Nå skulle jeg vært en god blogger og satt meg ned og skrevet en aldri så liten årskavalkade. Med høydepunkter, nedturer, lenker og bilder. Men jeg er visst ingen god blogger lenger. Eller så har jeg rett og slett mindre tid nå enn for eksempel i fjor. Eller i alle fall så er kanskje prioriteringene mine litt annerledes. Så jeg fatter meg i korthet på denne årets siste dag.

Heller krampetrekning av julekos enn blogging på årets siste dag.

2018 er året som for alltid vil stå som det året jeg mistet pappa. Selv om mye annet skjedde, både på godt og vondt, er pappas sykdom og bortgang i siste halvdel av dette året det som for alltid vil prege minnet mitt om 2018. Joda, året var mye mer. Det var latter og glede. Det var store og små utfordringer. Det var familie og venner. Det var nok en fantastisk sommerferie, disse ukene i USA hver sommer troner som oftest som årets desiderte familiehøydepunkt. Så også i år, med Disneyland og en roadtrip som gikk oppover Highway 1 fra LA til San Francisco, gjennom Yosemite og Death Valley til Las Vegas, og videre til Grand Canyon før vi kjørte nedover New Mexico til White Sands før turen som alltid endte i Texas og Dallas. Hos pappa, bonusmamma og lillesøster. Denne sommeren skulle vise seg å bli den siste sommeren vår sammen med pappa, for mens vi var der kom skruballen. Den endelige diagnosen. Den stygge kreften. Og det preget i stor grad resten av året. Alt er relativt godt dokumentert i denne bloggen, og selv om det var tøft da jeg skrev om det, så er jeg nå i ettertid veldig glad for at jeg har det “svart på hvitt”. Det var også et ønske pappa hadde, noe som gjør det enda viktigere.

Det jeg trodde ville bli det siste bildet av pappa og meg..

Høsten har vært såpass utfordrende at jeg egentlig i stor grad har glemt første halvdel av 2018. Sånn året ble er det altså de aller siste minnene vi skapte sammen med pappa som ble de sterkeste. Å ha ham på besøk her i Norge for siste gang. Få lage kjøttkaker til ham for siste gang. Og at han fikk være med på sommeravslutningen på skolen til barna. Gaven vi kjøpte til ham i Disneyland for å markere hans 70-årsdag, hans aller siste bursdag. Da vi fortsatt ikke visst at han var syk og trodde han skulle nyte synet av pokalen med “Worlds best grandpa” på i flere år fremover. De siste familiebildene vi fikk tatt sammen før vi dro hjem. Og følelsen da vi dro hjem etter sommerferien og jeg var overbevist om at jeg aldri skulle se ham mer. Synet av ham utenfor huset da vi kjørte avgårde er etset inn i hjernen. Jeg er evig takknemlig for at det likevel ikke ble det aller siste minnet. At jeg fikk en måned av høsten sammen med ham. Selv om det var hjerteskjærende å se ham visne litt mer for hver dag, å se kampen på slutten, så ville jeg aldri ha vært de ukene foruten.

Det som ble mitt siste bilde med pappa..

2018 er pappa! Pappas siste år i livet. Og det er med vemod jeg går inn i 2019 uten ham. Et helt nytt, blankt år som jeg vet blir helt annerledes bare fordi han ikke er der. Jeg gruer meg til tomrommet som vil bli veldig tydelig når vi kommer til Texas til sommeren. Når pappa ikke sitter i stolen sin. Men han vil likevel fortsatt være en stor faktor i livene våre også i det nye året. Jeg har brukt juleferien på å rydde i tingene hans på loftet til mamma, og dro hjem i går med en god del skatter i bilen. Jobben er ikke ferdig, det vil bli flere timer og flere skatter fra loftet. Og fremfor alt, om et par måneder blir det urnenedsettelse og minnestund i Ålesund, noe jeg definitivt grugleder meg til.

Den største loft-skatten, pappas gamle pilot-hjelm.

2018 står igjen som året da jeg lærte meg å sette enda mer pris på mine nærmeste. Da god helse kom enda mer i fokus. Disse to tingene som når alt kommer til alt er det aller viktigste i livet. Materielle goder er så sekundært som det går an, selv om vi fikk en aldri så liten opptur der helt på tampen av året, med ny bil og en bedre økonomisk hverdag.

Denne siste dagen av 2018 har jeg så langt brukt på en liten dose vaskemani og litt tviholding på jula mens jeg prøver å varme opp huset etter at det har stått tomt i over en uke. Nå skal biffen stekes og penklærne på, selv om vi slettes ikke skal i noe nyttårsselskap. De siste årene har vi valgt å bruke nyttårsaften hjemme, bare vi fem. Men pynte oss, det må vi! Disse siste timene av året skal vi bruke sammen, spille et spill, kanskje se på noe koselig på TV. Mannen og jeg skal kanskje mimre litt om nyttårsaften for 13 år siden, da vi befant oss på en fødestue på Ullevål. For ingenting topper den nyttårsaften og den starten vi fikk på 2006. Jeg føler på at denne kvelden vil bli ekstra spesiell for meg. Kanskje ekstra følelsesladd. Når rakettene smeller ved midnatt går jeg inn i 2019 med pappa godt plassert i hjertet og med en tenåring ved min side.

Hvordan har det gått 13 år??

Jeg håper og tror at 2019 blir et mye bedre år enn det vi nå legger bak oss. Jeg er klar!

Med dette vil jeg ønske alle som måtte lese dette en hyggelig nyttårsfeiring, uansett om du tilbringer den alene, om du tilbringer den på jobb eller om du er klar for full fest. Gjør det beste ut av de siste timene av 2018. Er ikke kvelden som du ønsker, så husk at et flunkende nytt år snart står foran deg med helt blanke ark og uante muligheter. Livet er det du gjør det til. Lev det!

TAKK FOR DET GAMLE OG GODT NYTT ÅR!

Follow my blog with Bloglovin

Denne julen har så langt vært enda mer «annerledes» enn jeg trodde den ville bli. Jeg regnet nok med at jeg ville merke savnet etter pappa, men jeg trodde faktisk ikke det ville bli så fremtredende, siden vi tross alt ikke hadde feiret jul sammen siden tidlig på 2000-tallet. Men dette er like fullt min første jul uten pappa. Og den feires i hjembyen vår, som selvfølgelig er full av minner. Hvor enn jeg er så er det noe som minner meg om ham. Steder, mennesker, ting vi har gjort sammen. Det føles både godt og vondt på samme tid. Jeg kjenner på glede over det som har vært, samtidig som jeg kjenner på et voldsomt savn. Jeg har lyst å snakke med ham, men det kan jeg jo ikke. Pappa er fortsatt på kontaktlisten på mobilen min, men ringer jeg så vil han aldri mer svare. Det er så sårt.

Jeg føler at han er med meg her i hjembyen denne julen. Og jeg trekkes tilbake til fordums juler, da julen var mamma, pappa, besteforeldre, onkler, tanter og søskenbarn. Min barndoms juler, da lykken var en pappa som hadde litt fri, lukten av juletre, knekking av nøtter og lystenning på gravstedet sammen med pappa. Jeg kan fortsatt kjenne den grøssende, gode følelsen i kroppen over alle lysene på den mørke kirkegården. Den andektige gleden jeg alltid følte, litt rørt og full av forventninger til julekvelden.

Et lite dypdykk i et fotoalbum brakte meg rett tilbake til julen 1982..

Å tenne lys på julaften er en tradisjon jeg tviholder på. Også i år sto jeg på gravstedet på julaften ettermiddag. Først hos mormor og morfar. Mens klokkene kimte på slutten av en av julaftens gudstjenester, sto jeg og kranglet med lyset i regn og kraftige vindkast. Det aner meg at lyset slokket med en gang jeg snudde ryggen til.. Så gikk turen til neste gravsted og lystenningen jeg gruet meg litt til. For ved graven til farmor og farfar skal også pappa snart ligge. Lyset som ble tent der var vel så mye for ham som for dem. Og tårene som falt var helt og holdent for pappa. Heldigvis var det lettere å få tent lys her, og jeg har troen på at det brant i alle fall et stykke ut i julekvelden.

Om et par måneder hviler også pappa her.

Men selv ved denne viktige tradisjonen uteble julestemningen. Verken ribbelukt eller det å pynte seg til julemiddag og julekveld kunne vekke det til live. Joda, kvelden var vellykket den altså. Det var spenning og glede for de små, og det gledet meg å se hvor glade de ble for gavene de fikk. Men det stoppet liksom der.

Julenissebesøk er alltid populært. Bare så synd at pappaen alltid går glipp av det..

Nei, denne julen er definitivt annerledes. Det er pappa som opptar mye av tankene mine. Han er med meg hele tiden. Når vi kjører forbi barndomshjemmet hans. Når vi kjører forbi huset «han» bygget. Når jeg klemmer mennesker som har stått ham nær. Og ikke minst, når ambulansehelikopteret som han fløy i så mange år dundrer over taket vårt. Jeg hører det lenge før det kommer så langt. Spisser ører som en hund, stopper opp og går til vinduet. Aldri er pappa så nær som da. Jeg kan nesten se for meg at han sitter bak spakene. Å, som jeg skulle ønske det var sånn! At jeg bare kunne stikke innom basen og besøke ham som jeg alltid gjorde når han var på vakt og jeg savnet ham. Nå er den verden som før var så kjent, plutselig så fremmed. Det er trist, men også godt, når lyden og synet av et helikopter fyller hjertet med både gode minner og vemod. Pilotdatteren i meg lever definitivt i beste velgående.

Dette er den første julen av (forhåpentligvis) mange som pappa ikke lenger er en levende del av livet mitt. Den første julen jeg ikke snakker med ham, noe som ble veldig tydelig da jeg snakket med familien i USA i går. Han var ikke der. Tomrommet var så tydelig. Men heldigvis, han lever videre i hjertene våre. Jeg er på mange måter veldig lik pappa, og det er jeg stolt av (selv om det ikke nødvendigvis er bare positive likheter). Han er med meg hver dag. Han lever i beste velgående i hjertet mitt, og i 42 år med minner. Og dem er jeg veldig, veldig takknemlig for!

Juleferien er godt i gang, og mannens nye kjærlighet (bilen altså) brakte oss og et bagasjerom stappfullt av gaver trygt og godt alle milene fra Østlandet til Sunnmøre før helga. Siden min høstferie endte i Texas, har jeg ikke vært her oppe siden påske, så nå gjorde det skikkelig godt med litt sunnmørsluft i lungene igjen. Nå skal jula virkelig nytes her!

Dog er det en ting jeg savner hjemmefra. OK, kanskje to (tre om du regner med hvert sitt rom til barna). Jeg savner det myke jule-sengetøyet vårt, og jeg savner juletreet vårt.

Jo visst har mamma slått på stortromma og kjøpt sitt helt eget plastikktre i år. Men det er likevel ikke treet med det rare i. Det er ikke fullt av minner som treet vårt hjemme. Det gir ikke den samme, gode følelsen som når jeg titter bort på vårt tre. Jeg er så glad for at jeg valgte å sette opp treet med det rare i tidlig også i år. Jeg blir jo ikke lei av det, og jeg elsker den gode følelsen det gir meg. Det blir definitivt en tradisjon!

Jeg viste frem noen av mine favoritter på treet i fjor, men jeg har likevel lyst å dele noen i år også. Noe er nytt, noe er kanskje repeat, men jeg har sikkert fått noen nye lesere siden julen i fjor.

Space-nissen er alltid en favoritt.

For ikke å snakke om rodeo-nissen!

Mikke måtte selvfølgelig være med hjem fra Disneyland i sommer.

Og Lynet! Hva er vel et juletre uten Lynet McQueen?

En annen av årets nyervervelser er denne søte, lille tingen.

Cable car og San Francisco går jo hånd i hånd.

Hollywood-skiltet tårner høyt mot toppen av treet vårt i år. Litt glam må man jo ha! Prøv å overse den store Supermann-logoen. Det er mannens verk..

En annen favoritt fra bæreposen med minner som ble med oss hjem etter årets sommerferie er denne kulen med sand fra fantastiske White Sands. En av de kuleste plassene jeg har vært, og jeg måtte bare ha med en bitteliten bit hjem!

Denne var også med hjem i sommer. En gave fra våre venner i Dallas PD. Ikke så spesiell kanskje, men full av hjertevarme.

Jeg kunne vist frem enda noen flere nye ferieminner fra treet, men for at det ikke skal bli alt for mye stopper jeg med denne. Etter et 21 år langt kjærlighetsforhold til øyparadiset mitt i Texas, Galveston, kom jeg omsider hjem med en glorete julepalme derfra. Med lys som skifter farge!

Texas er selvfølgelig sterkt til stede på treet vårt, med cowboyboots, cowboyskjorter og diverse andre Texas-relaterte ting. Men mine desiderte Texas-favoritter må være disse to.

Av andre reiserelaterte favoritter er denne fra det hvite hus..

Og denne som er full av minner fra tiden min i Myrtle Beach, South Carolina.

Og så har vi selvfølgelig minnene fra de største begivenhetene i familien vår. Dyrebar julepynt, i alle fall fulle av affeksjonsverdi.

Vi har selvfølgelig også noe hjemmelaget pynt, og der tror jeg minstemanns hånd på ei kule er favoritten.

Selvfølgelig har vi en del engler og diverse som minner oss om de små vi har mistet. Sånne ting som gjør godt for hjertet.

Nytt av året er desverre litt pynt til minne om pappa. Sannsynligvis årets mest betydningsfulle pynt.

Vondt men godt på samme tid..

Jeg avslutter dette favorittdrysset med en liten intern morsomhet mellom stemoren min og meg. Jeg lo godt da hun ga meg denne i sommer.

Historien bak denne julekulen finner dere her.

Om jeg ikke rekker innom her igjen før julen ringer inn, så ønsker jeg med dette alle dere der ute en riktig god og fredfull jul. Jeg håper du er akkurat der du trives aller best sammen med dem som betyr aller mest!

Denne dagen er ikke en vanlig førjulsdag i vårt lille kaoshus. For på denne dagen for fem år siden endte flere års kamp i den aller største lykke.

Vil du være med fem år tilbake i tid, så finner du hele historien her. Rent objektivt sett så er den ganske fin altså!

Denne bittelille, men akk så store lykken kom til verden på kvelden den 20. desember 2013. På litt dramatisk vis, og en smule før tiden, men likevel akkurat på riktig tid. Etter flere år med sorg, tårer og mislykkede svangerskap, hadde vi endelig et sprell levende barn i armene våre. Akkurat da vi hadde gitt opp håpet om et barn til, var han der. Det lille hjerteplasteret vårt.

I dag handler alt om ham. Julen som skal komme er plutselig sekundær og vel så det. For i dag er vi så heldige at vi får feire nok en bursdag. I dag har det vært flagg, krone og muffins i barnehagen. Det har vært bursdagssang og gaver på senga, og en trøtt men overlykkelig gutt. Barnebursdag hadde vi i helgen, men om en liten stund blir det et aldri så lite familiebesøk. Den store feiringen tar vi sammen med storebror i januar.

Disse to har brukt 5-tallet som lekestativ i natt..

Jeg skulle og kunne gjerne ha skrevet mye mer om denne dagen og om minstemann. Men det får bli kort i dag. Tiden strekker plutselig ikke til, og jeg vil heller spise grøt (bursdagsbarnets ønskemiddag) sammen med gjengen min enn å sitte her og skrive. Men jeg kunne ikke la dagen gå uten å markere den på bloggen heller. Jeg kan ikke fatte at det har gått fem år siden en av de fineste, rareste og mest kaotiske dagene i mitt liv. Og ikke minst, et av livets største under. Jeg er heldig jeg, som fikk akkurat han her (og storesøsknene hans så klart).

Se, mamma! Jeg er en hel hånd gammel!

Dette er til deg som passer på barnet mitt. Deg som møter ham med et smil og et blidt “god morgen” hver dag, selv om han er trøtt og morgengretten og du kanskje ikke har hatt den beste starten på dagen selv. Deg som tålmodig lar ham komme til seg selv. Deg som tar ham på fanget ditt, trøster og leser. Deg som følger med ham dag etter dag, gjerne gjennom flere år. Deg som lar ham utvikle seg i sitt tempo, men samtidig rettleder ham litt på veien. Deg som gir ham opplevelser han ikke ville ha fått hjemme. Deg som vet hva han liker og hva han ikke liker. Deg som vet hvem og hva han trives best med. Deg som har skiftet bleier og våte klær på ham den tiden han trengte det. Deg som har tørket snørr og tårer. Deg som har trøstet og satt plaster på såret. Deg som lærer ham små, nyttige ting – eller kanskje store og viktige ting. Deg som gir ham rom og frihet. Deg som gir ham trygge rammer. Deg som alltid har en klem på lur. Deg som vet at han ikke nødvendigvis vil ha blå bursdagskrone som mange av de andre gutta, men Incredibles-rød. Deg som ser og har tid til ikke bare ham, men også alle de andre små vennene hans.

Tusen takk!

Takk for alt du har gjort og vært for gutten vår, helt fra han var 2 1/2 og til nå. Takk for at du gir ham og oss trygghet hver dag. Takk for den utrolig viktige jobben akkurat du gjør!

Dere fortjener blomster, alle som en!

Hva skulle vi egentlig gjort uten de ansatte i barnehagen? De fleste av oss må ut i jobb igjen når våre håpefulle fortsatt er ganske små. Noen starter i barnehagen allerede før de kan både prate og gå. Og etter å ha hatt den hele og fulle omsorgen for de små helt fra fødselen av, er det ikke lett å plutselig skulle overlate det mest dyrebare i hele verden til ukjente mennesker i mange timer hver dag. Og da er det så ufattelig viktig med disse omsorgsfulle menneskene, som kan gi både barn og foreldre akkurat den tryggheten de trenger.

Vår minste var sent ute med å begynne i barnehagen. Siden jeg likevel var hjemme så valgte vi det sånn. De to eldste gikk bare i barnehagen det siste året før skolestart, før det var de i barnepark. Og jeg er takknemlig for all denne ekstra tiden jeg har fått med barna våre. Og minsten kunne strengt tatt ha fortsatt å være hjemme hos meg, siden jobbene ikke akkurat har kommet rekende på en fjøl. Men da han var 2 1/2 valgte vi altså likevel å sende ham i barnehagen. Ikke fordi vi nødvendigvis trengte det, men fordi vi tenkte at han trengte det. Han trengte det sosiale. Han trengte rammene der. Han trengte alt han lærer der. Han trengte utfordringene og utviklingen han får der. Han trengte å få oppleve mer enn det han hadde fått om han hadde blitt gående hjemme hos meg.

Og innimellom har det vært vanskelig. For meg. For oss. Jeg har hatt dårlig samvittighet for å sende ham avgårde dag ut og dag inn. Nå skal det også sies at han sannsynligvis har fått flere “kosedager” hjemme enn de fleste. En mulighet jeg er glad for at jeg har hatt. Men jeg ser også hvor godt han har av å være i barnehagen, sammen med barna og de voksne der. Uten oss. Jeg ser hvor godt han trives. Det er ytterst sjelden at han ikke vil i barnehagen. Desto oftere har jeg hørt “jeg vil ikke hjem!” når jeg kommer for å hente ham. Og det gleder meg. Det bare bekrefter hvor bra han har det. Ja visst er det irriterende innimellom, når guttungen nekter å høre og nesten må dras med ut fra barnehagen. Men det varmer også godt i hjertet. Vi har i tillegg vært heldige og hatt en veldig stabil barnehagehverdag. Samme avdeling hele veien, og en stabil kjerne voksne som virkelig kjenner og bryr seg om gutten vår. Det er trygghet i seg selv.

Når man blir sett..

