Det har gått et år siden pandemien inntok Norge for fullt. Jeg trodde det ville se lysere ut på dette tidspunktet, men der tok jeg grådig feil gitt. Jeg har tatt mye feil når det gjelder denne koronaen, jeg gremmes over hvor lett jeg tok på det i dagene før Norge stengte ned. Da både jeg og de fleste rundt meg lo litt av “hysterikerne”. Noen dager senere vurderte mannen og jeg å ta barna ut av skolen før politikerne tok avgjørelsen for oss. Ikke at jeg har blitt en sånn “hysteriker”, jeg er vel mer sånn midt på treet. Følger anbefalingene så godt jeg kan, men er ikke redd for så mye annet enn at det skal gå mer utover barna. For de har måttet ofre mye det siste året, ikke minst fotballjenta. Jeg gruer meg på deres vegne til det skal komme nye tiltak neste uke. For akkurat nå lever de ganske greit. Både barneskolen og ungdomsskolen er på gult nivå, noe som innbærer ganske normale dager. Eldstemann kan tilbringe ettermiddagene på ungdomsklubben og øve med bandkompisene etter skoletid. Fotballjenta får trene stort sett som normalt og har til og med fått spilt en treningskamp. Og minsten får leke med venner og gå på fotballtrening, til og med innendørs. Jeg er livredd for at de skal miste dette igjen. De trenger å få leve så normalt som mulig!

Vi voksne kan heller ofre litt. Det er i alle fall ikke noe problem for meg. Steng kjøpesenter og butikker, det er helt greit (joda, jeg skjønner både den økonomiske og menneskelige konsekvensen av dette). Jeg har blitt vant til dette koronalivet uansett. Jeg begynner å savne det gamle, frie livet, men jeg kan holde ut en stund til. Maska har blitt et fast inventar i veska. Det har blitt en vane å ha den på om man må ut i offentligheten. Hvem hadde trodd det for et år siden? Selv om jeg svetter som en gris på hele kroppen når maska må på, så må man bare leve med det, i alle fall her i Oslo-området. Der det før var rart å se folk med maske, har det nå blitt desto rarere å se folk uten. Jeg fikk jo helt sjokk da vi var i Ålesund i julen og jeg så både munnen og nesen til stort sett alle mennesker. Her på østlandet er det full beskyttelse som gjelder. Greit å slippe leppestift og lipgloss, og man kan fortsatt lese mye ut fra et par øyne.

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Hjemmelivet har også blitt en vane. Joda, jeg lengter etter å gå ut på plasser med mye mennesker (selv om jeg strengt tatt aldri har vært fan av trengsel og store menneskemengder), gå på restaurant, konsert, teater (også noe jeg egentlig sjelden gjør, men det var det der med muligheten da) og ikke minst å reise. Og klemme! Selvfølgelig klemme! Men jeg klarer å vente enda litt til. Jeg klarer å kose meg her hjemme, jeg. Og jeg sparer penger på det, i alle fall i form av at jeg ikke trenger å kjøpe sminke (jada, også noe jeg sjelden gjør). Jeg har kunnet gå dager og uker uten sminke. Hvem bryr seg, liksom? Så mye har jeg gått sminkeløs og i koseklær at jeg må ta selfie de gangene jeg faktisk sminker meg og tar på meg ordentlige klær. Under er en tur til ukens vaskefestival på Europris dokumentert. Jeg lever et spennende liv! Og ja, jeg har koronahår.

Jeg har også fått ro, ikke bare til å finne meg selv igjen, men til å sette i gang nye prosjekter. Som ukesmeny. Og nye oppskrifter.

Den kalde vinteren har bydd på mye peiskos og morsomme prosjekter som islykter og snølaging av vann.

Og siden det er fullt mulig å være ute, så har jeg hatt rom for fine turer i nærmiljøet.

Jeg har lest utallige bøker. Lite slår å sitte under pleddet med en god bok. Ren terapi! Jeg innser dog at jeg må vurdere å gå til anskaffelse av et lesebrett, for jeg drukner snart i bøker..

Og nå kommer våren. Om ikke så alt for lenge kan vi få på plass utemøblene og jeg kan nyte livet i kosekroken igjen. Jeg klarer meg helt fint. I alle fall en god stund til. Joda, det er kjipt at vi må droppe turen til familien i Texas også i år. Til sommeren er det to år siden vi så dem sist, og vi hadde trodde virkelig ikke at det skulle bli tre. Nå er det akkurat sånn det ser ut. Men bortsett fra at vi savner dem, kan vi fint ta sommeren i Norge også i år.

Om det blir sånn, klarer vi også fint å ta hjemmepåske igjen, selv om planen egentlig var å feire den i Ålesund. Her tenker jeg egentlig mest på mamma, som blir sittende alene. Jeg vet at dagene er lange og ensomme for henne allerede. De kunne godt kjappet seg litt med de vaksinene så hun kan leve mer normalt igjen. Vi kan vente også der, jeg skjønner at vi må stå bakerst i køen.

Dette er den nye normalen nå. Gult. Rødt. Stopp. Åpent. Stengt. Alt er med forbehold. Å planlegge fremover er vanskelig. Savn etter å møte og klemme nære og kjære. Etter opplevelser. Maskekledde ansikter. Avstand. Avstand. Avstand. Angst for å måtte hoste når man er utenfor husets fire vegger. Angst for å havne i karantene (noe vi, bank i bordet, foreløpig har unngått). Ikke for min skyld, men for barnas skyld. Angst for at de skal gå glipp av enda mer. For barndommen og ungdomstiden er nå. Den kommer ikke tilbake. Jeg vet det er tøft for mange. Jeg vet at mange er lei. Mange sliter på forskjellige måter. Men vi voksne må og kan holde ut – for barnas skyld. Måtte de slippe et helt år til med denne usikkerheten!