“Hvert år får over 300 kvinner livmorhalskreft. Denne kreftformen opptrer hyppigst for kvinner mellom 30 og 40 år. En enkel livmorhalsprøve kan avdekke alvorlige celleforandringer som kan føre til livmorhalskreft. Etter at #sjekkdeg-kampanjen startet, har over 72 000 flere kvinner tatt livmorhalsprøve. Mange har unngått livmorhalskreft. Dette viser at kampanjen har effekt.”
~ Kreftforeningen
1. september starter årets #sjekkdeg-kampanje. Rent tilfeldig endte jeg opp med å bestille time til livmorhalsprøve akkurat til starten av denne kampanjen. Brevet fra Kreftregisteret, det som kommer hvert tredje år, har allerede lagt her i noen måneder, men det har vært alt for lett å utsette det. Så kom sommerferien, enda en grunn til å utsette det enda en stund. Det har lagt i bakhodet hele tiden, for jeg vet jo at dette er viktig. Og jeg vet også at det er kjapt unnagjort, og siden forhåpentligvis tre år til neste gang brevet fra Kreftregisteret dumper ned i postkassa mi. Men så er det uendelig mange ting jeg har mer lyst til å gjøre enn å ligge og skreve foran en lege. Spesielt siden jeg har gjort dette foran alt for mange leger gjennom de siste årene. Noen ting kan det bli for mye av, og dette er en av dem. Hvem som helst kan vel vegre seg for en gynekologstol, og jeg gjør det kanskje litt ekstra. Dog, flau over sånt blir jeg ikke lenger. Det er mer minnene som er knyttet til sånne stoler og utallige undersøkelser på veien mot minstemann. Uansett, nok en grunn til å skyve det foran seg.
Men med alvorlig sykdom i nær familie, og med flere mer perifere og alt for tidlige dødsfall de siste månedene, bekymrer jeg meg plutselig litt mer for min egen helse også. Og kanskje aller mest for kreft. Denne brutale og skumle sykdommen som ikke sparer noen. Og jeg innser at jeg må ta bedre vare på meg selv. Lytte til kroppen. Og ta de forholdsregler jeg kan for å unngå alvorlig sykdom selv. Med dette i tankene fikk jeg den berømte finger’n ut og legetime ble bestilt. Et par minutter (kanskje ikke det en gang), så var prøven unnagjort. Resultatet vet jeg selvfølgelig ikke enda, men jeg håper selvfølgelig at alt er i orden også denne gangen. Og om det ikke skulle være det, så vil eventuelle forandringer mest sannsynligvis bli oppdaget på et tidlig stadie takket være sjekkdeg-kampanjen og påminnelsen fra Kreftregisteret.
Så, mens jeg litt småurolig venter på svar etter min livmorhalsprøve (det er jo ikke til å unngå at man bekymrer seg litt), oppfordrer jeg deg som enda ikke har gjort det til å bestille en time hos fastlegen for denne prøven som er så rask og enkel, og som potensielt kan redde livet ditt. Ja, du ja! Akkurat du som har fått dette brevet fra Kreftregisteret og ignorert det. Eller du som rett og slett har glemt av det. Også du da, du som er litt som meg, utsetter og utsetter. Gjør det! Bare gjør det! Jeg er helt sikker på at et par småubehagelige minutter i gynekologstolen er mye bedre enn det du må gjennom om celleforandringer ikke oppdages i tide.
I dag har det vært romantikk i alle nyhetskanaler. Kongeparet har vært gift i 50 år. Det er imponerende lenge når jeg tenker meg om. 50 år fortjener definitivt tittelen gullbryllup.
Men dette er ikke bare en merkedag for vårt kjære kongepar. For da jeg i ørska kastet et blikk på mobilen min i morges og la merke til datoen, slo det meg. Det er jo på dagen 14 år siden min bedre (?) halvdel og jeg forandret status fra «kjærester i teorien» til «kjærester». Tenk at det nesten gikk meg hus forbi!
Foto: JCPenneys Portraits, Stonebriar Mall
Og sånne dager må jo markeres!
Kongeparet kjørte åpen kabriolet til og fra festgudstjeneste.
Foto: Andreas Fadum/Se og Hør
Vi, eller rettere sagt minsten og jeg, kjørte sparkesykkel til og fra barnehagen.
Foto: Fotokjerring
Kongen tok en liten hvil i kirken (sånne gudstjenester kan jo ofte ha en søvndyssende effekt).
Foto: Fotokjerring
Min kjære foretrakk sofaen.
Snikfoto: Fotokjerring
Dronningen fikk visstnok en gullbrosje i gave fra kongen sin.
Foto: Heiko Junge/NTB Scanpix
Min drømmeprins overrasket stort da han kom hjem med en nydelig blomsterbukett, symbolsk nok med 14 roser.
Foto: Fotokjerring
Og nå i kveld feirer kongeparet og seksti av deres nærmeste med festmiddag på slottet. Hva de serverer der vet jeg naturlig nok ikke. Men her i huset feiret vi med en festmiddag etter mannens hjerte/mage. Røde pølser!
Foto: En Fotokjerring som egentlig ikke er spesielt glad i pølser
Hurra for kjærligheten og lenge leve romantikken altså!
Alene ute i den behagelige kveldsluften overmanner de meg. Tankene. Følelsene. Frykten. Sorgen. Sinnet. Følelsen av urettferdighet. Hodet fylles med bilder av et menneske som en gang var sterkt og fullt av liv. Et av de viktigste menneskene i livet mitt. Et av forbildene. Den uovervinnelige. Helten. Ferskere bilder overtar. Et så uhorvelig kjært menneske som nå bare er en skygge av seg selv. Savnet stikker og hjertet brister. Avstanden er så stor. Jeg vil være der. Være nær. Bare sitte ved siden av uten å si stort. For jeg ser at du er sliten. At du egentlig ikke orker å snakke. Likevel er mobilen og FaceTime livslinjen. Så kjærkomment. Og så vondt. For jeg ser at du sliter. Jeg ser at du har det vondt. Jeg ser deg visne der på den andre siden, hjertet verker. Og jeg vet at du ikke vil at jeg skal bekymre meg for deg. «Unnskyld!» sa du til meg før vi dro. «Unnskyld for at jeg gjør det så vondt for deg å dra!» Men dette er på ingen måte din feil!
«Det er bare et liv!» Nok en gang dine ord. Men det er ikke bare. Og for meg er du så mye mer enn et liv. Du er så og si hele mitt. Uten deg hadde det ikke vært noe meg. Joda, mann og barn har kommet til, men du er fortsatt en av de aller viktigste. Og joda, jeg har visst blitt voksen og vel så det. Men jeg trenger deg fortsatt! Jeg trenger deg i livet mitt! Livene våre!
Jeg frykter den dagen du ikke er der mer. Gruer meg. Jeg prøver å se det for meg, men det er fortsatt like utenkelig som før. Du har alltid vært der. Avstand eller ei. Tanken på å aldri se deg igjen, aldri høre stemmen din igjen, er uutholdelig.
Og jeg er sint. Ikke på deg. På sykdommen. På alt du har vært gjennom de siste årene. Og på denne skruballen som kom når alt så så bra ut. Når skuldrene var litt lavere. Jeg føler at du sakte men sikkert forsvinner foran øynene mine. Og jeg vil holde igjen!
Avstanden er fortvilende. Tanken på at du kanskje er borte før jeg rekker å komme tilbake dit. At den siste gangen jeg klemte deg var foran inngangsdøren da vi dro i sommer. Jeg vet det også var i dine tanker da vi kjørte bort derfra. At ikke alle kamper kan vinnes. Og at neste sommer er langt unna. Jeg hater at jeg ikke er der. Og jeg hater tanken på å ikke kunne være tilstede i de kanskje viktigste stundene. Jeg kan ikke, bare kan ikke, aldri være nær deg igjen!
Sykdom sparer ingen. Jeg har sett det før. Jeg har sett besteforeldre «visne bort», og det har vært vondt men likevel på en måte naturlig. Jeg har sett en kjær venn forsvinne sakte men sikkert så alt for tidlig. Og det har vært helt hinsides vondt. Ikke minst har jeg lidd mine egne tap, ni små som ikke fikk leve. Jeg trodde det var bunnen, men jeg har reist meg igjen. Livet har gått videre. Jeg har sett venner miste sine kjæreste lenge før de burde, og jeg har følt på smerten deres. Samtidig har jeg følt meg heldig som har vært spart for akkurat denne sorgen. Nå er det min tur. Nå er det jeg som står i det. Det måtte komme, dette uunngåelige. Og nok en gang rives jeg i fillebiter, som da vi sto i marerittet i kampen for å få minstemann. Ikke på samme måte, men like fullt i fillebiter. «Same, same but different.»
Jeg vil ikke dette! Jeg vil hoppe av! Det er så urettferdig, samtidig som jeg vet at det finnes enda større urettferdigheter der ute. Jeg burde ikke sutre og klage. Og jeg prøver så godt jeg kan å nyte livet. Jeg har blitt flinkere til det i det siste. Om jeg har lært noe denne sommeren så er det at livet er for kort og dyrebart til å kastes vekk på tull. Det bør nytes. Drømmer bør følges. Man bør glede seg over selv den minste ting. Se det positive i det negative. Men hjerne og hjerte murrer hele tiden. Usikkerheten gnager. Frykten for det som måtte komme. Sorgen over å ikke være tilstede. Og savnet etter bare en klem til.
I dag var dagen her, den jeg vekselvis har fryktet og sett frem til siden sånn ca. midt i sommerferien en gang. To måneder (og tre dager – men hvem teller?) etter at vi optimistiske blåste i gang årets sommerferie, var endelig alle barna ute av huset igjen. Hverdagen er i gang!
Og jeg er litt ambivalent til det hele. Er det deilig at huset er tomt? Eller er det trist og ensomt? Det jeg er helt sikker på er at det er litt skummelt. Neida, jeg er ikke redd for å være alene hjemme. Det er heller det at jeg som hvert år på denne tiden ser hvor store barna har blitt. Tiden går så alt for fort! De to søte førsteklassingene som vi fulgte til skolen for aller første gang for et lite blunk siden, er nå sjetteklassing og sjuendeklassing. Det er helt vilt! Og minstemann, som jeg noe nølende sendte avgårde til barnehagetilværelsen med bleierumpe og en sekk like stor som ham selv for et par dager siden, hadde i dag første dag i sitt siste barnehageår. Hva skjedde? Og hvordan skal mammahjertet overleve neste år, når eldstemann skal sendes til ungdomsskolen samtidig som minsten blir skolegutt? Hjelp!
Takk og lov for at jeg har det neste året å forberede meg på. For et år er lenge! Jeg har god tid. Ikke sant?
Etter å ha tilbragt en stund i fosterstilling på gulvet fant jeg plutselig en ny ro. En jeg ikke har kjent på siden før sommerferien. Og jeg hørte en kjent, men likevel ukjent «lyd», lyden av stillhet. Ingen krangling, ingen TV (og fremfor alt, ingen irriterende barne-TV), ingen «mamma, mamma, mamma..». Og jeg kjente en yr og boblende følelse, en som startet i magen og endte opp i ansiktregionen som et stort glis. Endelig alene! Endelig litt ro!
Flaks at jeg øvde på hopping og spretting på ymse strender i sommer.
Joda, skolestart og hverdag kan være veldig fint!
