Høsten lister seg ubønnhørlig innpå oss. Man skulle kanskje tro at jeg som er født på denne årstiden likte høsten, men det gjør jeg altså ikke. Jeg liker det like lite som alltid. Jeg liker ikke det kjølige draget i lufta og jeg savner allerede de varme kveldene på terrassen. Jeg liker ikke blomster som visner og blader som blir gule. Jeg liker ikke gråvær og dalende temperaturer. Og jeg liker definitivt ikke høstklær i butikkene.
Denne høsten føles ekstra tung. Fordi jeg egentlig gledet meg til høsten i år. Til et helt nytt, lite liv. Et nytt liv punktum. Innekos med en liten jente. Høsten i år kunne bare komme! Og et nytt liv ble det jo for så vidt. Bare ikke på den måten jeg tenkte. Ikke på den gode måten. Men livet vi lever nå er like fullt nytt på mange måter. Både positivt og negativt. Vi lever med en ny sorg og et nytt savn. Nye, ukjente utfordringer. På mange måter starter vi litt på nytt. Vi har mye som må jobbes med. Mye som må oppdages på nytt. Mye som må endres.
Og vi har tre skolebarn. Minstemann er ikke så liten lenger. Og med det kommer nye behov. Oppi dette kjenner jeg selv på et behov for forandring. Et behov for å få orden. Et behov for rydding, kasting og fornying. Egentlig merkelig for et menneske med hoarder-gener i blodet. Dette har resultert i nye garderobeskap til barna, som igjen har resultert i hauger av klesposer til Fretex. Det ble hele åtte stykker bare fra kommoden til minsten! Den har jeg kjent på. Ikke bare fordi hoarderen i meg synes det er vanskelig å kvitte seg med klær og utstyr etter barna. Og ikke bare fordi det er en kvalmende overflod av klær (nå skal det sies at mye er arvet etter eldstemann eller gaver, vi kjøper egentlig ekstremt lite klær selv). For noe av dette skulle jo Megan hatt. Og det er skikkelig sårt!
Stua har også fått en liten gjennomgang. Det er på tide å få litt mer orden og litt mindre leker i det rommet vi oppholder oss mest. Det går i sneglefart, for jeg må ta ting når energien er der. Men kosekroken (eller rotekroken) under trappa, den som har vært full av bamsene til minstemann, er herved borte. Problemet er bare at det plutselig ble så tomt. Og det ble enda tydeligere hvor vugga etter minsten egentlig skulle ha stått nå. Dette skulle vært Megans plass. Nå føler jeg et behov for å fylle den opp igjen så jeg slipper å se på tomrommet. Dog ikke med leker.
Derimot vurderer jeg å kjøpe en lenestol. Noe sånt har vi ikke fra før. Det kunne ha vært deilig med noe som kanskje kunne trekkes foran peisen på kalde høst- og vinterkvelder. En plass jeg kan krølle meg sammen med en god bok. For jeg er litt lei av sofaen. Dessuten, om vi alle fem er i stua, havner alltid noen på gulvet selv om sofaen strengt tatt rommer oss alle. Sånn er det når alle liker å breie seg. Da er ikke en ekstra, behagelig stol så dumt. Jeg har tittet en del på Trademax som har et godt og rimelig utvalg. Kanskje blir det et aldri så lite kjøp snart? Det sies jo at høsten er en tid for fornying, så hvorfor ikke? Det kan man jo faktisk like!
Det er helt umulig å ikke tenke på det. Det som skulle ha vært, det som har vært og det som vil bli. Om ikke det verste hadde skjedd, hadde Megan vært her i løpet av få dager. Om hun ikke hadde kommet før, er jeg overbevist om at jeg ikke hadde hatt mulighet til å bære henne lenger enn 37 uker. At om hun fortsatt hadde vært på plass i magen, hadde jeg blitt satt i gang med en gang hun ikke lenger ville regnes som prematur. Det hadde ikke vært langt unna..
