Du var der. Høyst levende. Men du var syk. Veldig syk. Og tynn. Jeg kjente igjen angsten. Maktesløsheten. Sorgen. Jeg tryglet deg om å ikke dra fra meg. Ikke dø. Du sa at du skulle prøve så godt du kunne. Gjøre alt i din makt. For du ville ikke dø. Du var ikke klar for det. Du ville være hos oss mye lenger.
Jeg våknet, og plutselig var alt tilbake. Alt jeg har prøvd å fortrenge. Jeg er plutselig halvannet år tilbake i tid. Og du er borte.
I dag bare savner jeg deg.
Pappa.❤️
Jeg har allerede fastslått at i denne annerledes-tiden som vi har vært og fortsatt er inne i, så har vi definitivt vært blant de heldige. Og den står jeg fortsatt for. Livet vårt har ikke hatt store forandringer, i alle fall ikke i negativ retning. Vi har tvert imot hatt godt av å roe ned og skifte fokus. Livet har kanskje blitt bedre. Vi trengte bare en liten pandemi..
Men selvfølgelig ofrer også vi ting. Vi går glipp av opplevelser vi hadde gledet oss til. Kanskje mest av alt jentungen, som fortsatt ikke får spille ordentlig fotball (men snart, jenta mi), og som i skrivende stund skulle ha vært i Danmark på cup. Den var vond. Og så er det årets høydepunkt for oss andre da. Vi har planlagt siden i fjor sommer og telt ned i månedsvis. Og nå nærmet det seg.
Vi har ventet og håpet på et mirakel. Men vi har også egentlig visst siden i mars at denne sommerens eventyr utgår. At denne sommeren får vi verken se eller klemme på våre nære og kjære i Texas. Om under en måned skulle vi ha sittet på flyet til Miami. Der skulle vi ha møtt venner fra Texas og sammen kjørt «hjemover». Vi skulle besøke flotte og langstrakte strender. Vi skulle innom Disney World, hvor minstemann ikke har vært enda. Og ikke minst, vi skulle ha tilbragt noen deilige uker «hjemme» i Texas.
Sånn blir det altså ikke. Nok en sommer blir annerledes etter fjorårets katastrofe-sommer. Visst var vi i Texas i fjor, men med den sinnsstemningen jeg var i etter å ha mistet Megan, fikk jeg ikke så mye ut av det. I år skulle det bli bedre. I år skulle vi etter et opphold i fjor ta en skikkelig roadtrip igjen. Og jeg skulle nyte hver dag og hver opplevelse. Det blir et savn.
Men det går likevel overraskende bra. Ja, det er kjipt. Men vi overlever et år uten heten i sommer-Texas. Og vi overlever en sommer uten våre der borte, selv om det er det absolutt tyngste å gå glipp av. Og vi skal likevel nyte sommeren her hjemme. Det er jammen lenge siden vi har tilbragt den aller fineste tiden av året i Norge. Det er kanskje på tide. Nyte late dager i godkroken på en nybeiset terrasse. Lage en liten oase i hagen. Lese masse bøker. Se serier jeg lenge har planlagt å se. Ta små turer i nærområdet. Kanskje ta en roadtrip til venner på Sørlandet og til mamma og andre nære og kjære i Ålesund. Sommer i Ålesund! Det er årevis siden vi var der på den årstiden. Jeg kjenner at det kribler litt i magen når jeg tenker på det.
Og roen som har vært så god å kjenne på de siste ukene, den kan fortsette. Ikke noe stress, bare deilig ro.
Joda, sommeren blir kanskje annerledes. Men jeg tror den blir fin likevel. Vi går kanskje glipp av noen opplevelser dette året. Men vi kan også begynne å glede oss til å prøve igjen neste år. Og tenk så gode klemmene blir når vi endelig treffer familie og venner der borte igjen!
Jeg hører dem skråle og le. Fem jenter stuet sammen på jentungens lille rom. Jeg er litt usikker på hvordan 1-metersregelen praktiseres der oppe, men de er vel uansett det som kan kalles korona-venner. Det får gå. For i dag fyller hun 13 magiske år, og venninnene har strømmet til. Jeg smiler for meg selv. Blir varm om hjertet. Jenta mi er lykkelig.
Så stikker det til. Minnene om alt som har vært. For jeg har selv vært ung, akkurat som henne. Jeg var på langt nær like kul, men jeg kjenner meg likevel igjen. Og jeg tenker på alt hun skal gjennom. Alt hun skal oppleve, både på godt og vondt. Akkurat som jeg selv har gjort. Hun har akkurat begynt på livet. Høydepunktene står i kø foran henne. Sikkert nedturene også, men det er gjerne høydepunktene vi husker aller best.
Tankene drar meg tilbake til min egen ungdom. Da livet var fullt av herlig kaos og vennene var det viktigste i verden. Og jeg tas 13 år tilbake i tid, til et rom på barselhotellet på Ullevål, mannen og jeg sammen med en ettåring og en helt fersk verdensborger. Jeg kan fortsatt kjenne på lykkerusen, skyhøy på adrenalin etter en litt for kjapp fødsel. Kanskje den beste tiden i livet, selv om det var komplett kaos med to små på rappen, oppussing av rekkehus og bryllupsplanlegging på toppen av det hele. Nå fatter jeg ikke at jeg orket, men jeg er likevel glad for å ha opplevd det. Høydepunkt på høydepunkt. Og nedturer. Mange nedturer. Men dem vil jeg ikke tenke på i dag. Bare det gode. Der hun er et av de desidert største høydepunktene.
Jeg ser på henne i dag, og kjenner et stikk av vemod bak gleden. For hun har blitt så stor. Og jeg har blitt…eldre.. Mine aller største høydepunkt ligger bak meg, hennes ligger foran henne. Og jeg må bare prøve og henge med så godt jeg kan. Støtte henne når livet butter mot og glede meg med henne når solen skinner. Og jeg kjenner at jeg både gleder og gruer meg til å se hva fremtiden har i vente for henne. Men jeg gleder meg mest. For jeg vet at hun vil klare seg helt fint. For hun er sterk, tøff og modig. Godhjerta og omsorgsfull. Viljesterk og høylydt. Morsom, sosial, vimsete og vakker. Og sporty. Fotballen er fortsatt på førsteplass i livet hennes. Hun er en perfekt miks av det ene og det andre. Og om jeg skal si det selv, og det gjør jeg jo, hun er bare veldig, veldig fin.
Fem jenter forsvinner ut døra. Ut på eventyr. Og jeg sitter smilende igjen. Jeg føler meg plutselig både rik og heldig som får lov til å følge med den ferske tenåringsjenta mi fra sidelinja. Som får kjenne meg igjen, mimre tilbake og nikke gjenkjennende. Som får se små glimt av den gamle meg gjennom hennes ungdom. Jeg gleder meg til fortsettelsen!
