Gullkorn fra barnemunn

I går kom minsten hjem fra skolen med ny lesebok. Egentlig perfekt timing, torsdag er jo vasketorsdag her i huset. Da det var leksetid, dro minsten ivrig frem boken. Og hans umiddelbare respons til den var:

“Dette er nesten som deg det, mamma!”

Skal man le eller skal man gråte?

God helg da, dere!

Klem fra vaskekjerringa i sånn passe rent hus

Jeg ser rødt

Etter de lange hverdagene forrige uke ble helgen skikkelig fin. Det begynte med eldstemanns første offentlige opptreden med bandet sitt på fredag kveld. Han og trommisen begynte å spille sammen for tre måneder siden, bassist og vokalist har kommet til etterhvert. De har øvd og øvd, og jeg som ikke har hørt dem spille sammen før ble skikkelig imponert da jeg satt og så opptredenen deres. Og stolt, veldig veldig stolt! Gleder meg allerede til fortsettelsen.

Lørdag tok vi, siden vi hadde ferske, negative koronatester å vise til, en tur på besøk til svigerforeldrene mine. Vi bor ikke så langt fra hverandre, vi i Asker og de i Oslo, men takket være dette hersens viruset hadde vi ikke sett dem siden før jul. Derfor var det godt å kunne ta med seg barna på en liten, klemmefri visitt nå.

Søndag spilte fotballjenta kamp, og vi sto selvfølgelig på sidelinjen. Jeg elsker å se henne spille, og det er også hyggelig å kunne være litt sosial med de andre fotballforeldrene. Har blitt litt for lite av sånt det siste året, men jeg kjenner at det gjør skikkelig godt når muligheten byr seg.

Og midt i kampen kom meldingen tikkende inn på mobiler rundt hele fotballbanen. Ungdomsskolene i kommunen vår ble igjen plassert på rødt nivå. Barneskolen i forsterket gult, eller skal vi kalle det oransje? Here we go again! Etter en uke i karantene ble det brått to nye hjemmeskoledager for de to eldste. Nå må vi igjen begynne å forholde oss til noe tid på skolen og noe hjemme, og jeg skal bli sånn passe forvirra av å prøve å holde kontroll på hvem som skal hva og når. Hipp hurra! Det hadde nesten vært enklere med full hjemmeskole på alle tre som i fjor. Det trues med enda flere restriksjoner, og jeg frykter at fotball og bandøvinger vil ryke for de to eldste. Jeg skjønner at tiltak må til. Jeg ser at smitten er høy i deres aldersgruppe. Men samtidig så har de allerede ofret så mye over så lang tid. Det er ikke lett. Likevel må vi alle bare forholde oss til det som kommer og holde ut. Men det må være lov å si at man er litt (veldig) lei nå..

Er et nytt barn veien ut av mørket?

I en artikkel om en kjent blogger har jeg lest påstanden om at «Det er kun et nytt barn som kan lyse opp mørket etter et barn som er borte.» Jeg skjønner tanken og følelsen bak det, det er en ganske naturlig følelse, men jeg er ikke helt enig i selve påstanden.

De fleste som mister et barn får gjerne andre barn i etterkant av tragedien. Det gjorde også vi. Minstemann kom til verden etter flere «senaborter», og var fryktelig ønsket. Han var kanskje til og med et slags lys i mørket. Jeg kaller ham et hjerteplaster. Men selv før han kom til verden, så visste jeg at om det ikke ble flere barn, så var vi takknemlige for de vi hadde, og kunne leve godt med dem. Vi hadde kjempet lenge og egentlig gitt opp tanken på å utvide familien. Livet var fint som det var. Minsten ble en kjempebonus.

Da jeg ble gravid med Megan, føltes det som et mirakel, selv om det slett ikke var planlagt. Og da vi mistet henne ble det mørkt. En periode var alt jeg ønsket meg å bli gravid på ny. Jeg følte at det var den eneste måten jeg kunne se fremover igjen på. Bli «hel» igjen på. Med andre ord, jeg skjønner virkelig tankegangen i denne påstanden. Helt frem til resultatene av obduksjonen kom et halvt år etter Megan døde var jeg relativt bestemt på dette ønsket, selv om veldig mye sto i veien for det. Da vi dro fra sykehuset den dagen, ønsket den gode legen oss velkommen tilbake om det skulle bli aktuelt. Og selv om en del av meg gjerne skulle ha kommet tilbake under andre omstendigheter, så skjønte jeg da hun ga oss resultatene at det var en sjanse jeg ikke lenger ønsket å ta. Til det var risikoen og gjentakelsesfaren alt for stor. Jeg innså plutselig at jeg ikke orket å gå gjennom det igjen. At vi var heldige som faktisk hadde klart å få tre levende barn, ikke minst minstemann som vi nesten mistet på slutten av svangerskapet. Et nytt svangerskap, selv om det selvfølgelig hadde vært en liten sjanse for at det gikk bra, hadde vært ren galskap. Jeg hadde ikke klart usikkerheten om jeg først ble gravid. Og en ny dødfødsel.. Nei, det hadde kanskje blitt min undergang. Dessuten så kjente jeg at det ikke var «et nytt barn» jeg ønsket meg. Jeg ville ha Megan. Men det fantes naturligvis bare en av henne.

Hadde det vært hyggelig med en til i flokken? Jo, kanskje. I alle fall om det var Megan. Jeg var veldig klar for et liv med henne. Mer arbeid, men mer kos og kjærlighet også. Jeg hadde gitt mye for å ha henne her, men nå som jeg har alt mer på avstand, ser jeg at livet er veldig fint uansett. Jeg nyter (stort sett) hver dag med de tre som vokser seg store her i huset. Jeg kan kjenne på at det er godt at de er mer selvdrevne. At jeg får mer tid til å ta vare på meg selv også. At jeg endelig kan lese alle de bøkene jeg aldri fikk ro til å lese. At jeg har mer overskudd som jeg kan bruke på hver og en av barna. Og enn så lenge får jeg fortsatt kose med minsten, så det behovet er foreløpig dekket. Selvfølgelig stikker det til innimellom. Når jeg plutselig kan se for meg hvordan det skulle vært. Men det skjer ikke like ofte lenger.

Barneproduksjonen er over her i huset. Det ble etterhvert en helt naturlig avgjørelse for vår del, av mange årsaker. Vi avsluttet med en dødfødsel. Ikke en optimal avslutning akkurat, det skulle vel egentlig sluttet med “lyset fra regnbuen”. Men det blir ikke alltid sånn, enten uvillig eller frivillig. Jeg angrer ikke på at Megan ble avslutningen vår. Jeg gleder meg heller over det på min egen rare måte. For hun brakte mye godt med seg i den lille stunden hun levde under hjertet mitt. Og vi er kanskje litt rikere på grunn av henne. Hun har kanskje gjort oss til litt bedre mennesker. Hun er ikke et vondt minne, og vi lever ikke i mørket fordi vi mistet henne. Jeg gjorde det en stund, så absolutt. Da sårene var vidåpne og hormonene fortsatt raste. Men jeg trengte ikke lyset fra «et nytt barn» for å komme meg opp og ut derfra. Jeg trengte de tre jeg har rundt meg, og jeg trengte Megan. De lyser mer enn sterkt nok. De er min glede og rikdom. Og de fortjener alle at jeg bruker min energi på dem og lever i det lyset hver dag.

Der røyk påskeferien

Jeg har kjent litt på det en stund, men etter den siste uken og gårsdagens pressekonferanse om påskeråd, har jeg blitt enda mer sikker på at å reise på påskeferie er en dårlig ide. Hadde påskeferie betydd tid med kjernefamilien på en hytte i fjellheimen hadde det vært noe annet. Men for meg er påskeferie bølgeskvulp, måkeskrik og byliv i Ålesund, hjemme hos mamma. Jeg føler på mange måter at vi bor i et slags episenter akkurat nå, i Viken og ikke langt fra Oslo. Selv om smittesituasjonen ikke er på samme nivå her, så viser den siste ukens hendelser at viruset er i omløp også i nærmiljøet, og det skal så alt for lite til før det sprer seg. Så all fornuft sier at vi bør holde oss hjemme og ikke potensielt dra med oss smitte til Sunnmøre og mamma. Den lille prosenten usikkerhet jeg måtte ha, går ut på at mamma blir sittende alene. Jeg vet hun hadde satt pris på besøk og litt liv i huset noen dager. Men hun ser også risikoen ved det.

Jeg trodde helt ærlig at denne påsken skulle bli annerledes enn i fjor, da alle måtte holde seg hjemme. Jeg trodde det skulle bli en mer normal påske hjemme i Ålesund sammen med familie og venner. En liten repeat av høstferien. Uten Tom Cruise da. Med mindre han hadde hatt lyst å være med – sier ikke nei til det. Men sånn blir det uansett ikke. Om vi drar opp dit nå, må vi stort sett holde oss for oss selv. Det blir ikke besøk og klemmer. Å gi mamma litt (kaos) selskap i noen dager, litt frisk Sunnmørsluft og kanskje noen fine solnedganger hadde likevel vært fint. En Stuen-is eller tre hadde heller ikke vært feil. Men er det verdt risikoen? Spesielt når mamma fortsatt ikke er vaksinert heller. Slankeprosjektet mitt har definitivt godt av en hjemmepåske, i løpet av litt over en ukes juleferie i Ålesund gikk jeg opp to kilo. Etter noen måneders hard jobbing er de endelig borte igjen nå..

Vi trenger ikke å bestemme oss helt enda, men jeg føler likevel at valget langt på vei er tatt. Jeg er 98% sikker på at hjemmepåske er det riktige i år også. Vi skal nok klare å kose oss likevel. Det var bare det med mamma da..

Prøvesvar

Midt i torsdagsvasken kom beskjeden. Vi hadde fått svar på koronatesten. Endelig! Jeg samlet meg godt sammen før jeg logget inn på Helsenorge nok en gang.

Jeg har åpenbart kastet bort litt for mye tid på login og refresh på denne siden, hvem ante at man fikk beskjed på tekstmelding først? Nå fikk jeg i alle fall lønn for strevet!

Tre av oss fikk svar i første omgang, to kom litt senere. Alle like negative. Og plutselig fikk jeg puste igjen! Jeg gjorde ferdig husvasken ti kilo lettere før jeg feiret med å gå i dusjen og barbere både overgrodde legger og annet buskas. Vurderte til og med penkjole til den digitale utviklingssamtalen, men fant ut at det var litt i overkant. Eldstemann strøk umiddelbart på dør med gitaren på ryggen. I kveld blir det konsert! Mannen stakk også relativt fort av, først i butikken og så på jobb. Vips, var vi tilbake til normalen liksom. Jentungen må belage seg på et par dager til i karantene, men det tar hun lett når hun slipper ut i tide til å spille fotballkamp på søndag.

I dag skinner sola nesten som for å markere at en lang uke er over. Fredagsfølelsen har lagt seg. Huset er fullt av energi og liv (om man ser bort fra mannen som har vært på nattevakt). Det er glede og latter. Musikk og tildels falsk sang. Livet smiler igjen, i alle fall inntil videre. Jeg venter som vanlig på at neste skruball skal treffe meg midt i planeten. Men akkurat nå skal jeg nyte øyeblikket og friheten!

Jeg kan ikke gi deg lillesøster tilbake

I og med vi er i karantene, har minsten fått hjem noen bøker som vanligvis bare er på skolen. Og mor måtte jo selvfølgelig snoke litt i en skrivebok. På én side hoppet hjertet over et slag. Ønskelisten hans til jul var nemlig en helt annen enn den han hadde her hjemme, med et par unntak.

Det var det nest siste punktet som fikk hjertet til å stoppe opp et par sekunder. Lillesøster. Han ønsket seg en lillesøster til jul. Sikkert ikke en hvilken som helst lillesøster. Han tenkte nok på Megan. Det var den andre julen uten henne, og han ønsket seg fortsatt lillesøsteren sin. Etter det umiddelbare støtet i kroppen, bredte det seg en varme i hjertet over at han førte henne opp på ønskelisten sin. Samtidig satte det seg en sårhet over at jeg ikke kan trylle henne tilbake. Jeg tror det eneste han fikk på den lista var punkt nummer en. Jeg håper i alle fall han hadde en god julaften, selv uten en lillesøster under treet.

Lillesøsteren sin kan han aldri få tilbake. Men jeg tror hun er med ham hver dag likevel, både på den ene og den andre måten. Minsten er den som snakker mest om henne. På en veldig naturlig måte. Plutselig, ut av det blå, kan han si et eller annet om Megan. Eller spørre hvordan jeg tror hun hadde vært om hun var her nå. I løpet av den korte tiden hun levde, selv bare inni magen min, satte hun dype spor i oss alle, selv ham som den gangen var bare fem år. Han som har to eldre søsken og gledet seg til å bli storebror selv. Og jeg vet han hadde vært verdens fineste av den sorten, selv om det hadde betydd en del endringer for ham. Møtet deres på sykehuset ble ikke den lykkelige stunden det skulle være, men selv om det var en sår stund så er det også et godt minne. En liten stund den dagen fikk han være fysisk storebror, selv om Megan ikke pustet. Og storebror vil han alltid være, selv om hun bor i himmelen, som han selv sier. Sånn er livet når man har mistet en nær og kjær. Sårt og godt på samme tid. Bittersøtt og fullt av små påminnelser.

Sånn ellers surrer vi videre i karantenetilværelsen vår. Logger inn på Helsenorge og trykker refresh flere ganger i timen og sender rundt kaffekoppen for luktetest med jevne mellomrom. Mannen og barna bruker tiden til å slappe av mest mulig, mens jeg holder på å gå på veggen. Jeg kjeder meg, er tiltaksløs og nesten litt apatisk. Jeg er jo vant til hjemmelivet, så det er nok den psykiske delen av å være tvunget til det for en liten stund. Jeg kan selvfølgelig gå en tur for meg selv i all snøen som har falt de siste timene, men det var denne tiltaksløsheten da.. Det blir i alle fall vasketorsdag i dag, så får jeg slått ihjel et par timer på det. Og en digital utviklingssamtale ligger som en gulrot og lokker i ettermiddag. Kan fort bli dagens høydepunkt på det som foreløpig ser ut som nok en lang og kjedelig karantenedag.

Vi tar en pinne i hjernen..

..en pinne for fellesskapet.

Karantene dag 3, eller 2 1/2 er vel kanskje mer riktig. Testdag for jentungen, og med litt symptomer hos alle barna ble det testing for hele gjengen.

Vi var sikkert dagens underholdning på teststasjonen, med en jente som hørtes ut som en druknende oter da pinnen forsvant opp i nesen, en mann i sin beste alder som ynket seg som et barn og en minstemann som satte seg helt på bakbeina og gråt sine modige tårer. Eldstemann og jeg tok det hele med mer fatning, vi er tross alt mer erfarne. Gjort det en gang før si!