Det er sårt å se denne. Se hvor nær jeg hadde vært. Å vite hvordan livet egentlig skulle ha vært nå. Samtidig kjenner jeg på en skyldfølelse for tanker jeg innimellom hadde i svangerskapet. For selv om jeg både ønsket og elsket henne, var det øyeblikk jeg var overveldet og skremt. Øyeblikk da jeg ønsket at livet bare kunne fortsette som før. Det livet vi kjente og var vant til. Livet med to voksne og tre barn. Å ha fire barn var skummelt og ukjent. Selv om jeg visste at vi ville klare det, betydde det likevel nye utfordringer og forandringer i familiedynamikken. At det gikk troll i ord, eller tanker, plager meg. For det var jo ikke dette jeg ønsket. Jeg var bare redd. Innimellom. Mesteparten av tiden fylte hun meg kun med glede, kjærlighet og forventning. Og jeg vet at vi alle hadde både elsket og forgudet henne. Herregud, så mye kjærlighet og oppmerksomhet hun hadde fått. Og så mye glede hun hadde gitt oss. Hun hadde gjort oss enda bedre. Enda rikere. Og hakket mer slitne. Men det hadde hun vært så verdt!
Det er rart hvor mye man kan savne et lite menneske som man aldri egentlig fikk bli kjent med. Hvor høyt man kan elske et bittelite menneske som bare fikk leve på innsiden. Men hun fyller hjertet mitt med både gode og såre følelser konstant. Hun er med meg hele tiden. Og hun skal alltid være med meg. Hun skal få leve i og gjennom meg. Selv om det ofte føles mørkt nå, skal jeg klare å snu Megans korte liv til noe positivt. Litt etter litt. Og jeg skal fortsette å gjøre de få, små tingene jeg kan gjøre for henne. Noe som akkurat nå begrenser seg til å stelle gravsted og finne gravstein.
Og istedenfor fødsel, så har jeg langt på vei funnet den perfekte gravsteinen for henne (og morbid nok også sannsynligvis for mannen og meg). Nå venter jeg bare på skisser og pristilbud. En rar opplevelse i seg selv. For da vi besøkte dette firmaet første gang, fikk jeg en følelse av at dette var plassen vi skulle kjøpe stein. Og vi har besøkt flere sånne steder altså. Her er ingenting overlatt til tilfeldighetene. Vi har reist rundt, tittet, undersøkt, spurt og gravd. Men denne plassen var annerledes både for mannen og meg. Vi fikk begge litt bakoversveis da vi kom inn og møtte en mann som var påfallende lik faren min, både av utseende og væremåte. Jeg er fortsatt litt usikker på om jeg er komfortabel eller ukomfortabel med akkurat det. Men en del av meg har litt lyst at han skal adoptere meg..
Samtidig ble vi møtt med en helt annen varme og forståelse her enn andre plasser. Og da denne mannen så rett på meg og sa at han syntes vi var tøffe som dro rundt og lette etter stein så kort tid etter at vi mistet Megan, da traff han meg rett i hjertet. Nå har vi vært tilbake og truffet flere av dem som jobber der, og de er alle samme type mennesker. Gode og varme, og med forståelse for at vi ønsker det beste for jenta vår. Jeg skal ikke nevne navn på firma her, men er du i Oslo-området og trenger en anbefaling, ta kontakt med meg.
Jeg hadde aldri trodd at jeg noen gang skulle vite så mye om gravsteiner som jeg gjør nå, men å ha kommet dit i prosessen som vi er nå, hvor valget så og si er tatt og hvor opplevelsen har vært så god, så gir det meg en god følelse. En følelse av ro. Og en litt barnslig glede til å få en nokså unik stein på graven til Megan.
Det er rart, men godt å kunne kjenne på den følelsen også. Litt ro i sjelen midt i stormen. Sakte, men sikkert..
Etter over en ukes bloggfravær er det mye å skrive om. Eller nei, egentlig ikke. Enhver detalj fra hverdagen trengs tross alt ikke å deles. Hovedpunktene fra den siste halvannen uken er vel besøk av mamma, nok en Sverige-tur for å feire bursdagen hennes som vi gikk glipp av i sommer og ikke minst; skolestart!
Nå er allerede den første uken i en helt ny hverdag over. Hverdagen med tre skolebarn. Begge gutta var gjennom store milepæler på mandag. Eldstemann hadde første dag på ungdomsskolen. Ny skole, nye rutiner, nye lærere og nye medelever. Og minstemann sprang ivrig mot rektor og lærer på sin aller første skoledag. Han har ikke sett seg tilbake siden..