Lettere svimmel og fortumlet over denne plutselige friheten, har jeg latt alt som skulle eller burde ha vært gjort fortsette å være i akkurat den kategorien i dag. Jeg har heller feiret hverdagen i godkroken min. Med et stort glass hjemmelaget sweet tea. Ja, for champagne eller vin midt på dagen er vel fortsatt ikke helt sosialt akseptert, er det?
I dag var det første skoledag i enkelte deler av landet. Resten følger etter på mandag. Små, tannløse med for store sekker tviholder i trygge foreldrehender. Fulle av forventning og sikkert en del skrekkblandet fryd. Likeså for spente foreldre. Andre, som meg, ser atter en gang hvor store barna har blitt. Disse små som nettopp ble født, og i alle fall nettopp begynte på skolen. Plutselig er de blant de eldste barna på barneskolen. De har vært gjennom det ene skoleåret etter det andre. De har fått være med på små og store begivenheter gjennom disse årene, og de har lært og utviklet seg i rasende fart. Det har vært oppturer og nedturer. Det har vært nye venner, gamle venner og en og annen hjertesorg. Og vi har fått være med. Et privilegium uten like.
Det som er mindre synlig disse dagene, er alle plassene som står tomme. Tomme knagger i barnehagen, tomme pulter i klasserommet. De fleste ser ikke at de står tomme en gang. For disse knaggene og pultene er der jo egentlig ikke. De bare skulle ha vært der. I disse dager er det mange foreldre som ser med sorg og lengsel på små mennesker langs skoleveien. Som kjenner stikket i hjertet når de kjører forbi barnehagen. For akkurat der skulle deres barn også vært. Hoppende og dansende på vei til eller fra skolen. I vilter lek i barnehagen. Deres barn skulle også ha grått sine modige tårer med et fast grep om halsen deres ved morgenens barnehagelevering. De skulle også ha gått fra barnehagen med litt dårlig samvittighet, og senere på dagen bli møtt av en lykkelig liten kropp full av historier og gode klemmer.
De skulle også ha fulgt sin håpefulle til første skoledag. Fulle av følelser, men stødige og trygge for sin litt usikre førsteklassing. De skulle også ha sittet sammen med sitt lille skolebarn og hjulpet med lekser hver ettermiddag. De skulle også ha sett den eventyrlig raske utviklingen. Sett sin lille lære å lese, skrive og regne. Hente og levere. Følge til fritidsaktiviteter. Gå på danseoppvisninger. Heie på sidelinjen i vær og vind gjennom lange fotballsesonger. Tørke tårer, plastre sår. Gi omsorg og kjærlighet. Få løvetann fra en liten barnehånd, henge barnetegninger på kjøleskapet, pynte stua med skjeve vaser laget av små barnehender.
De skulle også kjent på den litt såre følelsen over at deres lille pode plutselig er stor. Nesten uavhengig. Stikker avgårde til første dag på ungdomsskolen. Første dag på videregående. Siste år på videregående og russetid. Deres “baby” skulle også ha reist avgårde til studier her eller der, kanskje ut i verden.
Men plassen til deres små har vært tom lenge. Det ble aldri noe barnehage, skole eller oppdagelsesreiser. Det ble ikke tårer og klemmer. Det ble ikke jul og bursdag. Det ble ikke sommerferier og vinterferier. Det ble med drømmen og minnet om det som skulle ha vært. Og innimellom, som ved disse milepælene, stikker det til. Det skulle vært mitt barn. Det skulle vært oss.
Så til deg, du mamma eller pappa der ute, du som kjenner at det stikker litt ekstra i hjertet i disse dager. Jeg ser deg. Jeg skjønner deg. Jeg føler med deg. Uansett om du har andre barn eller ikke, jeg vet at du ikke glemmer det som skulle ha vært. Og jeg håper noen rundt deg også husker. Jeg håper at noen nær deg kan gi deg en klem og nevne barnet ditt. Det barnet som ikke er synlig for andre men som for alltid lever i hjertet.
