Til deg som passer på barnet mitt

Dette er til deg som passer på barnet mitt. Deg som møter ham med et smil og et blidt “god morgen” hver dag, selv om han er trøtt og morgengretten og du kanskje ikke har hatt den beste starten på dagen selv. Deg som tålmodig lar ham komme til seg selv. Deg som tar ham på fanget ditt, trøster og leser. Deg som følger med ham dag etter dag, gjerne gjennom flere år. Deg som lar ham utvikle seg i sitt tempo, men samtidig rettleder ham litt på veien. Deg som gir ham opplevelser han ikke ville ha fått hjemme. Deg som vet hva han liker og hva han ikke liker. Deg som vet hvem og hva han trives best med. Deg som har skiftet bleier og våte klær på ham den tiden han trengte det. Deg som har tørket snørr og tårer. Deg som har trøstet og satt plaster på såret. Deg som lærer ham små, nyttige ting – eller kanskje store og viktige ting. Deg som gir ham rom og frihet. Deg som gir ham trygge rammer. Deg som alltid har en klem på lur. Deg som vet at han ikke nødvendigvis vil ha blå bursdagskrone som mange av de andre gutta, men Incredibles-rød. Deg som ser og har tid til ikke bare ham, men også alle de andre små vennene hans.

Tusen takk!

Takk for alt du har gjort og vært for gutten vår, helt fra han var 2 1/2 og til nå. Takk for at du gir ham og oss trygghet hver dag. Takk for den utrolig viktige jobben akkurat du gjør!

Dere fortjener blomster, alle som en!

Hva skulle vi egentlig gjort uten de ansatte i barnehagen? De fleste av oss må ut i jobb igjen når våre håpefulle fortsatt er ganske små. Noen starter i barnehagen allerede før de kan både prate og gå. Og etter å ha hatt den hele og fulle omsorgen for de små helt fra fødselen av, er det ikke lett å plutselig skulle overlate det mest dyrebare i hele verden til ukjente mennesker i mange timer hver dag. Og da er det så ufattelig viktig med disse omsorgsfulle menneskene, som kan gi både barn og foreldre akkurat den tryggheten de trenger.

Vår minste var sent ute med å begynne i barnehagen. Siden jeg likevel var hjemme så valgte vi det sånn. De to eldste gikk bare i barnehagen det siste året før skolestart, før det var de i barnepark. Og jeg er takknemlig for all denne ekstra tiden jeg har fått med barna våre. Og minsten kunne strengt tatt ha fortsatt å være hjemme hos meg, siden jobbene ikke akkurat har kommet rekende på en fjøl. Men da han var 2 1/2 valgte vi altså likevel å sende ham i barnehagen. Ikke fordi vi nødvendigvis trengte det, men fordi vi tenkte at han trengte det. Han trengte det sosiale. Han trengte rammene der. Han trengte alt han lærer der. Han trengte utfordringene og utviklingen han får der. Han trengte å få oppleve mer enn det han hadde fått om han hadde blitt gående hjemme hos meg.

Og innimellom har det vært vanskelig. For meg. For oss. Jeg har hatt dårlig samvittighet for å sende ham avgårde dag ut og dag inn. Nå skal det også sies at han sannsynligvis har fått flere “kosedager” hjemme enn de fleste. En mulighet jeg er glad for at jeg har hatt. Men jeg ser også hvor godt han har av å være i barnehagen, sammen med barna og de voksne der. Uten oss. Jeg ser hvor godt han trives. Det er ytterst sjelden at han ikke vil i barnehagen. Desto oftere har jeg hørt “jeg vil ikke hjem!” når jeg kommer for å hente ham. Og det gleder meg. Det bare bekrefter hvor bra han har det. Ja visst er det irriterende innimellom, når guttungen nekter å høre og nesten må dras med ut fra barnehagen. Men det varmer også godt i hjertet. Vi har i tillegg vært heldige og hatt en veldig stabil barnehagehverdag. Samme avdeling hele veien, og en stabil kjerne voksne som virkelig kjenner og bryr seg om gutten vår. Det er trygghet i seg selv.

Når man blir sett..

Jeg kjenner oftere og oftere på vemod og en uro i hjertet når jeg tenker på at våre veier snart skal skilles. Jeg liker ikke tanken på at fireåringen vår (må skrive fire en siste gang, for han har faktisk sin aller siste dag som fireåring akkurat i dag) neste år skal rives bort fra denne trygge hverdagen. Bort fra barnehagen og menneskene han er så glad i. For om alt for få måneder er det ubønnhørlig over. Bare noen få dager skiller minstemann fra nok et år med lek og utfoldelse i barnehagen. Det var sånn det skulle vært. Han skulle ha kommet til verden et stykke inn i januar. Istedet ble det desember. Og det betyr at etter sommerferien, sitter vår lille mann på skolebenken. Fem år gammel. Det føles feil. Jeg tror ikke noen av oss egentlig er klare. Hjertet mitt skriker etter et behagelig og rolig barnehageår til. Men så vil jeg også gjerne at han skal følge sitt årskull. Så sånn blir det. En vinter og en vår (og forhåpentligvis litt sommer), så er det farvel til tryggheten vi har kjent på. Slutt på koselige barnehageavleveringer. Slutt på hyggelige markeringer. Vi går gjennom alt for siste gang nå. Siste Lucia-feiring. Siste nissefest. Siste bursdag i barnehagen. En hel rekke sister, med en liten klump i halsen.

Så til dere som har passet på, og heldigvis fortsatt passer på vår minstemann i noen måneder til. Egentlig til alle dere som bruker arbeidsdagen deres på andres aller mest dyrebare. Dere som i det spe former Norges fremtid. Dere som koser og trøster, som tålmodig retter og irettesetter, som tørker snørr og tårer (og det som verre er). Tusen takk for den enormt viktige jobben dere gjør, uansett om dere er pedagoger eller assistenter. Tusen takk for at dere ser og har plass til alle disse barna i hjertene deres.

For meg som står litt på utsiden ut ser jobben deres til tider både kaotisk og slitsom ut. Det er mye lyd og mange barn. Jeg vet at jeg på ingen måte hadde overlevd en sånn jobb, jeg har mer enn nok med de tre barna vi har her hjemme. Dere velger dette som deres arbeidshverdag. Dag ut og dag inn. År etter år. Det er egentlig ganske beundringsverdig. Jeg tror faktisk, helt ærlig, at dere er litt sånn superhelter!

Bilde lånt fra http://lepassetempsderose.centerblog.net

Follow my blog with Bloglovin

6 kommentarer
    1. Herlig innlegg, tusen takk for at du fremsnakker personalet i barnehage, og selvfølgelig din barnehage<3 etter å ha jobba i barnehage i over 20 år selv, var dette meger rørende<3 tusen takk, jeg tar det til meg bittelitt, og for mine kollegaer i bgh<3
      Dessverre har jeg mista min superkraft….og er ingen helt lenger…men er stolt av å ha vært<3
      Håper din dag finfin, klem

      1. En gang superhelt, alltid superhelt! Dette innlegget gjelder så absolutt personale i barnehager over det ganske land, og også dem som har lagt kappa på hylla. Jeg er sikker på at du har satt spor hos både foreldre og barn. Jeg husker fortsatt veldig godt mine «barnehagetanter» som det het den gangen, og jeg er ikke akkurat ung lenger.. En klem til deg!

    2. Så fint innlegg 🙂 Jeg tror det er mange som tar barnehageansatte litt for gitt. Deres jobb og arbeidsoppgave er jo superviktig for barnas fremtid tenker nå jeg 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg