Når julestemningen uteblir

Denne julen har så langt vært enda mer «annerledes» enn jeg trodde den ville bli. Jeg regnet nok med at jeg ville merke savnet etter pappa, men jeg trodde faktisk ikke det ville bli så fremtredende, siden vi tross alt ikke hadde feiret jul sammen siden tidlig på 2000-tallet. Men dette er like fullt min første jul uten pappa. Og den feires i hjembyen vår, som selvfølgelig er full av minner. Hvor enn jeg er så er det noe som minner meg om ham. Steder, mennesker, ting vi har gjort sammen. Det føles både godt og vondt på samme tid. Jeg kjenner på glede over det som har vært, samtidig som jeg kjenner på et voldsomt savn. Jeg har lyst å snakke med ham, men det kan jeg jo ikke. Pappa er fortsatt på kontaktlisten på mobilen min, men ringer jeg så vil han aldri mer svare. Det er så sårt.

Jeg føler at han er med meg her i hjembyen denne julen. Og jeg trekkes tilbake til fordums juler, da julen var mamma, pappa, besteforeldre, onkler, tanter og søskenbarn. Min barndoms juler, da lykken var en pappa som hadde litt fri, lukten av juletre, knekking av nøtter og lystenning på gravstedet sammen med pappa. Jeg kan fortsatt kjenne den grøssende, gode følelsen i kroppen over alle lysene på den mørke kirkegården. Den andektige gleden jeg alltid følte, litt rørt og full av forventninger til julekvelden.

Et lite dypdykk i et fotoalbum brakte meg rett tilbake til julen 1982..

Å tenne lys på julaften er en tradisjon jeg tviholder på. Også i år sto jeg på gravstedet på julaften ettermiddag. Først hos mormor og morfar. Mens klokkene kimte på slutten av en av julaftens gudstjenester, sto jeg og kranglet med lyset i regn og kraftige vindkast. Det aner meg at lyset slokket med en gang jeg snudde ryggen til.. Så gikk turen til neste gravsted og lystenningen jeg gruet meg litt til. For ved graven til farmor og farfar skal også pappa snart ligge. Lyset som ble tent der var vel så mye for ham som for dem. Og tårene som falt var helt og holdent for pappa. Heldigvis var det lettere å få tent lys her, og jeg har troen på at det brant i alle fall et stykke ut i julekvelden.

Om et par måneder hviler også pappa her.

Men selv ved denne viktige tradisjonen uteble julestemningen. Verken ribbelukt eller det å pynte seg til julemiddag og julekveld kunne vekke det til live. Joda, kvelden var vellykket den altså. Det var spenning og glede for de små, og det gledet meg å se hvor glade de ble for gavene de fikk. Men det stoppet liksom der.

Julenissebesøk er alltid populært. Bare så synd at pappaen alltid går glipp av det..

Nei, denne julen er definitivt annerledes. Det er pappa som opptar mye av tankene mine. Han er med meg hele tiden. Når vi kjører forbi barndomshjemmet hans. Når vi kjører forbi huset «han» bygget. Når jeg klemmer mennesker som har stått ham nær. Og ikke minst, når ambulansehelikopteret som han fløy i så mange år dundrer over taket vårt. Jeg hører det lenge før det kommer så langt. Spisser ører som en hund, stopper opp og går til vinduet. Aldri er pappa så nær som da. Jeg kan nesten se for meg at han sitter bak spakene. Å, som jeg skulle ønske det var sånn! At jeg bare kunne stikke innom basen og besøke ham som jeg alltid gjorde når han var på vakt og jeg savnet ham. Nå er den verden som før var så kjent, plutselig så fremmed. Det er trist, men også godt, når lyden og synet av et helikopter fyller hjertet med både gode minner og vemod. Pilotdatteren i meg lever definitivt i beste velgående.

Dette er den første julen av (forhåpentligvis) mange som pappa ikke lenger er en levende del av livet mitt. Den første julen jeg ikke snakker med ham, noe som ble veldig tydelig da jeg snakket med familien i USA i går. Han var ikke der. Tomrommet var så tydelig. Men heldigvis, han lever videre i hjertene våre. Jeg er på mange måter veldig lik pappa, og det er jeg stolt av (selv om det ikke nødvendigvis er bare positive likheter). Han er med meg hver dag. Han lever i beste velgående i hjertet mitt, og i 42 år med minner. Og dem er jeg veldig, veldig takknemlig for!

4 kommentarer
    1. Pappaen min døde for mange år siden , og det var rart de første julene. Det vil bli enda mer rart når mamma går bort. Hun bor nå på sykehjem, men er en stor del av hjertet mitt rett og slett. Så når hun ikke er der mer blir det veldig sårt og vondt 🙁 Hun har liksom vært så nær ved mange ganger, pga ulike ting. Men er i grei form nå på en måte. Men må bo der, for er sengeliggende. Jeg skjønner det er vondt for deg. Håper det blir noen fine dager likevel. <3

    2. Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver<3 og forstår så innmari godt det vonde og såre<3 men allikevel leser jeg en godhet og kjærlighet i dette innlegget som rører meg langt inn i hjerterota<3 og takknemlighet er så vakkert å lese-at du er-<3 sender en varm klem til deg<3

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg