Det ble en overskrift full av forkortelser gitt. Om noen skulle lure, så kan det oversettes til gynekologisk undersøkelse og posttraumatisk stresslidelse. Høres ganske ille ut, gjør det ikke?
Bilde lånt fra memes.com/youtube
Nå nekter jeg å tro at noen liker å spre beina i en gynekologstol. Eller, det finnes vel en fetisj for alt.. Jeg er i alle fall ikke der. Men noen ganger må man. Og her om dagen var det min tur. Det blir kanskje litt personlig dette, og litt for mye informasjon for sarte sjeler, men da jeg var hos legen for å ta den sedvanlige, treårige celleprøven i høst, oppdaget hun noen polypper som hun henviste meg videre for å få undersøkt. Jeg gikk selvfølgelig umiddelbart i krisemodus. Midt i en tid der pappa var alvorlig syk, fantes det også uregelmessigheter i meg. Joda, både legen og dr. Google kunne fortelle meg at i 99% av tilfellene så var sånne polypper helt ufarlige. Men dette er meg. Min erfaring tilsier at jeg fint kan være 1%. Jeg var tross alt den ene prosenten som opplevde gjentatte spontanaborter/missed abortions, også kjent som habituell abort. Enda litt mer unik ble jeg med min diagnose sekundær habituell abort, bare 1/3 av dem som har habituell abort opplever det etter å ha fått barn. Selvfølgelig kan jeg også være blant den ene prosenten som har skumle polypper. Hvorfor i alle dager skulle dette være noe annerledes?
Over 3 måneder skulle det ta før jeg fikk time hos gynekolog. En stressfaktor i seg selv. Mulig de ikke synes dette haster, men hva om jeg er den prosenten og dette får utvikle seg i månedsvis? Det skjer jo! Jeg var ikke mye høy i hatten da jeg troppet opp hos gynekologen for noen dager siden. Er dette dagen da jeg skal få nok en kilevink? Er det nå livet blir snudd enda mer opp ned enn det allerede er etter at pappa døde? Blir det sykehus, operasjon og cellegift?
Det ble ti minutter på gynekologkontoret og en gjenværende polypp som ble fjernet på 20 sekunder..
Bilde lånt fra memes.com/youtube
Men det ble også de sedvanlige vonde følelsene knyttet til sånne settinger. Jeg har vært hos min andel av gynekologer. Jeg har ikke tall på hvor mange forskjellige mennesker som har romstert og tittet mellom bena mine. Ja, jeg vet at det høres helt feil ut! Jeg er definitivt ikke sjenert og ukomfortabel hos gynekologer lenger. Jeg er rutinert som få. Vet hva jeg skal ha på meg for å dekke meg mest mulig til mellom av- og påkledningsområdet og gynekologstolen (om du lurte; jeg sverger til lang genser eller tunika – skjørt eller kjole duger også). Jeg gir blaffen i om jeg er nybarbert her eller der, men er alltid nydusjet. Jeg har alltid på meg bind. Og jeg vet nøyaktig hvor i stolen jeg skal plassere rumpa og hvordan jeg skal slappe best mulig av.
Bilde lånt fra memes.com/youtube
Men jeg venner meg aldri til småsnakket på forhånd. “Har du vært gravid før?” “Hvor mange ganger?” Jeg har alltid et nanosekund der jeg tenker at jeg for enkelthets skyld bare skal si at jeg har tre barn. Tre graviditeter og fødsler. Ferdig med det. Så trekker jeg pusten dypt og begynner: “Eh, jo, det er en lang historie..” Lang som ti vonde år faktisk. Jeg gjør den alltid så kort som mulig.
Så er det følelsen som kommer når jeg ligger i stolen. Flashbackene til alle gangene jeg har lagt der og lurt på hva som vil møte oss. Dommedag! Liv eller ikke? Minner om alle gangene jeg har sett små kropper som har lagt så alt for stille. Sammenkrøllet og uten den fine blinkingen fra et lite hjerte. Selv nå, da jeg visste at det var tomt på innsiden, måtte jeg likevel ta meg sammen da gynekologen dro frem ultralydstaven og slo på skjermen. Samtidig kjente jeg på en slags rar lettelse over at det ikke var spørsmål om liv eller død i magen denne gangen. Men så var det jo på en måte det likevel. Tenk om hun hadde funnet noe annet der inne. Det gjorde hun heldigvis ikke altså! Der inne var kun det jeg har sett flerfoldige ganger før. Ja, minus et ekstra menneske da, verken dødt eller levende. Det er også en historie i seg selv. Ingen trenger å forklare meg hva som er hva på skjermen. Jeg vet utmerket godt hva som er slimhinne og hva som er eggstokker for eksempel.
Det var mye lettelse hos denne kjerringa da jeg kom ut fra kontoret til gynekologen. En polypp mindre og flere kilo lettere. Som vanlig etter en sånn undersøkelse håper jeg at det er veldig lenge til neste gang. Det er en større psykisk påkjenning enn jeg egentlig vil innrømme. Litt PTSD rett og slett. Så får vi håpe da, at når polyppen er undersøkt, så er jeg for en gangs skyld blant de 99% og ikke den 1%!
Bilde lånt fra smud.no
Ja, sånne situasjoner er ikke noe særlig. Verken å være der, eller det man venter på i etterkant 😮
Nødvendig onde..