Jeg kjenner oftere og oftere på vemod og en uro i hjertet når jeg tenker på at våre veier snart skal skilles. Jeg liker ikke tanken på at fireåringen vår (må skrive fire en siste gang, for han har faktisk sin aller siste dag som fireåring akkurat i dag) neste år skal rives bort fra denne trygge hverdagen. Bort fra barnehagen og menneskene han er så glad i. For om alt for få måneder er det ubønnhørlig over. Bare noen få dager skiller minstemann fra nok et år med lek og utfoldelse i barnehagen. Det var sånn det skulle vært. Han skulle ha kommet til verden et stykke inn i januar. Istedet ble det desember. Og det betyr at etter sommerferien, sitter vår lille mann på skolebenken. Fem år gammel. Det føles feil. Jeg tror ikke noen av oss egentlig er klare. Hjertet mitt skriker etter et behagelig og rolig barnehageår til. Men så vil jeg også gjerne at han skal følge sitt årskull. Så sånn blir det. En vinter og en vår (og forhåpentligvis litt sommer), så er det farvel til tryggheten vi har kjent på. Slutt på koselige barnehageavleveringer. Slutt på hyggelige markeringer. Vi går gjennom alt for siste gang nå. Siste Lucia-feiring. Siste nissefest. Siste bursdag i barnehagen. En hel rekke sister, med en liten klump i halsen.

Så til dere som har passet på, og heldigvis fortsatt passer på vår minstemann i noen måneder til. Egentlig til alle dere som bruker arbeidsdagen deres på andres aller mest dyrebare. Dere som i det spe former Norges fremtid. Dere som koser og trøster, som tålmodig retter og irettesetter, som tørker snørr og tårer (og det som verre er). Tusen takk for den enormt viktige jobben dere gjør, uansett om dere er pedagoger eller assistenter. Tusen takk for at dere ser og har plass til alle disse barna i hjertene deres.

For meg som står litt på utsiden ut ser jobben deres til tider både kaotisk og slitsom ut. Det er mye lyd og mange barn. Jeg vet at jeg på ingen måte hadde overlevd en sånn jobb, jeg har mer enn nok med de tre barna vi har her hjemme. Dere velger dette som deres arbeidshverdag. Dag ut og dag inn. År etter år. Det er egentlig ganske beundringsverdig. Jeg tror faktisk, helt ærlig, at dere er litt sånn superhelter!

Bilde lånt fra http://lepassetempsderose.centerblog.net

Follow my blog with Bloglovin

Etter den høsten jeg har hatt, og rett før jul, har mannen altså gått hen og funnet seg en ny kjærlighet.

Jeg har egentlig skjønt det helt siden jeg satt i USA, at det var noe som foregikk. At noe ville skje. Og jeg hadde rett. Jeg er nå erstattet av en mye yngre modell. Det blir jo gjerne sånn når den midtlivskrisen kommer. Ikke bare er hun yngre, hun har også mye smekrere og lekrere former enn undertegnede. Eller skal jeg kanskje si han?

Jepp, jeg har rett og slett blitt utkonkurrert av en flunkende ny bil. Drømmedama (?) er erstattet av drømmebilen. Han måtte kanskje jobbe en liten stund for å få meg på kroken, men denne har han sannsynligvis ventet enda lenger og jobbet enda hardere for. Og han trodde vel egentlig at det aldri skulle skje. At vi skulle fortsette å kjøre vår falleferdige, gamle Volvo på langturer og bruke den lille Leafen med rekkevidden til en mygg i hverdagen. For all del, de har vært både fine og trofaste, og det blir vondt å kvitte seg med dem. Spesielt Volvoen som vi har hatt siden eldstemann var baby (og han er ganske snart tenåring). Men det var på tide nå, å finne noe som kunne få oss trygt hele veien til Ålesund for eksempel. Noe som ikke må repareres for flere tusenlapper både før og etter langtur. Noe som ikke gir oss mageknip når det nærmer seg EU-kontroll. Mannen har tenkt og regnet, regnet og tenkt og regnet litt til, og drømmebilen ble faktisk det mest fornuftige alternativet for oss. Mitt kriterie var god plass og 7 seter. Jeg kunne godt hatt en sånn stor minivan som vi kjører rundt med i USA hver sommer. Men med dagens drivstoffpriser og alle bomringene inn til Oslo hvor mannen jobber, hadde det vært ytterst lite økonomisk (det er her alle regnestykkene kommer inn). Etter tre år med vår søte Nissan Leaf, ser vi rett og slett at el-bil er det mest fornuftige for oss. Ikke fordi vi er så himla miljøvennlige, men fordi det lønner seg i lengden. Og sånn endte altså mannens drømmebil på parkeringsplassen vår. Litt dyrere enn den burde være, men familievennlig og definitivt mer økonomisk i lengden.

Et bilbilde til, fordi jeg faktisk synes den er bittelitt lekker jeg også..

