Da har jeg gjort det igjen. Skrevet noe og endt opp med å jinxe meg selv. For på lørdag skrev jeg dette: «Angst for å havne i karantene (noe vi, bank i bordet, foreløpig har unngått).» To dager etter, på mandag ettermiddag, kom dette:

Jeg visste jo at det måtte komme før eller siden. Vi har vært heldige som har unngått det så langt. Men der kom den altså. Rett i karantene for hele familien.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg må bare unnskylde til eventuelle naboer som kanskje hørte panisk skriking fra huset vårt i 15-tiden i går. Det var ingen voldshandling. Ingen drap. Bare en fortvilt 13-åring som innså at en uke med fotballtrening gikk fløyten. Jeg føler med henne, men så mye som hun trener vanligvis så tror jeg hun overlever noen dager uten, selv om hun ikke føler det sånn.

Verre er det egentlig for eldstemann, som spiller gitar i egenstartet band og etter planen skal ha sin første sceneopptreden på fredag. De har øvd og øvd, og til og med kjøpt nye klær for anledningen. Denne uken skulle det finpusses. Det var vondt å ringe og be ham komme hjem fra øvingen. Han elsker å spille sammen med kompisene og han har gledet seg sånn til fredagen. Jeg håper så inderlig at han kan komme seg ut fra karantene før de skal stå på scenen. Han fortjener så veldig å få stå der fredag kveld!

I morgen, på mannens bursdag, skal vi testes alle mann. Fant ut at det var like greit med kollektiv hals- og nesegraving siden minsten har vært snufsete noen dager. Han ble holdt hjemme fra skolen allerede i går, så for ham har dette liten betydning. Ikke skjønner han helt hva karantene er heller.

Jeg kjente umiddelbart på brakkefeberen og den klaustrofobiske, innestengte følelsen da meldingen kom. Merkelig egentlig, siden jeg allerede er hjemme mesteparten av tiden. Men plutselig så kan man ikke. Man har ikke lov. Det er da man virkelig får lyst å ta seg en tur på kjøpesenter eller restaurant. Heldigvis ukeshandler vi, for på butikken kan vi heller ikke gå. Dermed fikk jeg et umiddelbart behov for å hamstre dopapir, hermetisk mat og godis. Kanskje en kake eller to også. Sunn livsstil går visst ikke så godt sammen med karantene. Og da mannen kom hjem fra jobb og låste døra, så føltes det merkelig symbolsk. Der var vi i fengsel for alvor!

Det føles litt som å være tilbake til mars i fjor. Hjemmeskole og familietid. Og jeg kjenner at det er helt greit at det forhåpentligvis bare blir noen (lange) dager. Igjen mest for barnas skyld. Men siden det plutselig snufses litt både her og der i huset vårt, enten av minstemanns forkjølelse eller psykisk forkjølelse, så er det nok veldig greit med disse dagene også.

Og mens vi surrer rundt innenfor husets fire vegger, nynner vi litt på den sangen vi alle kan:

«Jeg er hjemme alene, hjemme i karantene
Få’kke gjort no’ med det
Woah-oh-oh-oh-oahh»