Og nå venter vi. Jeg tror ikke vi har korona, men så kommer tvilen likevel snikende. Minsten ble forkjølet lørdag. De to andre begynte å kjenne på det i går. Jeg klør i nesen. Ja, etter at de har gravd seg helt opp i hjernen gjennom det ene neseboret svir den litt også. Tenk om vi faktisk har viruset likevel. Tenk om andre skulle bli syke på grunn av oss. Eller havne i karantene for den saks skyld. Tanken er ikke god. Det er ikke moro å være den som forårsaker sånt. Selv om vi har overholdt alle regler, så tror jeg at jeg hadde følt litt skyld og skam uansett. Det påvirker så mange om bare en eneste person blir syk. I sånne situasjoner blir ringvirkningene plutselig så tydelige.

Uansett, vi kan ikke gjøre så mye annet enn å isolere oss innenfor husets fire vegger til svar foreligger. Muligens plombere dører og vinduer. Mannen har i tillegg bursdag akkurat i dag, så vi får prøve å gjøre det litt ekstra hyggelig. Spesielt etter at han måtte starte dagen sin med en pinne i halsen og nesen. Hipp hurra og gratulerer med dagen der, altså. Nå skal vi begge leke andreklasse-lærere en stund, før det blir litt feiring med pølse og kake.

Jepp, kake! Søsteren hans var nemlig så snill at hun kom på døra med en bursdagskake i går kveld. Snakk om ekstraservice. Absolutt et lite lys i hverdagen, spesielt når gårsdagen var litt lang og grå. Med familieutflukt til koronateststasjonen, litt frisk luft i nesen på vei til og fra bilen og utsikt til kake senere, så ser denne dagen allerede mye lysere ut. Må bare trene litt først.. Hjemme selvfølgelig!

Gå rett i fengsel

Da har jeg gjort det igjen. Skrevet noe og endt opp med å jinxe meg selv. For på lørdag skrev jeg dette: «Angst for å havne i karantene (noe vi, bank i bordet, foreløpig har unngått).» To dager etter, på mandag ettermiddag, kom dette:

Jeg visste jo at det måtte komme før eller siden. Vi har vært heldige som har unngått det så langt. Men der kom den altså. Rett i karantene for hele familien.

Jeg må bare unnskylde til eventuelle naboer som kanskje hørte panisk skriking fra huset vårt i 15-tiden i går. Det var ingen voldshandling. Ingen drap. Bare en fortvilt 13-åring som innså at en uke med fotballtrening gikk fløyten. Jeg føler med henne, men så mye som hun trener vanligvis så tror jeg hun overlever noen dager uten, selv om hun ikke føler det sånn.

Verre er det egentlig for eldstemann, som spiller gitar i egenstartet band og etter planen skal ha sin første sceneopptreden på fredag. De har øvd og øvd, og til og med kjøpt nye klær for anledningen. Denne uken skulle det finpusses. Det var vondt å ringe og be ham komme hjem fra øvingen. Han elsker å spille sammen med kompisene og han har gledet seg sånn til fredagen. Jeg håper så inderlig at han kan komme seg ut fra karantene før de skal stå på scenen. Han fortjener så veldig å få stå der fredag kveld!

I morgen, på mannens bursdag, skal vi testes alle mann. Fant ut at det var like greit med kollektiv hals- og nesegraving siden minsten har vært snufsete noen dager. Han ble holdt hjemme fra skolen allerede i går, så for ham har dette liten betydning. Ikke skjønner han helt hva karantene er heller.

Jeg kjente umiddelbart på brakkefeberen og den klaustrofobiske, innestengte følelsen da meldingen kom. Merkelig egentlig, siden jeg allerede er hjemme mesteparten av tiden. Men plutselig så kan man ikke. Man har ikke lov. Det er da man virkelig får lyst å ta seg en tur på kjøpesenter eller restaurant. Heldigvis ukeshandler vi, for på butikken kan vi heller ikke gå. Dermed fikk jeg et umiddelbart behov for å hamstre dopapir, hermetisk mat og godis. Kanskje en kake eller to også. Sunn livsstil går visst ikke så godt sammen med karantene. Og da mannen kom hjem fra jobb og låste døra, så føltes det merkelig symbolsk. Der var vi i fengsel for alvor!

Det føles litt som å være tilbake til mars i fjor. Hjemmeskole og familietid. Og jeg kjenner at det er helt greit at det forhåpentligvis bare blir noen (lange) dager. Igjen mest for barnas skyld. Men siden det plutselig snufses litt både her og der i huset vårt, enten av minstemanns forkjølelse eller psykisk forkjølelse, så er det nok veldig greit med disse dagene også.

Og mens vi surrer rundt innenfor husets fire vegger, nynner vi litt på den sangen vi alle kan:

«Jeg er hjemme alene, hjemme i karantene
Få’kke gjort no’ med det
Woah-oh-oh-oh-oahh»

Kvinnene i mitt liv

På denne Kvinnedagen tenker jeg litt ekstra på alle kvinnene i mitt liv. Jeg er heldig som har vokst opp med sterke kvinneforbilder både i nær familie og rundt meg. Jeg er heldig som har truffet mange sterke kvinner på min vei, gjennom lærere, venner og bekjente. Og gjennom utvidet familie både på min og mannens side. Alle sterke, flotte kvinner som jeg er takknemlig over å ha i livet mitt. Ingen nevnt, ingen glemt.

I dag vil jeg derimot dra frem de to aller viktigste kvinnene i livet mitt. Aller først min sterke mamma. Uten henne (og pappa selvfølgelig) hadde det ikke vært noe meg. En skrekkelig tanke egentlig, tenk så tom og kjedelig verden hadde vært da! Neida, verden hadde nok klart seg. Men jeg er i alle fall glad for at jeg ble til. Og selv om jeg som barn nok ikke så det, så ser jeg nå hvor sterk mamma var gjennom oppveksten min. Hvor tøft det var for henne. For livet var ikke bare enkelt. I lange perioder var hun i praksis alenemamma for meg. Det var mye hun og meg mens pappa reiste rundt som helikopterpilot. Hun måtte takle mye alene. Jeg var nok ikke verdens enkleste barn å håndtere, og i tillegg måtte hun ta seg av jobb og hjem. Jeg vet ærlig talt ikke om jeg hadde klart det selv, alt det hun sto i og måtte ta seg av alene. Men hun klarte det, og selv om det har vært mange hinder på veien, så klarte hun å oppdra en ganske OK datter til slutt. Hun er fortsatt like sterk nå. Hun klarer seg fortsatt alene og står på så godt hun kan. Jeg skulle ønske hun ikke måtte gjøre alt alene, at vi for eksempel bodde nærmere og kunne hjelpe henne i hverdagen, spesielt nå som hun begynner å bli eldre. Men sånn er det dessverre ikke.

Kjære mamma! Takk for alt du har gjort for meg. Alt du har ofret for meg. Unnskyld for all smerte og grå hår jeg har gitt deg langs veien. Jeg er stolt av deg og jeg er glad i deg. Og jeg bøyer meg i støvet over styrken din.

Så har vi viktige kvinne nummer to, ikke dermed sagt at hun på noen måte er en toer. Hun er vel strengt tatt ikke en kvinne heller. Når blir man egentlig det? Hun er jente. Hun er 13. Og hun er datteren min. En av de tre aller største prestasjonene i livet mitt. Den eneste datteren jeg har her hos meg. Og selv om hun bare såvidt har begynt på livet, på tenårene, så bøyer jeg meg i nesegrus beundring over dette unikumet av en jente. Det er mulig at jeg ikke er helt objektiv her, jeg har tross alt både laget henne (nesten) helt selv og hatt ansvaret for henne hele veien, men hun er en ganske flott jente altså. Om det er takket være meg er jeg noe usikker på. Jeg vet ikke helt hva som skjedde, men plutselig sto det en ung og sterk kvinne (ja, så er hun kanskje en kvinne likevel da) foran meg. Sterk på flere måter enn en. Sterke meninger, sterk vilje og en sterk kropp. Alt på samme tid. Dette er jenta som glatt tar over 200 kg i beinpress og tar utallige knebøy med lillebror over skuldrene. Jenta som kan stråle i gallakjole på kvelden og rase rundt på fotballbanen som en liten bulldoser neste morgen. Hun er fortsatt bare 13 år, 14 om et par måneder. Så mye er i endring. Både kropp og følelser. Hun holder på å finne seg selv, og det er ikke bare lett, verken for henne eller oss rundt. Det kan gå en kule varmt når hormonene raser som verst. Det er ikke så lett å stå i livet en plass mellom barn og voksen. Men hun er fortsatt den aller beste jenta jeg vet om. Og aller mest beundrer jeg hvor hardt hun jobber for målene sine. Hun får ikke noe gratis, men jobber hardt for det hun drømmer om. Jeg skulle ønske jeg var like målbevisst da jeg var tenåring. Hun er ganske enkelt helt rå!

Kjære jenta mi! Jeg vet at livet ikke alltid er like lett, og du skal gjennom mange både opp- og nedturer. Men jeg vet at du alltid kommer styrket ut av enhver situasjon. Jeg vet at du har styrken, målbevisstheten og driven til å nå de fleste mål, uansett hvor vanskelige de måtte være. Du har hjertet og godheten. Du har personligheten og den «fjollete» humoren. Og du vil alltid ha pappa og meg i ryggen og på sidelinjen (bokstavlig talt). Vi heier på deg. Alltid. Uansett. Jeg vet ikke helt hvordan jeg klarte å oppfostre en datter som deg, jeg føler på ingen måte at jeg kan ta på meg æren for den du har blitt, men jeg er så ufattelig stolt av deg. Mer enn du aner!

Til dere to og alle andre flotte og sterke kvinner der ute, både kjente og ukjente, denne dagen er din. Gratulerer med dagen!

Koronalivet

Det har gått et år siden pandemien inntok Norge for fullt. Jeg trodde det ville se lysere ut på dette tidspunktet, men der tok jeg grådig feil gitt. Jeg har tatt mye feil når det gjelder denne koronaen, jeg gremmes over hvor lett jeg tok på det i dagene før Norge stengte ned. Da både jeg og de fleste rundt meg lo litt av “hysterikerne”. Noen dager senere vurderte mannen og jeg å ta barna ut av skolen før politikerne tok avgjørelsen for oss. Ikke at jeg har blitt en sånn “hysteriker”, jeg er vel mer sånn midt på treet. Følger anbefalingene så godt jeg kan, men er ikke redd for så mye annet enn at det skal gå mer utover barna. For de har måttet ofre mye det siste året, ikke minst fotballjenta. Jeg gruer meg på deres vegne til det skal komme nye tiltak neste uke. For akkurat nå lever de ganske greit. Både barneskolen og ungdomsskolen er på gult nivå, noe som innbærer ganske normale dager. Eldstemann kan tilbringe ettermiddagene på ungdomsklubben og øve med bandkompisene etter skoletid. Fotballjenta får trene stort sett som normalt og har til og med fått spilt en treningskamp. Og minsten får leke med venner og gå på fotballtrening, til og med innendørs. Jeg er livredd for at de skal miste dette igjen. De trenger å få leve så normalt som mulig!

Vi voksne kan heller ofre litt. Det er i alle fall ikke noe problem for meg. Steng kjøpesenter og butikker, det er helt greit (joda, jeg skjønner både den økonomiske og menneskelige konsekvensen av dette). Jeg har blitt vant til dette koronalivet uansett. Jeg begynner å savne det gamle, frie livet, men jeg kan holde ut en stund til. Maska har blitt et fast inventar i veska. Det har blitt en vane å ha den på om man må ut i offentligheten. Hvem hadde trodd det for et år siden? Selv om jeg svetter som en gris på hele kroppen når maska må på, så må man bare leve med det, i alle fall her i Oslo-området. Der det før var rart å se folk med maske, har det nå blitt desto rarere å se folk uten. Jeg fikk jo helt sjokk da vi var i Ålesund i julen og jeg så både munnen og nesen til stort sett alle mennesker. Her på østlandet er det full beskyttelse som gjelder. Greit å slippe leppestift og lipgloss, og man kan fortsatt lese mye ut fra et par øyne.

