De kommer når du trenger dem mest. Når sekundene teller. Når minuttene føles som evigheter og angsten raser i kroppen, haster de mot deg. Ingenting er mer betryggende enn å høre ulingen av sirener og se blinkende blå lys på en stor gul bil. Tryggheten er der. Kompetansen er der. Det spiller ingen rolle at de tramper inn på dine nyvaskede gulv med skitne sko. Akkurat de får lov til det! De som kommer med kunnskap. De som kommer med ro. De som tar over der du ikke strekker til og tar seg av det kjæreste du har.
Det er litt av en jobb de har, disse rødkledde. Det handler ikke bare om å kjøre fort med en gul bil. Noe som forsåvidt er utfordrende nok i seg selv. De sendes ut i øst og i vest hver dag. De vet aldri hva som møter dem, eller hva arbeidsdagen bringer. Eller arbeidsnatten. For de står på døgnet rundt. Folk blir syke og ulykker skjer også om natten. De ser forferdelige ting. De ser tragedier. De ser død. Alltid like profesjonelle. Noen ganger utsetter de også seg selv for fare. For å redde andres liv. Og dette er hverdagen deres!
To ganger har vi måttet ringe 113 fra huset vårt. Og de har kommet, disse rødkledde englene. Hverdagsheltene. De har trøstet, beroliget og hjulpet. De har imponert. Og etter jeg begynte å skrive dette da treåringen vår ble hentet av ambulanse hjemme hos oss, har det blitt to ambulanseturer til for vår minstemann, alt i løpet av et døgn. Først kom de snille englene som også var i huset vårt ham og pappaen hans i møte langs E18 da minstemann ble akutt verre i bilen. De tok seg av ham og ga ham trygghet. De så ham. Og senere samme dag fikk jeg selv være med ham i en sånn gul bil. Jeg rakk akkurat transporten til annet sykehus, og synet av den store ambulansen med den lille gutten i kombinert med en plass med mange vonde minner knakk den tøffe mammafasaden. Og da var de der, disse omsorgsfulle rødkledde. De ga meg nok en gang tryggheten jeg trengte. Mens jeg satt der med en slapp, liten hånd i min og kjente roen fra den rødkledde som stilte akkurat riktig og nok spørsmål og samtidig ga meg rom til å bare sitte der med ham som betyr alt. Som så og skjønte, som innimellom klappet meg beroligende på kneet. Han som lyste omsorg og godhet. Jeg takket ydmykt da de dro, men aller mest ville jeg klemme dem. Fortelle dem hvor viktige de er for dem som trenger dem. For samfunnet.
Tenk over det neste gang du ser en ambulanse suse forbi. For en arbeidsinnsats de faktisk gjør. Usynlige helter. Røde helter. Jeg håper jeg slipper å noen gang slå tallene 1-1-3 på telefonen igjen, men om jeg må gjøre det er jeg trygg på at jeg blir møtt av en rolig og vennlig stemme på den andre siden, og at røde engler dukker opp og gjør alt de kan for å hjelpe.
Til alle dere ambulansearbeidere der ute. Takk, takk, takk og takk! Jeg bøyer meg i støvet for dere og jobben dere gjør!
#hverdagshelter #ambulanse #ambulansearbeider #meninger #takknemlig
Verdens beste jobb spør du meg! Møte mennesker i alle mulige situasjoner og livsstadier, det er derfor jeg elsker jobben min.
Jeg sa faktisk til mannen min for 30 min siden da sønnen min tømte en kaffikopp over seg – “det er så mye lettere å være ambulansearbeider enn mamma”!
Og du- om du noen gang skulle trenge å ringe 1-1-3 igjen- Gi oss en klem😃
Klem til deg!
Ambulansearbeider: Takk til deg! Håper du og alle andre i samme yrke vet hvor viktig jobben deres er! Angrer på at jeg ikke ga dem som hjalp oss den klemmen i helga..
Hva heter du som står bak bloggen?
Åååh, jeg har grått mine modige tårer av både frustrasjon – for å ikke følt at jeg gjorde nok. Sa de rette tingene. Sprang litt fortere. For at man aldri venner seg til (og det syns jeg ikke man skal heller) å se synet av en kjedekollisjon, full av ungdommer.
Irritasjon for at vi ikke blir innvilget å få en ambulanse med firhjulstrekk, slik at når man egentlig burde, og ville være inni den ambulansen hos den pasienten, så måtte man ut å grave seg fram fra snøen.
