Det ble en overskrift full av forkortelser gitt. Om noen skulle lure, så kan det oversettes til gynekologisk undersøkelse og posttraumatisk stresslidelse. Høres ganske ille ut, gjør det ikke?

Bilde lånt fra memes.com/youtube

Nå nekter jeg å tro at noen liker å spre beina i en gynekologstol. Eller, det finnes vel en fetisj for alt.. Jeg er i alle fall ikke der. Men noen ganger må man. Og her om dagen var det min tur. Det blir kanskje litt personlig dette, og litt for mye informasjon for sarte sjeler, men da jeg var hos legen for å ta den sedvanlige, treårige celleprøven i høst, oppdaget hun noen polypper som hun henviste meg videre for å få undersøkt. Jeg gikk selvfølgelig umiddelbart i krisemodus. Midt i en tid der pappa var alvorlig syk, fantes det også uregelmessigheter i meg. Joda, både legen og dr. Google kunne fortelle meg at i 99% av tilfellene så var sånne polypper helt ufarlige. Men dette er meg. Min erfaring tilsier at jeg fint kan være 1%. Jeg var tross alt den ene prosenten som opplevde gjentatte spontanaborter/missed abortions, også kjent som habituell abort. Enda litt mer unik ble jeg med min diagnose sekundær habituell abort, bare 1/3 av dem som har habituell abort opplever det etter å ha fått barn. Selvfølgelig kan jeg også være blant den ene prosenten som har skumle polypper. Hvorfor i alle dager skulle dette være noe annerledes?

Over 3 måneder skulle det ta før jeg fikk time hos gynekolog. En stressfaktor i seg selv. Mulig de ikke synes dette haster, men hva om jeg er den prosenten og dette får utvikle seg i månedsvis? Det skjer jo! Jeg var ikke mye høy i hatten da jeg troppet opp hos gynekologen for noen dager siden. Er dette dagen da jeg skal få nok en kilevink? Er det nå livet blir snudd enda mer opp ned enn det allerede er etter at pappa døde? Blir det sykehus, operasjon og cellegift?

Det ble ti minutter på gynekologkontoret og en gjenværende polypp som ble fjernet på 20 sekunder..

Bilde lånt fra memes.com/youtube

Men det ble også de sedvanlige vonde følelsene knyttet til sånne settinger. Jeg har vært hos min andel av gynekologer. Jeg har ikke tall på hvor mange forskjellige mennesker som har romstert og tittet mellom bena mine. Ja, jeg vet at det høres helt feil ut! Jeg er definitivt ikke sjenert og ukomfortabel hos gynekologer lenger. Jeg er rutinert som få. Vet hva jeg skal ha på meg for å dekke meg mest mulig til mellom av- og påkledningsområdet og gynekologstolen (om du lurte; jeg sverger til lang genser eller tunika – skjørt eller kjole duger også). Jeg gir blaffen i om jeg er nybarbert her eller der, men er alltid nydusjet. Jeg har alltid på meg bind. Og jeg vet nøyaktig hvor i stolen jeg skal plassere rumpa og hvordan jeg skal slappe best mulig av.

Bilde lånt fra memes.com/youtube

Men jeg venner meg aldri til småsnakket på forhånd. “Har du vært gravid før?” “Hvor mange ganger?” Jeg har alltid et nanosekund der jeg tenker at jeg for enkelthets skyld bare skal si at jeg har tre barn. Tre graviditeter og fødsler. Ferdig med det. Så trekker jeg pusten dypt og begynner: “Eh, jo, det er en lang historie..” Lang som ti vonde år faktisk. Jeg gjør den alltid så kort som mulig.

Så er det følelsen som kommer når jeg ligger i stolen. Flashbackene til alle gangene jeg har lagt der og lurt på hva som vil møte oss. Dommedag! Liv eller ikke? Minner om alle gangene jeg har sett små kropper som har lagt så alt for stille. Sammenkrøllet og uten den fine blinkingen fra et lite hjerte. Selv nå, da jeg visste at det var tomt på innsiden, måtte jeg likevel ta meg sammen da gynekologen dro frem ultralydstaven og slo på skjermen. Samtidig kjente jeg på en slags rar lettelse over at det ikke var spørsmål om liv eller død i magen denne gangen. Men så var det jo på en måte det likevel. Tenk om hun hadde funnet noe annet der inne. Det gjorde hun heldigvis ikke altså! Der inne var kun det jeg har sett flerfoldige ganger før. Ja, minus et ekstra menneske da, verken dødt eller levende. Det er også en historie i seg selv. Ingen trenger å forklare meg hva som er hva på skjermen. Jeg vet utmerket godt hva som er slimhinne og hva som er eggstokker for eksempel.

Det var mye lettelse hos denne kjerringa da jeg kom ut fra kontoret til gynekologen. En polypp mindre og flere kilo lettere. Som vanlig etter en sånn undersøkelse håper jeg at det er veldig lenge til neste gang. Det er en større psykisk påkjenning enn jeg egentlig vil innrømme. Litt PTSD rett og slett. Så får vi håpe da, at når polyppen er undersøkt, så er jeg for en gangs skyld blant de 99% og ikke den 1%!

Bilde lånt fra smud.no

Follow my blog with Bloglovin

Så var den tiden over oss igjen. Da nisser og alt som er rødt gjemmes vekk på mørke loft eller i fuktige kjellere og juletrær kastes langt pokker i vold. Noen av oss synes det er deilig, enda flere synes det er en smule vemodig. Og felles for oss alle, vi føler plutselig at stuen vår er diger! Uansett hvor stor eller liten den egentlig er, så er den plutselig en ballsal.

Før. Litt liten plass, men ååå, så koselig da!

Etter. Gooood plass! Og siden jeg ikke er noen perfekt interiør/rosablogger, så rydder jeg ikke før jeg tar bilde. Her er det julebrus-lager på kjøkkenet, bamse-kosekrok med alt for mange bamser under trappa, en vedkurv full av papir som skal makuleres (brennes) og flybager etter pappa fulle av papirer som skal gåes gjennom. Velkommen til mitt liv!

Her forsvant jula i går. Vinduene som ikke ble vasket før jul fikk seg en grundig vask før røde gardiner ble fjernet til fordel for de mer hverdagslige og vårlige. Ja, for våren er vel rett rundt hjørnet, eller? Det var med litt blandede følelser jeg sto og plukket minne etter minne fra juletreet, og helt ærlig, jeg gleder meg allerede til neste gang det skal opp. Men så var det veldig deilig å få hverdagen tilbake i stua også. Her har det tross alt vært jul siden den første helgen i desember. Og jeg kunne egentlig hatt det lenger. Jeg var ikke lei. Men kosen med det forsvant da jula var over. Jeg innså faktisk denne jula at min kosemodus var sterkest i adventstiden. Med forberedelsene og forventningene. Selve jula og romjula forsvant liksom litt. Jeg er visst et adventsmenneske. Og da passer det jo greit med juletre hele desember og tilbake til normalen i starten av januar. Kanskje bør jeg egentlig sette opp treet allerede i november i år? Jeg truet mannen med det i går. Juletre til Thanksgiving! Det er innafor det, i alle fall i USA.

Jeg lyver kanskje bittelitt. Jula er ikke HELT borte. Denne pynten står igjen. Men med en gang sviblene er ferdig blomstret ryker J, U, og L også!

Disse selvlagde julegavene fra barna derimot, de skal få lov til å stå gjennom vinteren. Har ikke hjerte til å pakke dem bort helt enda.

Årets julegave, den på veggen, gjorde seg definitivt bedre sammen med gammelrosa gardiner, rosa og grønne puter enn med alt det røde. “Pappa” har åpenbart også funnet seg en fast plass i sofaen vår..

Nå er i alle fall et nytt år i gang for alvor her i huset. Jobb, skole, barnehage og fritidsaktiviteter er tilbake i rute. Jula er borte og vi ser fremover. Mot vårens (jada, det er vinter enda) planer og ikke minst sommer. Må bare spise opp noen julekaker og drikke opp litt gløgg først..

Og når det er tomt, da starter kampen for sommerkroppen! *host host kremt host*

Follow my blog with Bloglovin

Dette tror jeg faktisk aldri jeg har gjort før, men i dag vil jeg anbefale et TV-program. For i går begynte en ny dokumentar på NRK, 113. Av enkelthets skyld kopierer jeg rett og slett programomtalen fra NRK:

Gjennom ti episoder møter vi dem som hver dag står i situasjoner som handler om liv og død. Vi følger ambulansearbeidere, leger, redningsmenn, akuttsykepleiere og 113-operatører ved Universitetssykehuset Nord-Norge.”

Jeg skal innrømme at da jeg hørte om denne dokumentaren så hoppet jeg i stolen. Dette har jeg ventet på! I årevis har jeg sett lignende programmer fra andre land og håpet at jeg skulle få se det samme fra Norge. Det har vel vært noen forsøk, men det som har kommet før har ikke fenget så veldig mye. Men da også ambulansehelikopteret fra Lufttransport var representert i denne dokumentaren, var jeg solgt. Etter å ha vokst opp med en pappa som var pilot for tilsvarende helikopter i Ålesund gjennom store deler av oppveksten min traff den rett i hjerterota. Nå er det ikke pilotene som står i fokus i denne serien, på en måte forståelig nok. Det er helsearbeiderne som er i fokus når liv skal reddes. Men det føles likevel kjent og kjært når jeg ser helikopteret fly over skjermen. Når jeg skimter piloten og nesten ser pappa. Vemodig, sårt og godt på samme tid.

Dette er heller ikke første gang jeg fremsnakker ambulansearbeidere. Disse røde englene som kommer når du trenger dem mest. Mitt mest leste innlegg noensinne handlet faktisk akkurat om disse hverdagsheltene.

Jeg står fortsatt 100% for det jeg skrev den gangen. Og jeg har faktisk vært så heldig at jeg personlig har fått takket den ene engelen som hjalp oss to ganger da minsten ble så syk. For selv om utrykningen hjem til oss og dagen etter til en parkeringsplass hvor mannen sto med minsten i bilen var hverdagslig for ham og makkeren, så var det alt annet enn hverdagslig for oss. Det er noe som sitter igjen resten av livet. Det gjør også den gangen jeg selv måtte ringe 113 da mannen ble syk her hjemme. Jeg glemmer aldri uroen og redselen. Angsten rett og slett. Og jeg glemmer heller aldri disse to som rolig kom inn i stua vår, tok seg av mannen og roet ned en skrekkslagen kone med en baby i armene. Om noen fortjener å bli vist frem på TV, kanskje få litt velfortjent heder og ære, så er det disse menneskene! Og det som vises på 113 er den uredigerte virkeligheten. Kanskje litt sterkt for noen, men like fullt verdt å få med seg. Dette er manges hverdag!

Også var det den bonusen med ambulansehelikopteret da. Jeg er der med en gang. Jeg kjenner lukten. Jeg er med i lufta. Og jeg er tilbake til barndommen. Da jeg var fast inventar på basen til ambulansehelikopteret når pappa var på jobb. Da de fortsatt hadde sin base på flyplassen, tok jeg bussen gjennom de lange, undersjøiske tunellene for å være sammen med pappa. Og da de fikk splitter ny base på sykehuset var jeg enda flittigere gjest. Ikke bare var det nærmere enn flyplassen, men de hadde også alle verdens TV-kanaler i en tid da vi kun hadde noen ytterst få på TVen hjemme. Jeg er litt usikker på om det var TV eller pappa som trakk mest. Men jeg er sikker på at jeg elsket å være der! Sitte sammen med gjengen som var på vakt. Se dem sprette opp når alarmen gikk. Alt gikk i en feiende fart, og plutselig var de i lufta mens jeg sto alene igjen og så helikopteret forsvinne i distansen. Alltid med en litt blandet følelse i hjertet. Litt stolthet og ærefrykt. Nå skulle de ut og redde liv. Og en liten smule “misunnelse” for at pappaen min forsvant for å hjelpe andre istedenfor å være sammen med meg.

Ikke verdens verste arbeidsplass med denne utsikten..

Jeg kjenner fortsatt på det samme hver gang jeg hører et ambulansehelikopter. En slags beundring for dem der oppe i lufta. Det tar meg tilbake i tid hver gang. Ikke minst er det spesielt når jeg er hjemme hos mamma i Ålesund, rett ved sykehuset, der jeg hører og ser ambulansehelikopteret stadig vekk. Faktisk så lå jeg og hørte på at det startet opp for så å stå og vente en god stund natten før vi dro hjem for noen dager siden. Jeg var gjennom alle mulige følelser knyttet til den lyden før det ble stille. Igjen, sårt men godt. Pappa var “bare” piloten. Sjåføren. Men jeg var så inderlig stolt av ham. Og da jeg var yngre så jeg strengt tatt bare jobben han gjorde, de som satt bak var mer perifere. Men så var det faktisk de som virkelig reddet liv. Men uten et helikopter og en pilot som fikk alle trygt og fort frem er det mange liv som ikke hadde blitt reddet. Det er i aller høyeste grad teamwork.

De ser mye, disse røde heltene. Det er sorg og elendighet, men det kan også være mer hyggelige ting. Uansett, det krever sin kvinne eller mann. Jeg vet at jeg ikke hadde taklet det de opplever. Jeg har nok med historiene jeg innimellom fikk fra pappa. Sånne som han fortalte meg for at jeg skulle lære meg å være forsiktig, om bilulykker og narkotika. Som pilot så også han sin del av traumatiske ting. Og han hadde sine redningsbragder. Opplevelser som ble med ham resten av livet. Historier som jeg tar med meg videre. Ambulansehelikopterpilot-pappa var min helt!

Gårsdagens premiere på 113 skuffet ikke. Fikk du det ikke med deg, så vet jeg at det sendes i reprise et par ganger. Du kan også selvfølgelig finne denne dokumentaren på NRK nett-TV. Neste episode vises på NRK1, søndag kl. 20:15. Etter å ha sett små klipp fra den er det med litt ambivalente følelser jeg ser frem til den episoden. Det aner meg at den vil bli veldig sterk på mange måter. Ikke bare innholdet, men også følelsene jeg sitter med, minnene etter pappa. Og det sterke ønsket om at han også hadde fått sett denne dokumentaren. Jeg tror han hadde likt den..

Men hjelmen hans, som sannsynligvis har vært med på mye, sitter i alle fall bak meg og følger med.

Follow my blog with Bloglovin

Det nye året er i gang, og jeg føler at jeg brått ble hundre år eldre i løpet av den første natten av 2019. Ikke fordi jeg festet for hardt i går kveld, selv om hodet egentlig føles som om jeg gjorde det. Men et lite glass vin og spillkveld med mann og barn tilsier på ingen måte fest-skallebank. Det har vel mer å gjøre med det tradisjonelle bildet jeg alltid tar nøyaktig 1 time og 15 minutter inn i hvert nytt år. Det begynte med en gutt som stolt viste frem noen få fingre. I natt ble det ti tær og tre fingre. For i løpet av denne natta, nøyaktig kl. 01:15, ble jeg tenåringsmamma! Smak på det. TENÅRINGSMAMMA! Vi har en tenåring! En som skal begynne på ungdomsskolen til høsten. Og jeg husker så innmari godt hvor gammel jeg selv syntes mine foreldre var da jeg var tenåring. Jeg oppfattes sikkert som enda eldre av mine barn. Jeg er nok ikke så ung, kul og hipp som jeg skulle ønske at jeg var. Må nok ta en titt i speilet og se om det har kommet noen nye rynker i løpet av natta. Muligens har håret fått et sølvgrått skjær også. Jeg er offisielt over the top!

Ikke ung og hipp, men en relativt kul bestefar er jeg i alle fall!

Tenk at for 13 år siden var jeg en ungfole, ikke 30 år en gang. Nybakt mamma for første gang, liggende utslått i en seng på barselavdelingen på Ullevål med håret rett til værs og en bitteliten bylt ved siden av meg. Jeg som knapt hadde holdt en nyfødt før. Nå hadde jeg plutselig ansvaret for en. Det er egentlig et mirakel at jeg har klart å holde liv i denne gutten i disse tretten årene. En klapp på skulderen til mannen og meg for denne prestasjonen! Det største og viktigste vi har gjort i livet. Noen feil har vi nok gjort på veien. Noen vil nok fortsatt komme i den nye tilværelsen som tenåringsforeldre (!). Men med litt mer erfaring enn vi hadde den aller første dagen i 2006 skal vi nok klare å holde liv i gutten til han er 18 også.

Tre ferskinger, 1. januar 2006

Vår førstefødte. Det er nok ikke alltid lett å være eldst. Spesielt med en lillesøster tett i alder og en mye yngre lillebror. Det blir litt konkurranse med hun som følger bare et år bak, men mye omsorg for han som fortsatt er liten. Lillebror har en stor helt, og han heter ikke Supermann eller Spiderman. Nei, helten heter storebror! Ingen over, ingen ved siden. Det er kanskje slitsomt for deg å alltid måtte dele oppmerksomheten med disse to, og du føler kanskje at du ikke alltid blir sett. Men vær du sikker, gutten min. Jeg ser deg! Du som tidlig viste deg som en smart, liten tenker. Sånn flaks at du arvet hjernen min..! Du som lærte deg selv å lese før du begynte på skolen, og som stadig briljerer. Du som har vist deg å være en habil musiker. Hvem du har det fra aner jeg ikke. Men jeg vet at jeg elsker å sitte i stua og høre klimpring på gitar og medfølgende sang fra rommet ditt. Eller når du sitter i baksetet og synger med på hver eneste countrysang som strømmer ut av radioen. Du er verdens tøffeste som tør å stå foran hele skolen pluss foreldre og synge eller spille skuespill. Hvor i alle dager er sceneskrekken? Der er du helt ulik meg – heldigvis!

