Men vi har glemt å kjøpe ved..
Helt sant faktisk. Kun to innkjøp gjenstår før jul. En bursdagsgave til minsten og noen sekker ved. Ikke fordi vi nødvendigvis trenger det, men sånn for kosens skyld.
Jeg har virkelig aldri vært så i rute til jul før. Og det er så deilig!
50 julekortkonvolutter er adressert og slikket på, og har vel kanskje allerede ankommet hos de fleste på listen. Papirkutt på tunga og tørre lepper. Like moro hvert år dette..
Baking er nesten ferdiggjort, bare noe enkelt småtteri igjen.
Det blir jo ikke jul uten en bråte pepperkaker og julemenn for eksempel. Ei heller uten glasur som sitter fast på kjøkkenbordet og nonstop utover hele gulvet.
Ei heller uten en mamma som lettere stresset må roe seg ned med et lite glass rødt foran juletreet etter timesvis på kjøkkenet.
Skål, det er snart jul!
Vi har tatt den tradisjonelle juleklippen. Ja, de av oss som har hår da..
Og vi har kjøpt og pakket inn alle julegaver! Dårlig blogger som jeg er glemte jeg å ta bilde av den seansen. Jeg fikk kun dokumentert et lite pust i bakken under shoppingen.
Var dessverre så sulten at jeg ikke klarte å vente med og ta den første biten.. Uprofesjonelt!
Vi har tent to lys..
Og vi har fått to nye familiemedlemmer i hagen.
Og jeg som aldri vinner noen ting, vant plutselig et helt brett julebrus i en lokal butikk!
Skal ikke stå på sukkerinntaket altså..
Vi har troppet opp i barnehagen alt for tidlig for vår smak og stått ute i det kalde morgenmørket mens små hvitkledde sang Lucia-sangen mer eller mindre entusiastisk (mest mindre, i alle fall for vår pode). Og så har vi kommet inn i varmen til gløgg og lussekatter sittende på små stoler ved lave bord i et lettere kaos av voksne og barn. Og jeg har kjent på vemodet over at dette var siste gangen for vår del. Men også takknemligheten for at vi fikk disse bonus-Luciafeiringene. Jeg trodde nemlig jeg opplevde det for siste gang i 2012. Så fikk vi likevel en ny runde med minstemann!
Og nå er vi altså nesten klare for juleferie og kosemodus. Vi skal bare feire en bursdag først. På lørdag inntas huset av en liten haug smågutter for et par timer. Og dagens husvask må sannsynligvis gjøres på nytt når et par timers kaos er over. Men det er greit. For minsten skal feires så det smeller fra tak til kjeller! Er det ikke det man sier da?
Men aller først skal mannen og jeg ut på et lite eventyr i morgen. Og det tror jeg blir skikkelig moro!
Glemte visst filter for anledningen, men gapet sier vel alt. Endelig er formkurven på vei oppover, jeg orker mer og livet smiler litt. Det er så deilig det!
Det er ikke til å komme bort fra. Veldig mange av oss her i dette landet har det veldig bra. Vi har det vi trenger. Tak over hodet, mat på bordet og en kvalmende overflod av pakker under juletreet.
Men også her i trygge, lille Norge finnes det mennesker som mangler mye av det vi andre tar for gitt. Dette merkes kanskje aller best nå i førjulen. Mens travle mennesker i tykke jakker og med armene full av eksklusive handleposer haster forbi, sitter andre tomhendte og tynnkledde på bakken og håper på noen mynter i koppen.
Og mens mange bruker tusenvis på julehandelen, sitter andre fortvilte foreldre og lurer på hvordan de skal få endene til å møtes. Hvordan skal de klare å stelle til en jul med bugnende matbord og like fine gaver som barnas venner får når kontoen er nesten tom?
Og hva med de barna som ser vennene sine glede seg til jul og en julefeiring i trygge rammer med familie rundt seg, mens de selv mangler både trygghet og familie?
Det finnes så mange skjebner der ute blant førjulsstress og førjulskos. Noen kan du se med det blotte øyet, andre er mer skjulte. Vi har, som sikkert mange andre, kjent på følelsen av å ha lite og rutte med. Vi har måttet vurdere og prioritere. Men verken vi eller barna har lidd noen stor nød av den grunn. Vi har klart oss. Barna har kanskje ikke alltid hatt det fineste og nyeste, men de har likevel hatt det de trenger. Både klær på kroppen og mat i magen. Det er mer enn mange andre har.
Derfor har vi gjort det til tradisjon å gjøre noe hyggelig for noen andre før jul. Fortrinnsvis for barn. For juletiden handler jo mye om barn. Forventninger, funklende øyne, barnestemmer som synger julesanger og alt det der. Det finnes mange organisasjoner og andre som setter i gang tiltak og innsamlinger nå før jul. Alt fra kjøpesenter med ønsketrær, hvor du kan plukke et ønske fra treet, kjøpe gave og levere den inn til matbutikker som gir deg mulighet til å kjøpe mat og plassere det i handlekurver som leveres til mennesker som trenger det. Alle tiltak er like fine og like viktige.
I år valgte vi å kjøpe gave som skulle leveres til arrangementet «God jul, lille venn», hvor man samler inn gaver som så gis videre til organisasjoner som igjen gir det til barn som ellers ikke får så mye. Men så rakk vi ikke å levere vår gave innen tidsfristen i går. Så i dag bestemte vi oss for å gå direkte til en av de plassene som fikk gaver fra dette arrangementet i fjor. Vi hadde fått i «oppdrag» å kjøpe gave til en gutt mellom 5-12 år, men bestemte oss for å i tillegg kjøpe en gave til en jente på samme alder. Så troppet vi opp hos kommunens barneverntjeneste. Tenk å kunne glede et barn som av en elle annen grunn trenger hjelp fra akkurat denne tjenesten. Forhåpentligvis vil en liten gutt og en liten jente få kjenne litt ekstra glede og varme denne julen, selv om en liten julegave ikke akkurat forandrer på livets realiteter. Litt medmenneskelighet kan likevel gå en lang vei i en ellers slitsom hverdag.
I dag vil jeg rett og slett oppfordre deg til å gjøre noe for noen som ikke har det like bra som deg. Neste gang du går forbi den stakkaren som sitter og fryser, gi ham et smil, stopp opp og gi en liten slant. Eller kanskje enda bedre, stikk innom nærmeste kiosk og kjøp en varm kaffe og noe å bite i, det kan gjøre godt for en kald og sulten skrott. Gi litt penger til en av de mange organisasjonene som sørger for at mennesker som trenger det får et godt måltid i magen. Eller gjør som oss og gi en gave til noen som ikke nødvendigvis drukner i sånt. Det koster så lite, men kan bety så mye!
Blogglivet er definitivt i forandring. Stor forandring. Om det er til det bedre er jeg noe usikker på. For de større bloggerne – sannsynligvis. For oss mindre hobbybloggerne – vel, det gjenstår å se.
Jeg sitter fortsatt her og river meg i håret, og det begynner å bli en god del hårløse flekker der oppå toppen. Men jeg har heldigvis plukket opp noen små tips fra like frustrerte medbloggere der ute. Nå vet jeg for eksempel hvorfor alle bildene på bloggen ser så rare ut om man leser via PC og ikke mobil. Jeg vet også at jeg, for at det skal se bedre ut, må gå gjennom hvert enkelt innlegg og legge inn alle bilder på nytt. Det blir en del.. Akkurat nå satser jeg på at folk flest leser via mobil, så får jeg oppdatere bilder i gamle innlegg sånn litt etter litt.
Jeg har også funnet en løsning på noe mange bloggere reagerer på. Og dette blir da selvfølgelig et tips og en oppfordring mest rettet til andre som blogger, men om du er ivrig bloggleser så er det kanskje ikke så dumt å registrere seg på Bloglovin’ og samle alle blogger du følger der inne. Nå er ikke dette et tips jeg har kommet på helt av meg selv altså. Jeg har sett flere andre oppfordre sine bloggfølgere til å gjøre dette. For en ting som har vært fint på den gamle bloggplattformen er at man har kunnet følge og bli fulgt av andre som blogger, og dermed alltid være oppdatert på nyeste innlegg hos sine favoritter. Den funksjonen er dessverre borte nå. Og det er altså her Bloglovin’ kan komme inn som en erstatning. Som den teknologiguruen jeg er så har jeg lenge hatt en bruker der inne, men jeg har ikke klart å følge andre enn meg selv. Og det er vel egentlig litt unødvendig!?! Men etter tips fra andre har jeg nå satt meg ned og prøvd å sette meg litt mer inn i dette, og har begynt prossessen med å følge bloggere jeg har fulgt her inne. Det blir ikke helt som før, og gudene vet at jeg ikke liker sånne tungvinte forandringer, men det er et alternativ.
Følg meg gjerne på Bloglovin’, og har du en blogg som jeg har fulgt tidligere eller som jeg burde følge, legg gjerne igjen en kommentar her, så skal jeg finne deg der!
Nå skal jeg rett og slett la blogg være blogg for en stund, og heller forhåpentligvis dra avgårde og gjøre noe skummelt, men gøy og spennende. Mye skumlere og mye mer spennende, og ikke minst mye morsommere enn ny bloggplattform. Og siden jeg har funnet ut at dette er enda en sånn ting man må gjøre for å være en suksessfull blogger, så sier jeg A men ikke B her. Resten av alfabetet får heller muligens følge senere.
