Jeg hadde så store planer for desember og førjulstiden. Jeg skulle riste av meg året som ligger bak meg og finne igjen den barnslige julegleden. Det skulle være kos og gode følelser. Men jeg burde ha skjønt det, at julestemning ikke kan påtvinges. Og jeg visste det nok også, innerst inne. Men jeg hadde et håp. Et håp om å dytte vekk det vonde og såre, selv om alle vet at julen faktisk forsterker sånne følelser. Jeg feilet.

Desember har på ingen måte vært sånn som jeg håpte så langt. Joda, huset er julepyntet. Juletreet står og skinner. Julekaker er bakt og kakebokser er fylt til randen. Vi har hatt julefrokoster og juleavslutninger. Men selv ikke da førsteklassingen sto og sang “En stjerne skinner i natt” en tidlig fredagsmorgen kom følelsene jeg ventet på. Når selv ikke det øyeblikket og den sangen som betyr så mye traff som den skulle, da ga jeg litt opp. Den sangen som traff meg så midt i hjertet da eldstemann sang den på julefrokost i andre klasse, og jeg sto med stor mage og kjente at denne teksten kunne like gjerne handle om vår lange reise mot minstemann. I de få dagene som fulgte før han plutselig meldte sin litt tidlige ankomst, sang jeg den sangen til magen hver dag. Og gjennom førjulsdagene på nyfødtintensiven og juledagene med en nyfødt her hjemme, var teksten enda mer riktig. Det ble på en måte minsten sin sang. Og nå sto han selv og sang den. Og inni meg skjedde – ingenting!

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Ingen julesang, julepynt, julelys eller julesnø kan gi meg julestemningen jeg ønsker. Nå har det strengt tatt vært lite av sistnevnte, desember har i stor grad vært like grå som jeg ofte føler meg på innsiden. Og det står altså ikke på forsøkene her hjemme. Hver dag prøver jeg å skape litt julekos og førjulsmagi, både for familien og for meg selv. Jeg tror i det minste barna setter pris på det. De liker pynten. De liker bakingen og minsten elsker påfunnene til rampenissene. Men jeg selv føler meg litt tom. Litt alene. Ensom. Noe mangler.

Men jeg fortsetter å prøve. Det er fortsatt noen dager igjen til jul. Noen dager igjen til å finne den riktige stemningen på. Kanskje kommer den når jeg omsider blir ferdig med alle julegavene som står igjen. De som skulle være unnagjort før desember. Kanskje finner jeg den på et julemarked? Eller i et snøfnugg? Kanskje dukker den opp på bursdagen til minsten, selv om den dagen strengt tatt handler om ham og ikke jul. Barnebursdag er i alle fall allerede unnagjort, så ingenting å stresse for der. Jeg håper dagen hans blir ro og kos. Det er tross alt en av de aller viktigste dagene i året.

Jeg gir ikke opp helt enda. Julestemningen kan fortsatt komme. Kanskje allerede med lukten av pinnekjøtt fra kjøkkenet i ettermiddag blandet med lukten av blomstrende svibler på stua. Jeg håper fortsatt. Og det står som sagt så absolutt ikke på forsøkene..

I helgen hadde jeg en heftig debatt med meg selv. Ja, muligens var den ikke så heftig. Men jeg lurte litt på om jeg skulle motstå trangen til å få opp juletreet eller ikke. For ut fra norsk standard er det nok litt tidlig å sette det opp første søndag i advent, til tross for at det faktisk sto desember på kalenderen. Jeg er kanskje litt sprø som ikke venter til 23. desember, sånn som jeg er vant til fra barndommen. På den andre siden, de fleste toppbloggerne hadde jo pyntet både et og to juletrær allerede i november. Skal jeg prøve å henge med på listene så må jeg jo ha juletre og julehus. Her hang jeg jo allerede etter da jeg fikk opp julegardiner og adventslys i vinduene på lørdag. Og med litt mild overtalelse fra barna, som var like ivrige etter å få opp juletreet som meg, sto treet med det rare i og lyste i stua vår søndag kveld.

