Klar for et nytt år

Nå skulle jeg vært en god blogger og satt meg ned og skrevet en aldri så liten årskavalkade. Med høydepunkter, nedturer, lenker og bilder. Men jeg er visst ingen god blogger lenger. Eller så har jeg rett og slett mindre tid nå enn for eksempel i fjor. Eller i alle fall så er kanskje prioriteringene mine litt annerledes. Så jeg fatter meg i korthet på denne årets siste dag.

Heller krampetrekning av julekos enn blogging på årets siste dag.

2018 er året som for alltid vil stå som det året jeg mistet pappa. Selv om mye annet skjedde, både på godt og vondt, er pappas sykdom og bortgang i siste halvdel av dette året det som for alltid vil prege minnet mitt om 2018. Joda, året var mye mer. Det var latter og glede. Det var store og små utfordringer. Det var familie og venner. Det var nok en fantastisk sommerferie, disse ukene i USA hver sommer troner som oftest som årets desiderte familiehøydepunkt. Så også i år, med Disneyland og en roadtrip som gikk oppover Highway 1 fra LA til San Francisco, gjennom Yosemite og Death Valley til Las Vegas, og videre til Grand Canyon før vi kjørte nedover New Mexico til White Sands før turen som alltid endte i Texas og Dallas. Hos pappa, bonusmamma og lillesøster. Denne sommeren skulle vise seg å bli den siste sommeren vår sammen med pappa, for mens vi var der kom skruballen. Den endelige diagnosen. Den stygge kreften. Og det preget i stor grad resten av året. Alt er relativt godt dokumentert i denne bloggen, og selv om det var tøft da jeg skrev om det, så er jeg nå i ettertid veldig glad for at jeg har det “svart på hvitt”. Det var også et ønske pappa hadde, noe som gjør det enda viktigere.

Det jeg trodde ville bli det siste bildet av pappa og meg..

Høsten har vært såpass utfordrende at jeg egentlig i stor grad har glemt første halvdel av 2018. Sånn året ble er det altså de aller siste minnene vi skapte sammen med pappa som ble de sterkeste. Å ha ham på besøk her i Norge for siste gang. Få lage kjøttkaker til ham for siste gang. Og at han fikk være med på sommeravslutningen på skolen til barna. Gaven vi kjøpte til ham i Disneyland for å markere hans 70-årsdag, hans aller siste bursdag. Da vi fortsatt ikke visst at han var syk og trodde han skulle nyte synet av pokalen med “Worlds best grandpa” på i flere år fremover. De siste familiebildene vi fikk tatt sammen før vi dro hjem. Og følelsen da vi dro hjem etter sommerferien og jeg var overbevist om at jeg aldri skulle se ham mer. Synet av ham utenfor huset da vi kjørte avgårde er etset inn i hjernen. Jeg er evig takknemlig for at det likevel ikke ble det aller siste minnet. At jeg fikk en måned av høsten sammen med ham. Selv om det var hjerteskjærende å se ham visne litt mer for hver dag, å se kampen på slutten, så ville jeg aldri ha vært de ukene foruten.

Det som ble mitt siste bilde med pappa..

2018 er pappa! Pappas siste år i livet. Og det er med vemod jeg går inn i 2019 uten ham. Et helt nytt, blankt år som jeg vet blir helt annerledes bare fordi han ikke er der. Jeg gruer meg til tomrommet som vil bli veldig tydelig når vi kommer til Texas til sommeren. Når pappa ikke sitter i stolen sin. Men han vil likevel fortsatt være en stor faktor i livene våre også i det nye året. Jeg har brukt juleferien på å rydde i tingene hans på loftet til mamma, og dro hjem i går med en god del skatter i bilen. Jobben er ikke ferdig, det vil bli flere timer og flere skatter fra loftet. Og fremfor alt, om et par måneder blir det urnenedsettelse og minnestund i Ålesund, noe jeg definitivt grugleder meg til.

Den største loft-skatten, pappas gamle pilot-hjelm.

2018 står igjen som året da jeg lærte meg å sette enda mer pris på mine nærmeste. Da god helse kom enda mer i fokus. Disse to tingene som når alt kommer til alt er det aller viktigste i livet. Materielle goder er så sekundært som det går an, selv om vi fikk en aldri så liten opptur der helt på tampen av året, med ny bil og en bedre økonomisk hverdag.

Denne siste dagen av 2018 har jeg så langt brukt på en liten dose vaskemani og litt tviholding på jula mens jeg prøver å varme opp huset etter at det har stått tomt i over en uke. Nå skal biffen stekes og penklærne på, selv om vi slettes ikke skal i noe nyttårsselskap. De siste årene har vi valgt å bruke nyttårsaften hjemme, bare vi fem. Men pynte oss, det må vi! Disse siste timene av året skal vi bruke sammen, spille et spill, kanskje se på noe koselig på TV. Mannen og jeg skal kanskje mimre litt om nyttårsaften for 13 år siden, da vi befant oss på en fødestue på Ullevål. For ingenting topper den nyttårsaften og den starten vi fikk på 2006. Jeg føler på at denne kvelden vil bli ekstra spesiell for meg. Kanskje ekstra følelsesladd. Når rakettene smeller ved midnatt går jeg inn i 2019 med pappa godt plassert i hjertet og med en tenåring ved min side.

Hvordan har det gått 13 år??

Jeg håper og tror at 2019 blir et mye bedre år enn det vi nå legger bak oss. Jeg er klar!

Med dette vil jeg ønske alle som måtte lese dette en hyggelig nyttårsfeiring, uansett om du tilbringer den alene, om du tilbringer den på jobb eller om du er klar for full fest. Gjør det beste ut av de siste timene av 2018. Er ikke kvelden som du ønsker, så husk at et flunkende nytt år snart står foran deg med helt blanke ark og uante muligheter. Livet er det du gjør det til. Lev det!

TAKK FOR DET GAMLE OG GODT NYTT ÅR!

Follow my blog with Bloglovin

2 kommentarer
    1. Elegantly written. It was very hard for us in Texas these last few days! We miss him as well! Hope 2019 we do not have so much loss! Pray for a great year new year!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg