Dagen før pappa døde fikk jeg høre en fin historie fra en som mistet sin pappa for et par år siden. Om et bilde som dukket opp på Facebook rett før faren hennes døde, et som fikk en spesiell betydning for henne, og som hun senere endte opp med å kjøpe. Jeg fikk helt frysninger da hun delte denne historien og dette bildet med meg, for det var så fint og så riktig.

Så sitter jeg selv og titter litt målløst på Facebook noen timer etter at jeg har sittet og sett min pappa trekke sin siste pust. Tom, forvirret og utladet. Og plutselig dukker det opp mens jeg scroller meg nedover. Et bilde fra en side jeg en gang har trykket liker på, men som jeg sjelden ser oppdateringer fra. Det lyser regelrett mot meg. Treffer meg rett i hjertet. «Trøstens engel». Jeg tenkte umiddelbart tilbake til historien jeg hadde hørt et par dager før. Den som var så fin. Tenk at jeg skulle falle over dette bildet akkurat denne dagen. Imidlertid så jeg at noen allerede hadde fattet interesse og spurt om pris i kommentarene under bildet, så jeg slo det fra meg. En liten stund. Helt til bonusmamma’n sto opp og jeg bare måtte fortelle henne om denne historien og vise henne dette bildet. Og siden jeg likevel fant frem til denne siden igjen, tenkte jeg at jeg like godt kunne sende en melding til henne som hadde malt det. Om ikke annet for å fortelle henne hvor godt dette bildet traff akkurat denne dagen. Og melde min interesse hvis det mot formodning ikke var solgt.

En liten stund etterpå fikk jeg svar. Flere hadde spurt om pris, men foreløpig var bildet ikke solgt. Det var førstemann til mølla. Og jeg visste at jeg måtte slå til. Dette bildet måtte jeg ha. Jeg følte nesten at det var en liten melding fra pappa i det. At det dukket opp akkurat da, og at det var mye grønt i det. Pappa var nemlig ganske opptatt av det faktum at vi nettopp hadde malt deler av stua grønn. Jeg tror han likte det. Nå hadde jeg også såpass flaks at det nærmet seg bursdagen min, og at mamma nettopp hadde spurt om det var noe jeg ønsket meg. Dermed var det rimelig grei skuring. Og omtrent samtidig som jeg kom hjem fra USA noen dager senere, var bildet også hjemme. Kjapt levert!

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Og nå henger det på hedersplassen i stua. Der jeg kan se det hver gang jeg titter opp fra kosekroken min i sofaen. «Trøstens engel» på vår nymalte vegg. Og det gir meg nettopp det hver gang jeg titter på det. Litt trøst og litt ro. Det er mulig det var helt tilfeldig at dette bildet dukket opp på mobilskjermen min den lørdagen, men jeg velger å tro at dette bildet var ment nettopp for meg.

#bearbeiding #sorg #savn #trøst #engel #maleri #hjertefred #pappa

Denne dagen har jeg gruet meg til. Av mer enn en grunn. Det er mandag. Det i seg selv kan jo være mer enn nok til å grue seg. Men for meg er det også den første ordentlige hverdagsmorgenen siden jeg kom hjem forrige uke. Etter over en måned borte, og etter alle den månedens påkjenninger, er det i dag første gang jeg må opp tidlig og få barn hit og dit. Ekstra tungt når jeg sover dårlig om natten. Det blir ikke mange timene med søvn. For i mørket og stillheten kommer tankene. Og som om ikke alt dette var nok. Denne dagen er også bursdagen min.

Huff, som jeg har gruet meg.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg kan ikke huske sist jeg var entusiastisk over min egen bursdag. Det må ha vært i barndommen. Nå hadde jeg gjerne sett at kalenderen hoppet rett fra 28. til 30. i oktober. Og spesielt i år!

På en sånn dag er det i alle fall innafor å trøste seg med et par sjokoladebiter til morrakaffen. Aldri så galt at det ikke er godt for noe..

Nei, ta meg heller tilbake til helgen. Helst til lørdagen. Den ble ganske bra. Da fikk mamma endelig innkassere årets bursdagsgave, og vi hadde et par hyggelige timer med Beatles-musikk på Chat Noir. Det var deilig å kjenne at jeg trakk ned gjennomsnittsalderen i salen for en liten stund. Og lets face it, et par timer en meter eller to fra denne karen er ikke å forakte.

