I trappa vår står et glasskap med tre hyller. En med babyminner fra eldstemann, en med babyminner fra jentungen og en med babyminner fra minstemann. Og helt nederst, de få tingene vi har etter Megan.
I går hadde minstemann en kompis på besøk som aldri har vært her før. Han stoppet opp i trappa og spurte minstemann hvem sine sko som sto på øverste hylle. Og minstemann forklarte. «Det der er storebroren min sine, det er storesøsteren min sine og det er mine. Og det er lillesøsteren min sitt.» Kompisen ble litt rar, for det var nytt for ham at minsten har en lillesøster. Jeg kunne nesten høre ham tenke og lure på hvor hun var. Og det tror jeg nesten minstemann gjorde også, for han spurte kompisen: «Vet du hvor rommet til lillesøsteren min er?» Nei, det visste han ikke. I neste øyeblikk pekte minsten opp i lufta og erklærte at søsteren hans ikke bor hos oss men i himmelen. Og det var det liksom. Helt naturlig. I neste øyeblikk var de tilbake i leken som om ingenting hadde hendt. Og jeg satt igjen og smilte for meg selv, mens jeg ble helt varm om hjertet. Jeg tror mange voksne kan ha litt å lære av et 7-årig barnesinn. Så ukomplisert og naturlig kan det faktisk være.
Da har vi lagt nok et år bak oss. Tenk så lite vi visste om hva som ventet oss da vi, kanskje med store forventninger, gikk inn i 2020. Det var liksom noe med dette tallet. 2020. Det måtte da bli et spesielt år. Og det ble det i aller høyeste grad. Bare ikke helt på den måten vi så for oss.
Måtte le litt da dette minnet dukket opp på Facebook.
Jeg hadde kun et håp da klokken bikket midnatt 1. januar 2020 – et bedre år enn de to foregående. For 2020 måtte da bli bedre enn 2018 da jeg mistet pappa etter en kort, men intens kamp mot bukspyttkjertelkreft og 2019 da vi mistet Megan. Lenger ned gikk det vel ikke an å komme. Jeg tok feil. For mot slutten av januar møtte jeg veggen med et brak. Jeg slet med å fungere, og vinteren forsvant i en tåke. Spør du meg nå hva jeg gjorde mellom januar og mars i fjor, så husker jeg ikke en eneste ting. Det eneste jeg husker er at jeg med ren og skjær dødsangst omsider kom meg til legen. Og så kom koronaen. Og her skulle man tro at en som lå nede ville få det enda verre. Men til min store overraskelse ble livet bedre. Noe takket være medisinsk hjelp, men mye av det kan jeg nok også takke det at vi måtte legge om livsstilen for. Plutselig måtte jeg legge fra meg det evige jaget om å gjøre noe hele tiden. Det var ikke om å gjøre å komme seg ut av huset hele tiden. Nå ble vi nærmest tvunget til å være hjemme. Og det hadde både jeg og vi fryktelig godt av. Vi måtte i samarbeid tilpasse oss det nye livet. Jeg fikk ny energi og et nytt perspektiv på livet. Jeg lærte meg å ta ting som de kommer og ikke krisemaksimere om ting ikke gikk som planlagt. At jeg til og med tok avlysning av sommerens tur til familien i USA med fullstendig ro, sier egentlig sitt. Jeg har rett og slett lært meg å gjøre det beste ut av enhver situasjon og heller glede meg over det som er.
Jeg har lært etter de siste årene. Jeg har ingen store forventninger til 2021. Livet var det samme da jeg våknet i går. Koronaen eksisterte fortsatt. Raset i Gjerdrum preget fortsatt nyhetene. Det er nesten så jeg er litt redd for hva annet som kan skje i dette nye året. Jeg vet at vi vil få noen utfordringer i familien ganske snart, men jeg vet også at vi skal komme oss gjennom dem sammen. Og jeg vet at det vil bli lysere på den andre siden. Jeg håper vi vil kunne få treffe familien i USA igjen i år, men jeg holder ikke pusten. Jeg håper vi kan klemme andre enn de aller nærmeste igjen. Herregud som jeg savner å klemme! Jeg håper hele storfamilien kan samles i konfirmasjonen til eldstemann i september. Men om det ikke blir sånn overlever vi likevel, så lenge vi er sammen og alle våre kjære er friske.