Men før jeg lar håret og hårbunnen få litt fred må jeg selvfølgelig teste ut om jeg nå har skjønt hvordan man legger ut bilder som er litt større enn passbilder.
Jeg har kanskje brukt ti ganger så lang tid som vanlig på dette innlegget, er uten tvil både frustrert og forvirret, og håret er definitivt bittelitt tynnere, men gapesmilet og filteret er i alle fall på plass!
Du vet du er gammel når du ikke takler forandringer. I alle fall teknologiske sådanne. Ekstra frustrerende er det når disse forandringene påvirker evne (og nesten også lyst) til å blogge. For egentlig har jeg mye på hjertet. Men forandringer på bloggplattform forvirrer et stakkars kjerringhode. Plutselig er ingenting som før, og jeg må nesten starte helt på nytt. Og det midt i julestria! Ja, sånn helt ærlig, jeg julestrier ikke så mye altså. Jeg er ganske så ajour. Henger bare litt etter med baking. Må få litt mer lungekapasitet først. Og det håper jeg tablettene jeg fikk med meg fra høstens andre legebesøk (rutine for noen, mye for meg) kan få orden på ganske snart.
Avsporing der altså, akkurat som resten av livet akkurat nå. Akkurat nå skjønner jeg hvorfor den eldre generasjonen gjerne holder seg unna det meste som krever et snev av teknisk innsikt på det store, skumle internettet. Nye ting kan være skikkelig krevende. Og jeg er sikker på at 20-something meg hadde taklet dette på strak arm. Satt seg inn i alt det nye på 10 minutter. 40-something meg derimot, kommer nok til å trenge 10 dager. Eller uker. I verste fall måneder. Topplokket er ikke som før. Celler dør visst både her og der.
Så om det blir litt ekstra stille fra meg i tiden fremover, så er det ikke fordi jeg har blitt kidnappet av romvesener eller at jeg har stukket av med en steingammel mangemillionær med svakt hjerte og lever det gode liv med paraplydrinker på en eksotisk strand. Det er nok heller fordi jeg sitter foran PCen og river meg i håret. Tips til deg som lurer på hva du skal kjøpe til meg i julegave: parykk!
Gapesmilet er midlertidig erstattet av et lettere forvirret uttrykk. Eller et eller annet sånt. Forandringer og høy alder er ingenting å spøke med!
Forøvrig liker åpenbart ikke denne nye bloggplattformen trynet mitt heller, siden bildet plutselig ble redusert til et passbilde! Der forsvant nok en klase hår!!!
Det nærmer seg ubønnhørlig minstemanns bursdag, og i år innser jeg at det ikke finnes noen vei utenom. Vi må rett og slett invitere til barnebursdag. Her burde jeg kanskje være en sånn entusiastisk mamma som bare gleder seg vilt. Men helt ærlig, jeg synes ikke noe om det (om du har sett Kongsvik-seriene, se for deg hun gamle, negative svigermoren der når dere leser dette). Synes ikke no om det altså! Virkelig!
Det hjalp lite da jeg tidligere i dag datt innom et Instagram-bilde fra en veldig mye mer profilert blogger enn meg. En som med entusiasme, eleganse og en god dæsj perfeksjon har arrangert discobursdag for datteren og hennes små venner. Forseggjort til den minste detalj, med flotte kaker, ballongvegg og alt en liten prinsesse kan ønske seg. Hun er slett ikke alene om å arrangere mer eller mindre overdådige barnebursdager heller. Det skjer både i bloggverdenen og ellers. Og undertegnede får angst!
For å unngå eventuelle søksmål om opphavsrett fra en medblogger, låner jeg heller et flott kakebord-bilde fra Xoxo Design Au
Tenk om jeg var flink nok eller hadde penger nok til noe sånt. Nå er jeg ikke helt sikker på om noe av det overnevnte hadde vært riktig tema for en gutt på fem år, men altså.. Dere skjønner nok hva jeg mener likevel. Hva skjedde med de enkle barnebursdagene? Dem med pølser, Toro-muffins og kanskje litt godteposefisking? Hvor skal egentlig lista ligge for sånne feiringer?
Vi har arrangert noen bursdager opp gjennom årene. Ingen har vært flotte og fancy. Det hadde sikkert vært moro det altså, men jeg har det ikke i meg. De senere årene har vi «kjøpt oss fri». Jeg husker ikke sist vi hadde barnebursdag her hjemme. De to eldste har hatt lekeland-bursdag, bowling-bursdag, kino-bursdag, trampoline-bursdag, ake-bursdag.. Listen er lang. Og for å gjøre det både litt lettere og litt billigere har vi slått det sammen med andre som har bursdag samtidig. Veldig greit!