Jeg som hadde gruet meg så fælt til denne dagen. Jeg som har tenkt at dette er ikke femåringen klar for. Men så var han visst det. Han er foreløpig like ivrig og uredd hver morgen. Det skal de ha, disse barna våre, de har aldri vært særlig redd for det ukjente. For forandringer. Barnehagestart og skolestart har aldri vært noe problem. Minstemann har selvfølgelig også tryggheten i å ha storesøster på samme skole dette året. I tillegg er han godt kjent med de fleste av venninnene hennes og en del andre eldre barn på skolen. Sånt hjelper kanskje. Og vi voksne har tryggheten i at vi kjenner mange av de ansatte på skolen, både lærere, SFO-ansatte og øvrig personale. Det er godt å møte kjente ansikter. Og ikke minst mennesker som kjenner til hva vi nettopp har vært gjennom. Man vet jo aldri om barna plutselig får en reaksjon av et eller annet slag. Og da vil disse menneskene ha en viss forståelse for årsaken.
Er ikke denne fin? Det skal nok gå helt fint med førsteklassingen vår!
For selv om hverdagen nå er over oss, forandrer det selvfølgelig ikke på det som har skjedd. Vi sliter fortsatt med ulike utfordringer i etterkant av tapet av Megan hver dag. Alle på sin måte. Mannen og jeg påvirkes vel mest. Og hverdagen letter på ingen måte. For min del har det kanskje blitt enda tøffere. Selv om jeg føler meg heldig som hadde tre stykker som startet et helt nytt skoleår på mandag, som fikk holde i en liten førsteklassehånd før han slapp taket og løp, så kjente jeg også ekstra mye på at jeg ikke får gjøre det samme med Megan om seks år. Nå som jeg i tillegg vet at hun sannsynligvis hadde kommet til verden i løpet av et par uker (for de hadde neppe latt meg gå lenger enn 37 uker), om hun ikke allerede hadde vært her, blir følelsene enda sårere. Alt skulle vært klart for henne nå. Istedenfor har jeg begynt å kaste gammelt babyutstyr. Samtidig som jeg under rydding på stua fortsatt finner konfetti fra den fine dagen da storesøsknene fikk vite at det var en lillesøster som var på vei.
Mai vs. august. Samme konfetti – et helt annet liv.
Små, såre stikk. Som likevel er litt fine, fordi de bekrefter hennes eksistens på en måte. Følelsene er umulig å forklare. Men hun var her. En liten stund var hun en levende del av familien vår, om enn på innsiden av magen min. Hun bragte mye glede med seg. Forventning. Selv om hun ikke var planlagt, gledet jeg meg stort til å få en flokk på fire. To gutter og to jenter. Annenhver. Selv om det var skummelt og fullt av utfordringer så visste jeg at det ville gå bra. Selv om jeg ikke nødvendigvis så frem til nattevåk og bleieskift, så gledet jeg meg enormt til å oppleve alt igjen. Fra fødsel, til første smil, første skritt, første skoledag, første alt. Og sorgen gjenspeiler nettopp det jeg har mistet – ALT.
Dette er det vi sitter igjen med. En grav, tre dagers verdt av bilder, teppet og luen hun hadde mens hun var hos oss og en eske med minner.
Og kroppen min skriker etter henne. Lydløse skrik. Hjertet verker. Hele brystet verker faktisk. Magen føles som et brennende og gapende hull. Som om en kanonkule har gått rett gjennom den. Jeg føler meg nesten litt dum, for selv om jeg har vært gjennom mye før, så ante jeg ikke at sorg kunne være så fysisk vondt. Så slitsomt og så krevende.
Det har blitt mange slag i trynet det siste året. Mange tøffe tak. Og de kommer fortsatt. Jeg føler nesten at selv om solen skinner, så henger det likevel konstant en uværssky over hodet mitt. Det er stadig nye trøkker. Nye bekymringer. Alt som føltes trygt og sikkert er plutselig bare et kaos. Og det blir stadig vanskeligere å reise seg igjen. Det føles som om jeg ligger i en synkemyr og kaver. Samtidig føles det ofte som at den jeg trodde alltid var i mitt hjørne plutselig er på den andre siden av ringen. Vi dunker hodene mot hverandre og går ned for telling begge to. Jeg vet at det ikke er unormalt, men det er like tøft uansett.
