vår vei. Litt av en skruball, pappa!

Men hva annet kunne man egentlig forvente av en spøkefugl og baseballfan?

Follow my blog with Bloglovin

Halvveis

Vi har kommet til siste innlegg i min lille tidsreise. Vi skal to uker tilbake i tid, og til nok en slags milepæl. Det har vært mange av dem nå på vårparten. Og med denne milepælen dukker også nye tanker opp i hodet mitt.

Uke 20+2. Halvveis!

Jeg skjønner det ikke helt, at jeg fortsatt sitter her og er gravid i dag. At jeg daglig kjenner bevegelser i magen, selv om de er svakere enn jeg er vant til fra tidligere svangerskap pga. den dumme (nei vent, den er ikke dum, den er faktisk livgivende og livsviktig) morkaken som har plassert seg foran som en demper denne gangen. Ikke akkurat det en nevrotisk gravid trenger. Men heller noe enn ingenting! Og det er nok til at jeg slipper å dra frem den etterhvert så godt brukte doppleren. Og det er like fint hver gang jeg kjenner de små dultene. Jeg holder pusten og tør ikke skifte stilling i frykt for at den deilige følelsen av liv skal gi seg. Det er ganske så magisk!

Og nå er vi altså offisielt halvveis. I hodet har jeg vært det i minst 3 uker allerede. Jeg regner på ingen måte med å gå til termin. Det kan bli lange dager om jeg plutselig gjør det, eller til og med går på overtid. Men den sjansen er strengt tatt minimal. Kommer vi oss helt til høsten så aner jeg en mulighet for at legene uansett bestemmer at jeg bør settes i gang i god tid før termin.

Jeg kjenner fortsatt godt på dette med risikosvangerskap og frykt for både det ene og det andre. Men nye tanker har også sneket seg inn de siste dagene. Hva om dette virkelig går bra? Skal jeg virkelig gjennom en fødsel igjen? Tanken frister lite, litt på grensen til fødselsangst. Jeg trodde jeg var ferdig med fødsler etter minstemann. Og det var helt greit. For den var heftig den korte stunden den sto på. Jeg gruer meg til å gå gjennom det samme igjen. Regner med det blir nok en styrtfødsel. Om den starter av seg selv, vil vi i det hele tatt rekke frem til sykehuset? Det var på hengende håret med jentungen. Med minsten var det mer kontrollerte former og igangsettelse, men hadde den startet hjemme så hadde vi ikke rukket Ullevål. Og så er det smertene. Herregud, smertene. De sier at man glemmer dem, men jeg husker fortsatt følelsen av å bli revet i stykker med minstemann. Null pause, null kontroll. Jeg orker ikke! Men så er det nå en gang sånn, at det som har kommet inn, må jo også ut etterhvert..

Nei, jeg vil helst ikke tenke på det helt enda!

Halvveis og større enn foten min. Tenk det.

Follow my blog with Bloglovin