Men nå er det altså pån igjen med minsten. Og når de er såpass små så synes jeg hjemmebursdag er det beste. Så midt i førjulsstria må jeg til pers. Det blir så gøy det! I alle fall for minsten. Jeg gleder meg allerede til det er over og alt er ryddet opp. Til det er et år til neste gang. Og en ting er sikkert; her i huset blir det verken elegant eller flashy. Inntil jeg så nevnte Instagram-bilde før i dag følte jeg nemlig at jeg virkelig slo på stortromma da jeg planla å bestille Incredibles papptallerkener.
Ble plutselig stusselig dette.. Og så kan det kanskje tas som snikreklame også? På ingen måte sponset altså!
Burde jeg kanskje lage en ballongvegg jeg også? Eller bestille en steindyr kake? Ha skikkelig temabursdag? Vinne både mom-of-the-year og party-of-the-year på samme tid?!?
Eller vinner jeg kanskje likevel disse to prisene i øynene til minstemann, selv om jeg gjør det så enkelt så mulig? For han ønsker seg bare en liten bursdagsfest sammen med barnehagekompisene sine og bryr seg ikke en døyt om det er Instagram-vennlig eller ikke. Bare han får besøk, gaver, Incredibles-tallerkener og en enkel kake. Skulle jeg i et øyeblikks galskap i tillegg kjøpe en pinata, er definitivt både mamma- og fest-prisen min!
Hva mer kan en femåring ønske seg liksom?
Lets just face it. Det er ingenting som er Instagram-vennlig her i huset!
I dag er det Thanksgiving i USA, en dag jeg tildels har adoptert her hjemme. Dog jobber mannen på ettermiddag og kveld i dag, så selve markeringen av denne dagen tas i helga. Men jeg bruker likevel denne dagen på å tenke over hva jeg er litt ekstra takknemlig for.
Først og fremst, familien min. Mannen min, som bidrar sterkt til at Familien AS går rundt. Han som både utfordrer og gir trygghet på samme tid. Han som kan irritere vettet av meg, men som jeg likevel ikke kan leve uten. Han som kan gjøre meg aller mest sint, men også aller mest glad. Min bauta gjennom 14 år. Han som jeg føler meg så trygg på at jeg (ved et uhell) faktisk kan fise ham nesten midt i ansiktet mens vi ligger på sofaen og ser på TV (true story fra virkeligheten der altså).
Barna våre. De tre aller fineste i verden. Alle mirakler på hver sin måte. To som kom som perler på en snor uten at vi engang ba om det, verdens beste overraskelser. Og minstemann som vi ønsket så sterkt, men som vi aldri trodde kom til å komme. Disse tre fyller huset med liv og hverdagene med stress og latter. Jeg kunne ikke tenke meg livet uten dem!
Mamma. Hun som har bidratt så sterkt til den jeg er i dag. Hun som har slitt og ofret. Hun som alltid har vært der. Hun som er min største “fan” og alltid bare en telefon unna. Hun som er den stolteste mormoren jeg vet om. Ord strekker ikke helt til, jeg er bare så uendelig takknemlig for at jeg har henne. Å, som jeg gleder meg til å komme hjem til henne til jul!
Pappa. Min kjære pappa. Som selv om han er borte fortsatt er en enormt stor del av livet mitt. Pappa, som jeg savner så sårt. En måned har gått siden han forlot oss. Ikke en dag går forbi uten at jeg tenker på ham og tar meg i å ville ringe til ham. Jeg hater at han er borte, men er likevel takknemlig for at jeg fikk ha ham så lenge. Og jeg er takknemlig for ukene jeg fikk sammen med ham nå i høst. Det var en bonus. Jeg trodde vårt siste farvel var i sommer. Men så fikk vi altså 23 dager til. 23 ytterst viktige og verdifulle dager som for alltid vil gjemmes i hjertet mitt. Og jeg er takknemlig for at jeg fikk snakke med ham og stryke på ham mens det gode hjertet hans slo sine siste slag. Det er noe av det viktigste og riktigste jeg noen gang har gjort, selv om det føles så vondt og så feil. Jeg er takknemlig for de 70 årene han fikk, og de 41 årene og 356 dagene han var akkurat min pappa. Gjennom barndom, ungdom og voksne år. Gjennom glede og sorg. Nærhet og avstand. Disse årene skal feires, hver eneste dag og i aller høyeste grad til våren når han kommer “hjem”.
Min pilotpappa – for alltid min helt!