Og hvorfor ikke? Hvorfor ikke pynte til jul tidlig om du ønsker det? Vi som gjør det, gjør det jo fordi vi har lyst. Fordi vi liker det. Joda, jeg skjønnet at noen vil vente til nærmere jul, og det er helt greit. Akkurat som det er helt greit å pynte tidlig om man vil det. Argumenter som at man blir lei av jula før jul og at ventetiden blir ekstra lang for barna stemmer ikke hos oss. Vi koser oss med det. Og juletreet er liksom prikken over i’en. Hvorfor i alle dager skal man ikke ha glede av det gjennom hele desember istedenfor bare noen få juledager? Med disse nymotens plast-trærne er det jo faktisk mulig også, istedenfor å sitte igjen med en stamme og et teppe av barnåler står det like fint når julaften kommer. Og når man først har investert i et sånt dyrt plast-tre, så er det greit med valuta for pengene. Nå er ikke vårt tre så fryktelig dyrt, kjøpt til tilbudspris på Rusta. På de to årene som har gått siden det kom i hus, så har det nok gitt oss mer valuta enn det faktisk kostet. Et godt kjøp der altså.

Treet vårt er heller ikke bare et juletre. Jeg har skrevet om det før. Treet vårt er fullt av minner. Hver sommer kommer vi hjem med nye ornamenter fra plasser vi har besøkt. Vi har ornamenter for barna. For oss. For dem som er borte. I år er også Megan representert.

Kanskje den mest betydningsfulle delen av treet.

Megan, min lille enhjørning.

Pappa.

“When a red cardinal appears, angels are near”.

Tenk at vi aldri har somlet oss til å kjøpe et ornament fra Dallas før i år. Man glemmer liksom det som er nærmest.

Nok en av årets nyervervelser, en kule med stjerner som blinker i alle mulige farger. Er jo litt moro da.

Nå skal jeg ikke skryte av at julestemningen er på topp til tross for julepyntet hus. Jeg sliter litt med å finne den i år. Men jeg prøver. Og for å være helt ærlig, søndag hadde jeg en rosablogg-fantasi om idyllisk juletrepynting med julemusikk i bakgrunnen og hele familien i matchende julegensere. Det slo feil helt fra begynnelsen av, siden vi faktisk ikke har en eneste julegenser i huset. Det ble lite idyll i pyntekaoset, men julemusikk i bakgrunnen var det i alle fall. Og da treet sto der ferdig pyntet og stjerna ble satt på plass, da senket en magisk idyll seg i noen minutter. Ikke minst da gutta fikk sette opp togskinner og kjøre elektrisk tog i ring rundt juletreet. Et lite movie-moment der altså. Og nå skal vi kose oss med treet vårt helt til julen er over.

De siste dagene har kroppen min vært totalt usynkronisert. Kroppen og hodet henger liksom ikke helt sammen. Signalene fra toppen når ikke nedover, og jeg er litt usikker på om hodet fortsatt henger på. Legg til en god dæsj følelser på bærtur, så er jeg en herlig kombinasjon om dagen. Eller rettere sagt, jeg er en tikkende bombe. Jeg kan lett vippes av pinnen. Og jeg kan lett ødelegge ting rundt meg..

Søndag forsvant toppen av min kjære lyslykt da hjernen sendte hånden i feil retning. Det ble etterfulgt av en lengre episode med hulking og krampegråt. Fun times!

Mandag fulgte jeg opp med en kollisjon mellom to glass på vei ut av oppvaskmaskinen, noe som resulterte i at det var takk og farvel til et av favorittglassene mine. Ja, jeg har favorittglass. Og akkurat dette var det eneste jeg hadde fra en plass som betydde mye for meg en gang i tiden.

Jeg sto og så det sprekke opp mer og mer mens tårene trillet. Etter et desperat søk på nettet innså jeg at den eneste muligheten til å få erstattet dette glasset er å ta en avstikker fra Florida til South Carolina til sommeren. Tror ikke jeg får gjennomslag for den..

I dag har jeg foreløpig ikke ødelagt noe – tror jeg. Men dagen er fortsatt ung, og hodet kommuniserer fortsatt ikke særlig godt med resten av kroppen. Jeg vokter meg vel for hva jeg tar på. Kun ting uten stor betydning og ting som lett kan erstattes. Når jeg tenker meg om bør jeg kanskje ikke klemme på barna engang. Og i alle fall ikke håndtere vinglass eller porselen. Nå er heldigvis ingen av de to sistnevnte i daglig bruk her i huset. Torsdagens Thanksgiving-middag bør nok serveres på papptallerkener..

For sannsynligvis vil den neste uken fortsette i den samme uklare og usynkroniserte tralten som de siste dagene. Jeg antar nemlig at dette har sammenheng med timen jeg skulle ha på sykehuset i dag. Hvis ikke bør jeg nok vurdere en akutt legetime. Og denne timen som jeg har gruet meg sånn til måtte på grunn av sykdom hos legen utsettes til neste uke. Kjipt, men forståelig. Og sykehuset skal ha plusspoeng for at de ga meg muligheten til å utsette. For jeg kunne nok fortsatt ha kommet i dag, men da aner jeg ikke hvilken lege jeg hadde kommet til. Og jeg følte en trygghet da jeg forsto at de faktisk har satt meg opp hos den legen som fulgte oss før og i starten av svangerskapet med minsten og som gråt med oss da jeg ble skrevet ut av sykehuset i sommer. Jeg trodde ikke at det var henne jeg skulle til, men nå som jeg vet venter jeg gjerne en uke for å få resultatene fra akkurat henne.

Og i mellomtiden skal jeg gjøre mitt ytterste for å unngå store katastrofer i hjemmet. Litt usikker på hvordan det skal la seg kombinere med helgens planlagte julepynting og ikke minst skjøre julekuler. Akkurat nå tenker jeg at det er tryggest å forholde seg helt rolig i sofaen uten å ta i den minste ting. Og kanskje holde litt fast i hodet så det ikke faller av..

Etter innlegget mitt om julepynting, gikk det ikke lang tid før jeg stakk pluggen i kontakten og dermed fikk litt lys utenfor inngangsdøra. Og når jeg først var i gang, så stoppet det liksom ikke..

Nå er hagen neste utendørs-prosjekt. Og innendørs kom stemningen sigende med juleverksted og julemusikk i går. Så da gjestene hadde gått, forsvant jeg strake veien opp på loftet hvor jeg dro med meg noe av julepynten ned igjen.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Skarpe øyne ser kanskje kalkunen i bakgrunnen der? Vi skulle strengt tatt feire Thanksgiving før jula kom frem. Men det klarte jeg altså ikke helt. Egentlig har jeg lyst å få opp juletreet også, men det får vente til etter torsdag tenker jeg. Det er jo ikke til å stikke under en stol at et stort tre tar litt plass i stua. Så da er det nok greit å gjøre unna torsdagens kalkunmiddag først. Men etter det er det definitivt fritt frem!

Jeg kjenner at jeg bruker jul og julepynting mye som en tankeavledning om dagen. Ikke det verste å fokusere på når man prøver å unngå tanker på det som skulle ha vært. Dessverre funker det ikke lenger som avledning på det som venter i morgen. De siste dagene har jeg virkelig kjent det på kroppen. Formen har ikke vært bra, og jeg tror mye av det har med psyken å gjøre. Jeg gruer meg sånn til å få obduksjonsresultatene at det slår seg på hode og mage. Jeg blir kvalm når jeg tenker på å dra til sykehuset. Jeg vil virkelig ikke tilbake dit! Ikke fordi jeg har noe imot plassen. Tvert imot. Behandlingen jeg har fått der har vært fantastisk. Likevel får SMS-påminnelsen om time på Svangerskapspoliklinikken magen min til å vrenge seg. Hvorfor der? Jeg skjønner jo hvorfor, det er jo der legene er. Men det byr meg imot å være på Svangerskapspoliklinikken nå. Jeg er jo ikke gravid! Godt mulig det ser sånn ut, men det er bare trøstespising. Jeg lover. Og da føles det som helt feil plass å være. Jeg vil ikke dit! Jeg orker ikke! Er det ikke litt feil å blande par som skal få svar på obduksjon av dødfødte barn med forventningsfulle gravide? Kunne vi ikke ha fått resultatene på en annen plass? En plass uten ultralyder og høygravide. Jeg er livredd for hva å sitte der vil gjøre med meg. Jeg gråter nesten bare av tanken. Og hva om vi kommer inn i det samme rommet som den torsdagen i juni. Da knekker jeg. Eller, jeg er redd jeg knekker uansett. Tårene sitter allerede løst både på godt og vondt, følelsene sitter virkelig utenpå kroppen. Hjertet verker. Morgendagen blir tøff. Jeg vil ikke! Jeg vil bare ikke!