Jeg har altså ønsket denne nye kjærligheten i mannens liv velkommen, og nå skal vi forhåpentligvis leve videre sammen i mange år. Det er altså dette vi har drevet med i det siste, når jeg har sagt A men ikke B. Bilen er b’en. Med stor B til og med. Ytterst få visste hva som var på gang. Barna ante ingenting før vi kom hjem med den på fredag ettermiddag etter en aldri så liten heisatur til Kristiansand. For vi måtte hente den der. Minsten ble levert sovende i barnehagen ved åpningstid før vi hastet til flytoget, spurtet til gaten og kom oss på flyet sørover. Aldri har en reise gått mer knirkefritt. Har muligens noe med ingen barn og 0 bagasje å gjøre. Og vel fremme på det blide sørland sto altså gliset og ventet på oss. Skinnende og ny, med den deilige nybil-lukten. Klar til å kjøre hjem til Østlandet, med et lite pit-stop for vaffel-lunsj og et par klemmer hos min gode venninne der sørpå og en bitteliten ekstralading. En mer behagelig biltur tror jeg faktisk at jeg aldri har hatt. Og overraskelsen til barna da de kom ut døra hjemme og fikk se bilen. Priceless!  Det var definitivt verdt hemmelighetskremmeriet.

Happy camper på veien hjem. Tenk at nå kan man faktisk glede seg til å kjøre sånn ca. 60 mil hver vei for å feire ekte sunnmørsjul! Og i tillegg bruke bilen der oppe uten å være redd for at den ikke tåler det.

Det eneste skåret i gleden er at pappa ikke får oppleve dette. Ingen har vært mer opptatt av at vi burde finne oss en ny bil enn akkurat han. Faktisk så snakket han om det helt til det siste. Vi trengte noe nyere. Noe tryggere. Noe bedre. Amerikansk som han etterhvert ble var nok ikke el-bil øverst på den listen, men han hadde nok likevel både likt og gledet seg over denne bilen. Og det gjør vondt å ikke få dele det med ham. Skikkelig vondt. Men forhåpentligvis ser han oss der oppefra. Kanskje hadde han til og med en finger med i spillet og gjorde det mulig for oss å kjøpe akkurat denne bilen. For i og med at det ikke kommer penger ut der bak når vi sitter på do, så var det ingen selvfølge at vi i det hele tatt fikk muligheten til å kjøpe ny bil, til og med kliss ny, akkurat nå. Det har som nevnt vært jobbet for og veloverveid, og i tillegg kom det en god porsjon flaks. Så får det heller være at noen kanskje synes el-bil ikke er bra nok, at den er for «flashy», kanskje litt kaksete, at den er for dyr og at vi er gærne. Tro meg, jeg har tenkt tanken opptil flere ganger selv, at denne bilen er alt for fin for oss. Men vi er overlykkelige for at vi har fått muligheten til dette. Dette var det vi trengte aller mest, og det er godt å vite at vi nå kan dra på juleferie uten å bekymre oss for om bilen holder. Og etter de siste månedene så er det utrolig godt å avslutte året med en liten opptur, og vite at vi går inn i det nye året med et litt mer komfortabelt liv enn da vi gikk inn i 2018.

Så får det heller være at undertegnede har sunket litt på rangstigen. Bilen kan nok gjøre mye finurlig, men det finnes fortsatt ting som jeg gjør bedre (håper jeg)!

Til slutt, sånn helt urelatert, jeg tror jeg har krøllet med linken om du ønsker å følge bloggen min på Bloglovin’. Det har plutselig gått opp for meg at jeg av en eller annen grunn har en link for person og en for blogg. Forstå det den som kan eller vil. Men jeg tror i alle fall at om du følger profilen som er linket under her, så vil mine blogginnlegg komme opp.

Follow my blog with Bloglovin

 

Men vi har glemt å kjøpe ved..
Helt sant faktisk. Kun to innkjøp gjenstår før jul. En bursdagsgave til minsten og noen sekker ved. Ikke fordi vi nødvendigvis trenger det, men sånn for kosens skyld.

Jeg har virkelig aldri vært så i rute til jul før. Og det er så deilig!

50 julekortkonvolutter er adressert og slikket på, og har vel kanskje allerede ankommet hos de fleste på listen.

Papirkutt på tunga og tørre lepper. Like moro hvert år dette.. 

Baking er nesten ferdiggjort, bare noe enkelt småtteri igjen.

Det blir jo ikke jul uten en bråte pepperkaker og julemenn for eksempel. Ei heller uten glasur som sitter fast på kjøkkenbordet og nonstop utover hele gulvet.

Ei heller uten en mamma som lettere stresset må roe seg ned med et lite glass rødt foran juletreet etter timesvis på kjøkkenet.

Skål, det er snart jul!

Vi har tatt den tradisjonelle juleklippen. Ja, de av oss som har hår da..

Og vi har kjøpt og pakket inn alle julegaver! Dårlig blogger som jeg er glemte jeg å ta bilde av den seansen. Jeg fikk kun dokumentert et lite pust i bakken under shoppingen.

Var dessverre så sulten at jeg ikke klarte å vente med og ta den første biten.. Uprofesjonelt!

Vi har tent to lys..

Og vi har fått to nye familiemedlemmer i hagen.

Og jeg som aldri vinner noen ting, vant plutselig et helt brett julebrus i en lokal butikk!

Skal ikke stå på sukkerinntaket altså..