2020 var et uår (for å sitere Erna Solberg) for mange. For meg var det egentlig et ganske godt år. Et år der jeg hadde det bedre enn på lenge. Et år der familielivet fungerte bedre. Et år som la nye og sterkere fundamenter for fremtiden. Jeg verken har eller trenger store drømmer for 2021. Jeg vil bare fortsette på den veien jeg startet i fjor og ta vare på alle fine øyeblikk og de små, nære ting.
Uansett er jeg forberedt og klar for alt hva 2021 måtte bringe av både gleder og utfordringer!
Denne julen er litt annerledes enn vanlig, men vi har tradisjonen tro forflyttet oss til Ålesund for noen dager. Vi, som så mange andre, har nemlig annenhver jul hos hver side av familien, og denne Korona-julen var det altså mor i Ålesund som sto for tur. Jeg skal innrømme at jeg har vært skikkelig usikker de siste ukene, og at en del av meg hvisket ganske så tydelig at vi bare burde bli hjemme på Østlandet. Men vi tok likevel sjangsen og kjørte oppover et par dager før jul. Vi har vært veldig forsiktige både i forkant og her oppe, men likevel har jeg følt meg som en liten forbryter.
Her oppe er det ikke maskepåbud som hjemme og det virker som om folk er mindre forsiktige. Smittetallene er jo heller ikke så høye her. Vi holder likevel reglene hjemmefra, går med munnbind på butikk og kjøpesenter selv om flere ser rart på oss, passer godt på håndhygiene og holder så god avstand som mulig. Det ser enormt deilig ut å gå uten munnbind, puste fritt og ikke svette under maska, men vi tar en for laget og lider litt.
Og det er enormt kjedelig å ikke kunne besøke eller ta imot på besøk. Gaveoverleveringer har skjedd på trappa, eller hos de mest vågale inne i gangen. Og avstanden holdes også der. Jeg skulle så gjerne ha delt ut klemmer i øst og i vest, men denne julen er det dessverre ikke sånn livet er. Selv ikke mamma har fått en juleklem. Vi får ta det igjen når det føles litt tryggere.
Selv om julen er annerledes i år, så er den likevel fin. Vi gjør det beste utav det, vi har blitt flinke til å tilpasse oss dette året. Det er godt å finne roen. Noe er også som normalt, både julematen og pakkehavet under treet på julaften. Gira barn, glade barn, utålmodige barn og småkranglete barn. Julefilmer og julelys. Vi har absolutt ingenting å klage over!
Selv om jeg altså føler meg litt kriminell, kanskje også litt uglesett som kommer fra Østlandet for å feire jul på Sunnmøre, så legger jeg det til side og nyter dagene så godt jeg kan. Har til og med anskaffet meg ny kjole for anledningen, falt pladask for denne snertne saken fra Mathea, som faktisk er den eneste klesbutikken i bygda vi bor i. Mer trenger man egentlig ikke heller, siden de har så enormt mye fint der. Og nei, dette er ikke reklame, jeg ville bare vise frem den fine, nye kjolen min.
Savner altså kun litt mer sosial kontakt og klemming, men hvem vet, kanskje til påske..? Håper du som måtte lese dette også har hatt en koselig julefeiring og at du og dine får en fortsatt fin jul og romjul!
Da har vi faktisk kommet til advent igjen, og i dag åpner mange små og store første luke i adventskalenderen. Jeg har tradisjonen tro fikset kalendere til alle i huset. Mannen (og foreldrene våre) får alltid en kalender med 24 bilder fra året som har gått. Datteren i huset har heldigvis gått over til å ønske seg sminkekalender, noe som er en relativt enkel oppgave. Gutta derimot, vil fortsatt ha pakkekalender. Så gårsdagen ble brukt til å pakke inn 48 smågaver. Alltid i siste liten, og jeg hater det like mye hvert år. Men så er det verdt det også, når man ser gleden i øynene deres når 1. desember kommer.