Heldigvis finnes det mennesker som forstår. Heldigvis finnes det et støtteapparat når man står midt oppe i helvetet. Så lenge du kommer over et visst punkt i svangerskapet, kastes nesten tilbudene etter deg. Ikke helt kanskje, men det er en stor forskjell fra å miste tidligere i svangerskapet. Jeg tror nesten den beste samtalen jeg har hatt i løpet av ukene som har gått må ha vært telefonsamtalen jeg hadde med en hyggelig dame fra Landsforeningen uventet barnedød (LUB). En forening jeg har støttet siden første gang vi mistet i 2010, men aldri vært i kontakt med før nå. Og nå føler jeg virkelig at jeg får valuta for de småpengene jeg har støttet dem med. Der er det forståelse. Der er det omsorg. Det var så godt å kunne snakke fritt om Megan, om hva som skjedde og om følelser og utfordringer en liten stund. Og merke at det var full forståelse, fordi mennesket på den andre siden av linja hadde vært gjennom det samme selv. For et deilig pusterom.
Jeg og vi har en lang vei å gå. Reisen vår i dette nye livet har nettopp startet. Forhåpentligvis er det akkurat nå vi er i den tøffeste sjøen. Havet kan kanskje aldri bli blikkstille igjen, men jeg håper på dager med bare små krusninger. Etterhvert. Vi må bare komme gjennom stormen, både sammen og alene.
Og mens stormen raser, blir det kanskje mer sporadisk blogging fra meg. Innimellom trenger jeg kanskje å skrive av meg litt følelser, men ofte har jeg mer enn nok med å holde meg på beina og komme gjennom hverdagen. Da finnes det ikke overskudd for blogging. I starten gnaget det i meg når jeg ble stille over mange dager. Nå har jeg innsett at det bare er sånn det må være. Jeg må ta vare på familien og meg selv så godt jeg kan først, alt annet kommer i andre rekke. En blogg er virkelig ubetydelig i den store sammenhengen. Men jeg er her. Jeg lever. Og en dag, når stormen har lagt seg, skal jeg komme mye sterkere tilbake. Frem til det tar jeg et skritt og en dag om gangen mens jeg prøver å smile gjennom tårene.
Du tror det kanskje, men jeg skriver ikke om Megan for å få oppmerksomhet. Ikke for å få likes eller høyere lesertall. Det selv om jeg har oppdaget at graviditet og personlig tragedie drar flere lesere, noe som egentlig bare gjør meg trist.
Jeg skriver ikke for å få medlidenhet, selv om jeg selvfølgelig setter stor pris på ektefølt medfølelse. Jeg er livredd for å bli sett på som hun tragiske. Hun som har mistet så mange barn under graviditeten. Hun som mistet barnet sitt. Jeg er livredd for sånne blikk, sånne som sier «stakkars deg». Dette er faktisk grunnen til at jeg ikke åpnet meg om alle tapene våre før minstemann var på vei. Fordi jeg ikke ønsket at folk skulle synes synd på meg. Fordi jeg ikke ønsket å bli stemplet som den tragiske. Det er ikke den jeg er. Og litt fordi ingen trengte å vite at vi ønsket oss et barn til. Det var bedre å skjule seg bak at to var nok.
Nå er det ingenting å skjule lenger. Ikke dermed sagt at jeg utleverer alt. Men tapet av Megan er relativt offentlig. Og det er greit. Jeg hadde aldri i verden klart å skjule det uansett. Det hadde bare gjort det hele verre. For jeg vil ikke skjule henne. Jeg vil ikke at hun skal glemmes. Jeg er livredd for akkurat det. Gjennom ordene mine sørger jeg i alle fall for at noen husker henne – håper jeg.
Akkurat nå skriver jeg kanskje mest for terapiens skyld. Etter torsdagens innlegg åpnet jeg faktisk de fryktede kranene helt. Det var ikke spesielt pent.
Dette ansiktet hadde sminket seg, som jeg gjør hver dag nå, kanskje fordi det er lettere å la vær å gråte da. Men etterhvert var både det og jeg helt utgrått. Aldri har sminke vært mer bortkastet.
Samtidig fikk verden denne usannheten – et menneske som nøt sommerkvelden. Et bevis på hvor mye sosiale medier faktisk kan lyge.
Og akkurat som jeg skrev, så var det faktisk litt forløsende å gråte. Litt av den store klumpen i brystet forsvant sammen med tårene. Men bare litt. Og bare for en liten stund. Helgen har vært lang og tung. Tårene har blitt mange. Og jeg er garantert ikke ferdig enda. Klumpen i brystet har tydeligvis evnen til å vokse til tross for iherdige forsøk på å gråte den langt pokker i vold.
