Luke 20 – den fineste julegaven

I dag må jeg bare rette fokus fire år tilbake i tid og til det store som skjedde denne dagen. Det var nemlig dagen denne fine, lille mannen kom til verden og lappet sammen knuste hjerter. Lykken kan ikke beskrives. Visst var det en overveldende lykke også da de to eldste kom til verden, det er jo alltid det aller største i livet. Forskjellen var at de to egentlig kom noen år før de skulle, mens minstemann kom noen år etter planen. De fleste som leser denne bloggen kjenner nok til den historien nå. Når det er sagt, sånn i ettertid så kom alle tre akkurat når de skulle.

Og i dag er det altså fire år siden det minste mirakelet vårt kom inn i familien vår. Det har gått så fort! Akkurat som det gjorde denne dagen rett før jul i 2013. For vi var slettes ikke forberedt på at han skulle komme akkurat da. At han skulle komme litt før tiden, ja, det regnet vi med. Men vi trodde i alle fall at vi skulle feire jul først. Og vi håpte at vi skulle komme over i 2014 før han kom. Men sånn ble det altså ikke.

Jeg hadde allerede vært i dårlig form en stund, med et blodtrykk som fikk legene til å true med sykehusinnleggelse. En stressfaktor i seg selv. Jeg var til jevnlige kontroller på sykehuset, og denne dagen var det klart for ny kontroll. Det var en fin fredags morgen, og siste skoledag før jul for de kommende storesøsken. I tillegg skulle mamma komme nedover denne dagen, og jeg gledet meg til å hente henne på togstasjonen med den store magen min. Jeg var akkurat 37 uker på vei, og nå skulle jeg bare slappe av i jula og lade opp til fødsel. Likevel tok jeg faktisk med meg sykehusbagen da vi reiste til sykehuset denne morgenen, sånn i tilfelle de skulle gjøre alvor av trusselen. Underbevisstheten min visste kanskje.

For på sykehuset var de slettes ikke fornøyde. Blodtrykket mitt bare økte. CTG viste en baby som knapt beveget seg, og ultralyd viste en liten baby med ytterst lite fostervann å boltre seg i. Her var det bare å sette i gang fødselen før det gikk galt for oss begge. 

Jeg visste det egentlig. Jeg hadde merket det godt i det siste, at det var mindre liv i magen. Jeg lå mang en natt og trykket på magen for å få ham til å bevege seg. Sto opp og drakk saft eller brus. Satt der lam av skrekk med tårer i øynene mens jeg ventet på et lite livstegn. Jeg burde jo ha ringt sykehuset, jeg vet det nå. Men jeg følte at jeg bare var hysterisk på grunn av forhistorien min. Det var sikkert normalt. Alt var nok bra. Men det var det altså ikke.

Så du der ute som går og venter, som føler at du kjenner mindre liv enn før. Kontakt sykehuset, få en sjekk! Ikke vent sånn som jeg gjorde. Det kunne gått så alt for galt! Sjekk ut Kjenn Liv-kampanjen!

Likevel var det et sjokk da jeg satt der og fikk beskjeden. “Babyen din må ut nå!” Jeg skalv og jeg gråt. Dette var jeg ikke klar for! Også jeg som skulle føde på ABC-avdelingen. Helt naturlig. Det var helt utelukket nå, og der og da et stort nederlag. I ettertid – helt greit. Så måtte jeg på vanlig fødeavdeling, men jeg fikk i alle fall lov å føde. Og jeg fikk et levende barn. Jeg tør ikke å tenke på hva som hadde skjedd om jeg ikke hadde kommet på kontroll denne dagen. Og selv om det også var en slags nedtur at han kom i desember istedenfor januar, sånn i forhold til skolegang og alt det der, så vet jeg at hadde vi ventet til januar så hadde det ikke blitt noe skole å tenke på..

Vi fikk aller nådigst et par timers permisjon før igangsettelsen sånn at vi selv kunne hente barna på skolen og fortelle dem hva som var i ferd med å skje. Vi raste rundt og ordnet det siste, mens jeg kjente på angsten for at disse få timene skulle være skjebnesvangre for livet i magen. Jeg følte meg rett og slett som en tikkende bombe, en vandrende katastrofe. Og det var ikke fritt for at det falt noen tårer da jeg sto i gangen utenfor klasserommet til jentungen i 1. klasse og ventet på at hun lykkelig skulle komme ut, klar for sin første juleferie som skolebarn. Jeg var rett og slett utenfor meg selv.