Jeg derimot, har ingen kalender. Sukk og snufs og stakkars meg! Her er man såret og vonbroten og alt det der. Tenk at ingen ordner noe sånt til meg! Og til og med tror de slipper unna med det. For her om dagen datt en glimrende idé ned i hodet mitt. I år vil jeg ha en klemmekalender! For er det en ting jeg virkelig har savnet gjennom korona-tiden, så er det klemmer. Jeg har ikke alltid vært en klemmeperson, men etter at jeg traff mannen og ble en del av familien hans måtte jeg pent nødt til å bli det. Og etterhvert har det blitt en vane å klemme både den ene og den andre. Og derfor er det også fullstendig unaturlig å ikke gjøre det nå. Det føles helt feil når vi for eksempel møter foreldrene til mannen og det ikke kan klemmes hei og hadet. For ikke å snakke om da vi var på høstferie hos mamma uten å klemme på henne. Jepp, jeg savner klemming.
Du skal aldri undervurdere en god klem, her demonstrert av meg og min kjære mormor for x antall år siden.
Men her inne i vår lille familieboble er klemming helt innafor. Og nå vil jeg rett og slett sikre meg en klem fra hvert familiemedlem i løpet av de neste 24 dagene. Og de må gjerne si noe pent til meg attpå. Da mannen hørte dette mente han det var bedre å bare kjøpe en kalender til meg, men det har han altså ikke gjort. Så da blir det klemming! Minsten, datteren og mannen er egentlig allerede ganske flinke til å klemme på meg, så denne «kalenderen» blir nok mest utfordrende for eldstemann på fjorten vil jeg tro. Skal ikke se bort fra at han heller stikker ut og kjøper en sjokoladekalender til halv pris. Men jeg håper på noen klemmer fra ham også i dagene fremover. Dette er jo tidenes enkleste og billigste adventskalender. Jeg gleder meg til minst 96 klemmer frem til julaften!!!
Forrige uke satt jeg og så på nok en pressekonferanse om korona-situasjonen, og bet meg i merke ordene til Bent Høie. Dem om å tenne lys. Jeg elsker denne tiden med lys og julepynt, så jeg var ikke vond å be. Faktisk så hadde jeg gått og klødd etter å finne frem julepynt og julelys et par uker allerede, men frem til Høie ba hele Norge tenne lys så holdt mannen meg tilbake. Men nå var det jo fritt frem! Dagen etter var all julepynten nede fra loftet. Jeg har klart å la mye bli liggende i eskene, men allerede forrige torsdag hang det lys i flere av vinduene våre.
Julegardinene dukket visst også opp. Og gull, røkelse og myrra. Røkelse i alle fall. Litt annen pynt måtte også ut av eskene sine, men alle nisser er fortsatt innestengt en liten stund til.
Ute har vi fått julelys både i hagen og foran huset, det er jo så koselig! Julestemningen har ikke kommet enda, men jeg kommer garantert ikke til å bli lei av julepynt før jul selv om jeg er bittelitt tidlig ute. Minsten, min partner in crime, er om mulig enda ivrigere på å pynte enn meg. Han er en skikkelig julegutt, virkelig elsker alt desember har å by på. Skulle bare mangle, han som faktisk tyvstartet livet med noen uker bare for å få med seg julefeiringen. Han var klar til å få frem julepynt med en gang Halloween var overstått. Nå spør han flere ganger om dagen når vi skal sette opp juletreet. Jeg prøver å holde litt igjen, men kjenner at også det nærmer seg. Etter at vi kjøpte ekte plasttre har vi gjort det til en vane å sette det opp tidlig. Nyte synet gjennom hele desember. Ingen av oss blir lei av det, og alle misliker det like mye når vi pakker alt ned igjen i begynnelsen av januar. Og Bent Høie har rett, i år er det ekstra viktig å pynte og lage det koselig rundt seg. Så julegutten skal slippe å mase så mye lenger. Lørdag er en fin dag tenker jeg. Først juletrepynting og så en litt forsinket Thanksgiving-middag. Det høres ikke feil ut. Nå skal det bli førjulskos!
