Dette er litt flaut å skrive om, men jeg føler likevel at det er viktig. For man har jo alltid hørt det. At man ikke kan drikke bort vonde følelser. Med alkohol altså. Ja, ikke med noe annet heller for den saks skyld. Men jeg prøvde likevel.

Et par måneder etter at vi mistet Megan kom jeg til et punkt der alt var bare håpløst. Jeg hadde kommet meg gjennom begravelse og påfølgende sommerferie, men da høsten nærmet seg raste korthuset. Det gjorde det strengt tatt flere ganger i løpet av de første ni månedene etter Megan døde og før jeg fikk hjelp. Men denne første gangen raste det virkelig med et brak. Jeg falt helt sammen. Lyset gikk. Jeg tror muligens hjernen kortsluttet også. Og jeg søkte trøst i vinflaska. Eller teknisk sett vinkartongen. Et skritt jeg aldri før har gått til. Jeg husker at jeg var helt desperat, ville slutte å føle, glemme alt som hadde skjedd og fortsatt foregikk rundt meg. Så jeg drakk. Fylte vinglass etter vinglass. Og ikke bare på kvelden. Jeg har alltid følt at å drikke noe alkoholholdig før kvelden senker seg, kanskje med mindre man er på ferie (og da selvfølgelig med moderasjon), er helt unaturlig. Men nå ga jeg blaffen. Om mannen var hjemme kunne jeg drikke allerede fra morgenen av på de aller tøffeste dagene. Da kunne jeg isolere meg og drikke gjennom dagen. Ikke til flatfyll, men nok til en jevn rus.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Det varte ikke over en lang periode, det var «bare» noen turbulente sensommerdager. Men jeg er likevel både flau og sjokkert over meg selv, over at jeg kunne la meg selv falle så dypt. For det var det jeg gjorde. Det aller verste er at jeg samtidig hadde tre barn i huset. Tre barn som måtte takle både å miste lillesøster og se mamma falle sammen på samme tid. Jeg skammer meg over å ha utsatt dem for denne versjonen av meg. Samtidig er jeg glad for at jeg ikke lot det fortsette utover de dagene. Tenk om..

Ikke hjalp det heller. Jeg klarte jo ikke å drikke vekk noen ting. Alkoholen sløvet meg kanskje litt, gjorde meg litt nummen, men følelsene var like vonde. Hjertet var like knust. Stort sett gråt og drakk jeg på samme tid. Ikke godt for noenting faktisk. Og veldig, veldig stygt.

Jeg er fortsatt glad i et glass vin eller to, men på et helt annet nivå enn de turbulente dagene i 2019. Og ikke for å prøve å undertrykke følelser. Aldri mer! Det har jeg lært – det gjør bare vondt verre.