Familien i USA, som fortsatt er familie selv om pappa, han som var limet, er borte. Aller mest min fine bonusmamma gjennom 21 år. Nesten 22 faktisk. Hun som etter en litt tøff start har gått fra stemor og venninne til bonusmamma. Hun som er en fantastisk bestemor for mine barn. Hun som uselvisk og beundringsverdig tok seg av pappa 24 timer i døgnet da han ble syk. Hun som sammen med meg sto ved hans side da han døde, og som i tiden etterpå har vært min beste støtte. Jeg er så glad for at vi fortsatt har hverandre!
Jeg er rett og slett takknemlig for alle som er en del av min familie, blodsbånd eller ikke. Ikke minst dem som er litt ekstra “tilstede” i livet mitt. Ingen nevnt, ingen glemt. Jeg tror dere vet hvem dere er!
Venner. Både nye og gamle, men aller mest dem som har vært der nesten hele livet. Dem jeg har vokst opp sammen med. Selv om vi er spredt for alle vinder og ikke har like mye kontakt som før, så er tilhørigheten fortsatt like sterk når vi møtes. Jeg gleder meg enormt til å få besøk av en av disse neste helg. Til en klem og en kaffe (eller to, kanskje ti – av begge deler). Til å se barna våre sammen. Og forhåpentligvis treffe andre og gjøre nøyaktig det samme i jula. Livslange venner er gull!
Oppveksten min. Herregud, så heldig jeg er som vokste opp som jeg gjorde. I Norges, ja kanskje verdens, fineste by. Ålesund altså. I en trygg by ved havet. Med fjell og fjord, fiskelukt og måkeskrik, vær og vind. Med hele den nærmeste familien rundt meg. Med tilstedeværende og verdens beste besteforeldre, tanter, onkler og søskenbarn. Ikke verdens største familie verken på mors- eller farssiden, men det holdt i massevis likevel. Oppveksten min og menneskene som var der den gangen er også en sterk faktor i hvem jeg er i dag. Og det er vel en grunn til at jeg alltid lengter hjem. Jeg er takknemlig for denne lengselen, for det betyr at jeg har hatt og fortsatt har noe bra der oppe i vest.
Den gang da. Nå er det bare jeg og fotografen igjen. Men disse fem som er borte vil alltid være med meg. Jeg har gener og kvaliteter fra hver og en av disse fine menneskene. Og det er jeg stolt av!
Motgangen jeg har møtt i livet. Ja, du leste riktig. Jeg er faktisk takknemlig for alle tunge og vonde ting som har kommet min vei. Hva hadde livet egentlig vært uten litt motgang? OK, så føler jeg at jeg innimellom har fått litt for mye. Men så er det greit likevel. Fordi det har gjort meg til den jeg er i dag. Det har gjort meg sterkere. Det har gitt meg mer forståelse. Det har gjort meg bedre. Ikke minst er jeg takknemlig for de små livene vi aldri fikk bli kjent med. Selv om det var et helvete da det sto på som verst, har det gitt meg enormt mye. Jeg ville rett og slett ikke vært noe av dette foruten.
Jul. Ja, for det går vel an å være takknemlig for høytider også? Jeg er som mange andre, som synes julen er litt ekstra koselig. Joda, det blir litt stress også. Men det er noe med alle lysene både ute og inne. Stjernene i vinduene. Den magiske julestemningen som innimellom treffer deg. Julemarkeder. Jeg elsker julemarkeder! Og juletreet. Jeg har alltid elsket å pynte juletre. Slå på lysene på dette grønne, utspjåkete på mørke morgener. Det er unektelig en rar skikk, men den har sin sjarm. Akkurat som i barndommen, da pappa bannet seg gjennom lysslyngen og lykken var å pynte juletre, få julebesøk og se “Grevinnen og hovmesteren” lille julaften. Nå som vi har et sånt tre av plast kan jeg tillate meg å pynte det enda tidligere, og jeg går egentlig bare rundt og tripper etter desember. Jeg har kastet prinsippene mine om for tidlig julepynting ut vinduet, nå er regelen at når vi kommer til 1. desember er alt lov. Måtte de neste dagene bare fly.. Julen i år blir spesiell. Den første uten pappa. Nå har vi ikke feiret jul sammen på mange herrens år, siden tidlig 2000-tall. Men det vil likevel merkes at han er borte. Og jeg synes det er litt ekstra sårt at barna aldri fikk feiret jul sammen med ham. Vi vurderte faktisk å ta julen i USA i år, men så gikk alt så mye fortere enn vi håpte. Da er det litt ekstra godt å vite at jeg skal hjem til jul. Hjem til mamma. Hjem til sunnmørske tradisjoner. Hjem. Til dit jeg vokste opp, der barndomsminnene med pappa også er.
Tenk så heldig jeg er som kan komme hjem til dette. Som kan kalle dette min hjemby, som har mine røtter her.
