Nest etter fredag er kanskje lørdag min favorittdag. I alle fall de lørdagene mannen har fri. Sånne som i dag. Et raskt blikk på kalenderen viser også at denne lørdagen er litt spesiell. 29. februar. Den datoen ser man jo ikke så ofte. Skuddår. Jeg føler nesten at vi har fått en bonusdag. Litt sånn som når det er 3 for 2-tilbud på butikken. Og jeg kjenner at jeg får lyst til å ta litt ekstra vare på denne dagen.
Selvfølgelig kunne jeg brukt den til å ergre meg over snøen som har kommet i løpet av natta. Nesten ikke snø hele vinteren, og så kommer den akkurat når våren skal starte!?! Nei, dette synes jeg ikke noe om. Men akkurat i dag skal jeg bite det i meg. Jeg skal heller klage dobbelt opp når jeg står kald og våt for å se datteren spille fotballkamp i morgen – om den ikke blir avlyst på grunn av snø da. Vi er jo ikke vant til sånt lenger!
Jeg kunne også brukt dagen til å bekymre meg over Corona-viruset. Men akkurat det er jeg foreløpig særs lite bekymret for. Min største frykt der er muligheten for å måtte hamstre mat og ellers om det vil påvirke hverdagslivet i noen grad. Ikke noe hysteri her altså. Det eneste dette virus-utbruddet gjør med meg foreløpig er at jeg stadig vekk craver en kald Corona med lime. Kveldens lørdagskos kanskje?
Jeg kunne brukt denne bonusdagen til å gjøre det mange andre, og da spesielt damer, gjør i dag; nemlig å fri. Men forlovet ble jeg for snart 15 år siden, og etter det har jeg giftet meg med samme mann ikke bare én, men to ganger. Så et frieri er relativt unødvendig her.
Nei, jeg vet rett og slett ikke helt hva jeg skal gjøre med denne ekstra dagen foreløpig. Annet enn å kjøpe dopapir da. For å tørke seg i rumpa må man gjøre også på skuddårsdager. Uansett hva dagen måtte bringe utenom dopapirkjøp, så skal jeg i alle fall prøve å gjøre den til en positiv en. En fin en. For sånne bonusdager som kommer bare hvert fjerde år, de kan ikke kastes bort!
Og med det ønsker jeg dere som måtte lese dette en strålende lørdag og skuddårsdag. Lag dere en ekstra fin en!
Jeg vet ikke helt hva som skjedde med denne uken. Det var mandag og skolestart etter vinterferien, og plutselig er det fredag. Knips og vips liksom. Litt skummelt når tiden går så fort, men litt deilig også. For selv om uken har gått fort, så har den likevel vært litt tung og preget av slitsomme tanker og avgjørelser. Men fredag er ofte en fin dag. Gjerne den beste dagen i uken. Den siste hverdagen før helg. Det er ofte litt lettere å stå opp. Litt lettere å vekke barna og sende dem avgårde til skolen. Jeg er ofte litt lettere til sinns. Og i dag er en sånn fredag. Tankene har roet seg litt. Jeg har kommet i gang med dagen på en fin måte. Huset er stille. Det er fortsatt relativt rent etter vasketorsdag og jeg har fyrt opp i peisen. Enter hvilepuls. En fredag uten store planer ligger foran meg. I dag skal jeg ta litt vare på meg selv. Jobbe litt. Skrive litt. Kanskje lese litt. Og kjenne litt på roen. Den som har manglet de siste dagene. Sånne øyeblikk må tas vare på. Sånne dager må nytes. Denne fredagen skal bli fin!
I dag kom den triste nyheten om at hele Norges Jahn Teigen har gått bort. Jeg er nok ikke den eneste som skriver om akkurat dette temaet i dag, for det er mange av oss som har et eller annet forhold til musikken hans.
Mitt tidligste minne knyttes nok til en kassett jeg hadde (for dere som ikke vet hva det er, det var forgjengeren til CD som fantes før man begynte å streame alt), Mentalkrem. Jeg husker fortsatt det rosa omslaget, og om jeg hadde hørt på sangene i dag, hadde jeg nok husket noen av dem også. Det fantes en historie bak hvorfor jeg hadde denne kassetten, men dessverre husker jeg den ikke lenger. Onkelen min kan derimot helt sikkert fortelle historien i detalj. Jeg husker også godt at jeg som barn syntes at Jahn Teigen lignet på pappa, de var liksom litt samme type, tynne og hengslete. Og ved festlige anledninger gikk ikke pappa av veien for å etterligne Jahn Teigens splitthopp. Jeg kan fortsatt se det for meg.