Dronningen av gode plasser slo til igjen. Ingen skrikende blodfan akkurat, men han her er definitivt eyecandy for middelaldrende damer. Eller, man burde kanskje heller siklet på Jørn Hoel i denne alderen?

Men, så kom vi altså til dagen i dag. «Min» dag. Og akkurat nå står den foran meg som en relativt solid murvegg. For dette blir selvfølgelig den første bursdagen min uten pappa. Og det er fortsatt så ferskt. Ni dager har gått. Og jeg vet at han ikke ville det sånn. Jeg vet at han sa til legen at oktober passet usedvanlig dårlig. Det var ikke den beste måneden å dø i. Men sånt velger man jo ikke. Så nå ble det oktober.

I dag flyr tankene mine stadig to år tilbake i tid. Da vi møttes på «halvveien» for å feire 40-årsdagen min og hadde noen fine dager sammen i New York. Dager jeg er uendelig takknemlig for.

Kontrasten til i år er så stor. I dag er alt jeg ønsker meg den tradisjonelle bursdagstelefonen fra pappa. Med litt sur bursdagssang. Alltid et av høydepunktene på dagen min. I år kommer den ikke. Aldri mer. Han skal aldri synge bursdagssangen for meg mer. Jeg skal aldri høre stemmen hans mer. Aldri se ham mer. Og det skjærer i hjertet. Denne dagen blir det så ekstra tydelig at han er borte. Og jeg skal prøve å gjøre det beste utav den, virkelig. For jeg har fortsatt mye og mange. Men likevel, jeg skulle virkelig gjerne hoppet over akkurat denne dagen..

Første hverdag og første bursdag uten pappa kvalifiserer definitivt som filterdag. Men hvor ble det av sånne geriatriske filter mon tro?

#hverdag #mandag #bursdag #blåmandag

Jeg har nevnt den irrasjonelle flyskrekken min x antall ganger før, så i dagene før jeg reiste hjem fra USA var dette selvfølgelig overskriften jeg så for meg i tabloidavisene. Det ville jo vært den perfekte, tåredryppende historien. Mammaen som hadde vært langt vekke i en måned, som nettopp hadde sett sin egen pappa dø, bare for å selv følge etter ham i en dramatisk flystyrt noen dager senere. Endelig på vei hjem til mann og barn, og så skjer katastrofen.

Så overtroisk er jeg at jeg ikke turte å dele noe på sosiale medier om hjemreisen, for det er jo også en sånn typisk greie. Siste bilde før hun boardet dødsflighten..

Men heldigvis, turen gikk bra den. På veien over Atlanteren fikk jeg til alt overmål to seter helt for meg selv. Ren luksus. Hadde man bare klart å sove.. Mellomlandingen i Frankfurt ble litt verre, der jeg med under en time til neste flight måtte spurte gjennom hele flyplassen. Og dere som har vært der vet kanskje hva det vil si. For den er stor altså! Det er så typisk. Vanligvis når vi mellomlander der på sommertid har vi god tid og kort vei. Nå var det altså stikk motsatt. Flaks for meg at det var litt forsinkelse. På den relativt korte flyturen mellom Tyskland og Norge nådde angsten nye høyder. For det var selvfølgelig her det skulle gå galt. Rett før mål liksom. Hjalp ikke at det virket som om de var litt usikre på flyet før avgang heller. Det ble to lange timer for undertegnede før vi endelig landet trygt i Oslo. Lettelsen var stor, og gleden enda større da jeg kom ut og ble møtt av dette.

Du vet du har vært lenge vekke når du møtes av dette.

Det var nesten litt uvant å være hjemme hos mine igjen. Ikke bare var huset ganske forandret, siden mannen har gjort ferdig mye av oppussingen og ryddingen vi begynte på før jeg dro. Men etter en måned borte var det rett og slett uvant å ha alle rundt meg igjen. Jeg har levd i unntakstilstand de siste ukene, litt i en boble. Og jeg var så sliten, så sliten. Onsdagen forsvant i en tåke rett og slett. Torsdag befant jeg meg fortsatt i en boble. Jeg følte at jeg satt fast mellom to verdener. En del av meg følte at jeg fortsatt burde ha vært i Texas, og hos stemoren min (egentlig liker jeg ikke ordet stemor, la oss heller si bonusmammmaen min) som skjønner nøyaktig hva jeg har vært gjennom. Men nå var jeg altså tilbake til hverdagen i Norge. Jeg prøvde å tilpasse meg, men boblen var altså fortsatt godt plantet rundt meg. Jeg var ute, men ikke tilstede. Jeg så verden surre forbi rundt meg, og jeg klarte ikke å følge med. Ytterst merkelig følelse.

