113 – hverdagens helter

Dette tror jeg faktisk aldri jeg har gjort før, men i dag vil jeg anbefale et TV-program. For i går begynte en ny dokumentar på NRK, 113. Av enkelthets skyld kopierer jeg rett og slett programomtalen fra NRK:

“Hva skjer når du ringer 113? Vi følger apparatet som settes i gang og menneskene som tar vare på oss når vi har vår verste dag.

Gjennom ti episoder møter vi dem som hver dag står i situasjoner som handler om liv og død. Vi følger ambulansearbeidere, leger, redningsmenn, akuttsykepleiere og 113-operatører ved Universitetssykehuset Nord-Norge.”

Jeg skal innrømme at da jeg hørte om denne dokumentaren så hoppet jeg i stolen. Dette har jeg ventet på! I årevis har jeg sett lignende programmer fra andre land og håpet at jeg skulle få se det samme fra Norge. Det har vel vært noen forsøk, men det som har kommet før har ikke fenget så veldig mye. Men da også ambulansehelikopteret fra Lufttransport var representert i denne dokumentaren, var jeg solgt. Etter å ha vokst opp med en pappa som var pilot for tilsvarende helikopter i Ålesund gjennom store deler av oppveksten min traff den rett i hjerterota. Nå er det ikke pilotene som står i fokus i denne serien, på en måte forståelig nok. Det er helsearbeiderne som er i fokus når liv skal reddes. Men det føles likevel kjent og kjært når jeg ser helikopteret fly over skjermen. Når jeg skimter piloten og nesten ser pappa. Vemodig, sårt og godt på samme tid.

Dette er heller ikke første gang jeg fremsnakker ambulansearbeidere. Disse røde englene som kommer når du trenger dem mest. Mitt mest leste innlegg noensinne handlet faktisk akkurat om disse hverdagsheltene.

Jeg står fortsatt 100% for det jeg skrev den gangen. Og jeg har faktisk vært så heldig at jeg personlig har fått takket den ene engelen som hjalp oss to ganger da minsten ble så syk. For selv om utrykningen hjem til oss og dagen etter til en parkeringsplass hvor mannen sto med minsten i bilen var hverdagslig for ham og makkeren, så var det alt annet enn hverdagslig for oss. Det er noe som sitter igjen resten av livet. Det gjør også den gangen jeg selv måtte ringe 113 da mannen ble syk her hjemme. Jeg glemmer aldri uroen og redselen. Angsten rett og slett. Og jeg glemmer heller aldri disse to som rolig kom inn i stua vår, tok seg av mannen og roet ned en skrekkslagen kone med en baby i armene. Om noen fortjener å bli vist frem på TV, kanskje få litt velfortjent heder og ære, så er det disse menneskene! Og det som vises på 113 er den uredigerte virkeligheten. Kanskje litt sterkt for noen, men like fullt verdt å få med seg. Dette er manges hverdag!

Også var det den bonusen med ambulansehelikopteret da. Jeg er der med en gang. Jeg kjenner lukten. Jeg er med i lufta. Og jeg er tilbake til barndommen. Da jeg var fast inventar på basen til ambulansehelikopteret når pappa var på jobb. Da de fortsatt hadde sin base på flyplassen, tok jeg bussen gjennom de lange, undersjøiske tunellene for å være sammen med pappa. Og da de fikk splitter ny base på sykehuset var jeg enda flittigere gjest. Ikke bare var det nærmere enn flyplassen, men de hadde også alle verdens TV-kanaler i en tid da vi kun hadde noen ytterst få på TVen hjemme. Jeg er litt usikker på om det var TV eller pappa som trakk mest. Men jeg er sikker på at jeg elsket å være der! Sitte sammen med gjengen som var på vakt. Se dem sprette opp når alarmen gikk. Alt gikk i en feiende fart, og plutselig var de i lufta mens jeg sto alene igjen og så helikopteret forsvinne i distansen. Alltid med en litt blandet følelse i hjertet. Litt stolthet og ærefrykt. Nå skulle de ut og redde liv. Og en liten smule “misunnelse” for at pappaen min forsvant for å hjelpe andre istedenfor å være sammen med meg.

Ikke verdens verste arbeidsplass med denne utsikten..

Jeg kjenner fortsatt på det samme hver gang jeg hører et ambulansehelikopter. En slags beundring for dem der oppe i lufta. Det tar meg tilbake i tid hver gang. Ikke minst er det spesielt når jeg er hjemme hos mamma i Ålesund, rett ved sykehuset, der jeg hører og ser ambulansehelikopteret stadig vekk. Faktisk så lå jeg og hørte på at det startet opp for så å stå og vente en god stund natten før vi dro hjem for noen dager siden. Jeg var gjennom alle mulige følelser knyttet til den lyden før det ble stille. Igjen, sårt men godt. Pappa var “bare” piloten. Sjåføren. Men jeg var så inderlig stolt av ham. Og da jeg var yngre så jeg strengt tatt bare jobben han gjorde, de som satt bak var mer perifere. Men så var det faktisk de som virkelig reddet liv. Men uten et helikopter og en pilot som fikk alle trygt og fort frem er det mange liv som ikke hadde blitt reddet. Det er i aller høyeste grad teamwork.

De ser mye, disse røde heltene. Det er sorg og elendighet, men det kan også være mer hyggelige ting. Uansett, det krever sin kvinne eller mann. Jeg vet at jeg ikke hadde taklet det de opplever. Jeg har nok med historiene jeg innimellom fikk fra pappa. Sånne som han fortalte meg for at jeg skulle lære meg å være forsiktig, om bilulykker og narkotika. Som pilot så også han sin del av traumatiske ting. Og han hadde sine redningsbragder. Opplevelser som ble med ham resten av livet. Historier som jeg tar med meg videre. Ambulansehelikopterpilot-pappa var min helt!

Gårsdagens premiere på 113 skuffet ikke. Fikk du det ikke med deg, så vet jeg at det sendes i reprise et par ganger. Du kan også selvfølgelig finne denne dokumentaren på NRK nett-TV. Neste episode vises på NRK1, søndag kl. 20:15. Etter å ha sett små klipp fra den er det med litt ambivalente følelser jeg ser frem til den episoden. Det aner meg at den vil bli veldig sterk på mange måter. Ikke bare innholdet, men også følelsene jeg sitter med, minnene etter pappa. Og det sterke ønsket om at han også hadde fått sett denne dokumentaren. Jeg tror han hadde likt den..

Men hjelmen hans, som sannsynligvis har vært med på mye, sitter i alle fall bak meg og følger med.

Follow my blog with Bloglovin

8 kommentarer

Siste innlegg