Noe av grunnen til at jeg skriver er nok for at utenforstående skal forstå bare bittelitt. At å miste et barn er noe av, om ikke det aller verste, man kan oppleve. At det påvirker absolutt alt. At det aldri egentlig går over. At det er rått og brutalt. Men også at det ikke er skummelt. At det er greit å snakke om det. At vi som går gjennom det uansett aldri glemmer, og setter pris på at barnet eller barna vi mistet huskes. Dette temaet bør nok «avmystifiseres» litt. For jeg vet at det er mange som meg der ute.
Jeg og de fleste andre som har opplevd dette setter pris på at utenforstående engasjerer seg. Spør hvordan det går, og om svaret er halvhjertet og vagt, spør hvordan det egentlig går. Spør om barnet vårt. Spør om hva som skjedde. Spør om vi har bilder som de kan få se. Og gi en klem. Noe av det beste som har skjedd meg i løpet av disse to månedene er faktisk nettopp det. En uventet klem. At noen faktisk tør å anerkjenne det som har skjedd. At noen gråter med deg, eller til og med gråter selv om du ikke gjør det. Så enkelt men så vanskelig på samme tid.
En annen og veldig viktig grunn til at jeg skriver og deler om dette temaet, er ønsket om å hjelpe andre. Et brennende ønske som jeg har hatt siden vårt første tap for ni år siden. Det ønsket er ikke akkurat mindre nå. Jeg vet at jeg sitter på mye erfaring. Strengt tatt mye erfaring som jeg helst hadde vært foruten, men like fullt ekstremt mye erfaring. Jeg vet alt for mye om å miste barn i svangerskapet, både det fysiske og det psykiske. Jeg vet alt for mye om reaksjonene som kommer etterpå. Om utfordringene man ofte møter på veien, være det seg i parforhold, i forhold til andre eller i forhold til deg selv og din egen kropp. Jeg vet mye om ønsket om og prøving på ny graviditet, og om hvor tøft det kan være. Jeg vet mye om hvilke rettigheter man har etter å ha mistet et barn, og jeg vet mye om hvilke behov man kan ha i ettertid. Jeg vet også mye om hvordan pårørende kan hjelpe, og hvordan man ikke bør møte mennesker i sorg. Jeg vet at jeg har verktøyet til å kunne hjelpe andre som har opplevd det samme som meg, og aller helst skulle jeg ønske at jeg kunne leve av å gjøre nettopp det. Men uten den formelle utdanningen, er i alle fall akkurat nå, bloggen den eneste måten jeg kan nå ut og kanskje hjelpe noen på. Ordene jeg skriver er alt jeg har på nåværende tidspunkt. Men jeg håper at jeg en dag kan ha enda mer enn ord å bidra med.
“Well the sky is finally open, the rain and wind stopped blowin’ But you’re stuck out in the same old storm again You hold tight to your umbrella, darlin’ I’m just tryin’ to tell ya That there’s always been a rainbow hangin’ over your head”
Hjelper det å si at det går fint? Selv om man er knust på innsiden, kan det bli bedre av å si at alt går bra? Hvis man sier det om og om igjen, vil det etterhvert bli en sannhet da? Jeg bare lurer.
Om jeg drikker et glass vin, eller kanskje flere, forsvinner den verste smerten da? Vil det være litt selskap i glasset? Vil jeg føle meg mindre ensom med det i hånden?
Jeg tror ikke det. Dessuten er det en farlig vei å ta. Men det hadde vært behagelig – en liten stund.
Eller hva med en skikkelig, lang ugly cry. Kan alt det vonde og såre der inne renne ut sammen med tårene? Kan alt bare bli bra igjen etterpå? Etter at alt er ute.
Jeg tror ikke det heller, men det hadde vært fint om det var så enkelt.
Hva om jeg flykter? Bort fra det som gjør aller mest vondt akkurat nå. Bort fra sinne. Bort fra fortvilelse. Bort fra frustrasjon. Bort fra desperasjon. Bort fra følelsen av svik og håpløshet. Bort fra alt man egentlig noen gang ønsket. Blir det bedre da? Letter det byrden for dem som betyr mest? Får de det bedre uten meg?
Det er nok en gang den åttende dagen i måneden. Akkurat som torsdager og lørdager, er datoene 6. og 8. datoer som får det til å velte seg i magen. I den tomme magen. Datoen for sjokket og datoen for fødselen. I dag har det gått to måneder. 61 dager. Det kan virke lenge for noen, men egentlig er det bare en liten dråpe i havet tidsmessig.