Hjemmelivet har også blitt en vane. Joda, jeg lengter etter å gå ut på plasser med mye mennesker (selv om jeg strengt tatt aldri har vært fan av trengsel og store menneskemengder), gå på restaurant, konsert, teater (også noe jeg egentlig sjelden gjør, men det var det der med muligheten da) og ikke minst å reise. Og klemme! Selvfølgelig klemme! Men jeg klarer å vente enda litt til. Jeg klarer å kose meg her hjemme, jeg. Og jeg sparer penger på det, i alle fall i form av at jeg ikke trenger å kjøpe sminke (jada, også noe jeg sjelden gjør). Jeg har kunnet gå dager og uker uten sminke. Hvem bryr seg, liksom? Så mye har jeg gått sminkeløs og i koseklær at jeg må ta selfie de gangene jeg faktisk sminker meg og tar på meg ordentlige klær. Under er en tur til ukens vaskefestival på Europris dokumentert. Jeg lever et spennende liv! Og ja, jeg har koronahår.

Jeg har også fått ro, ikke bare til å finne meg selv igjen, men til å sette i gang nye prosjekter. Som ukesmeny. Og nye oppskrifter.

Den kalde vinteren har bydd på mye peiskos og morsomme prosjekter som islykter og snølaging av vann.

Og siden det er fullt mulig å være ute, så har jeg hatt rom for fine turer i nærmiljøet.

Jeg har lest utallige bøker. Lite slår å sitte under pleddet med en god bok. Ren terapi! Jeg innser dog at jeg må vurdere å gå til anskaffelse av et lesebrett, for jeg drukner snart i bøker..

Og nå kommer våren. Om ikke så alt for lenge kan vi få på plass utemøblene og jeg kan nyte livet i kosekroken igjen. Jeg klarer meg helt fint. I alle fall en god stund til. Joda, det er kjipt at vi må droppe turen til familien i Texas også i år. Til sommeren er det to år siden vi så dem sist, og vi hadde trodde virkelig ikke at det skulle bli tre. Nå er det akkurat sånn det ser ut. Men bortsett fra at vi savner dem, kan vi fint ta sommeren i Norge også i år.

Om det blir sånn, klarer vi også fint å ta hjemmepåske igjen, selv om planen egentlig var å feire den i Ålesund. Her tenker jeg egentlig mest på mamma, som blir sittende alene. Jeg vet at dagene er lange og ensomme for henne allerede. De kunne godt kjappet seg litt med de vaksinene så hun kan leve mer normalt igjen. Vi kan vente også der, jeg skjønner at vi må stå bakerst i køen.

Dette er den nye normalen nå. Gult. Rødt. Stopp. Åpent. Stengt. Alt er med forbehold. Å planlegge fremover er vanskelig. Savn etter å møte og klemme nære og kjære. Etter opplevelser. Maskekledde ansikter. Avstand. Avstand. Avstand. Angst for å måtte hoste når man er utenfor husets fire vegger. Angst for å havne i karantene (noe vi, bank i bordet, foreløpig har unngått). Ikke for min skyld, men for barnas skyld. Angst for at de skal gå glipp av enda mer. For barndommen og ungdomstiden er nå. Den kommer ikke tilbake. Jeg vet det er tøft for mange. Jeg vet at mange er lei. Mange sliter på forskjellige måter. Men vi voksne må og kan holde ut – for barnas skyld. Måtte de slippe et helt år til med denne usikkerheten!