Men ved å lese dette innlegget med 12 timer igjen av skiftet, ja da kom tårene. Av glede. For deg og dine, at du har fått ett så flott “bilde” av de andre rødkledde rundt hele landet.
Du vil takke oss, men jeg vil takke DEG – for at det er sånne personer som deg som gjør at man holder ut i de verste stormene i denne jobben. Så, takk – takk – takk – takk, til deg <3
Lisa Hansen: I utgangspunktet ønsker jeg å være anonym, men forteller gjerne navnet mitt om det ligger en god grunn bak.
Malin: Takk for at du nettopp rørte meg til tårer. Jeg er så glad for at ordene mine treffer akkurat de riktige personene, dem som fortjener dem mest. Nok en gang takk for innsatsen du og dine kollegaer gjør, dere er rett og slett livsviktige!
Heisann. For et flott innlegg. Tusen hjertelig takk. Jeg er ydmyk over å ha den jobben jeg har. Jeg elsker hver dag. Ikke fordi vi opplever masse trist. Jeg elsker jobben fordi jeg håper vi kan gjøre en forskjell. Jeg har gitt mange pasienter en klem og to. Du må bare gi en klem om du vil det. Jeg håper heller ikke du må slå 113 igjen, Men må du det så er vi her for deg og dine. Takk for at du skriver så detaljert og fint om din opplevelse. Det varmer å se at du har blitt godt ivaretatt.
Ambulansearbeider: Tusen takk til deg! Om det blir en neste gang (selv om jeg virkelig håper vi slipper) så skal de rødkledde definitivt få en klem av meg!
Dette er verdens beste folk, når minstemann var liten så fikk han feberkramper og tøffe meg trodde aldri jeg kunne bli hysterisk, men ikke langt unna da. Så kom det 2 stk gode medmennesker som gjorde at jeg følte jeg kunne senke skuldrene litt ned, mens mannen passet de 2 andre så ble jeg med i ambulansen. Et lite stykke unna sykehuset ringte de inn og varslet ankomsten. Ankom sykehuset og ingen seng var klar til 2 åringen, å men vi skal gjøre det nå sa sykepleieren, Ikke gidd sier sjåføren, jeg gjør det sjøl. Og den følelsen av å kjenne at noen “kriget” og passet på for deg, den blir aldri borte 🙂 Full av takknemlighet, også da de hentet min mann for noen år siden, som ble frisk og fin igjen og kunne ikke få fullrost de 2 i bilen 🙂
Hei! Flott innlegg og vel fortjent ros til ambulanse-folkene. Vi har også måttet ringe dem ved et par anledninger, og den roen og tryggheten de utviser er fantastisk!
Dette kan jeg skrive under på. Måtte ha hjelp av Oslo ambulanse. Makan til flotte folk finnes ikke. De er heltene mine. Spesielt en skilte seg helt ut. Han var tryggheten selv. Tusen takk til han og Oslo ambulanse.
Kjørte min mann i stor fart i privat bil,kom halvveis til SSA da det ble svært kritisk.Da forsto jeg at dette ikke var for amatører.,kunne jo ikke gi hjelp,måtte bare kjøre.Ambulansen ble ofte tilkalt etter dette til vårt hjem.De gav behandling med en gang, så og informerte oss på en omsorgsfull måte .Synd at bilene er så trange og litt vonde å ligge i ved lang transport. Men dere er virkeli engler og helter.Sender en bønn for dere hver gang jeg ser eller hører dere.Takk for all hjelp i mange år Bodil
Heidi: Tusen takk! Syntes virkelig de fortjente denne!
Lilly: Helt egen type folk, så gode og omsorgsfulle!
Kari Bjerknes: For en fabelaktig sjåfør der!
Jeg blir rørt av å lese dette, som ambulansearbeider selv er det dette som får en til å holde motet da det blåser som verst. Jeg er ydmyk og takknemlig for å ha denne jobben, å det gleder meg å høre at du har fått en god opplevelse i ditt møte med ambulansen. Vi kan aldri få nok av tilbakemeldinger. 🙂 dette er det som gjør oss bedre. God Jul til deg og dine. Jeg skal bruke deler av julen på jobb, å kjenner at det er helt greit 🙂 det skal jeg gjøre med glede og takknemlighet.
Amb.arb: God jul og tusen takk for jobben du gjør! Det er godt å vite at sånne som deg er parat til å hjelpe også i julen!