Jeg følte meg unormal. Unormal fordi jeg ikke sørget. Jeg følte meg bare fortsatt nummen. Burde jeg ikke være helt knekt? Burde jeg ikke bare gråte og gråte? Eller hadde jeg rett og slett sørget ferdig på forhånd? For gudene vet at de siste månedene har vært fylt av en slags sorg. Så sprakk boblen. I går klarte jeg ikke å fungere i det hele tatt. Mamma skulle komme på kvelden, og jeg styrer vanligvis hele dagen med forberedelser. Men plutselig tok det mange timer bare å komme seg ut av sengen. Og bare å dusje kostet et tonn med energi. Å tenke på hva vi måtte handle var umulig, jeg klarte ikke engang å komme meg inn i butikken. Og da vi kjørte forbi favorittrestauranten min, mitt eget lille Texas bare noen kilometer fra huset vårt, som sørgelig nok ble totalskadet i brann i går, da begynte tårene å renne. Synet av det brannskadde huset og tonene til «Seasons in the sun» overveldet meg helt. Typisk nok med datteren og en venninne i baksetet. Innimellom er det greit å kunne gjemme seg bak langt hår..

Egentlig var det litt godt å kjenne på det. Kjenne seg litt normal igjen. Kjenne på savnet. Jeg har jo ventet på dette godstoget. Dog tror jeg det bare sneiet litt borti meg denne gangen. For jeg samlet meg relativt fort sammen igjen. Og kanskje er det akkurat sånn det skal være akkurat nå. Det har gått en uke, og jeg har fortsatt en del å prosessere. Jeg klarer ikke helt å samle hjernen min rundt det faktum at jeg for en uke siden satt og så pappaen min dø. At han er borte for alltid. Det får komme etterhvert. Nå skal jeg bare ta tilbake livet og hverdagen så godt jeg kan. Akkurat som han ville ha ønsket det..

#kreft #død #familie #pappa #pappajente #savn #hverdag #cancersucks #fuckcancer

Den korte tiden som har gått etter at pappa dro fra oss har vært rar. På mange måter. En god venninne beskrev det som å være i en boble, og det har hun jammen rett i. Jeg hadde egentlig regnet med at vi, eller i alle fall jeg, skulle gå rett i kjelleren når dette var over. Med overveldende sorg og masse tårer. For sånn var tiden min etter hver gang jeg måtte ta farvel med et høyt ønsket barn. Dagene etter ble stort sett tilbragt hulkende i senga, og tanken på å gå noen plass eller gjøre noe var utenkelig. Derfor droppet jeg sminke da jeg sto opp i går, forberedt på tåreflommen som skulle komme. Det skjedde ikke. Joda, tårene kom da jeg litt utpå dagen omsider delte tapet vårt med omverden. Det ble plutselig litt mer virkelig da. Men ellers har jeg følt mye på en slags ro. Og følelsen av godhet rundt oss. Min pappa var definitivt en godt likt og høyt elsket mann.

Og istedenfor at vi setter oss ned og sørger, så fortsetter vi å leve. Han ville ha ønsket det sånn. Ikke sitt og gråt over meg. Lev! Så utpå ettermiddagen tok jeg likevel på meg trynet og vi tre jentene dro til et av favorittkjøpesentrene. Jeg skal love dere at det var et sansesjokk etter over tre uker inne. Men det var godt også. Jeg gikk rundt der i boblen min og så livet foregå rundt meg. Og jeg fikk gått innom favorittbutikken min og har nå en ny veske på ønskelisten. Hørte du det, mannen min?

Og jeg måtte humre litt for meg selv hver gang vi kom inn i en butikk. For her møtes man alltid av et: «Hi, y’all! How are you today?» Og gjerne også spørsmål om man har hatt en fin dag. Jeg hørte stadig min egen stemme svare at jeg hadde det fint, mens stemmen i hodet sa: «You really don’t wanna open that can of worms..». Om de bare hadde visst..

Lurer på hvem som malte himmelen for oss i går ettermiddag..