Vi har troppet opp i barnehagen alt for tidlig for vår smak og stått ute i det kalde morgenmørket mens små hvitkledde sang Lucia-sangen mer eller mindre entusiastisk (mest mindre, i alle fall for vår pode). Og så har vi kommet inn i varmen til gløgg og lussekatter sittende på små stoler ved lave bord i et lettere kaos av voksne og barn. Og jeg har kjent på vemodet over at dette var siste gangen for vår del. Men også takknemligheten for at vi fikk disse bonus-Luciafeiringene. Jeg trodde nemlig jeg opplevde det for siste gang i 2012. Så fikk vi likevel en ny runde med minstemann!

Og nå er vi altså nesten klare for juleferie og kosemodus. Vi skal bare feire en bursdag først. På lørdag inntas huset av en liten haug smågutter for et par timer. Og dagens husvask må sannsynligvis gjøres på nytt når et par timers kaos er over. Men det er greit. For minsten skal feires så det smeller fra tak til kjeller! Er det ikke det man sier da?

Men aller først skal mannen og jeg ut på et lite eventyr i morgen. Og det tror jeg blir skikkelig moro!

Glemte visst filter for anledningen, men gapet sier vel alt. Endelig er formkurven på vei oppover, jeg orker mer og livet smiler litt. Det er så deilig det!

Det er ikke til å komme bort fra. Veldig mange av oss her i dette landet har det veldig bra. Vi har det vi trenger. Tak over hodet, mat på bordet og en kvalmende overflod av pakker under juletreet.

Men også her i trygge, lille Norge finnes det mennesker som mangler mye av det vi andre tar for gitt. Dette merkes kanskje aller best nå i førjulen. Mens travle mennesker i tykke jakker og med armene full av eksklusive handleposer haster forbi, sitter andre tomhendte og tynnkledde på bakken og håper på noen mynter i koppen.

Og mens mange bruker tusenvis på julehandelen, sitter andre fortvilte foreldre og lurer på hvordan de skal få endene til å møtes. Hvordan skal de klare å stelle til en jul med bugnende matbord og like fine gaver som barnas venner får når kontoen er nesten tom?

Og hva med de barna som ser vennene sine glede seg til jul og en julefeiring i trygge rammer med familie rundt seg, mens de selv mangler både trygghet og familie?

Det finnes så mange skjebner der ute blant førjulsstress og førjulskos. Noen kan du se med det blotte øyet, andre er mer skjulte. Vi har, som sikkert mange andre, kjent på følelsen av å ha lite og rutte med. Vi har måttet vurdere og prioritere. Men verken vi eller barna har lidd noen stor nød av den grunn. Vi har klart oss. Barna har kanskje ikke alltid hatt det fineste og nyeste, men de har likevel hatt det de trenger. Både klær på kroppen og mat i magen. Det er mer enn mange andre har.

Derfor har vi gjort det til tradisjon å gjøre noe hyggelig for noen andre før jul. Fortrinnsvis for barn. For juletiden handler jo mye om barn. Forventninger, funklende øyne, barnestemmer som synger julesanger og alt det der. Det finnes mange organisasjoner og andre som setter i gang tiltak og innsamlinger nå før jul. Alt fra kjøpesenter med ønsketrær, hvor du kan plukke et ønske fra treet, kjøpe gave og levere den inn til matbutikker som gir deg mulighet til å kjøpe mat og plassere det i handlekurver som leveres til mennesker som trenger det. Alle tiltak er like fine og like viktige.

I år valgte vi å kjøpe gave som skulle leveres til arrangementet «God jul, lille venn», hvor man samler inn gaver som så gis videre til organisasjoner som igjen gir det til barn som ellers ikke får så mye. Men så rakk vi ikke å levere vår gave innen tidsfristen i går. Så i dag bestemte vi oss for å gå direkte til en av de plassene som fikk gaver fra dette arrangementet i fjor. Vi hadde fått i «oppdrag» å kjøpe gave til en gutt mellom 5-12 år, men bestemte oss for å i tillegg kjøpe en gave til en jente på samme alder. Så troppet vi opp hos kommunens barneverntjeneste. Tenk å kunne glede et barn som av en elle annen grunn trenger hjelp fra akkurat denne tjenesten. Forhåpentligvis vil en liten gutt og en liten jente få kjenne litt ekstra glede og varme denne julen, selv om en liten julegave ikke akkurat forandrer på livets realiteter. Litt medmenneskelighet kan likevel gå en lang vei i en ellers slitsom hverdag.

I dag vil jeg rett og slett oppfordre deg til å gjøre noe for noen som ikke har det like bra som deg. Neste gang du går forbi den stakkaren som sitter og fryser, gi ham et smil, stopp opp og gi en liten slant. Eller kanskje enda bedre, stikk innom nærmeste kiosk og kjøp en varm kaffe og noe å bite i, det kan gjøre godt for en kald og sulten skrott. Gi litt penger til en av de mange organisasjonene som sørger for at mennesker som trenger det får et godt måltid i magen. Eller gjør som oss og gi en gave til noen som ikke nødvendigvis drukner i sånt. Det koster så lite, men kan bety så mye!

Blogglivet er definitivt i forandring. Stor forandring. Om det er til det bedre er jeg noe usikker på. For de større bloggerne – sannsynligvis. For oss mindre hobbybloggerne – vel, det gjenstår å se.