Tenkeren vår!

Jeg er spent på hvordan årene fremover vil bli. Det vil bli mye nytt og nye utfordringer. Du skal finne din vei i livet, og vi skal stå ved siden av og hjelpe der vi kan. Jeg vet at du kan klare akkurat det du vil så lenge du jobber for det. Tvil aldri på dine evner og gi aldri opp, gutten min. Tvil aldri på din plass i familien. Ja, du er eldstemann med alt det fører med seg. Men det betyr også at du var førstemann. Det var du som gjorde oss til foreldre. Det var du som gjorde oss til en familie. Du er så uendelig mye mer verdifull enn du aner! Og vi er så veldig, veldig stolte av deg!

Så gratulerer med fødedagen til meg, og ikke minst, gratulerer med dagen til deg, flotte tenåringen vår!

En liten skatt til deg fra arkivet, gutten min. Fordi jeg vet at du setter pris på det. Den gangen det var bare deg. Heldige meg som var og er omringet av så fine menn og gutter!

Og med det stikker jeg og napper ut noen grå hår før jeg smører hele kroppen inn med antirynkekrem.

Hjelp, vi har en tenåring!

Follow my blog with Bloglovin

Nå skulle jeg vært en god blogger og satt meg ned og skrevet en aldri så liten årskavalkade. Med høydepunkter, nedturer, lenker og bilder. Men jeg er visst ingen god blogger lenger. Eller så har jeg rett og slett mindre tid nå enn for eksempel i fjor. Eller i alle fall så er kanskje prioriteringene mine litt annerledes. Så jeg fatter meg i korthet på denne årets siste dag.

Heller krampetrekning av julekos enn blogging på årets siste dag.

2018 er året som for alltid vil stå som det året jeg mistet pappa. Selv om mye annet skjedde, både på godt og vondt, er pappas sykdom og bortgang i siste halvdel av dette året det som for alltid vil prege minnet mitt om 2018. Joda, året var mye mer. Det var latter og glede. Det var store og små utfordringer. Det var familie og venner. Det var nok en fantastisk sommerferie, disse ukene i USA hver sommer troner som oftest som årets desiderte familiehøydepunkt. Så også i år, med Disneyland og en roadtrip som gikk oppover Highway 1 fra LA til San Francisco, gjennom Yosemite og Death Valley til Las Vegas, og videre til Grand Canyon før vi kjørte nedover New Mexico til White Sands før turen som alltid endte i Texas og Dallas. Hos pappa, bonusmamma og lillesøster. Denne sommeren skulle vise seg å bli den siste sommeren vår sammen med pappa, for mens vi var der kom skruballen. Den endelige diagnosen. Den stygge kreften. Og det preget i stor grad resten av året. Alt er relativt godt dokumentert i denne bloggen, og selv om det var tøft da jeg skrev om det, så er jeg nå i ettertid veldig glad for at jeg har det “svart på hvitt”. Det var også et ønske pappa hadde, noe som gjør det enda viktigere.

Det jeg trodde ville bli det siste bildet av pappa og meg..

Høsten har vært såpass utfordrende at jeg egentlig i stor grad har glemt første halvdel av 2018. Sånn året ble er det altså de aller siste minnene vi skapte sammen med pappa som ble de sterkeste. Å ha ham på besøk her i Norge for siste gang. Få lage kjøttkaker til ham for siste gang. Og at han fikk være med på sommeravslutningen på skolen til barna. Gaven vi kjøpte til ham i Disneyland for å markere hans 70-årsdag, hans aller siste bursdag. Da vi fortsatt ikke visst at han var syk og trodde han skulle nyte synet av pokalen med “Worlds best grandpa” på i flere år fremover. De siste familiebildene vi fikk tatt sammen før vi dro hjem. Og følelsen da vi dro hjem etter sommerferien og jeg var overbevist om at jeg aldri skulle se ham mer. Synet av ham utenfor huset da vi kjørte avgårde er etset inn i hjernen. Jeg er evig takknemlig for at det likevel ikke ble det aller siste minnet. At jeg fikk en måned av høsten sammen med ham. Selv om det var hjerteskjærende å se ham visne litt mer for hver dag, å se kampen på slutten, så ville jeg aldri ha vært de ukene foruten.

Det som ble mitt siste bilde med pappa..

2018 er pappa! Pappas siste år i livet. Og det er med vemod jeg går inn i 2019 uten ham. Et helt nytt, blankt år som jeg vet blir helt annerledes bare fordi han ikke er der. Jeg gruer meg til tomrommet som vil bli veldig tydelig når vi kommer til Texas til sommeren. Når pappa ikke sitter i stolen sin. Men han vil likevel fortsatt være en stor faktor i livene våre også i det nye året. Jeg har brukt juleferien på å rydde i tingene hans på loftet til mamma, og dro hjem i går med en god del skatter i bilen. Jobben er ikke ferdig, det vil bli flere timer og flere skatter fra loftet. Og fremfor alt, om et par måneder blir det urnenedsettelse og minnestund i Ålesund, noe jeg definitivt grugleder meg til.

Den største loft-skatten, pappas gamle pilot-hjelm.

2018 står igjen som året da jeg lærte meg å sette enda mer pris på mine nærmeste. Da god helse kom enda mer i fokus. Disse to tingene som når alt kommer til alt er det aller viktigste i livet. Materielle goder er så sekundært som det går an, selv om vi fikk en aldri så liten opptur der helt på tampen av året, med ny bil og en bedre økonomisk hverdag.

Denne siste dagen av 2018 har jeg så langt brukt på en liten dose vaskemani og litt tviholding på jula mens jeg prøver å varme opp huset etter at det har stått tomt i over en uke. Nå skal biffen stekes og penklærne på, selv om vi slettes ikke skal i noe nyttårsselskap. De siste årene har vi valgt å bruke nyttårsaften hjemme, bare vi fem. Men pynte oss, det må vi! Disse siste timene av året skal vi bruke sammen, spille et spill, kanskje se på noe koselig på TV. Mannen og jeg skal kanskje mimre litt om nyttårsaften for 13 år siden, da vi befant oss på en fødestue på Ullevål. For ingenting topper den nyttårsaften og den starten vi fikk på 2006. Jeg føler på at denne kvelden vil bli ekstra spesiell for meg. Kanskje ekstra følelsesladd. Når rakettene smeller ved midnatt går jeg inn i 2019 med pappa godt plassert i hjertet og med en tenåring ved min side.

Hvordan har det gått 13 år??

Jeg håper og tror at 2019 blir et mye bedre år enn det vi nå legger bak oss. Jeg er klar!

Med dette vil jeg ønske alle som måtte lese dette en hyggelig nyttårsfeiring, uansett om du tilbringer den alene, om du tilbringer den på jobb eller om du er klar for full fest. Gjør det beste ut av de siste timene av 2018. Er ikke kvelden som du ønsker, så husk at et flunkende nytt år snart står foran deg med helt blanke ark og uante muligheter. Livet er det du gjør det til. Lev det!

TAKK FOR DET GAMLE OG GODT NYTT ÅR!

Follow my blog with Bloglovin

Denne julen har så langt vært enda mer «annerledes» enn jeg trodde den ville bli. Jeg regnet nok med at jeg ville merke savnet etter pappa, men jeg trodde faktisk ikke det ville bli så fremtredende, siden vi tross alt ikke hadde feiret jul sammen siden tidlig på 2000-tallet. Men dette er like fullt min første jul uten pappa. Og den feires i hjembyen vår, som selvfølgelig er full av minner. Hvor enn jeg er så er det noe som minner meg om ham. Steder, mennesker, ting vi har gjort sammen. Det føles både godt og vondt på samme tid. Jeg kjenner på glede over det som har vært, samtidig som jeg kjenner på et voldsomt savn. Jeg har lyst å snakke med ham, men det kan jeg jo ikke. Pappa er fortsatt på kontaktlisten på mobilen min, men ringer jeg så vil han aldri mer svare. Det er så sårt.

Jeg føler at han er med meg her i hjembyen denne julen. Og jeg trekkes tilbake til fordums juler, da julen var mamma, pappa, besteforeldre, onkler, tanter og søskenbarn. Min barndoms juler, da lykken var en pappa som hadde litt fri, lukten av juletre, knekking av nøtter og lystenning på gravstedet sammen med pappa. Jeg kan fortsatt kjenne den grøssende, gode følelsen i kroppen over alle lysene på den mørke kirkegården. Den andektige gleden jeg alltid følte, litt rørt og full av forventninger til julekvelden.

Et lite dypdykk i et fotoalbum brakte meg rett tilbake til julen 1982..

Å tenne lys på julaften er en tradisjon jeg tviholder på. Også i år sto jeg på gravstedet på julaften ettermiddag. Først hos mormor og morfar. Mens klokkene kimte på slutten av en av julaftens gudstjenester, sto jeg og kranglet med lyset i regn og kraftige vindkast. Det aner meg at lyset slokket med en gang jeg snudde ryggen til.. Så gikk turen til neste gravsted og lystenningen jeg gruet meg litt til. For ved graven til farmor og farfar skal også pappa snart ligge. Lyset som ble tent der var vel så mye for ham som for dem. Og tårene som falt var helt og holdent for pappa. Heldigvis var det lettere å få tent lys her, og jeg har troen på at det brant i alle fall et stykke ut i julekvelden.

Om et par måneder hviler også pappa her.

Men selv ved denne viktige tradisjonen uteble julestemningen. Verken ribbelukt eller det å pynte seg til julemiddag og julekveld kunne vekke det til live. Joda, kvelden var vellykket den altså. Det var spenning og glede for de små, og det gledet meg å se hvor glade de ble for gavene de fikk. Men det stoppet liksom der.

Julenissebesøk er alltid populært. Bare så synd at pappaen alltid går glipp av det..

Nei, denne julen er definitivt annerledes. Det er pappa som opptar mye av tankene mine. Han er med meg hele tiden. Når vi kjører forbi barndomshjemmet hans. Når vi kjører forbi huset «han» bygget. Når jeg klemmer mennesker som har stått ham nær. Og ikke minst, når ambulansehelikopteret som han fløy i så mange år dundrer over taket vårt. Jeg hører det lenge før det kommer så langt. Spisser ører som en hund, stopper opp og går til vinduet. Aldri er pappa så nær som da. Jeg kan nesten se for meg at han sitter bak spakene. Å, som jeg skulle ønske det var sånn! At jeg bare kunne stikke innom basen og besøke ham som jeg alltid gjorde når han var på vakt og jeg savnet ham. Nå er den verden som før var så kjent, plutselig så fremmed. Det er trist, men også godt, når lyden og synet av et helikopter fyller hjertet med både gode minner og vemod. Pilotdatteren i meg lever definitivt i beste velgående.

Dette er den første julen av (forhåpentligvis) mange som pappa ikke lenger er en levende del av livet mitt. Den første julen jeg ikke snakker med ham, noe som ble veldig tydelig da jeg snakket med familien i USA i går. Han var ikke der. Tomrommet var så tydelig. Men heldigvis, han lever videre i hjertene våre. Jeg er på mange måter veldig lik pappa, og det er jeg stolt av (selv om det ikke nødvendigvis er bare positive likheter). Han er med meg hver dag. Han lever i beste velgående i hjertet mitt, og i 42 år med minner. Og dem er jeg veldig, veldig takknemlig for!

Juleferien er godt i gang, og mannens nye kjærlighet (bilen altså) brakte oss og et bagasjerom stappfullt av gaver trygt og godt alle milene fra Østlandet til Sunnmøre før helga. Siden min høstferie endte i Texas, har jeg ikke vært her oppe siden påske, så nå gjorde det skikkelig godt med litt sunnmørsluft i lungene igjen. Nå skal jula virkelig nytes her!