Vi føler fortsatt pappas nærvær. Eller, vi ønsker det i alle fall. Denne himmelen for eksempel, og alle fuglene som fløy rundt og sang. Vi valgte å ta det som et tegn på at han har det bra, og at han er hos oss. For både stemoren og jeg passet på å be ham om å sende oss tegn mens han fortsatt var hos oss. Jeg spesifiserte kanskje litt mer enn henne, men tegn er tegn. Stemoren min fikk et veldig klart et da hun var og handlet i går. Et som det egentlig var jeg som ba om, men det duger for meg at hun opplevde det.

Jeg har fått mine drypp jeg også. Som et maleri som plutselig dukket opp i Facebook-feeden min, en historie som jeg kanskje kan skrive mer om når jeg får det hjem til meg. For jeg var heldig og fikk kjøpe det. Og kjøkkenlysene som innimellom slo seg av og på da stemoren min og jeg satt og snakket om han i går kveld. Ja, vi sitter på kjøkkenet nå. Stuen der han døde og der den tomme sykesengen fortsatt står føles litt rar.

Det føles så tomt..

Dette med lys var det første jeg ba ham om. Litt galgenhumor den dagen jeg kom hit. «Kan du innimellom gi meg små tegn på at du er der, kanskje slå av og på lysene for eksempel?» Kanskje var han innom en tur i går. Men, jeg mente i mitt hus altså, pappa.. Det aner meg, med tanke på de tingene jeg litt på spøk og litt på alvor ba ham om, at det vil komme flere tegn fra spøkefugl-pappaen min.

Tilbake til himmelen som det er bilde av over. Den klare himmelen vi har hatt siden han dro er kanskje et godt tegn i seg selv. For i det siste har det vært grått og regnfylt. Helt til himmelen klarnet opp omtrent da pappa døde. Siden har det vært klart, solfylt og deilig. Kanskje et tegn på fest i himmelen?

Vi klarer oss altså greit her. Ja, det er tomt og vemodig. Men vi fortsetter livet med pappa i hjertene våre. Og vi hedrer han langs veien. Som da jeg i går puttet litt whiskey i kaffen og satte meg i stolen jeg har sittet i alle disse dagene. Den som sannsynligvis har merker etter rumpa mi. Jeg satt der i stillheten, tittet på den tomme sengen, holdt rundt den varme kaffekoppen med en liten dæsj whiskey (som jeg egentlig hater smaken av), og jeg følte ham. Det var hans rom, og det vil det alltid være. Og selv om kroppen hans er borte, vil han alltid være hos oss!

Skål, pappa!

#familie #sykdom #død #kreft #pappa #pappajente #sorg #livetetterpå #fuckcancer

Plutselig ble det tomt. Og stille. Fryktelig stille. Øredøvende stillhet faktisk, om det er mulig. Borte er lyden av oksygenmaskinen. Borte er lyden av pusten din. Den forsvant rett før midnatt fredag kveld (Texas-tid), litt før 7 på lørdag morgen i Norge. Som en siste lille spøk forlot du oss med en liten datoforvirring. Men for deg som likte å leke litt med tall passer det vel greit at den offisielle datoen også her borte ble 20.10.2018.

Denne datoen, eller kanskje heller disse datoene, skulle altså bli den som forandret livene våre for alltid. Pappa er borte. Han puster ikke mer. Hjertet slår ikke mer. Hjertet som kjempet så hardt. Det gode hjertet som slo for oss. Nå er det stille. Nå har du fred. Og vi sitter igjen. Fortsatt litt numne, fortsatt litt usikre på hva vi skal føle. Sorg, savn, lettelse, fred? Hjertet verker, men det finnes samtidig en ro. Den samme roen jeg kjente på den dagen som skulle vise seg å bli hans siste, da jeg satt her alene med ham i 6 timer og bare hørte på pusten hans. Jeg er takknemlig for disse timene, som jeg egentlig gruet meg så veldig til. Og jeg er takknemlig for at jeg fikk være ved siden av ham hele denne dagen, og for at jeg fikk stå og stryke på ham da han dro fra oss. Det ble en spesiell stund. Rart, vondt, verdig og riktig. I hans egen «mancave», fylt av kjærlighet, med stemor og meg på hver sin side av sengen og med en trygg engel av en sykepleier som støtte.

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Og jeg er takknemlig for ham. For livet hans. For at jeg fikk ha ham i nesten 42 år. Selv om det skulle ha vært så mye lenger. Jeg er takknemlig for barndommen min med ham, selv om jeg ofte ønsket den litt annerledes den gangen. Som barn var nemlig drømmen at pappa jobbet i kiosk. Tenk det, fri tilgang på godteri og en pappa som kom hjem hver ettermiddag. Isteden dro pappa land og strand, til og med verden rundt som helikopterpilot. Han var med og slukket skogbranner i sydeuropa og fløy ambulansehelikopter og reddet liv i Norge. Og dette er bare en liten brøkdel av alt han gjorde. Flyging var ikke bare jobben hans, det var hobbyen hans. Han elsket det. Men for en liten jente, en pappajente, som bare ville ha pappaen sin hjemme, var det ofte vanskelig. Det var savn og tårer. Det var klamring om ben og bønnfallinger om at han ikke måtte dra. Men det var også lykke når han kom hjem og hadde litt fri. Og jeg var jo stolt av pilotpappaen min også. Han var helten min! Og jeg elsket å være med ham på jobb. Henge rundt på flyplassen. Surre rundt i hangaren. Og jeg fikk tidlig prøve å fly selv. Og da mener jeg ikke bare å sitte på. Hvor ironisk er det ikke at jeg i senere år har utviklet en relativt solid flyskrekk?

Barndommen ganske greit oppsummert i et bilde.

Nå er jeg takknemlig for denne barndommen, dette livet jeg hadde som pilotdatter. Alle opplevelser. Alle gode minner. Og alle muligheter som jeg fikk på grunn av det.

Og jeg er takknemlig for alle årene jeg har hatt med ham i voksen alder. Tiden vi har hatt sammen i Texas. Hjemmet jeg har hatt hos ham her. Takknemlig for at han alltid har vært der, selv om vi har vært langt fra hverandre. Alltid bare en telefon unna. Jeg kommer til å savne det enormt. Se nummeret hans på mobilen. Høre stemmen hans. Se ansiktet hans.

Og jeg er så uendelig takknemlig for at han har vært der, om ikke nødvendigvis tilstede hver gang, i alle mitt voksne livs store begivenheter. Han visste at mannen min skulle fri til meg før det skjedde, og var tilstede under selve frieriet. Han har opplevd å få tre barnebarn, to har han kunnet være med og døpe. Han fulgte meg til alteret den dagen jeg giftet meg, et minne som betyr uendelig mye for meg akkurat nå. Han har sørget med meg når jeg har mistet ufødte barn. Og han har gledet seg over at vi endelig fikk vår minstemann. Han har gledet seg til hver sommer, og gleden har vært gjensidig hos oss alle. Det er ikke bare vi her i huset som føler på tomrommet i dag.

Vi har ventet på denne dagen. Med sorg og med frykt. Men også med håp. Jeg kjenner litt på en vond følelse fordi jeg innimellom de siste par ukene har vært så desperat at jeg har «ønsket ham død». Det var jo ikke dette jeg ønsket. Men det fantes ingen vei utenom. Og jeg vet at han ikke ville forlate oss, men han har fred nå. Ingen kreft. Ingen smerter. Han har tatt sin siste flytur og er forhåpentligvis gjenforent med alle som har reist før ham. Og jeg vet at han ikke vil at vi skal ha det vondt. Det er litt vanskelig å unngå, for han var så høyt elsket og vil alltid savnes. Sorgen vil være der. Men vi skal også feire ham, glede oss over livet han hadde.

Min sterke, rare, morsomme, gode og stae pappa. Du kjempet som en helt. Men du har jo alltid vært nettopp det – min helt. Du viste din styrke helt til det siste. Du overrasket alle med din standhaftighet og ditt sterke hjerte. Og jeg er så glad for at vi fikk disse siste ukene sammen. Du tapte ikke mot kreften, du sparket den i rumpa! Og nå pappa, nå skal du hvile. Selv om kroppen din er borte, vil du fortsette å være med oss. Og jeg vil alltid være din pappajente.

Du er med meg på alle mulige måter. Du lever videre i meg. Vi er så like, vi to.

#sykdom #kreft #død #sorg #pappa #pappajente #fuckcancer

Det gjorde visst godt å knekke sammen litt i forgårs. Lette på trykket. Selv om det på sett og vis gjorde meg enda mer sliten. Å være åpen om det hjalp om mulig enda mer. For jeg fikk flere gode og konstruktive tilbakemeldinger fulle av omsorg. Og alle var like enige. Jeg har gjort alt jeg kan, jeg har vært her snart en måned, jeg har tatt farvel. Det er greit å reise hjem nå. Så jeg har bestemt meg for at den returen som nå er satt neste uke, den er endelig. Om noen dager drar jeg uansett. Og det føles godt for hjertet. Så må jeg bare prøve så godt som mulig å ikke klandre meg selv om pappa fortsatt lever da.

Nå har jeg sagt alt for mange ganger at han ikke lever til da og da, men han fortsetter å overraske. Så jeg skal ikke lenger si at jeg tror dette er over før jeg drar. Jeg bare håper, for hans skyld og vår skyld. Han har nå levd dobbelt så lenge som legen regnet med. Han har bevist sin styrke. Nå vil vi alle at han skal finne fred. Dog, fredelig er han i dag. Der han var urolig i går er han nå stikk motsatt. Det er ikke lett å få kontakt med ham. Men selv om han er rolig i dag, så håper jeg han ikke blir liggende sånn lenge. Dette er jo ikke ham. Det er ikke pappaen min. En del av ham har allerede reist fra oss.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Jeg var urolig for denne dagen. For jeg visste at hovedansvaret for ham ville bli på meg. Og det føltes fryktelig ukomfortabelt. Men når jeg nå sitter her og hører på den evinnelig irriterende oksygenmaskinen, ispedd noen små host, litt surkling og ellers rolig pusting, kjenner jeg en slags fred. Jeg er heldigvis ikke helt alene likevel. Siden pappa var dårligere i går (noen ønsker blir visst hørt) og må medisineres oftere, har vi fortsatt 24-timers pleie. Så selv om det var jeg som måtte gi ham morfin for en liten stund siden (yay me!), hadde jeg en trygg person ved siden av meg. Heldigvis! Jeg sier det igjen, disse hospice-folkene er engler! De skal fortsette å være her hele døgnet i alle fall til over helgen. Men pappa blir ikke bedre akkurat, så det er vel en viss mulighet for at de blir her resten av veien.

Nå skal jeg gjøre det beste ut av de dagene som er igjen. Det blir en stund til jeg ser denne siden av familien igjen. Fetteren min tok jeg farvel med allerede i går, for han har reist utenbys. Veldig vemodig. Enda rarere blir det å dra fra søster og stemor. La dem sitte igjen med dette, eller eventuelt et helt nytt liv uten pappa. Jeg skulle gjerne bodd nærmere dem i denne tiden. For de vil jo få en helt ny hverdag, uten pappa i huset. Jeg er i alle fall glad for at jeg har kunnet være her for dem nå, aller mest for stemoren min. Jeg vet hun er takknemlig for det. Og jeg tror det har knyttet oss enda tettere sammen, det å gå gjennom denne tiden i fellesskap. Og vårt forhold skal fortsette også uten pappa. Etter 21 år er hun mer som en bonusmamma enn en stemor. Jeg har selvfølgelig også min egen, fantastiske mamma, men det er fint med en i bonus også. Og søsteren min som bare fikk ha pappa i 15 år, vil kanskje etterhvert ha spørsmål om ham. Spørsmål som jeg som fikk ha ham i nesten 42 år kan svare på. Så familien vår består. Bare med en person mindre, en som vil være veldig savnet.

Once upon a time. Fortsatt mitt favorittbilde av vår lille familie.

#sykdom #kreft #familie #pappa #pappajente #ventesorg #fuckcancer

Jeg skulle ha vært hjemme nå. Jeg så sånn frem til det. Å endelig være hos mine igjen. Ha helgen med dem. Istedenfor våkner jeg nok en gang langt borte og foran meg ligger etterhvert den fjerde helgen uten dem. Og jeg angrer plutselig på valget jeg tok. For jeg har ikke mer å gi. Jeg skulle reist hjem.

Jeg er nå på den 22 dagen her. Og jeg er tom for det meste. I tre uker har jeg så og si sittet innestengt med en døende som av en eller annen grunn ikke vil gi slipp. To korte turer ut av huset er alt jeg har hatt på tre uker. Og det merkes. For alle andre her fortsetter litt av det normale livet ved siden av dette. Mitt liv har stått på vent i disse tre ukene. Jeg er langt borte fra alt og alle. Og kropp og sjel klarer ikke mer. Jeg er redd mann og barn får hjem et knekt menneske som ikke orker noe. Sånn føles det i alle fall nå. Jeg har vært gjennom mye vondt før, og jeg trodde at det å miste mine ufødte barn var det verste jeg skulle gå gjennom i livet, men jeg tror faktisk disse siste dagene er de tøffeste jeg har hatt noensinne.