Jeg sitter fortsatt her og river meg i håret, og det begynner å bli en god del hårløse flekker der oppå toppen. Men jeg har heldigvis plukket opp noen små tips fra like frustrerte medbloggere der ute. Nå vet jeg for eksempel hvorfor alle bildene på bloggen ser så rare ut om man leser via PC og ikke mobil. Jeg vet også at jeg, for at det skal se bedre ut, må gå gjennom hvert enkelt innlegg og legge inn alle bilder på nytt. Det blir en del.. Akkurat nå satser jeg på at folk flest leser via mobil, så får jeg oppdatere bilder i gamle innlegg sånn litt etter litt.

Jeg har også funnet en løsning på noe mange bloggere reagerer på. Og dette blir da selvfølgelig et tips og en oppfordring mest rettet til andre som blogger, men om du er ivrig bloggleser så er det kanskje ikke så dumt å registrere seg på Bloglovin’ og samle alle blogger du følger der inne. Nå er ikke dette et tips jeg har kommet på helt av meg selv altså. Jeg har sett flere andre oppfordre sine bloggfølgere til å gjøre dette. For en ting som har vært fint på den gamle bloggplattformen er at man har kunnet følge og bli fulgt av andre som blogger, og dermed alltid være oppdatert på nyeste innlegg hos sine favoritter. Den funksjonen er dessverre borte nå. Og det er altså her Bloglovin’ kan komme inn som en erstatning. Som den teknologiguruen jeg er så har jeg lenge hatt en bruker der inne, men jeg har ikke klart å følge andre enn meg selv. Og det er vel egentlig litt unødvendig!?! Men etter tips fra andre har jeg nå satt meg ned og prøvd å sette meg litt mer inn i dette, og har begynt prossessen med å følge bloggere jeg har fulgt her inne. Det blir ikke helt som før, og gudene vet at jeg ikke liker sånne tungvinte forandringer, men det er et alternativ.

Følg meg gjerne på Bloglovin’, og har du en blogg som jeg har fulgt tidligere eller som jeg burde følge, legg gjerne igjen en kommentar her, så skal jeg finne deg der!

Nå skal jeg rett og slett la blogg være blogg for en stund, og heller forhåpentligvis dra avgårde og gjøre noe skummelt, men gøy og spennende. Mye skumlere og mye mer spennende, og ikke minst mye morsommere enn ny bloggplattform. Og siden jeg har funnet ut at dette er enda en sånn ting man må gjøre for å være en suksessfull blogger, så sier jeg A men ikke B her. Resten av alfabetet får heller muligens følge senere.

Men før jeg lar håret og hårbunnen få litt fred må jeg selvfølgelig teste ut om jeg nå har skjønt hvordan man legger ut bilder som er litt større enn passbilder.

Jeg har kanskje brukt ti ganger så lang tid som vanlig på dette innlegget, er uten tvil både frustrert og forvirret, og håret er definitivt bittelitt tynnere, men gapesmilet og filteret er i alle fall på plass!

Vi blogges – forhåpentligvis..

Hilsen Bambi på glattisen

Follow my blog with Bloglovin

 

Du vet du er gammel når du ikke takler forandringer. I alle fall teknologiske sådanne. Ekstra frustrerende er det når disse forandringene påvirker evne (og nesten også lyst) til å blogge. For egentlig har jeg mye på hjertet. Men forandringer på bloggplattform forvirrer et stakkars kjerringhode. Plutselig er ingenting som før, og jeg må nesten starte helt på nytt. Og det midt i julestria! Ja, sånn helt ærlig, jeg julestrier ikke så mye altså. Jeg er ganske så ajour. Henger bare litt etter med baking. Må få litt mer lungekapasitet først. Og det håper jeg tablettene jeg fikk med meg fra høstens andre legebesøk (rutine for noen, mye for meg) kan få orden på ganske snart.

Avsporing der altså, akkurat som resten av livet akkurat nå. Akkurat nå skjønner jeg hvorfor den eldre generasjonen gjerne holder seg unna det meste som krever et snev av teknisk innsikt på det store, skumle internettet. Nye ting kan være skikkelig krevende. Og jeg er sikker på at 20-something meg hadde taklet dette på strak arm. Satt seg inn i alt det nye på 10 minutter. 40-something meg derimot, kommer nok til å trenge 10 dager. Eller uker. I verste fall måneder. Topplokket er ikke som før. Celler dør visst både her og der.

Så om det blir litt ekstra stille fra meg i tiden fremover, så er det ikke fordi jeg har blitt kidnappet av romvesener eller at jeg har stukket av med en steingammel mangemillionær med svakt hjerte og lever det gode liv med paraplydrinker på en eksotisk strand. Det er nok heller fordi jeg sitter foran PCen og river meg i håret. Tips til deg som lurer på hva du skal kjøpe til meg i julegave: parykk!

Gapesmilet er midlertidig erstattet av et lettere forvirret uttrykk. Eller et eller annet sånt. Forandringer og høy alder er ingenting å spøke med!

Forøvrig liker åpenbart ikke denne nye bloggplattformen trynet mitt heller, siden bildet plutselig ble redusert til et passbilde! Der forsvant nok en klase hår!!!

Jeg. Orker. Ikke.