Bilde fra BT. Om man tar vekk håret så er det som å se pappa.
Likevel finnes det et minne, eller kanskje en person, som gjør noen av sangene hans ekstra spesielle for meg. Det er ikke “Bli bra igjen” eller “Optimist” som rullet og gikk i enhver radiosending med lytterhilsener den gangen jeg jobbet i lokalradioen. Men det er likevel knyttet til denne radiostasjonen, og en sang som ble spilt kun for meg på bursdagen min i 1993. Og han som hadde valgt ut denne sangen til meg på dagen min, var også knyttet til tiden min på denne radiostasjonen. For det var der jeg møtte min aller første, virkelige kjærlighet. Jeg var ung, bare 16 år. Han var 24. Og verdens beste, snilleste og fineste fyr med sitt lange, lyse rockehår. Gjennom våren vokste forholdet vårt fra vennskap til å bli den første kjærligheten for begge. Det var både fint og turbulent på samme tid, og da høsten kom tok eventyrlysten i meg overhånd. Og jeg såret ham, var frem og tilbake gang på gang, mens han ventet trofast på at jeg skulle bestemme meg. Og selv om valget mitt endte opp med å såre ham enda mer, sto han fortsatt ved min side. Og noen små uker etter bruddet, til tross for hvor mye jeg hadde såret ham, dukket et kakestykke og tre røde roser opp på døra mi mens tonene til “Det vakreste som fins” strømmet ut av radioen som en hilsen fra ham til meg på 17-årsdagen min.
“Jeg har ofte gått og tenkt på Hva det var jeg gjorde galt Tenkt på alt jeg ikke fikk fortalt Det var så mye jeg ville gi deg Det var så mye jeg skulle ha gjort Men tida gikk så alt for fort Du er det beste som har hendt meg Og det kjæreste jeg har Og ingen kan ta fra oss det vi har For kjærligheten kommer og kjærligheten går Men det vi hadde sammen skal bestå
Om det skulle blåse kaldt Om jeg leter overalt Ingen er så god som du Du er det vakreste som fins Om det skulle blåse kaldt Om jeg aldri fikk fortalt At ingen er så god som du Du er det vakreste som fins for meg”
Han “vant” meg ikke tilbake med denne gesten, selv om det traff meg langt inni hjerterota. Men jeg tror heller ikke nødvendigvis at det var planen hans. Det var bare sånn han var. Veldig opptatt av at jeg skulle vite hva han følte, og hva jeg betydde for ham. Sånn var han den tiden vi var sammen, og sånn var han etterpå. Jeg fikk brev med fine ord som jeg til dags dato har liggende. Dyrebare skatter. Han kunne finne på å banke på vinduet mitt midt på natta, gjerne med røde roser til meg. Alltid tre; for tro, håp og kjærlighet. Vi kunne sitte i timesvis på svabergene der vi for første gang skjønte at vi begge hadde følelser for hverandre og bare snakke. Og da han flyttet vekk for å studere, fløy tellerskrittene. Han ble min beste venn, den jeg snakket aller mest med, den jeg delte alt med. Til tross for at det innimellom gjorde skikkelig vondt for ham, siden mitt valg den gangen falt på en bekjent av ham, var han der og støttet meg. Alltid. At jeg såret ham sånn som jeg gjorde er kanskje min aller største anger i livet. Han fortjente det ikke. For å være ærlig, han var alt for god for meg. Men jeg er så ufattelig takknemlig for tiden vi hadde sammen, både som kjærester og som venner. Jeg håper han visste det, selv om jeg er usikker på om jeg noen gang sa det til ham før det var for sent. Før jeg sto med tre røde roser ved graven hans. Han har vært borte lenge nå. Snart 20 år. Nesten uvirkelig. Men han har satt dype spor. Veldig dype.
“Min første kjærlighet Gjorde mer for meg Enn du noen gang kan forestille deg Min største kjærlighet Ga jeg bort til deg Det fantes bare én av dem i meg”
Og nå er også han som sto bak disse sangene som fikk meg til å kjenne litt ekstra på både takknemlighet og savn etter et av verdens fineste mennesker borte. Det føles litt rart og trist. Og igjen får det meg til å tenke litt ekstra både på den fine sjelen jeg forbinder disse tekstene med, og på pappa som ropte “DÆÆJÅ” og hoppet splitthopp. Fine minner. Litt såre minner. Minner som aldri vil dø. Akkurat som sangene til Jahn Teigen.
“Si meg hva betyr adjø Er det bare trist noe som sårer deg Tro meg vi skal ta adjø Ikke sånn som sist Da jeg gikk fra deg Jeg vil alltid huske deg som en venn Om vi aldri mer sees igjen
Vi har våre minner De vil aldri dø Nå er tiden inne Til å si adjø”
Med en fotballjente i huset har jeg fulgt saken om hvite shortser i Lillesand IL med interesse og en god dose takknemlighet for at klubben jentungen vår spiller for bruker mørke drakter. Men jeg skjønner så absolutt problemstillingen, og er glad for at det nå ordner seg for spillerne i Lillesand. Nå regner jeg med at det er andre lag som kanskje sliter med det samme, siden dette neppe er det eneste laget som spiller i hvitt. Er det sånn, så håper jeg at også disse klubbene kan revurdere.
I dag fikk jeg se litt av problemet med egne øyne da datteren kom hjem fra vinterferie-trening. Ved dette akademiet trener de nemlig i hvitt. Og med det fine været vi har hatt her østpå, så har ikke det vært noe problem. Helt til regnet kom i dag.
Her har hun riktignok rukket å tørke opp litt. Jeg tenker med gru på hvordan dette ser ut når det er kliss vått.
Nå var vi heldigvis advart på forhånd, det var ytterst aktuell informasjon som kom fra akademiet på forhånd.
Da var det relativt praktisk at det fortsatt er vinter (selv om gradestokken ofte vitner om vår) og at det uansett er greit å trene med noe under fotballdrakten. Svart var et greit valg, selv om det synes relativt godt under det hvite. Men det hadde ikke vært like OK i sommertemperaturer. Tenk deg hvor svett og klamt det hadde vært. Og jeg kjenner at det er veldig greit at dette med gjennomsiktig shorts ikke er noe vår datter vanligvis må tenke på. Ingen burde bekymre seg for sånt.
Så jeg roper et rungende JA og HURRA for mørke fotballdrakter. Man slipper problemet med gjennomsiktighet samtidig som skitt og møkk ikke vises like godt som det gjør på hvitt. Helt suverent! Sånt setter alle idrettsmødre pris på..
(For the record; tekst og bilder med tillatelse fra datter.)
Fredagen og Valentinsdagen ble kanskje ikke helt som forventet, selv om jeg ikke forventet mye. Det eneste jeg ville var jo strengt tatt å dra til Elkjøp i tosomhet med mannen før vi tok minsten med på kino. Sånn ble det altså ikke. Jeg satt hjemme med en litt utilpass minstemann hele dagen, mens mannen etter å ha sovet ut fra nattevakt måtte hjelpe eldstemann med å frakte og sette opp utstyr til helgens LAN-treff (muligens ikke riktig navn for det, men jeg er på ingen måte inne i denne dataspill-verdenen). Virkelig romantikk på høyt nivå der altså.
Men hva gjør egentlig det, når jentungen tryller verdens fineste overraskelse ut av sekken sin.
Mer skal altså ikke til. Dette er bedre enn all verdens diamanter, blomster og champagne. Så enkelt, helt gratis og likevel nok til å smelte hjertet mitt totalt. Jeg er ikke helt sikker på om jeg fortjener så fine ord. Faktisk så er jeg helt sikker på at jeg neppe er verdens beste mamma. Men om jentungen likevel synes det, så må jeg ha gjort noe rett. Dette kommer jeg til å leve lenge på. Sannsynligvis henger det innrammet på veggen over sengen min på gamlehjemmet når jeg er 90. Heldige meg!
Og plutselig var det helt greit å sitte hjemme sammen med datter og minstemann mens mannen dro alene til Clas Ohlson (for det var jo ikke Elkjøp han skulle på i det hele tatt). Også var det jo litt ekstra flaks at han måtte gå forbi en blomsterbutikk på veien dit.
Så ble det litt Valentinsdag likevel. Og jeg fikk umiddelbart dårlig samvittighet for at jeg ikke hadde ordnet noe til dem. Men så slo det meg at jeg nesten daglig vasker jentungens svette treningstøy og mannens sure sokker, så da går det kanskje litt opp i opp..
Ååååh, det er Valentine’s Day dere! Vidunderlige dagen! Jeg ble vekket med sjokolade og kaffe på senga og kom ned til en stue full av roser. En av dem hadde til alt overmål en diger diamantring tredd rundt stilken! Vi har barnefri til i morgen, og i kveld skal vi på fancy restaurant og spise nydelig mat før en suite, jordbær og champagne venter. Det skal bli så fint og fantastisk!
Neida! En sånn dag var ikke i planene engang. Dagens romantiske date skulle være en tur ut for å kjøpe en ledning som poden trenger og deretter en tur på kino med minsten for å se Sonic. Kjemperomantisk!
Men så var det den forventede skruballen da. Èn dag tok det før den dukket opp. Ikke overraskende kom den i form av en minstemann som startet dagen med å brekke seg flere ganger. Dermed ble det hjemmedag for både ham og meg. Litt usikker på hvem som er mest lei seg for det. Han som gledet seg til å spise kake på skolen før han skulle se den lille, blå helten sin på kino men isteden ligger småkvalm med bøtta ved siden av seg eller meg som så frem til en alenetur til Elkjøp sammen med mannen for å kjøpe ledning (er man sultefôret på alenetid så tar man det man kan få).
Jaja, vi får ta det igjen med en handletur på Kiwi i morgen..
Ha en nydelig fredag og om dere feirer sånt, Valentine’s Day der ute!
Lukten av nyvasket hus før klokken 10 på formiddagen. En herlig blanding av salmiakk, grønnsåpe og kaffe. Den deilige følelsen i kroppen, litt småsliten, men nydusjet og veldig tilfreds med at ukens absolutte kjedeligste oppgave er unnagjort. Og enda ligger hele dagen foran meg. Kroppen og hodet kan slappe av litt. Ute skinner sola og gir meg en følelse av vår i februar. Det nye året går fort. I morgen står allerede vinterferien for tur. I alle fall for noen her i huset. Jeg jobber litt innimellom hele tiden. Mannen jobber som vanlig, men med skiftarbeid betyr det også litt fri midt i uka. Og jentungen skal bruke hele vinterferien på å spille fotball – selvfølgelig. Men det føles likevel som ferie når barna kan pakke vekk sekkene sine og det ikke er lekser som må gjøres. Og ikke minst, når man slipper å stå opp før sola om morgenen.
Det føles godt akkurat nå. Skikkelig godt. Og det er skummelt, for det er gjerne når jeg senker skuldrene at en skruball kommer fra ingensteds. Du vil kanskje kalle det pessimisme, jeg kaller det realisme. Jeg har lært meg at sånn er det. Så jeg nyter den gode roen så lenge den varer, og holder pusten bittelitt for hva som eventuelt kommer. Og dermed blir lukten av nyvasket hus også litt lukten av frykt. Frykt og velvære på en gang. Om ikke annet, en noe spesiell kombinasjon. Som livet selv egentlig. Jeg er så klar som jeg kan bli for den skruballen som måtte komme, bring it on life (men du må gjerne gi meg en fridag eller to først)!
Jeg skulle gjort som stort sett alle andre bloggere i går, skrevet et morsdagsinnlegg. Ikke nødvendigvis et svulmende innlegg med fremvisning av flotte gaver, frokost på senga og alt det der. Men et eller annet. En liten hilsen til alle mødre der ute, uansett om man er biologisk mamma, adoptivmamma, fostermamma, bonusmamma, ønskemamma, englemamma eller en annen type mamma. Eller kanskje noen ord til dem som ikke har en mamma lenger. Men det ble ikke sånn. Dagen ble rett og slett ikke som jeg hadde trodd. Det jeg trodde skulle være en nokså vanlig søndag, bare med bittelitt ekstra kos, ble ikke sånn. Isteden kom morsdagen og slo meg rett i bakken. Nesten litt ut av det blå. Joda, jeg har kjent at hjertet har vært litt ekstra vondt og tungt de siste dagene, men jeg tenkte ikke at morsdag skulle være noen stor følelsesmessig trigger. Jeg har jo feiret denne dagen i fjorten år nå. Og jeg har feiret den med det ene tapet etter det andre «under beltet», uten at det har utløst store reaksjoner på akkurat denne merkedagen. Men i går veltet all smerten inn.