Morgentimene tikker avgårde. Jeg ligger litt rastløs i senga, vet jeg burde stått opp og fått unna litt jobb. Men ved siden av meg ligger en liten, sovende gutt krøllet sammen i fosterstilling. Det slår meg at det begynner å bli noen år siden han lå akkurat sånn inne i magen min. Og at selv om han fortsatt elsker å kose med mammaen sin, vil han plutselig finne ut at han er for stor for sånt. Så jeg blir liggende og bare se på ham. Her og nå er viktigere enn alt annet. Han skifter stilling, og jeg trekker ham tett inntil meg. Kjenner den lille kroppen mot min. Legger nesen på pannen hans og snuser inn lukten av huden hans. Barnet mitt! Gutten min! Mammagutten! Jobbe kan jeg gjøre etterpå, sånne øyeblikk må bare nytes!
Jeg har blitt flinkere til det nå. Å roe ned og nyte. Hvis man åpner øynene er det så mange fine øyeblikk i løpet av en dag. Som sånne morgener. En mann som kommer med kaffe på senga og et kyss på panna før jeg står opp. Som sier at jeg er pen selv om jeg vet at jeg ser ut som et takras. Bare føtter på mykt gress. En blomstrende rhododendron. Markblomster. Duften av lavendel og syrin. Sommerkjole og sandaler. Å kjenne sola varme mot huden. Et deilig, svalende vindpust.
Rolige stunder i utekroken med en god bok og kanskje noe godt i glasset. Lyden av barnelatter. Å se minstemann kose seg ute med vennene sine. Lyden av en jente som sparker en fotball, om og om igjen. Og lyden av en gutt som spiller gitar. Grønt gress og fuglekvitter. En liten hånd som sniker seg inn i min. Lukten av brownies bakt av to knisende tenåringsvenninner. Lukten av nyklippet gress og nytraktet kaffe. Lyden av lett sommerregn mot markisen. Regnbuer.
En helt ny og ubrukt dag. Et nyvasket hus. Nyoppredd seng. Nydusjet kropp og nyvasket hår. Nylakkede negler. En nybarbert mann. Den tilfredstillende følelsen når all jobb er unnagjort og du bare kan slappe av. Lukten og følelsen av en helt ny og ulest bok. En god samtale. Følelsen av å bety noe. Små betroelser fra datteren, at hun fortsatt vil dele litt med mamma selv om hun begynner å bli stor. Eldstemann som høylydt spiller dataspill med kompisene. Tryggheten og tilfredsheten jeg kan se hos minstemann. Vissheten om at mannen min og jeg tross alt fortsatt er et team. Lukten av solkrem og myggspray. Skille fra solen. En kveldstur på stranda. Pølser og marshmallows på grillen en sen sommerkveld. Kveldshimmelen. Fargerike solnedganger. Roen og den trygge følelsen av å høre til. Legge seg litt for sent i nyvasket sengetøy, med en kjølende vifte i taket og verandadøren på soverommet oppe.
Jeg kunne ha ramset opp i det uendelige. Disse små øyeblikkene er selve livet. Disse flyktige øyeblikkene av pur lykke. Enkle, men betydningsfulle. Ofte er det lett å overse dem. Jeg har gått glipp av alt for mange. Det akter jeg ikke å gjøre lenger. Når min tid er over, er det dette jeg ønsker å huske. At jeg tok meg tid til å stoppe opp litt og nyte alle disse små, hverdagslige gledene. Livet er for kort til å ikke ta vare på hvert eneste, fine, lille øyeblikk!
Så var vi altså i gang med det andre året uten Megan. Jeg sitter igjen med en litt rar følelse. En slags deilig lettelse over at alle de første merkedagene nå er bak oss. Og en sårhet fordi hun nå på en måte føles enda lenger unna. Eller, hun gjør jo ikke det heller, hun er høyst tilstede i hver eneste dag. Kanskje er det mer følelsen av at mange forventer at vi nå skal gå videre. Være over det. For sånn fungerer det ikke. Om du har mistet noen nære og kjære vet du det selv. Man lever jo videre hver dag. Og man lærer å leve uten den som er borte. Men komme over det, nei, det gjør man aldri! Den personen som er borte vil jo alltid mangle. Og det merkes. Men det som i begynnelsen føltes som et altoppslukende mørke, blir etterhvert lysere. Man lever etterhvert normalt igjen, kjenner glede igjen, kan smile og le. Men det betyr IKKE, aldri et sekund, at sorgen og savnet over den som er borte er glemt! Jeg blir rett og slett provosert over dem som måtte tro det.
Det siste året av livet mitt har vært tøft. Og mørkt. Selv om jeg har sett normal ut på utsiden, har det vært kaos på innsiden. Jeg har snublet og falt flere ganger enn jeg har telling på. Jeg har sørget, jeg har grått, jeg har vært sint på alt og alle – inkludert verden og livet. Og jeg har hatet meg selv. Hatet kroppen som sviktet, og psyken som har vært på bærtur. Jeg har prøvd å fortrenge. Jeg har prøvd å flykte. Og jeg har prøvd å føle. Til slutt ble jeg nummen og følelsesløs. Tom for alt.
Der det kanskje så normalt ut på utsiden, for jeg brukte mye energi på å opprettholde fasaden, var det en storm på innsiden. Jeg har prøvd så hardt å dytte følelsene mine til side, være den jeg følte verden forventet at jeg skulle være, at jeg til slutt ikke visste hvem jeg selv var lenger. Jeg glemte meg selv. Mistet meg selv. Jeg møtte veggen hardt og brutalt flere ganger. Jeg følte meg helt alene mens alt rundt meg raknet. Familien. Ekteskapet. Alt hang i en syltynn tråd. Helt til jeg traff veggen så hardt at jeg våknet. Helt til jeg ble redd for meg selv og min egen helse. Redd for å miste oppveksten til barna mine. Redd for at de skulle miste meg. Og redd for å ikke få leve mer. For livet er alt for fint til å kaste bort.
Da ba jeg endelig om hjelp. Det var nok det lureste jeg kunne ha gjort. Samtidig dukket et visst virus opp og tvang oss alle til å roe ned. Skifte fokus. Tvang oss til å være sammen. Og for min og vår del var det utelukkende positivt. Jeg fant endelig fred. Jeg begynte å sette pris på livet igjen. Jeg fant en balanse, og jeg skjønte etterhvert at jeg måtte ta vare på meg selv. Lytte til kroppen og roe ned når det trengtes. Ta en timeout. Min beste terapi er den enkleste i verden. Jeg sitter ute i godkroken på terrassen, omgitt av blomster og fuglekvitter og puster inn den friske lufta. Gjerne med en god bok. Så enkelt. Helt gratis. Og så godt for sjelen. En fin plass å sitte og skrive også..
Vil jeg møte veggen igjen? Kanskje. Jeg håper ikke. Jeg håper jeg har lært nok til å ikke falle så dypt som jeg har vært igjen. Men jeg vet også at det ikke finnes noen garantier. Jeg vet godt at selv om de første merkedagene er unnagjort, så er dette noe jeg skal leve med resten av livet. Sorgen og savnet vil alltid være en del av min livsvei. Og sånn skal det være. På den måten er dem jeg har elsket og mistet alltid med meg, ikke minst Megan og pappa. Det er rett og slett en del av det å elske.
Det gjør meg ikke skjør og sårbar. Det gjør meg ikke sprø. Det betyr ikke at jeg dyrker sorgen. Det betyr ikke at du trenger å være redd for å si noe «feil» til meg. Du trenger ikke å være redd for å minne meg på noe, for jeg glemmer uansett aldri. Og jeg setter pris på at også andre husker. Om noen husker, spør eller bare nevner navnet hennes, varmer det mer enn dere kan ane. Det er noe av det fineste som finnes. Alt er bedre enn stillhet.
I går feiret vi Megan på vår måte. Vi satt ikke hjemme og sørget. Dagen var stort sett helt normal, bare litt ekstra fin. Noen øyeblikk har virkelig festet seg og kommer til å bli med meg videre. Som da sangen som var Megans sang dukket opp på radioen og jeg tittet opp og så sola bryte gjennom skydekket. Da vi endte opp med å ankomme kirkegården på nøyaktig samme tidspunkt som hun ble født i fjor. Det føltes nesten litt surrealistisk, for det var på ingen måte planlagt. Vi var faktisk et par timer for sent ute på grunn av noen ærender vi måtte gjøre. Minuttene vi alle tilbragte sammen ved graven hennes var også veldig fine. Ingen tårer, bare smil. Og litt galgenhumor. Takk og lov for galgenhumoren! Etter en god middag og fråtsing i pavlova laget til ære for Megan, satte mannen og jeg oss ned for å se på New Amsterdam (forøvrig en serie verdt å se), og havnet rett inn i en episode som tok for seg dødfødsel på en utrolig fin og gjenkjennende måte. Selvfølgelig kom vi til den episoden akkurat på bursdagen til Megan. Akkurat et år etter jeg selv var oppe i det samme. Det var nesten en mening med det. Og det var fint. Veldig fint! Det føltes nesten som om hun var med oss, kanskje sa fra at hun var der. Disse øyeblikkene var nok mest tilfeldigheter, men likevel, en fin tanke..
Og nå har vi begynt på år to. Hun er fortsatt med oss. Som jeg har skrevet før, ikke en dag går forbi uten at jeg på et eller annet tidspunkt tenker på henne. Og det er jeg glad for. Kjærlighet kjenner virkelig ingen grenser, og hun er elsket inn i evigheten. Og det er innmari godt å kunne kjenne på denne kjærligheten hver dag, samtidig som smilet som i månedsvis var en maske, igjen når øynene.
Jeg har brukt mye tid på denne problemstillingen i det siste. Mye tid til å grue meg til disse junidagene som skulle komme. 6. juni, dagen da et stille hjerte knuste mitt i fillebiter. Og 8. juni, dagen da vår lille Megan kom stille til verden. Angelversary, kalles det så fint av mange i USA. Englebursdag. Jeg kaller det bursdag. I dag har den lille jenta vår bursdag. Hun er bare ikke her..
Jeg har kommet langt siden disse hjerteskjærende dagene i fjor. Jeg har funnet en ro og en fred som den gang føltes lysår unna. Jeg er nok ikke den samme, men den nye meg er kanskje bedre. Takket være henne og hennes alt for korte liv. Ikke misforstå meg. Jeg er IKKE over å ha mistet henne. Jeg vil aldri komme over det, den sorgen vil alltid være en del av meg. Et år senere går det fortsatt ikke en dag uten at jeg på et eller annet tidspunkt tenker på henne. Noen ganger stikker det til i savn og vemod, med tanken på det som skulle ha vært. Andre ganger med glede og kjærlighet. For selv om hun er borte, vil hun alltid være min elskede datter. Tankene om henne er derimot ikke så altoppslukende lenger. De tar ikke alt fokus, livet er her og nå, og det er her jeg må være tilstede. Jeg mister ikke pusten eller fotfestet når disse tankene kommer, jeg lar tanken og minnet komme, suger litt på det som en søt karamell, sender noen kjærlige tanker ut i intet som jeg håper hun kan føle, før jeg fortsetter der jeg slapp. Det føles egentlig fint. På denne måten er hun fortsatt en del av hverdagen min, selv om jeg ikke kan se henne. Jeg har funnet en slags balanse mellom to verdener, og jeg har funnet ut hvordan jeg skal ta vare på meg selv sånn at mørket ikke tar meg som det så ofte har gjort det siste året. I alle fall midlertidig. Er det en ting jeg vet så er det at sorg er lunefull, og at den plutselig kan slå deg i bakken når du minst venter det. Det er rett og slett en livslang prosess.
Jeg hadde gitt mye for å fortsatt ha Megan her. Få være mamma for henne på ordentlig. Se henne vokse opp sammen med resten av gjengen vår. Men sånn ble det ikke. Isteden er jeg takknemlig for de månedene jeg fikk bære henne under hjertet, det lille livet i magen min. Og jeg håper hun følte kun kjærlighet i den tiden. Og jeg er uendelig takknemlig for de tre dagene jeg fikk holde henne i armene mine. Da jeg fikk memorere hver detalj i det lille ansiktet, bysse, kysse og tørke neseblod. Det høres sannsynligvis grotesk ut for dem som ikke har vært der, men når en livstid med kjærlighet må skvises inn på tre dager, blir det intenst. Og jeg hadde gjort alt igjen, gått gjennom all smerte og sorg, bare for å få holde henne de tre verdifulle dagene.
Nå har det gått et år. Både kort og lenge på samme tid. Vi har vært gjennom alle merkedager uten henne. Dette er den siste. Selve bursdagen. Den skal ha plass til hele spekteret av følelser. Vemod og savn, men mest glede og kjærlighet. Fordi det er det hun fortjener. Vi skal ikke bruke dagen på å gråte. Hennes alt for korte liv fortjener å feires. Hun betydde noe. Hun betyr noe. Hun er vår datter og vår lillesøster. Hun skal også markeres med flagg på bursdagen sin, men hennes blir på gravstedet. Hun skal også få gave, et bittelite armbånd laget av minste storebror. Hun skal også få kake, jeg baker selvfølgelig for henne også. Men det blir selvfølgelig også vi andre som spiser den. Men kaken, det er bursdagskaken til Megan min. Og akkurat som vi samles om dem som har bursdag ellers i familien, skal vi fem i dag samles rundt hvilestedet til vår lille Megan, der vi en grå og regntung junidag i fjor senket den lille, hvite kisten i jorda. Vi skal minne henne med kjærlighet og varme tanker, og håpe at hun en eller annen plass der ute kan se oss, kan føle kjærligheten og feirer sammen med oss.
“… imagine a love so strong it made saying hello and goodbye in the same day worth all the pain….”
Jeg har allerede fastslått at i denne annerledes-tiden som vi har vært og fortsatt er inne i, så har vi definitivt vært blant de heldige. Og den står jeg fortsatt for. Livet vårt har ikke hatt store forandringer, i alle fall ikke i negativ retning. Vi har tvert imot hatt godt av å roe ned og skifte fokus. Livet har kanskje blitt bedre. Vi trengte bare en liten pandemi..
Men selvfølgelig ofrer også vi ting. Vi går glipp av opplevelser vi hadde gledet oss til. Kanskje mest av alt jentungen, som fortsatt ikke får spille ordentlig fotball (men snart, jenta mi), og som i skrivende stund skulle ha vært i Danmark på cup. Den var vond. Og så er det årets høydepunkt for oss andre da. Vi har planlagt siden i fjor sommer og telt ned i månedsvis. Og nå nærmet det seg.
Vi har ventet og håpet på et mirakel. Men vi har også egentlig visst siden i mars at denne sommerens eventyr utgår. At denne sommeren får vi verken se eller klemme på våre nære og kjære i Texas. Om under en måned skulle vi ha sittet på flyet til Miami. Der skulle vi ha møtt venner fra Texas og sammen kjørt «hjemover». Vi skulle besøke flotte og langstrakte strender. Vi skulle innom Disney World, hvor minstemann ikke har vært enda. Og ikke minst, vi skulle ha tilbragt noen deilige uker «hjemme» i Texas.
Sånn blir det altså ikke. Nok en sommer blir annerledes etter fjorårets katastrofe-sommer. Visst var vi i Texas i fjor, men med den sinnsstemningen jeg var i etter å ha mistet Megan, fikk jeg ikke så mye ut av det. I år skulle det bli bedre. I år skulle vi etter et opphold i fjor ta en skikkelig roadtrip igjen. Og jeg skulle nyte hver dag og hver opplevelse. Det blir et savn.
Men det går likevel overraskende bra. Ja, det er kjipt. Men vi overlever et år uten heten i sommer-Texas. Og vi overlever en sommer uten våre der borte, selv om det er det absolutt tyngste å gå glipp av. Og vi skal likevel nyte sommeren her hjemme. Det er jammen lenge siden vi har tilbragt den aller fineste tiden av året i Norge. Det er kanskje på tide. Nyte late dager i godkroken på en nybeiset terrasse. Lage en liten oase i hagen. Lese masse bøker. Se serier jeg lenge har planlagt å se. Ta små turer i nærområdet. Kanskje ta en roadtrip til venner på Sørlandet og til mamma og andre nære og kjære i Ålesund. Sommer i Ålesund! Det er årevis siden vi var der på den årstiden. Jeg kjenner at det kribler litt i magen når jeg tenker på det.