Ekstra varme tanker til deg som kjenner deg igjen her fra en mamma med en snart 7-klassing, 6-klassing og (heldigvis) fortsatt barnehagegutt, men som også kunne hatt en 3-klassing, en 2-klassing eller kanskje til og med fulgt en liten jente til sin første dag i 1. klasse i disse dager.
Nok en gang må jeg klype meg selv litt i armen. Nok en gang slår det meg hvor langt jeg har kommet. For åtte år siden hadde jeg ristet så hardt på hodet at jeg hadde fått nakkesleng om noen hadde fortalt meg at jeg noen år senere skulle klare å snakke åpent om det å miste barn under svangerskapet. Det var tryggest å holde det for seg selv. Men tid og mye bearbeiding gjør noe med deg.
Denne gangen følte jeg bare overraskelse og glede da henvendelsen kom. Overrasket over at noen gidder å lese det jeg skriver og finner det verdt å formidle til et større publikum. Og glede for akkurat det samme. For at jeg får lov til å dele min historie, eller i alle fall deler av den. At jeg får lov til å snakke om de barna som aldri fikk komme til oss, og på en måte bekrefte at de har eksistert. At de har satt varige spor. Og håp om at noen kan finne hjelp eller trøst i mine opplevelser.
To dager etter hjemkomst fra USA og på dagen åtte år etter en av de verste dagene i mitt liv, dagen da jeg for første gang sjokkert satt og så på et perfekt, men livløst og bittelite barn på et grelt sykehusrom, fikk jeg nok en gang dele historien min. En hyggelig journalist og en behagelig fotograf satt i sofaen vår og lyttet til det jeg hadde å fortelle, tittet tålmodig på lekene til minstemann og takket meg til og med for åpenheten min. Og der det før føltes vanskelig å snakke om, renner det nå helt naturlig ut av munnen min. Det finnes ikke lenger ukomfortabelt å dele. Jeg gjør det med glede og et lite gram stolthet. For de bittesmå barna våre betydde noe. De betyr noe! De gir livet mitt en ekstra mening, og de har gjort meg sterkere enn jeg noen gang trodde jeg skulle bli. Samme hvor introvert jeg måtte være, er det overraskende enkelt å snakke med hvem som helst om dette temaet. Og det føles egentlig ganske godt! Er det en dag du skal lese VG, så er det i dag! Ja, for litt egenreklame må vel være lov?
Så får det heller være at jeg er desto mer ukomfortabel foran kamera. Der har jeg litt å lære. Selfies er en ting, men når en profesjonell fotograf plutselig står foran deg og du vet at hvem som helst i hele Norge potensielt kan se trynet ditt i avisa, da låser det seg litt. Stakkars mann, han hadde litt av en jobb. Og hvis bildet som åpner dagens artikkel er det beste som ble tatt, så bør jeg seriøst begynne å vurdere noen ansiktsløft og leksjoner i ansiktsuttrykk.
“Hjelp! Skal jeg smile? Være alvorlig? En mellomting? Å, hjeeelp! Jeg stivner!” (Foto: Brian Cliff Olguin)
Selv den dyktigste fotograf får problemer med dette trynet. Det er liksom ikke skapt for å være et ansikt utad. Men når temaet er å viktig så får man bruke det ansiktet man har og la det stå til.
Og jeg er så takknemlig for at VG skriver om dette temaet! Alle vet vel nå at dette er et tema jeg brenner for å få frem i lyset. Det angår mange, og fortjener mer oppmerksomhet. Det burde ikke være en så ensom sorg som det ofte er. Og for dem som opplever dette, spesielt om det skjer flere ganger, burde det være et mye bedre støttesystem.
En jordmor uttaler seg veldig positivt om hjelp og støtte underveis i denne artikkelen. Og det er fint. Forhåpentligvis er det sånn der hun jobber. Jeg registrerer at hun er ansatt på et sykehus langt unna meg. Min opplevelse er dessverre helt annerledes. Jeg har opplevd å måtte kjempe for både utredning og oppfølging under svangerskap. Og i en så sårbar situasjon er det ikke nødvendigvis så mye krefter til overs for sånne kamper. Jeg hadde heldigvis en mann som i stor grad tok kampene for meg. Det hjalp, men jeg følte likevel ofte at vi ikke fikk tilstrekkelig med hjelp og støtte. Jeg følte ofte at jeg ikke ble hørt, og at mine bønner om hjelp ofte nærmest ble latterliggjort. For jeg var jo ingen fagperson.
Å møte kvinner eller par i vår situasjon var kanskje dagligdags for de ansatte på poliklinikken, men for oss var det hele en stor livskrise. I tillegg til å føle at vi måtte kjempe for å bli hørt til enhver tid, måtte vi ofte også forholde oss til nye personer hver gang vi var innom sykehuset. Det hjalp litt i den perioden vi faktisk hadde én gynekolog å forholde oss til, hvor vi i alle fall ikke trengte å forklare hele situasjonen for hvert møte. Å ha et menneske å forholde seg til var betryggende, og burde kanskje være standard i sånne situasjoner. Jeg vet ikke om det var tilfeldig at det var en kvinnelig gynekolog som tok oss under vingene sine og kjempet noen små kamper for oss, før hun henviste oss videre til et sykehus og avdeling med mer ekspertise. Her var de en smule forundret over en del av behandlingen jeg hadde fått tidligere, og var også mye mer opptatt av TLC (tender, loving care). De ga meg en viss trygghet de første ukene med minstemann i magen, men så var jeg igjen overlatt til meg selv. Selv med min forhistorie var jeg ganske så på egenhånd fra uke 12 og til jeg begynte å få fysiske problemer på slutten av svangerskapet. Og selv her måtte vi kjempe for å bli tatt på alvor. Trygle om en ekstra ultralyd og vente på time. Dette svangerskapet kunne fort endt i en enda større katastrofe, da jeg rett og slett følte meg overhysterisk og lot være å si fra da minsten ble roligere og roligere i magen. Noe jeg selvfølgelig tar selvkritikk for, for jeg vet så inderlig godt at sånt skal tas på alvor. Men jeg hadde følt meg stemplet som hysterisk gravid over så lang tid, i alle disse svangerskapene som gikk galt, at jeg begynte å tro på det selv. Heldigvis ble det likevel etterhvert fanget opp at det ikke bare var jeg som slet fysisk i svangerskapet, at lillemann faktisk var i ferd med å gi opp der inne. Dermed endte det bra!
Det psykiske aspektet ved å miste barn under svangerskapet og i påfølgende svangerskap har det vært enda mindre fokus på. Mister du sent virker det som om der er et system som fanger deg opp, både for det sorgmessige og ved nye svangerskap. Mister du som meg i første og andre trimester så finnes det lite av sånt. Der er du mer prisgitt rutiner ved det sykehuset du får hjelp hos eller de menneskene du møter der. Jeg har ofte følt at jeg har vært på et samlebånd, selv når jeg har kommet inn for å føde barn som har dødd i magen. Jeg kaller det en fødsel. Fagpersonell ser det nok ikke sånn, men det oppleves sånn for de fleste. Kroppen får rier og støter ut foster og morkake. Det er en minifødsel, rett og slett. Igjen sikkert ganske så hverdagslig for dem som jobber på en gynekologisk avdeling, alt annet enn hverdagslig for dem som opplever det. Litt mer omsorg hadde ofte vært fint her. Jeg har opplevd begge deler, fra å bli overlatt til meg selv vegg i vegg og med deling av toalett med en nybakt familie, til trøst og omsorg av verdens nydeligste sykepleier. Sistnevnte er absolutt å foretrekke. Vi har møtt sykepleiere som rynker på nesen av at vi ønsker å se det lille barnet som vi allerede har knyttet oss til, og vi har heldigvis møtt dem som synes det er helt naturlig og har gitt oss all tid og ro i verden til akkurat dette. En av de fineste opplevelsene jeg har hatt var den gangen vi fikk besøk av sykehuspresten på rommet. Da følte jeg at det vi gikk gjennom virkelig betydde noe, at det ikke var “bare en spontanabort” men et virkelig tap på lik linje med andre dødsfall. Muligens noe å ta lærdom av. Det er liksom ikke helt det samme å gå fra avdelingen med tunge skritt, tom mage, et standard skriv om abort og muligens et telefonnummer til sosionom om du skulle trenge det. Og selvfølgelig den obligatoriske graviditetstesten som du skal ta om noen uker for å sjekke at alle rester av graviditeten er ute. Overlatt til deg selv der altså, ingen ekstra oppfølging.
Neglene mine var i alle fall fotogene denne dagen.. (Foto: Brian Cliff Olguin)
Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: her er det store rom for forbedring! Det er neppe bare meg som sitter med følelsen av å ikke ha fått tilstrekkelig hjelp og omsorg. Min historie, eller mine historier, er langt fra unike. Jeg er kanskje bare en dråpe i havet, en bitteliten stemme, men jeg har et håp og et ønske om å kunne bidra til i alle fall noen små forandringer. Sånn at noen der ute kanskje vil føle seg bedre ivaretatt enn jeg ofte har gjort i en veldig sårbar og vond situasjon. Dette dere, dette er en kamp verdt å kjempe for! Og det skal jeg fortsette med!
Til dere som måtte synes det har vært litt stille fra meg i det siste, og som kanskje til og med savner meg litt. Jeg lever fortsatt! I beste velgående til og med.
Jeg har rett og slett bare nedprioritert blogging litt etter vi kom hjem. Sommerværet vi har hatt her hjemme har vært så deilig at jeg heller har prioritert å nyte det enn å sette meg ned og skrive. Jeg vet jo hvor fort sommeren er over her i Norge, og med dagens regn føler jeg at høsten er på full fart innover oss. Faktisk har jeg i dag på meg bukse for første gang siden vi var i San Francisco i juni. Et sikkert tegn på at høst og hverdag nærmer seg.
Frisk regnluft, bukse og hoodie på terrassen. Litt deilig det også.
Noen ganger er det rett og slett viktigere å nyte livet enn å dele det. Og det har jeg gjort de siste ukene. Mannen jobber mye, men barna og jeg nyter fortsatt rolige dager. I alle fall minsten og jeg, de to store farter mest rundt med venner. Vi har likevel klart å lure dem med på både strandturer og byturer. Vi har hatt flere hyggelige besøk, og nå gleder vi oss til mamma/mormor kommer på sommerbesøk i morgen. Og når hun drar hjem, er det ikke mange dagene til skole- og barnehagehverdagen er over oss igjen. Jeg er alltid like usikker på om jeg gleder meg eller gruer meg til akkurat det. Disse rolige dagene hvor vi slipper å tenke på klokka, lekser og fritidsaktiviteter er deilige. Men etter to måneder «oppi hverandre» kan det være greit med litt alenetid i huset igjen. Litt mer rutiner.
Og litt mer tid til å sortere tanker og få dem ut på tastaturet. Forhåpentligvis komme litt i «blogg-modus» igjen. For jeg har mye å dele. Livet står ikke stille. Etter å ha druknet litt i sortering av sånn ca. 10 000 feriebilder den siste uken, ser jeg at en liten oppsummering av tidenes roadtrip kan være på sin plass etterhvert. For herregud, så mye som vi har opplevd denne sommeren! Det er rett og slett vanskelig å sortere alle inntrykk og minner i den alltid like kaotiske hjernen min.
Noen «fridager» til, litt mer livsnyting, så skal bloggen prioriteres litt mer igjen!
Sånn i mellomtiden, et lite bilde fra en deilig kveld i sommer-Oslo.