Gode dager. De er ingen selvfølge, har jeg lært. Denne høsten har vært lang, mørk og slitsom. Alle vet hvorfor. I alle fall hovedgrunnen. Det har også vært andre bekymringer. Og sykdom. Jeg er fortsatt rimelig tappet for energi, sykdommen vil ikke slippe helt taket. Og tapet av pappa preger nok også kroppen min mer enn jeg trodde det ville gjøre. Jeg sitter ikke hjemme og gråter, for all del. Men så tom for krefter som jeg har vært de siste ukene, og så “bortreist” i topplokket tror jeg aldri jeg har vært før. Da er dager som i dag gull verdt, da jeg har kommet meg ut på hyggelig kaffebesøk og til og med klart å gjennomføre vasketorsdag etterpå. Rent hus gjør meg alltid lykkelig. Og enda har jeg bittelitt energi igjen til å skrive og å ta meg av minsten som selvfølgelig også har blitt syk. Hurra for sånne dager! Og hurra for gode nyheter som har lettet en del av børen fra skuldrene mine. Måtte det fortsette sånn!
Jeg kunne fortsette å ramse opp i det uendelige. Som at vi bor i et trygt og fredelig land. At vi har tak over hodet og mat på bordet. At sola skinner. At jeg ikke skal stresse meg ut på noe Black Friday-handel i morgen. Listen er lang. Men jeg gir meg her. Akkurat i dag så er det dette som er det aller viktigste. Det som gir meg aller mest takknemlighet og glede.
Jeg håper du som leser dette også stopper opp et sekund og tenker over hva du er aller mest takknemlig for akkurat i dag!
Søndag 11/11. En dag med mange og ulike betydninger. Det er Singles Day, en dag som stort sett markeres av handelsstanden og kanskje noen single også. I alle fall i Kina har jeg hørt. Rundt om i verden markeres også Remembrance Day eller Veterans Day på denne dagen, til minne om falne i krig, til ære for veteraner og en markering av slutten på 1. verdenskrig. Her i lille Norge er derimot denne andre søndagen i november dominert av en ting. Farsdag. Reklamer og butikker har bombardert oss med informasjon om akkurat denne dagen i det siste. Kjøp ditt og lag datt til pappa på farsdagen! Og det er for så vidt hyggelig det, fedre fortjener å bli satt litt pris på innimellom. Vi markerer dagen her i huset også, så jeg er på ingen måte mot det. Men det blir kanskje likevel litt for mye. Litt for kommersielt. En slags kollektiv hylling av far på en og samme dag. Hva med å heller overraske pappaen i ditt liv på en helt annen dag? Sånn ut av det blå. Bare fordi han fortjener det.
I år er farsdagen for meg helt klart et slags tveegget sverd. For selv om pappaen her i huset blir feiret litt, så har jeg egentlig mest lyst til å hoppe over hele denne dagen også. Akkurat som med bursdagen min. Og all reklamen i forkant av denne dagen har vært små slag i ansiktet. For hver reklame og hver påminner har kniven blitt vridd en ekstra gang rundt i hjertet mitt. En påminnelse om at min pappa er borte. At det nå har gått tre uker siden jeg satt og så ham forlate denne verden. Og det bidrar til et ekstra savn, til tross for at jeg ikke har feiret norsk farsdag med ham på aldri så lenge. Vi har heller markert den amerikanske på sommeren, når vi har vært sammen. Nå blir det aldri flere verken norske eller amerikanske farsdager, og det svir litt. Jeg merker sterkere og sterkere at pappa er borte. Hver dag tenker jeg at nå er det lenge siden jeg har snakket med ham. Nå må jeg ringe og fortelle om det eller det. Og så kan jeg ikke det. Aldri mer.
Alle de fine blomstene jeg fikk av snille medmennesker da jeg kom hjem visner og burde kastes, men jeg klarer det liksom ikke. De er en påminnelse om at det ikke er så alt for lenge siden jeg hadde en pappa. Jeg føler nesten at han blir lenger borte fra meg når jeg kaster dem. Det blir en slags tomhet. En følelse av at nå skal vi glemme, livet skal videre. Men jeg glemmer jo aldri. Livet blir aldri det samme uten pappa. Nå er jeg farløs. Jeg skal gå gjennom resten av livet farløs. Og hver farsdag skal være en påminner om akkurat dette.
Ironisk nok tok jeg bilde av akkurat denne reklamen, den som også nevner prostatakreft, som var den første kreftformen pappa fikk. To påminnelser i en der altså (men en god sak å støtte).
Og det er nok ikke bare for meg farsdagen svir i år. Det er ikke bare jeg som minnes det som var og det som skulle ha vært. Det er nok ikke bare jeg som kjenner på det hver gang en reklame dukker opp på TV i ukene og dagene i forkant. Det finnes mange skjebner der ute. Farsdag er ikke bare idyll og kjernefamilier.
