Rundt 17. mai en gang erklærte jeg høyt og selvsikkert at til niesens konfirmasjon i september, da skulle bunaden på! Så kom sommeren. Jeg skal ikke si at jeg har fråtset meg gjennom den, men jeg har heller ikke tenkt særlig over hva jeg har puttet i meg. Og etter det siste halvannet året er det godt mulig at det ikke var det lureste for en som ville inn i en alt for trang bunad til høsten. For denne kroppen har virkelig forfalt siden i fjor. Og jeg har med viten og vilje latt den gjøre det også, livet har handlet mer om å «overleve», ikke fysisk helse. Og dermed har også en god del ekstra kilo lagt seg her og der på en allerede godt polstret kropp.
Takk til min kjære datter som tok dette fantastiske bildet under en hyggelig grillkveld på terrassen – grei illustrasjon på sommeren kanskje..
Men nå kan man vel si at jeg har overlevd og i tillegg kommet til en mye bedre plass i livet. Det kjennes i alle fall sånn ut. Og for en måned siden kjente jeg til og med at overskuddet og viljen var såpass at jeg tok grep og la om kostholdet betraktelig. Og for et par uker siden gikk jeg enda lenger og begynte rett og slett å trene. Og det er virkelig en big deal. Jeg har alltid hatet trening. Jeg har virkelig ikke skjønt alle disse som bare elsker en svett økt på et treningsstudio eller en lang joggetur. Og jeg tror neppe jeg noen gang blir en av dem. Jeg hater fortsatt å trene. I alle fall før økten og innimellom midt inni. Men jeg liker veldig godt følelsen både i kroppen og hodet etterpå, om du ser bort fra stølheten, svetten og den lette kvalmen som ofte legger seg over meg umiddelbart etter endt økt da.
Hurra, enda en økt over! Sannsynligvis det beste tidspunktet på dagen for tiden, og absolutt verdt et gapesmil..
Jeg kommer nok heller aldri til å sette mine ben på SATS eller tilsvarende. Jeg har funnet min plass hos den lokale fysioterapeuten. Så kom det faktisk noe godt ut av jentungens dumme fotballskade. For hos fysioterapauten finnes jo både ergometersykkel, tredemølle og diverse andre maskiner som jeg knapt skjønner bæra av. Og det er ikke overfylt av supertrente treningselskere. Noen ganger er det bare mannen min og jeg som er der (ja, for jeg har klart å få med meg ham på dette prosjektet også – det er jo så mye enklere å være to). Noen ganger er det for eksempel oss og et par eldre, hyggelige menn. Og innimellom svinger det innom et menneske som tripper så lett avgårde på tredemøllen at jeg skammer meg der jeg puster, peser og svetter som en gris i et mye lavere tempo på tredemøllen ved siden av.
Treningsfantomet (relativt tidlig i en økt)..
Men det er helt greit. For jeg gjør så godt jeg kan. Og etter et par uker der vi har vunnet over dørstokkmila og trofast har troppet opp for å trene tre ganger i uka, er jeg ganske stolt av oss. Og de dagene vi ikke trener der, så har jeg utrolig nok begynt å trene hjemme mens mannen setter seg på sykkelen og tar en lang tur på den. Vi er virkelig i gang, og nå gjelder det bare å holde på det!
Og nå skulle man jo tro at vekta mi bare raser nedover. Men neida. Den første uka med endret kosthold gikk jeg riktig nok ned litt, men etter det har vekten knapt rikket seg. Ikke har jeg merket det særlig på kroppsformen heller. Jeg har muligens kvittet meg med en bilring og en dobbelthake. Og sannsynligvis er anklene mine supertynne, for en eller annen plass må jo kroppen min reagere på dette supersunne treningskjøret. Men sånn ellers virker det som om jeg har forbrenningen til en mygg. Den relativt stillestående vekten har innimellom vært til stor frustrasjon. Men så er det følelsen i kroppen min da. For den føles friskere. Den føles sunnere. Og den føles gladere. Og det betyr kanskje mer enn vekten. Så jeg skal fortsette med treningen. Jeg skal fortsette å pushe meg selv. Jeg skal puste, pese og svette fra steder jeg ikke ante hadde svettekjertler. Jeg skal fortsette å ta meg ut til jeg ser ut som en overmoden tomat. Og jeg skal fortsette å glede meg over hvert eneste fremskritt i formen (her er kurven relativt bratt).
You say tomato..
I morgen er det konfirmasjon. Hva antrekket blir? Vel.. Til tross for innkjøp av større og mer dekkende sølje og undertøy med korsett-effekt, så blir det nok (om det ikke skjer et mirakel over natta) en kjole. Litt kjedelig, men den kommer i alle fall til å sitte på en litt fastere, sunnere og gladere kropp.
Og bunaden; den burde passe til 17. mai 2021. Og i alle fall til det er vår tur til å ha konfirmasjon neste høst!
PS: til legen min, om du skulle lese dette; jeg vet at du har mast på meg om dette en stund (nå høres det ut som om jeg renner ned dørene hos legen, men det gjør jeg altså ikke), og nå har jeg rett og slett vurdert å bestille en time bare for å informere om at jeg endelig er i gang med trening også. Men så er det kanskje litt dumt å bestille en time for sånn “ubetydelig” informasjon. Men jeg gjør det! Tro det eller ei. Se opp for flygende griser og alt sånt. JEG TRENER!