Dessuten slipper jeg å fly. Jeg gruer meg alltid til den lange flyturen frem og tilbake til USA. Nå kan jeg gå sommeren i møte uten sånne nerver. Og vi sparer definitivt mye penger på å tilbringe sommeren på denne siden av dammen. Kanskje kan jeg til og med gå litt ned i vekt denne sommeren istedenfor å legge på meg x antall kilo etter ukritisk inntak av sukkerholdige drinker, queso og sweet tea.
Og roen som har vært så god å kjenne på de siste ukene, den kan fortsette. Ikke noe stress, bare deilig ro.
Joda, sommeren blir kanskje annerledes. Men jeg tror den blir fin likevel. Vi går kanskje glipp av noen opplevelser dette året. Men vi kan også begynne å glede oss til å prøve igjen neste år. Og tenk så gode klemmene blir når vi endelig treffer familie og venner der borte igjen!
Jeg hører dem skråle og le. Fem jenter stuet sammen på jentungens lille rom. Jeg er litt usikker på hvordan 1-metersregelen praktiseres der oppe, men de er vel uansett det som kan kalles korona-venner. Det får gå. For i dag fyller hun 13 magiske år, og venninnene har strømmet til. Jeg smiler for meg selv. Blir varm om hjertet. Jenta mi er lykkelig.
Så stikker det til. Minnene om alt som har vært. For jeg har selv vært ung, akkurat som henne. Jeg var på langt nær like kul, men jeg kjenner meg likevel igjen. Og jeg tenker på alt hun skal gjennom. Alt hun skal oppleve, både på godt og vondt. Akkurat som jeg selv har gjort. Hun har akkurat begynt på livet. Høydepunktene står i kø foran henne. Sikkert nedturene også, men det er gjerne høydepunktene vi husker aller best.
Tankene drar meg tilbake til min egen ungdom. Da livet var fullt av herlig kaos og vennene var det viktigste i verden. Og jeg tas 13 år tilbake i tid, til et rom på barselhotellet på Ullevål, mannen og jeg sammen med en ettåring og en helt fersk verdensborger. Jeg kan fortsatt kjenne på lykkerusen, skyhøy på adrenalin etter en litt for kjapp fødsel. Kanskje den beste tiden i livet, selv om det var komplett kaos med to små på rappen, oppussing av rekkehus og bryllupsplanlegging på toppen av det hele. Nå fatter jeg ikke at jeg orket, men jeg er likevel glad for å ha opplevd det. Høydepunkt på høydepunkt. Og nedturer. Mange nedturer. Men dem vil jeg ikke tenke på i dag. Bare det gode. Der hun er et av de desidert største høydepunktene.
Jeg ser på henne i dag, og kjenner et stikk av vemod bak gleden. For hun har blitt så stor. Og jeg har blitt…eldre.. Mine aller største høydepunkt ligger bak meg, hennes ligger foran henne. Og jeg må bare prøve og henge med så godt jeg kan. Støtte henne når livet butter mot og glede meg med henne når solen skinner. Og jeg kjenner at jeg både gleder og gruer meg til å se hva fremtiden har i vente for henne. Men jeg gleder meg mest. For jeg vet at hun vil klare seg helt fint. For hun er sterk, tøff og modig. Godhjerta og omsorgsfull. Viljesterk og høylydt. Morsom, sosial, vimsete og vakker. Og sporty. Fotballen er fortsatt på førsteplass i livet hennes. Hun er en perfekt miks av det ene og det andre. Og om jeg skal si det selv, og det gjør jeg jo, hun er bare veldig, veldig fin.
Fem jenter forsvinner ut døra. Ut på eventyr. Og jeg sitter smilende igjen. Jeg føler meg plutselig både rik og heldig som får lov til å følge med den ferske tenåringsjenta mi fra sidelinja. Som får kjenne meg igjen, mimre tilbake og nikke gjenkjennende. Som får se små glimt av den gamle meg gjennom hennes ungdom. Jeg gleder meg til fortsettelsen!