Hva med de barna som av forskjellige grunner aldri har noen farsfigur i livet sitt? Som likevel må sitte sammen med de andre barna i barnehagen eller på skolen og lage farsdagsgaver. Gaver som kanskje ender rett i søpla. Hva med de fedrene som aldri får være sammen med sine barn? Kanskje sitter de alene på grunn av et vanskelig brudd. Kanskje er barna deres langt unna. Hva med de mennene som så gjerne skulle vært fedre, men som kanskje aldri blir det? For ikke å snakke om de fedrene som har mistet sine barn. Som kun har minner og en grav å gå til. Hvordan er denne dagen for dem?
Også har vi alle oss som har mistet pappaen vår. Kanskje for lenge siden, kanskje nettopp. Kanskje har man vært gjennom mange sånne merkedager før, kanskje er dette den aller første. Uansett så vil farsdagen alltid være en litt sår påminner om pappaen man ikke lenger har.
Og du! Ja, akkurat du der ute! Du som fortsatt har pappaen din i livet ditt. Uansett om dere treffes ofte eller ikke, snakkes ofte eller ikke. Gjør meg en tjeneste i dag. Gå på besøk og gi pappaen din en klem. Eller ta opp telefonen og ring ham, si at du er glad i ham. Send i alle fall en melding! Det koster så lite, men kan bety så mye både for ham og deg. Og ikke gjør det bare i dag, gjør det til en vane om det ikke allerede er det! Det vil være gull verdt den dagen livet forandrer seg!
I dag tar jeg på meg en av T-skjortene til min pappa, kjenner litt på savnet og gleder meg over at for oss har det aldri vært noen tvil. En ting pappa og jeg var skikkelig gode på var å fortelle hverandre at vi var veldig glade i hverandre. Hver gang vi snakket sammen og hver gang vi møttes. Nå er denne vissheten det viktigste jeg har!
Den måtte komme. Smellen etter alt som har skjedd de siste ukene. Jeg kjente det allerede før jeg dro hjem fra USA for litt over to uker siden. At måneden ved pappas sykeseng hadde tatt på, og at det lure ville være å ta det litt med ro når jeg kom hjem. Både hode og kropp sa det samme. Men så funker det ikke alltid sånn. Livet stopper jo ikke opp. Også vil man så gjerne henge med. Være med på det man kan etter å ha vært borte fra mann og barn alt for lenge. Hjelpe til med den siste rest av rydding og oppussing. Og det har jeg for så vidt fått til. Vi har kommet i mål med det som skulle gjøres i huset. Og jeg har prøvd så godt jeg har kunnet å komme meg tilbake til hverdagen igjen. Og det har funket ganske greit. Bortsett fra at jeg helt glemte å lytte til kroppen. I går innså jeg nøyaktig hvor lite lurt det var..
Etter å ha krøket meg til en utviklingssamtale som jeg til og med klusset med tidspunktet på (her har jeg vanligvis stålkontroll) møtte jeg veggen hardt og brutalt, og kapitulasjonen var et faktum. Resten av dagen ble tilbragt i fosterstilling i et mørkt soverom. Nå visste jeg strengt tatt allerede at jeg hadde pådratt meg mitt livs første bronkitt, etter at jeg i ren desperasjon etter en uke med hoste, brystsmerter og tung pust dro til legen på onsdag. Jeg er vanligvis ikke den som renner ned legekontoret frivillig, så det i seg selv burde få de fleste alarmbjeller til å ringe. Det jeg ikke visste var nøyaktig hvor dårlig man kunne bli av å ta litt for mye Cosylan (takk til mannen som jeg i et svakt øyeblikk glemte at ikke er lege, og som selv nesten brekker seg bare ved synet av flaska til denne «styggedommen», for helt sikkert velmenende råd – eller drapsforsøk). Helt frem til i går kveld kunne jeg knapt gjøre annet enn å klamre meg fast i sengen med et hode som holdt på å eksplodere. Jeg har sjelden følt meg så hjelpeløs. I dag, med litt redusert dose hostesaft, føler jeg meg litt mer som et menneske, selv om jeg ser ut som et fugleskremsel. Jeg føler meg fortsatt relativt hjelpeløs, men jeg kan i alle fall bevege meg litt, spise og drikke uten å spy. Og jeg har kommet meg fra senga og til sofaen! Mer får jeg frustrerende nok ikke gjort.. Jeg føler meg fullstendig unyttig når mannen må levere minsten i barnehagen før jobb og eldstemann må hente ham etter skolen. Dette er jo i høyeste grad mitt ansvar og min jobb. Og noen helgevask blir det ikke i dette huset denne helgen, med mindre jeg klarer å bestikke jentungen.