Igjen føler jeg på forventningen om at man skal ha kommet over den verste sorgen. At tiden leger alle sår. At alt går bedre etterhvert. At vi bare skal legge det som har skjedd bak oss og gå videre.
Gå videre gjør vi jo. Hver dag. Men tid leger så absolutt ikke alle sår, man lærer bare å leve med dem etterhvert. Arrene varer evig. Og vi legger så absolutt ikke noe bak oss. Megan er med oss for resten av våre liv. Sånn skal det også være. Andre glemmer kanskje etterhvert, vi vil aldri gjøre det.
Dette er det vi har mistet. En liten hånd som skulle ha vokst seg stor mens den gjennom barneårene holdt godt fast i våre. En liten jente. Et helt liv som ikke ble. Det er umulig å bare riste av seg.
Det er mulig at jeg virker upåvirket om du treffer meg på gata. Det står ikke akkurat skrevet i panna mi. Sorgen bæres på innsiden. De som vet hva som har skjedd er kanskje redd for å si noe, redd for å rippe opp i vonde følelser. Men man kan ikke rippe opp i noe som allerede er der. Det hender innimellom at noen spør meg hvordan det går. Jeg setter pris på det. Men svaret blir gjerne litt halvhjertet. Jeg har lært at de fleste egentlig bare vil ha standardsvaret. De vil ikke vite hvordan jeg egentlig har det. Kanskje er det få som takler et ærlig svar. Og enda færre som forstår. Du må nesten ha vært der selv.
Sannheten er at akkurat nå blir det tøffere og tøffere. Såret som mange forventer skal være leget, blør nesten mer enn da det var helt ferskt. Noen dager er selvfølgelig bedre enn andre. Sånn vil det alltid være. Men akkurat nå sliter jeg. Hjertet verker konstant, noe som gjør det vanskelig å fokusere på andre ting. Tenk deg en hånd som konstant kniper hardt om hjertet ditt, aldri løsner grepet. Eller kanskje heller en stjerne med skarpe kanter som uten stans snurrer rundt og rundt i brystet. Gnager og gnager. Skjærer og skjærer. Sånn føles det. Man blir faktisk sliten av sånt. Samme hvor mye jeg prøver å fokusere på noe annet, på noe positivt, så verker det. Og når hodet og kroppen følger med, så blir det vanskelig å klatre opp igjen. Jeg har mest lyst til å sette alt på pause, krølle meg sammen og bare gråte. Men jeg tvinger meg selv fremover. Og jeg gråter sjelden. Ikke fordi jeg føler det er feil å gråte. Ikke som da jeg som 10-åring stolt proklamerte at jeg hadde vært flink til å ikke gråte i begravelsen til farfar, mitt første virkelige møte med døden. Jeg vet bedre nå. Jeg vet at det av og til kan være godt og forløsende å gråte. Men gråten vil ikke bringe Megan tilbake. Og om jeg virkelig åpner kranen, er jeg usikker på om jeg noen gang klarer å stenge den igjen. Selv om fornuften vet at det klarer jeg selvfølgelig.
Jeg vet også at dette er en plass jeg aldri har vært på før. Jeg har aldri opplevd en sorg som dette. Det til tross for alt jeg har vært gjennom før. Jeg har blant annet mistet fire besteforeldre, en onkel, en eks-kjæreste og bestevenn, flere barn både tidlig og senere i svangerskapet og for ikke alt for mange månedene siden min kjære pappa. Likevel kan ingenting måle seg med dette. Jeg har aldri følt sånn altoppslukende sorg før. Kanskje kommer også sorgen over pappa ut gjennom Megan. For jeg slapp vel egentlig litt billig unna rett etter han døde. Kanskje er dette en slags dobbel sorg. Uansett, det er tøft og det er slitsomt. Veldig slitsomt. Overraskende slitsomt.
Og det påvirker alt og alle. Hjernen min fungerer definitivt ikke optimalt. Den beste måten å beskrive det på er at den er litt tåkete. Innimellom veldig tåkete. Jeg glemmer lett. Jeg er ikke helt tilstede. Jeg soner ut og får ikke alltid med meg det som blir sagt til meg. Innimellom trekker jeg meg helt tilbake, inn i meg selv. Noe som kan være vanskelig å forstå for mann og barn. De kan føle seg avvist, selv om det ikke er ment sånn. Jeg kan ofte føle at de hadde hatt det bedre uten meg. At det hadde vært lettere for dem. At jeg er en belastning mer enn en del av familien. Selv om jeg prøver så godt jeg kan.