Jeg skjønte ikke helt hva som skjedde selv engang, men hjertet slo helt krøll på seg. Jeg prøvde hardt å fokusere på mine tre fine som gjorde sitt beste for å gjøre stas på meg. Men jeg klarte ikke å riste av meg smerten. Vissheten om at de skulle ha vært fire i år. På morsdagen i fjor lå Megan trygt plassert i magen min. Eller, trygt var det jo ikke. Og på det tidspunktet var det også fortsatt så tidlig at jeg var bortimot hundre prosent forberedt på at det ville gå galt. Jeg hadde ikke store fantasier om en morsdag med fire barn i 2020. Men etterhvert begynte også jeg å tro litt på det. Jeg begynte å se for meg livet med henne i det. Og i går skylte altså en av disse bølgene over meg. Full av savn og smerte. Selv om jeg er så ufattelig heldig som har tre barn her hos meg, tre som virkelig ga meg litt ekstra kjærlighet og oppmerksomhet akkurat denne dagen, så var bølgen ustoppelig. Jeg følte meg nesten utakknemlig, som en fryktelig mamma, som ikke klarte å skjule at jeg hadde det vondt.
Nei, morsdagen i år var ingen høydare, og jeg er både glad og lettet over at den er over. Jeg er skuffet over meg selv fordi jeg taklet denne dagen så dårlig. Nesten litt flau. I dag driver jeg med rekalibrering. Prøver å samle sammen bitene av et hjerte som nok en gang har gått i knas, lappe det sammen igjen. Det verker fortsatt. Det er fortsatt fryktelig skjørt og sårbart. Jeg er fortsatt ikke meg selv igjen, hvem nå egentlig det er nå for tiden. Men jeg jobber med det.
Og bare for å slå det fast en gang for alle, sånn at ingen misforstår; jeg er takknemlig for det jeg har. Så inn i hampen takknemlig. Samtidig så savner jeg så inderlig henne som skulle vært en del av den fine flokken min. Hun som er der men ikke er der på samme tid. Som en usynlig del av familien. Hun som skulle ha ligget inntil meg i går da barna “vekket meg” med egen-innkjøpte gaver, klemmer og fine ord – og selvfølgelig verdens fineste kort fra minstemann. Hun som skulle ha gjort livet enda litt rikere. Det er en merkelig balansegang det der, gleden og takknemligheten over dem vi har sammen med den bunnløse sorgen over henne som ikke er her. Noen ganger går det greit, andre ganger kommer det ut av det blå som nå. Og jeg innser at jeg enda har et langt stykke igjen å gå i sorgprosessen. At kantene fortsatt er skarpe, og at det vil ta lang tid før de slipes til. Og selv når den tid kommer, så vil arrene plutselig begynne å blø og slå deg i bakken igjen når du minst venter det. Og det er vondt, men samtidig litt fint også. Fordi sorgen faktisk er et uttrykk for kjærlighet den også. Mammahjertet elsker alltid!
I går kom jeg over en sang som på et eller annet merkelig vis traff meg rett i hjertet. Det skjer ikke ofte, men det er noe både overveldende og fint med sånne sanger som bare kryper inn under huden din og gir deg gåsehud. Sånne sanger som du ikke vet helt om du skal smile eller gråte av. Denne fikk meg faktisk til å gjøre begge deler. Hjertet fyltes av savn etter Megan min, men samtidig så var det så fint å se for seg dette “Wonderland” som Anson Seabra synger om. Å se for seg Megan der, lykkelig i en magisk verden. Og enda bedre, å se for seg et besøk der, hos henne. Bare tanken gjør at klumpen setter seg i halsen og øynene fylles med tårer igjen. Jeg blir rett og slett litt gladtrist av denne sangen.
Hver gang jeg hører den lukker jeg øynene og er der. I Wonderland. Med en lykkelig, liten jente hoppende og dansende ved siden av meg, med den lille hånden sin i min. Vi to i en magisk verden full av spennende og fargerike inntrykk. Og det er så fint. Og så triller tårene fordi denne magiske verden ikke eksisterer. Fordi jeg aldri skal holde Megan min i hånden, aldri se henne smile eller høre henne le. Og så knuser hjertet på nytt. Igjen og igjen. Livet som “englemamma”, det er så sårt og så skjørt. Og denne sangen traff perfekt på en eller annen nerve jeg ikke ante at jeg hadde.
Faktisk har den satt seg så godt at jeg bare må dele den. Både teksten, melodien og den nydelige stemmen er verdt å høre på. Enjoy! Og om du er som meg – ha et lommetørkle i nærheten..
Jeg har lenge tenkt på å finne en ny karrierevei, og i dag dukket den perfekte stillingsannonsen opp.
«Concorde TV søker “stygg” kvinne.
For et nytt program for TVNorge skal vi gjøre et eksperiment for å se om det er sant at man får fordeler av å være «pen». Vi søker derfor etter en med selvironi og humor rundt det å ikke oppfylle dagens skjønnhetsidealer».
