Etter de lange hverdagene forrige uke ble helgen skikkelig fin. Det begynte med eldstemanns første offentlige opptreden med bandet sitt på fredag kveld. Han og trommisen begynte å spille sammen for tre måneder siden, bassist og vokalist har kommet til etterhvert. De har øvd og øvd, og jeg som ikke har hørt dem spille sammen før ble skikkelig imponert da jeg satt og så opptredenen deres. Og stolt, veldig veldig stolt! Gleder meg allerede til fortsettelsen.
Lørdag tok vi, siden vi hadde ferske, negative koronatester å vise til, en tur på besøk til svigerforeldrene mine. Vi bor ikke så langt fra hverandre, vi i Asker og de i Oslo, men takket være dette hersens viruset hadde vi ikke sett dem siden før jul. Derfor var det godt å kunne ta med seg barna på en liten, klemmefri visitt nå.
Søndag spilte fotballjenta kamp, og vi sto selvfølgelig på sidelinjen. Jeg elsker å se henne spille, og det er også hyggelig å kunne være litt sosial med de andre fotballforeldrene. Har blitt litt for lite av sånt det siste året, men jeg kjenner at det gjør skikkelig godt når muligheten byr seg.
Og midt i kampen kom meldingen tikkende inn på mobiler rundt hele fotballbanen. Ungdomsskolene i kommunen vår ble igjen plassert på rødt nivå. Barneskolen i forsterket gult, eller skal vi kalle det oransje? Here we go again! Etter en uke i karantene ble det brått to nye hjemmeskoledager for de to eldste. Nå må vi igjen begynne å forholde oss til noe tid på skolen og noe hjemme, og jeg skal bli sånn passe forvirra av å prøve å holde kontroll på hvem som skal hva og når. Hipp hurra! Det hadde nesten vært enklere med full hjemmeskole på alle tre som i fjor. Det trues med enda flere restriksjoner, og jeg frykter at fotball og bandøvinger vil ryke for de to eldste. Jeg skjønner at tiltak må til. Jeg ser at smitten er høy i deres aldersgruppe. Men samtidig så har de allerede ofret så mye over så lang tid. Det er ikke lett. Likevel må vi alle bare forholde oss til det som kommer og holde ut. Men det må være lov å si at man er litt (veldig) lei nå..