Jeg har mest lyst å ignorere hoste og hodepine og bare gjøre alt jeg føler jeg burde ha gjort. Men nå er tiden inne for å være fornuftig. Nå må jeg lytte til kroppen, sånn at jeg fortest mulig kan bli meg selv igjen. For etter de siste ukene er det ingenting jeg ønsker mer enn en liten opptur, litt energi og følelsen av å være meg igjen!
Noe av det vanskeligste og vondeste jeg har måttet gjøre som mamma har vært å først måtte fortelle barna sannheten om hvor syk pappa faktisk var, og siden sitte på FaceTime en halv verden borte og se dem ta imot nyheten om at morfaren deres var borte for alltid. Og alt i løpet av relativt kort tid. De to eldste er såpass store at de skjønner litt mer av dette med sykdom og død, men foreløpig har de såvidt jeg kan se taklet dette bemerkelsesverdig bra. Minsten er fortsatt for liten til å skjønne omfanget av det, og jeg er slettes ikke sikker på hva han egentlig forstår. Men han sier mye fint, om hvordan morfar er hos Gud og englene og hva han driver med oppe i himmelen. Og her om dagen fikk jeg meg en skikkelig overraskelse da jeg hentet ham i barnehagen. Han var fryktelig ivrig på å finne en tegning i skuffen sin som jeg bare måtte ha, og da han fant den fortalte han ivrig om det han hadde tegnet.
Den første personen på bildet er jo helt åpenbart meg som er lei meg, selv om det ser ut som jeg smiler. For egentlig gråter jeg fordi pappaen min er død. Gråter gjør også solen over hodet mitt. Ved siden av meg og solen, er pappa/morfar som er død. Ser nesten ut som han er på vei opp til himmelen, klar for å leke med engler og det som er. Og jammen har han på seg luen som vi kjøpte til ham litt på spøk da cellegiften tok håret hans også.
Denne tegningen gikk rett i hjertet og rett på kjøleskapet. Kanskje får den til og med en ramme på seg etterhvert. For den var så ekte og så uskyldig. Et barns syn på sorg og døden. Så enkelt og kanskje litt komplisert på en gang. Og definitivt både hjertevarmende og nydelig.
Da er sukkersjokkdagen over alle sukkersjokkdager overstått for i år også. Tipper det var en del unger som gikk til sengs både hypre og kvalme i går kveld. Jeg selv er ikke sånn hinsides begeistret for Halloween. Før det kom til Norge for fullt og jeg dro med meg litt stæsj fra USA syntes jeg det var gøy, men nå har det rett og slett blitt for mye. Men med et arsenal av dekorasjoner fra den andre siden av dammen og tre barn i huset, så må det markeres likevel.
Gratis gresskar fra et av de lokale kjøpesentrene, helt genialt.
Gikk ikke akkurat bananas med pynting i år, men litt er gøy.
Bake litt orket jeg også i går, pumpkin spice muffins må man jo ha..
Vanligvis er jeg dørvokter på Halloween, men med mamma på besøk kunne jeg tillate meg å bli med minsten på en runde i nabolaget. Og det var da jeg observerte det. Halloween for viderekomne, eller en nøye organisert godterijakt. For det var ikke bare nabolagets egne unger som gikk rundt. Det dukket opp flere biler, barn og foreldre fra andre områder som nesten systematisk jobbet seg rundt. Halloween mister definitivt mye av sjarmen når det plutselig står en hel bøling utenfor døra.
Bilde «stjålet» fra Facebook.
Og ikke bare det. Jeg kom over dette bildet på Facebook rett før Halloween og syntes det var festlig. Jeg ante bare ikke hvor virkelighetstro det var. For sånn har det visst også blitt nå. Her hos oss kom det barn som ga beskjed om at de ikke likte sjokolade da godteri ble delt ut. Hva gir du meg?
Ta det du får og vær fornøyd med det!
Altså, våre barn er opplært til å ta imot det de får og takke pent. Uansett om de liker det eller ikke. Er det ikke så enkelt som at du kan gi vekk eller kaste det du ikke liker? Må man virkelig komme med spesielle ønsker når man står på døra til noen og «tigger godteri»? Nei, vet du hva! Det funker ikke hos meg i alle fall! Jeg kjenner at jeg rett og slett blir irritert.
Fra Halloween til hallo vin..
Så provosert ble jeg over både systematisk organisering og spesialønsker at jeg måtte avslutte kvelden med et glass vin. Ja, for det er vel ikke Hallovin for ingenting, vel? Surmaga, gamle kjerringer må jo roe nøtta litt de også. Og nå er det et år til neste gang. I mellomtiden skal jeg hamstre inn sjokolade, og definitivt ikke den økologiske eller sukkerfrie typen. Om den ikke forsvinner ned i magen min, er det den du får om du ringer på døra vår neste år!