Dog er det en ting jeg savner hjemmefra. OK, kanskje to (tre om du regner med hvert sitt rom til barna). Jeg savner det myke jule-sengetøyet vårt, og jeg savner juletreet vårt.

Jo visst har mamma slått på stortromma og kjøpt sitt helt eget plastikktre i år. Men det er likevel ikke treet med det rare i. Det er ikke fullt av minner som treet vårt hjemme. Det gir ikke den samme, gode følelsen som når jeg titter bort på vårt tre. Jeg er så glad for at jeg valgte å sette opp treet med det rare i tidlig også i år. Jeg blir jo ikke lei av det, og jeg elsker den gode følelsen det gir meg. Det blir definitivt en tradisjon!

Jeg viste frem noen av mine favoritter på treet i fjor, men jeg har likevel lyst å dele noen i år også. Noe er nytt, noe er kanskje repeat, men jeg har sikkert fått noen nye lesere siden julen i fjor.

Space-nissen er alltid en favoritt.

For ikke å snakke om rodeo-nissen!

Mikke måtte selvfølgelig være med hjem fra Disneyland i sommer.

Og Lynet! Hva er vel et juletre uten Lynet McQueen?

En annen av årets nyervervelser er denne søte, lille tingen.

Cable car og San Francisco går jo hånd i hånd.

Hollywood-skiltet tårner høyt mot toppen av treet vårt i år. Litt glam må man jo ha! Prøv å overse den store Supermann-logoen. Det er mannens verk..

En annen favoritt fra bæreposen med minner som ble med oss hjem etter årets sommerferie er denne kulen med sand fra fantastiske White Sands. En av de kuleste plassene jeg har vært, og jeg måtte bare ha med en bitteliten bit hjem!

Denne var også med hjem i sommer. En gave fra våre venner i Dallas PD. Ikke så spesiell kanskje, men full av hjertevarme.

Jeg kunne vist frem enda noen flere nye ferieminner fra treet, men for at det ikke skal bli alt for mye stopper jeg med denne. Etter et 21 år langt kjærlighetsforhold til øyparadiset mitt i Texas, Galveston, kom jeg omsider hjem med en glorete julepalme derfra. Med lys som skifter farge!

Texas er selvfølgelig sterkt til stede på treet vårt, med cowboyboots, cowboyskjorter og diverse andre Texas-relaterte ting. Men mine desiderte Texas-favoritter må være disse to.

Av andre reiserelaterte favoritter er denne fra det hvite hus..

Og denne som er full av minner fra tiden min i Myrtle Beach, South Carolina.

Og så har vi selvfølgelig minnene fra de største begivenhetene i familien vår. Dyrebar julepynt, i alle fall fulle av affeksjonsverdi.

Vi har selvfølgelig også noe hjemmelaget pynt, og der tror jeg minstemanns hånd på ei kule er favoritten.

Selvfølgelig har vi en del engler og diverse som minner oss om de små vi har mistet. Sånne ting som gjør godt for hjertet.

Nytt av året er desverre litt pynt til minne om pappa. Sannsynligvis årets mest betydningsfulle pynt.

Vondt men godt på samme tid..

Jeg avslutter dette favorittdrysset med en liten intern morsomhet mellom stemoren min og meg. Jeg lo godt da hun ga meg denne i sommer.

Historien bak denne julekulen finner dere her.

Om jeg ikke rekker innom her igjen før julen ringer inn, så ønsker jeg med dette alle dere der ute en riktig god og fredfull jul. Jeg håper du er akkurat der du trives aller best sammen med dem som betyr aller mest!

Denne dagen er ikke en vanlig førjulsdag i vårt lille kaoshus. For på denne dagen for fem år siden endte flere års kamp i den aller største lykke.

Vil du være med fem år tilbake i tid, så finner du hele historien her. Rent objektivt sett så er den ganske fin altså!

Denne bittelille, men akk så store lykken kom til verden på kvelden den 20. desember 2013. På litt dramatisk vis, og en smule før tiden, men likevel akkurat på riktig tid. Etter flere år med sorg, tårer og mislykkede svangerskap, hadde vi endelig et sprell levende barn i armene våre. Akkurat da vi hadde gitt opp håpet om et barn til, var han der. Det lille hjerteplasteret vårt.

I dag handler alt om ham. Julen som skal komme er plutselig sekundær og vel så det. For i dag er vi så heldige at vi får feire nok en bursdag. I dag har det vært flagg, krone og muffins i barnehagen. Det har vært bursdagssang og gaver på senga, og en trøtt men overlykkelig gutt. Barnebursdag hadde vi i helgen, men om en liten stund blir det et aldri så lite familiebesøk. Den store feiringen tar vi sammen med storebror i januar.

Disse to har brukt 5-tallet som lekestativ i natt..

Jeg skulle og kunne gjerne ha skrevet mye mer om denne dagen og om minstemann. Men det får bli kort i dag. Tiden strekker plutselig ikke til, og jeg vil heller spise grøt (bursdagsbarnets ønskemiddag) sammen med gjengen min enn å sitte her og skrive. Men jeg kunne ikke la dagen gå uten å markere den på bloggen heller. Jeg kan ikke fatte at det har gått fem år siden en av de fineste, rareste og mest kaotiske dagene i mitt liv. Og ikke minst, et av livets største under. Jeg er heldig jeg, som fikk akkurat han her (og storesøsknene hans så klart).

Se, mamma! Jeg er en hel hånd gammel!

Dette er til deg som passer på barnet mitt. Deg som møter ham med et smil og et blidt “god morgen” hver dag, selv om han er trøtt og morgengretten og du kanskje ikke har hatt den beste starten på dagen selv. Deg som tålmodig lar ham komme til seg selv. Deg som tar ham på fanget ditt, trøster og leser. Deg som følger med ham dag etter dag, gjerne gjennom flere år. Deg som lar ham utvikle seg i sitt tempo, men samtidig rettleder ham litt på veien. Deg som gir ham opplevelser han ikke ville ha fått hjemme. Deg som vet hva han liker og hva han ikke liker. Deg som vet hvem og hva han trives best med. Deg som har skiftet bleier og våte klær på ham den tiden han trengte det. Deg som har tørket snørr og tårer. Deg som har trøstet og satt plaster på såret. Deg som lærer ham små, nyttige ting – eller kanskje store og viktige ting. Deg som gir ham rom og frihet. Deg som gir ham trygge rammer. Deg som alltid har en klem på lur. Deg som vet at han ikke nødvendigvis vil ha blå bursdagskrone som mange av de andre gutta, men Incredibles-rød. Deg som ser og har tid til ikke bare ham, men også alle de andre små vennene hans.

Tusen takk!

Takk for alt du har gjort og vært for gutten vår, helt fra han var 2 1/2 og til nå. Takk for at du gir ham og oss trygghet hver dag. Takk for den utrolig viktige jobben akkurat du gjør!

Dere fortjener blomster, alle som en!

Hva skulle vi egentlig gjort uten de ansatte i barnehagen? De fleste av oss må ut i jobb igjen når våre håpefulle fortsatt er ganske små. Noen starter i barnehagen allerede før de kan både prate og gå. Og etter å ha hatt den hele og fulle omsorgen for de små helt fra fødselen av, er det ikke lett å plutselig skulle overlate det mest dyrebare i hele verden til ukjente mennesker i mange timer hver dag. Og da er det så ufattelig viktig med disse omsorgsfulle menneskene, som kan gi både barn og foreldre akkurat den tryggheten de trenger.

Vår minste var sent ute med å begynne i barnehagen. Siden jeg likevel var hjemme så valgte vi det sånn. De to eldste gikk bare i barnehagen det siste året før skolestart, før det var de i barnepark. Og jeg er takknemlig for all denne ekstra tiden jeg har fått med barna våre. Og minsten kunne strengt tatt ha fortsatt å være hjemme hos meg, siden jobbene ikke akkurat har kommet rekende på en fjøl. Men da han var 2 1/2 valgte vi altså likevel å sende ham i barnehagen. Ikke fordi vi nødvendigvis trengte det, men fordi vi tenkte at han trengte det. Han trengte det sosiale. Han trengte rammene der. Han trengte alt han lærer der. Han trengte utfordringene og utviklingen han får der. Han trengte å få oppleve mer enn det han hadde fått om han hadde blitt gående hjemme hos meg.

Og innimellom har det vært vanskelig. For meg. For oss. Jeg har hatt dårlig samvittighet for å sende ham avgårde dag ut og dag inn. Nå skal det også sies at han sannsynligvis har fått flere “kosedager” hjemme enn de fleste. En mulighet jeg er glad for at jeg har hatt. Men jeg ser også hvor godt han har av å være i barnehagen, sammen med barna og de voksne der. Uten oss. Jeg ser hvor godt han trives. Det er ytterst sjelden at han ikke vil i barnehagen. Desto oftere har jeg hørt “jeg vil ikke hjem!” når jeg kommer for å hente ham. Og det gleder meg. Det bare bekrefter hvor bra han har det. Ja visst er det irriterende innimellom, når guttungen nekter å høre og nesten må dras med ut fra barnehagen. Men det varmer også godt i hjertet. Vi har i tillegg vært heldige og hatt en veldig stabil barnehagehverdag. Samme avdeling hele veien, og en stabil kjerne voksne som virkelig kjenner og bryr seg om gutten vår. Det er trygghet i seg selv.

Når man blir sett..

Jeg kjenner oftere og oftere på vemod og en uro i hjertet når jeg tenker på at våre veier snart skal skilles. Jeg liker ikke tanken på at fireåringen vår (må skrive fire en siste gang, for han har faktisk sin aller siste dag som fireåring akkurat i dag) neste år skal rives bort fra denne trygge hverdagen. Bort fra barnehagen og menneskene han er så glad i. For om alt for få måneder er det ubønnhørlig over. Bare noen få dager skiller minstemann fra nok et år med lek og utfoldelse i barnehagen. Det var sånn det skulle vært. Han skulle ha kommet til verden et stykke inn i januar. Istedet ble det desember. Og det betyr at etter sommerferien, sitter vår lille mann på skolebenken. Fem år gammel. Det føles feil. Jeg tror ikke noen av oss egentlig er klare. Hjertet mitt skriker etter et behagelig og rolig barnehageår til. Men så vil jeg også gjerne at han skal følge sitt årskull. Så sånn blir det. En vinter og en vår (og forhåpentligvis litt sommer), så er det farvel til tryggheten vi har kjent på. Slutt på koselige barnehageavleveringer. Slutt på hyggelige markeringer. Vi går gjennom alt for siste gang nå. Siste Lucia-feiring. Siste nissefest. Siste bursdag i barnehagen. En hel rekke sister, med en liten klump i halsen.

Så til dere som har passet på, og heldigvis fortsatt passer på vår minstemann i noen måneder til. Egentlig til alle dere som bruker arbeidsdagen deres på andres aller mest dyrebare. Dere som i det spe former Norges fremtid. Dere som koser og trøster, som tålmodig retter og irettesetter, som tørker snørr og tårer (og det som verre er). Tusen takk for den enormt viktige jobben dere gjør, uansett om dere er pedagoger eller assistenter. Tusen takk for at dere ser og har plass til alle disse barna i hjertene deres.

For meg som står litt på utsiden ut ser jobben deres til tider både kaotisk og slitsom ut. Det er mye lyd og mange barn. Jeg vet at jeg på ingen måte hadde overlevd en sånn jobb, jeg har mer enn nok med de tre barna vi har her hjemme. Dere velger dette som deres arbeidshverdag. Dag ut og dag inn. År etter år. Det er egentlig ganske beundringsverdig. Jeg tror faktisk, helt ærlig, at dere er litt sånn superhelter!

Bilde lånt fra http://lepassetempsderose.centerblog.net

Follow my blog with Bloglovin

Etter den høsten jeg har hatt, og rett før jul, har mannen altså gått hen og funnet seg en ny kjærlighet.

Jeg har egentlig skjønt det helt siden jeg satt i USA, at det var noe som foregikk. At noe ville skje. Og jeg hadde rett. Jeg er nå erstattet av en mye yngre modell. Det blir jo gjerne sånn når den midtlivskrisen kommer. Ikke bare er hun yngre, hun har også mye smekrere og lekrere former enn undertegnede. Eller skal jeg kanskje si han?

Jepp, jeg har rett og slett blitt utkonkurrert av en flunkende ny bil. Drømmedama (?) er erstattet av drømmebilen. Han måtte kanskje jobbe en liten stund for å få meg på kroken, men denne har han sannsynligvis ventet enda lenger og jobbet enda hardere for. Og han trodde vel egentlig at det aldri skulle skje. At vi skulle fortsette å kjøre vår falleferdige, gamle Volvo på langturer og bruke den lille Leafen med rekkevidden til en mygg i hverdagen. For all del, de har vært både fine og trofaste, og det blir vondt å kvitte seg med dem. Spesielt Volvoen som vi har hatt siden eldstemann var baby (og han er ganske snart tenåring). Men det var på tide nå, å finne noe som kunne få oss trygt hele veien til Ålesund for eksempel. Noe som ikke må repareres for flere tusenlapper både før og etter langtur. Noe som ikke gir oss mageknip når det nærmer seg EU-kontroll. Mannen har tenkt og regnet, regnet og tenkt og regnet litt til, og drømmebilen ble faktisk det mest fornuftige alternativet for oss. Mitt kriterie var god plass og 7 seter. Jeg kunne godt hatt en sånn stor minivan som vi kjører rundt med i USA hver sommer. Men med dagens drivstoffpriser og alle bomringene inn til Oslo hvor mannen jobber, hadde det vært ytterst lite økonomisk (det er her alle regnestykkene kommer inn). Etter tre år med vår søte Nissan Leaf, ser vi rett og slett at el-bil er det mest fornuftige for oss. Ikke fordi vi er så himla miljøvennlige, men fordi det lønner seg i lengden. Og sånn endte altså mannens drømmebil på parkeringsplassen vår. Litt dyrere enn den burde være, men familievennlig og definitivt mer økonomisk i lengden.

Et bilbilde til, fordi jeg faktisk synes den er bittelitt lekker jeg også..

Jeg har altså ønsket denne nye kjærligheten i mannens liv velkommen, og nå skal vi forhåpentligvis leve videre sammen i mange år. Det er altså dette vi har drevet med i det siste, når jeg har sagt A men ikke B. Bilen er b’en. Med stor B til og med. Ytterst få visste hva som var på gang. Barna ante ingenting før vi kom hjem med den på fredag ettermiddag etter en aldri så liten heisatur til Kristiansand. For vi måtte hente den der. Minsten ble levert sovende i barnehagen ved åpningstid før vi hastet til flytoget, spurtet til gaten og kom oss på flyet sørover. Aldri har en reise gått mer knirkefritt. Har muligens noe med ingen barn og 0 bagasje å gjøre. Og vel fremme på det blide sørland sto altså gliset og ventet på oss. Skinnende og ny, med den deilige nybil-lukten. Klar til å kjøre hjem til Østlandet, med et lite pit-stop for vaffel-lunsj og et par klemmer hos min gode venninne der sørpå og en bitteliten ekstralading. En mer behagelig biltur tror jeg faktisk at jeg aldri har hatt. Og overraskelsen til barna da de kom ut døra hjemme og fikk se bilen. Priceless!  Det var definitivt verdt hemmelighetskremmeriet.

Happy camper på veien hjem. Tenk at nå kan man faktisk glede seg til å kjøre sånn ca. 60 mil hver vei for å feire ekte sunnmørsjul! Og i tillegg bruke bilen der oppe uten å være redd for at den ikke tåler det.

Det eneste skåret i gleden er at pappa ikke får oppleve dette. Ingen har vært mer opptatt av at vi burde finne oss en ny bil enn akkurat han. Faktisk så snakket han om det helt til det siste. Vi trengte noe nyere. Noe tryggere. Noe bedre. Amerikansk som han etterhvert ble var nok ikke el-bil øverst på den listen, men han hadde nok likevel både likt og gledet seg over denne bilen. Og det gjør vondt å ikke få dele det med ham. Skikkelig vondt. Men forhåpentligvis ser han oss der oppefra. Kanskje hadde han til og med en finger med i spillet og gjorde det mulig for oss å kjøpe akkurat denne bilen. For i og med at det ikke kommer penger ut der bak når vi sitter på do, så var det ingen selvfølge at vi i det hele tatt fikk muligheten til å kjøpe ny bil, til og med kliss ny, akkurat nå. Det har som nevnt vært jobbet for og veloverveid, og i tillegg kom det en god porsjon flaks. Så får det heller være at noen kanskje synes el-bil ikke er bra nok, at den er for «flashy», kanskje litt kaksete, at den er for dyr og at vi er gærne. Tro meg, jeg har tenkt tanken opptil flere ganger selv, at denne bilen er alt for fin for oss. Men vi er overlykkelige for at vi har fått muligheten til dette. Dette var det vi trengte aller mest, og det er godt å vite at vi nå kan dra på juleferie uten å bekymre oss for om bilen holder. Og etter de siste månedene så er det utrolig godt å avslutte året med en liten opptur, og vite at vi går inn i det nye året med et litt mer komfortabelt liv enn da vi gikk inn i 2018.

Så får det heller være at undertegnede har sunket litt på rangstigen. Bilen kan nok gjøre mye finurlig, men det finnes fortsatt ting som jeg gjør bedre (håper jeg)!

Til slutt, sånn helt urelatert, jeg tror jeg har krøllet med linken om du ønsker å følge bloggen min på Bloglovin’. Det har plutselig gått opp for meg at jeg av en eller annen grunn har en link for person og en for blogg. Forstå det den som kan eller vil. Men jeg tror i alle fall at om du følger profilen som er linket under her, så vil mine blogginnlegg komme opp.

Follow my blog with Bloglovin