Og i går knakk jeg. Jeg klarte ikke mer. Da vår faste sykepleier sa at det nok kom til å bli slutt på 24-timers pleie i løpet av denne dagen, klarte jeg ikke mer. For det betyr at jeg i morgen blir sittende alene hele dagen. Med en pappa jeg ikke føler jeg kjenner lenger. En pappa som jeg føler ikke kjenner meg lenger. Om det er sykdommen eller morfinen som gjør det vet jeg ikke, men han er ikke der lenger. Og så skal jeg plutselig ha ansvaret alene. For en som er urolig og forvirret. Nesten aggressiv når han er litt bevisst. Som trenger pleie og morfin. Og jeg aner ikke hvordan det skal gå til. Jeg vil helst flykte, for dette er mer enn jeg takler.

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Jeg vet at jeg kan dra hjem nå. Stemoren min sa det også da jeg knakk i går. Hun skjønner at jeg savner dem der hjemme. Og pappa bryr seg neppe nevneverdig om jeg er her eller ikke nå likevel. Det er jeg som holder igjen. Det er jeg som er redd for å måtte leve med at jeg ikke var her helt på slutten. Men jeg vet også at jeg skal fortsette et liv etter dette, og det vet jeg rett og slett ikke hvordan jeg skal klare akkurat nå. Jeg har brukt opp alt, og nesten utslettet meg selv på veien. Uansett hva som skjer har jeg bestemt meg for at neste uke må jeg dra. Jeg kan ikke mer nå. Jeg klarer ikke utsette flere ganger. Jeg har gjort og gitt det jeg kan. Nå bare håper jeg på at dette skal være over før jeg drar, så jeg slipper å leve med den ekstra belastningen. (Og gjerne også at han blir verre i dag så de fortsetter 24-timers pleie og jeg slipper å være fullstendig alene i morgen.)

For å spare omverden for det stygge grinetrynet mitt, tyr jeg til filter akkurat nå..

#sykdom #kreft #familie #pappa #pappajente #knekt #ventesorg #fuckcancer

Tre uker har gått. Tre uker har jeg sittet her og ventet på det uunngåelige. Tre uker har jeg vært borte fra resten av familien min. Selv om jeg vet det har vært riktig å forlenge oppholdet, så kjenner jeg nå veldig på at jeg skulle ha reist hjem i dag. Og en følelse av frustrasjon og håpløshet legger seg over meg. Jeg trodde dette skulle være over nå. Vi trodde alle det, inkludert pappa. Han har fått nok, sier han er klar. Tre ganger de siste dagene har vi trodd slutten var nær. Først fredag, så mandag kveld og sist i går morges. Da ble jeg hentet ut i stua fordi pappa spurte etter meg, han var sikker på at nå var tiden inne. Så satt vi der ved sengen, stemoren min og jeg. Det var en fin stund. Det føltes både spesielt og riktig. Han skulle få dra fra oss på den fineste måten. Roen senket seg. Så snorksovnet han..

Etter dette ble det mer kaos i stua. Plutselig hadde vi 24-timers omsorg fra hospice. Litt rart med en fremmed i huset hele tiden, men også litt betryggende. De er engler, virkelig! Problemet er at pappa ikke vil ha dem her. Han vil ikke ha fremmede rundt seg nå, vil ikke ha hjelp av andre. Jeg vet at han hater dette. Nå er det kanskje bare for noen timer til før vi går tilbake til normalen der vi tar oss av alt igjen. Og det skremmer meg litt det også. Vi er så slitne nå.

Jeg sitter fortsatt her med et ønske om at dette snart skal være over. Han har gitt kreften en god fight og levd lenger enn forventet. Han har vist seg som den sta og sterke pappaen som han alltid har vært, selv midt i dette. Nå har han det virkelig ikke bra lenger, og det er på tide at han får slippe. Får fred og hvile. Og av litt egoistiske grunner håper jeg det skjer veldig snart. Ikke bare fordi jeg ønsker meg hjem til mine, men også fordi jeg sannsynligvis må reise hjem neste uke. Da har jeg vært her en måned, og blir jeg stort lenger da risikerer jeg å miste frilans-jobben min. Og det går bare ikke. Samtidig vil det være veldig vanskelig å reise hjem om pappa fortsatt lever. Jeg vil gjerne være til stede helt til slutten. Samtidig kommer vi nærmere bursdagen min for hver dag som går, og jeg skulle virkelig ønske at disse to «begivenhetene» ikke falt så fryktelig nært hverandre.

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Så jeg håper og jeg ber, for pappa og for oss, at han snart får slippe mer av dette.

Vær så snill, la pappa slippe å lide mer nå. La han få forlate sykesenga og komme til en mye bedre plass.

#sykdom #kreft #familie #pappa #pappajente #ventesorg #fuckcancer

Jeg visste det egentlig i forgårs kveld, da pappa brukte alle kreftene han hadde for å stryke meg på kinnet. Det finnes bare et riktig valg. Dette øyeblikket er nå. Pappa er her på overtid. De jeg savner sånn der hjemme vil fortsatt være der når dette er over. Hjemreisen er utsatt. Jeg blir. Hvor mye lenger vet jeg ikke helt, for det er slettes ikke umulig at jeg bytter til en tidligere hjemreise. Det vil de neste dagene vise, kanskje fremfor alt det neste døgnet. Pappa er klar, vi er klare. Nå bare er vi her, i dette rommet, og venter på det som skal komme. Her hersker en behagelig og verdig ro. Rommet er fylt av kjærlighet og samhold. Og akkurat nå føles dette veldig riktig.

Alle er her, alle venter.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

#sykdom #kreft #familie #pappa #pappajente #ventesorg #fuckcancer

Nå føler jeg at jeg klager veldig, men dette har vært en tøff dag. Pappa er fortsatt sterk og klorer seg fast til livet, men i dag måtte morfin tas i bruk for første gang. Det som virkelig river og sliter i meg om dagen er valget jeg må ta innen tirsdag morgen. Det samme valget som jeg sto overfor forrige mandag. Skal jeg nok en gang utsette hjemreisen eller skal jeg dra herfra om noen dager?

Jeg er sliten nå. Veldig sliten. Jeg har sittet her i atten dager, nesten uten pause. Bare natten er «fri», men da sover jeg dårlig. Enten fordi jeg er redd for at noe skal skje med pappa, eller fordi jeg drømmer. Mye. De siste dagene har drømmene handlet mest om å komme hjem. Det er ikke noe jeg vil mer enn å lande på Gardermoen før helgen og møtes av trygge armer og myke barnekinn. Jeg orker virkelig ikke å være borte fra mann og barn lenger. Hadde de vært i nærheten kunne jeg sittet dag ut og dag inn, men dette er uutholdelig. To uker var for lenge, tre uker enda verre og tanken på at det kan bli en måned gjør meg nesten fysisk syk.

Jeg vet at jeg har forståelse uansett hva jeg velger, både hjemmefra og herfra. Og selv om savnet etter dem der hjemme er større enn ord kan beskrive, så vet jeg heller ikke hvordan jeg skal klare å reise herfra før dette er over. Aller helst vil jeg at naturen og pappa skal ta dette valget for meg. Men tiden renner ut, og det er mest sannsynlig opp til meg. Og det er så vondt, så vondt. De første par ukene jeg var her ba jeg hver kveld om en til dag med pappa. En fin dag til. De siste dagene har jeg ikke visst hva jeg skal be eventuelle høyere makter om. Så jeg ber om fred. Styrke. Og ikke mer lidelse for pappa.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg har hele tiden sagt at pappa sannsynligvis ville prøve å holde ut til minst den 15. Det er i morgen. Eller rettere sagt i dag norsk tid (når dette skrives). Selv om legen for tre uker siden sa at om noen skulle komme så måtte det være nå, han ville neppe overleve mer enn fjorten dager. Jeg fikk rett. Hvor mye lenger vil han klare å holde seg i live? Han forbløffer allerede alle. Har han tenkt å holde fast til bursdagen min om et par uker? I så fall tror jeg neppe at jeg holder ut her, for hjerte, sjel og hele kroppen til denne kjerringa trenger å komme hjem til sine snart.

Jeg trenger dette!

#sykdom #kreft #familie #pappa #pappajente #ventesorg #fuckcancer #savn #hjemlengsel