Så ble spente barn levert hos besteforeldrene, og vi dro igjen mot sykehuset. Nå skulle det skje, det vi hadde ventet på så lenge. Det føltes på ingen måte trygt, men nå var vi så nær målet. Snart skulle vi få den siste brikken i familiepuslespillet i armene våre. Nå ble vi forespeilet at det kunne ta hele helgen, men det hadde jeg aldri den store troen på. Kroppen min gjør jobben fort når den først setter i gang. Jeg fikk tabletter for å komme i gang, med liten virkning i starten. Det ble noen timer med venting og vandring rundt på sykehuset. Skulle det likevel ta lang tid? Men på kvelden eksploderte det. Fra ingenting til kraftige rier som aldri ga seg. Jordmødrene fikk hastverk, og plutselig befant jeg meg på en fødestue. Vel på plass der var jeg ikke like eplekjekk som da jeg valgte naturlig fødsel på ABC. “Jeg trenger epiduraaaaaaaaal!!!!” Men noe sånt var det slettes ikke tid til, for akkurat som storesøsteren bare raste lillebror ut i verden. Plutselig sa det plopp, og en liten fuglunge med spede skrik lå mellom beina mine. Alle var like forundret over hvor liten han var, noe jeg der og da brydde meg svært lite om. For å få ham opp på brystet var bare fullkommen lykke. Fullstendig ubeskrivelig. Det som var så etterlengtet. Det jeg hadde sluttet å tro på skulle skje. Endelig!

Så ble det nok en gang kaos. For alt var ikke helt som det skulle med den lille fuglungen vår. Han var visst litt slapp, noe som i lykkerusen gikk meg hus forbi. Han ville ikke ta puppen, og de forsøkte å gi ham litt sukkervann uten stort hell. Så ga de beskjed om at de skulle ta ham med ut og veie ham, jeg kunne godt ta en dusj og spise litt så lenge. Mannen fikk bli med ut, og jeg fikk god tid til å samle meg sammen. Jeg dusjet. Jeg spiste. Jeg pakket sammen alle sakene våre, som strengt tatt aldri ble pakket ut på den korte tiden vi var på fødestuen. Jeg samlet i alle fall sammen alt mens jeg ventet. Og ventet. Og ventet. Inntil en barnepleier kom inn og fortalte at det hadde tatt den lille gutten vår med til nyfødtintensiven. Du sa hva, sa du??? Joda, de fikk ikke stabilisert blodsukkeret hans, som var veldig lavt, så han måtte ha hjelp der. Jeg skulle få et rom på barsel og så kunne jeg få gå inn til ham og mannen på intensiven. 

Jeg var fullstendig forvirret. For en dag. Her gikk alt for fort, høyt over hodet på meg en plass. Det var en rar opplevelse å komme inn på nyfødtintensiven og se dette lille vesenet ligge der, med slanger og ledninger. Min bittelille gutt som viste seg å bare være litt over 2 kg. Min gutt, som egentlig ikke føltes som min gutt. For det var sykepleierne der som hadde kontrollen over ham. Jeg følte at jeg måtte be om lov bare for å holde ham. Men likevel, det var også en positiv opplevelse. Dette var noe helt nytt, men nå fikk vi se livet på nyfødtintensiven fra innsiden. En plass jeg aldri hadde sett for meg at vi skulle være. Men når det først ble sånn, så var det absolutt en fin plass å være. Full av omsorg og utrolig flinke sykepleiere og leger. De er fantastiske de som jobber der! Det rev i sjelen å se alle de forskjellige skjebnene der. Vår lille gutt var et av de friskeste barna. Han lå aldri i kuvøse, han trengte bare litt ekstra omsorg og næring de første dagene. Lenger inne i gangen lå de sykeste barna. Det var en vond visshet, samtidig som vi var så ufattelig takknemlige for at vi ikke var der. Vi fryktet vel aldri for livet hans, selv om det var en skummel opplevelse. Usikkerheten for oss var vel mer om vi fikk komme hjem til jul eller ikke. Lange dager var det i alle fall, og en erfaring jeg i ettertid er glad for å ha med meg.

Og nå har det altså gått fire år. Fire år siden dagene med lykke og kaos. Han er ingen fuglunge lenger, minstemannen vår. Stor er han ikke, men han fyller seg selv på tvers og på langs, og er helt perfekt. Vår lille mirakelgutt. Vårt hjerteplaster. Vår lykkeklump. Familiens lille kjæledegge. I dag handler ingenting om jul, i dag handler alt om deg og dine fire år!

#bloggkalender #barn #familie #bursdag #mirakelgutten #hjerteplaster

Siste innlegg