Jeg føler meg ofte som en dårlig mamma og kone. Lunta blir fort litt kort. Jeg føler meg utilstrekkelig, spesielt når jeg ser hvor mye mannen min må gjøre når mitt hode ikke er tilstede. Jeg får dårlig samvittighet, noe som fort kan sende meg enda lenger ned. Og jeg blir redd. Jeg føler at jeg sliter ham ut. Jeg er redd for at min utilstrekkelighet vil ta livet av ham.
Jeg er generelt mer redd nå. Ikke en ukjent følelse, siden jeg har vært ekstra engstelig for at noe skal skje med mannen og ikke minst barna helt siden vi mistet Une i uke 17 for 9 år siden. Siden det har katastrofetankene kommet lett. Bare å høre sirener når ikke alle er hjemme er nok til å vippe meg av pinnen. Det er ikke få ganger jeg sånn tilfeldigvis har ringt for å høre når barna har tenkt å komme hjem rett etter at en ambulanse har gitt lyd i bygda vår. Og nå som vi har hatt en del fint vær har jeg hatt noen kamper med både meg selv og jentungen når det gjelder bading. Jeg vet at jeg må slippe taket mer og mer, barna må få frihet, men det er en vanskelig balansegang. Angsten ligger innimellom tykt over meg.
Jeg har erfaring nok til å vite at alt jeg føler er ganske normalt. Jeg vet at det etterhvert vil bli flere gode enn dårlige dager. Jeg vet også at det er mye mer å jobbe seg gjennom. To måneder er ikke lenge. Sorgarbeid er slitsomt og tidkrevende. Og vanskelig for utenforstående å forstå. Men jeg setter veldig pris på om du bryr deg. Om du istedenfor å unngå det, spør hvordan det går. Hvordan det egentlig går. Og er forberedt på et ærlig svar.
Det ble visst stille fra meg igjen. Jeg føler for å beklage det, men så synes jeg egentlig ikke jeg trenger å gjøre det heller. Noen ganger kommer livet i veien for hyppig blogging. Og det er helt greit, uansett om man er hobby-blogger som meg eller om man lever av det. Livet er førstepri. Og noen ganger skjer det for mye, eller man orker rett og slett ikke. Eller en kombinasjon kanskje. Sistnevnte passer nok ganske godt for meg akkurat nå. Jeg tenker ofte på å skrive, men så orker jeg ikke. Hodet er fryktelig slitent om dagen, og kroppen følger gjerne naturlig etter. Samtidig fylte jeg helgen med familie og aktiviteter.
Om du følger meg på Facebook eller Instagram har du kanskje sett at vi tok en aldri så liten tur over grensen i helgen. I utgangspunktet vurderte vi en litt lengre tur enn det vi endte opp med. Siden mannen hadde fri fra fredag til tirsdag, tenkte vi egentlig å bruke hele helgen og dra til Ullared og Fjällbacka. Ullared fordi mannen (ja, mannen!) har lyst dit, noe påvirket av serien på TV. Fjällbacka fordi jeg hadde lyst til å se plassen jeg har lest så mye om i Camilla Läckbergs bøker. Jeg elsker svensk krim, og spesielt hennes bøker slukes rått. Men da helgen kom kjente jeg at en lang tur på ingen måte fristet. Eventyrlysten var borte og tanken på et Ullared fullt av mennesker bød meg imot. Solsengen på terrassen fristet mye mer. Ullared forsvinner uansett ikke, og er nok bedre utenfor høysesongen. Så fredag og lørdag ble det mest avslapping, samt overnattingsbesøk av venninnen til jentungen. Litt kjedelig kanskje, men definitivt bedre enn shoppingkaos. Lørdag klarte jeg til og med å lure med meg mann og barn pluss nevnte venninne på fotballkamp. Å se tangotrøyene fra hjembyen Ålesund i aksjon hjelper alltid på litt tungt humør.
La dere forresten merke til rolleombyttingen her? Mann som vil på shopping, kjerring som vil på fotballkamp.
Siden solen glimret med sitt fravær på søndag, bestemte vi oss for å ta turen til Fjällbacka da isteden. En litt planlagt spontantur. Vi var litt usikre på om vi ville gjøre det til dagstur eller overnattingstur. Jeg er ikke akkurat den mest stabile personen om dagen, dermed har jeg også litt beslutningsvegring. Jeg var heldigvis snartenkt nok til å hive et undertøysskift til alle ned i veska sånn i tilfelle. Vi fikk bruk for det.
Hvorfor vi aldri har kjørt til Fjällbacka før, aner jeg ikke. Det er ikke langt for oss som bor på Østlandet. Vi drar jo til Strömstad-området noen ganger i året, og denne idylliske plassen ligger bare ca. en halv times kjøring derfra. Har du, som meg, lest bøkene til Läckberg og kanskje til og med sett TV-seriene som har blitt laget på bakgrunn av dem, så kjenner du deg umiddelbart igjen. Jeg forventet nesten å snuble over et lik. Samtidig er idyllisk egentlig ikke beskrivende nok. Jeg falt i alle fall pladask! Bildene jeg tok i løpet av de to dagene vi var der, sier egentlig det meste.
Noe overnatting her ble det derimot ikke. Her bør man nok være tidlig ute med bestilling, for i forhold til popularitet er her alt for få overnattingsplasser. Men vi var ikke klare for å dra hjem heller, så vi endte opp i en suite på Strömstad Spa & Resort. Ikke feil det heller, si. Jeg satte spesielt stor pris på både takterrasse og veranda.
Ikke helt den utsikten vi ville ha fått i Fjällbacka, men greit nok. Og kanskje litt mer “luksus” over hotellet.
Mandag kjørte vi den lille halvtimen tilbake til krimidyllen. Nytt og selvmotsigende ord, jeg vet. Men det finnes egentlig ikke noe mer beskrivende ord enn akkurat det. Her tok vi en runde minigolf før vi nok en gang ruslet rundt i de sjarmerende, smale gatene.
Jeg angrer litt på at vi ikke gikk trappene opp til Kungsklyftan og Vetteberget, men energinivået var ikke helt der denne gangen. Jeg har hørt at det er en kjempefin og spesiell tur, og at utsikten oppe på toppen er fantastisk. Dog litt skummelt med kombinasjon lite sikring og høydeskrekk.
Det hele ble avsluttet med en liten kake på brygga før ferden gikk videre til bittelitt handling på Nordbysenteret (en liten følelsesmessig utfordring for meg som var lykkelig gravid sist vi var der) og deretter hjem.
En ting er sikkert, det er ikke siste gang vi er i Fjällbacka. Jeg har definitivt fått en ny favorittplass på lista mi. Og det bare et par timer hjemmefra! Så enkelt og greit kan det altså være. Og nå som jeg har vært der må jeg nok pløye gjennom Läckberg-bøkene mine igjen. Spesielt siden Camilla (ja, vi er på fornavn nå) selv tok seg bryet med å like mitt lille Instagram-innlegg fra hennes hjemplass. Ble bare litt starstruck da jeg oppdaget det..
Jeg våkner opp litt ekstra gretten. Mens jeg steller meg verker det litt ekstra i hjertet. Jeg skjønner ikke helt hvorfor denne dagen føles litt ekstra tung. Så slår det meg. Det er torsdag! Selvfølgelig!
Hele sommeren har torsdager vært litt sånn ubevisst tunge. Torsdager og lørdager. Fordi det var på en torsdag for åtte uker siden jeg egentlig ganske lykkelig troppet opp på Ullevål for min første vekstkontroll. En milepæl som endte i sjokk da det var så alt for stille på ultralydskjermen. Lørdager fordi det var en lørdag hun kom stille til verden, i tillegg til at lørdager pleide å markere starten på en ny svangerskapsuke. På lørdag skulle vi ha kommet til uke 32. Det skulle vært åtte uker igjen til termin, enda kortere til hun faktisk hadde kommet. Kanskje hadde hun kommet i løpet av august. I alle fall i september. Vi hadde aldri kommet oss til termin 1. oktober.
Men ingenting er som det skulle ha vært. Jeg føler jeg gjentar akkurat den setningen til det kjedsommelige, men sånn er det. Sånn føles det. I dag er det torsdag, og hjertet verker ekstra mye. Da kan jeg ikke gjøre annet enn å la det verke, døyve den verste smerten så godt jeg kan og prøve å stelle litt pent med meg selv.