Men jeg må. Jeg må samle meg sammen. Jeg må være sterk. Og jeg må fortsette å gå videre. Fremover. Fokusere på det positive, selv om det innimellom er ekstremt vanskelig. Fokusere på barna. Og på julepynt og førjulskos. Suge til meg alle de små, gode øyeblikkene jeg kan finne. Som kaffe fra julekoppen.

På småfuglene som danser i lufta rundt fuglemateren i hagen. På den glade kvitringen deres. På regnfrie dager. På kald og frisk vinterluft. På dalende snøfiller. På gnistrende, solfylte vinterdager. På kalde kinn og fyr i peisen. Og på jula som sniker seg innpå.

En fot foran den andre. En dag om gangen. Pust med magen. Jeg skal klare dette også!

Det er bare å innse det. Jeg har gått fra å synes at jula kanskje kommer litt tidlig, til å klø i fingrene etter å få advent og jul (tar begge deler i samme slengen) inn i huset. Jeg synes fortsatt det er for tidlig med juleprodukter i butikkene allerede i september og oktober, men nå som vi er godt inne i november kjenner jeg at det er helt greit. Har til og med prøvesmakt noen bokser med pepperkaker..

Nå om dagen går jeg i en stille krig mot meg selv. For jeg lengter etter å lage julekos i huset. Julegardiner, julelys og juletre. Og når er det egentlig innafor å få opp lys utenfor? Det er jo relativt mørkt nå i november. Passer vel bra å lyse opp litt da.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Vi har en busk rett utenfor inngangsdøra hvor lysene allerede henger på. Jeg vet ikke hvor mye lenger jeg klarer å unngå å plugge i kontakten. Så får heller naboene bare stemple meg som henne som innfører jul ørlite for tidlig.

Hadde virkelig gjort seg med en god dæsj lys her også..

I stua har jeg allerede snik-innført en bitteliten smak av jul. Ytterst anonym, men den er der. For jeg klarte bare ikke å gå forbi en hylle med svibler i blomsterbutikken uten å ta med et par hjem. Nå gleder jeg meg som et barn til den gode lukten som kommer når de blomstrer..

Og på fredag “syndet” jeg virkelig. For jeg kom over noe jeg bare måtte ta med hjem. Og når det først var hjemme, så måtte det ut av esken og testes også. Og så ble det bare værende på stua. Ikke vits å pakke vekk noe som snart skal frem igjen, si..

Dette var jo nesten som å få pappa inn i huset. Minsten hevder hardnakket at julenissen i helikopteret, det er morfar. Da må det være lov å få kose seg litt med denne julepynten, november eller ei.

Ja, faktisk må det være lov å kose seg litt punktum. La julen snike seg innpå om man ønsker det. Jeg føler meg virkelig overklar for jul og julekos. Jeg trenger det rett og slett! Jeg trenger å ha fokuset på positive ting akkurat nå, og hva er vel mer positivt ladet enn jul? For meg er juletiden den desidert koseligste tiden på året, om man ser bort fra det materialistiske gave-racet og grisevær. Men det er noe magisk over alt det andre. Å roe ned litt. Gå ute i mørket og se det lyse fra hager og vinduer. Krølle seg sammen i sofaen under et pledd, gjerne med en kopp gløgg, fyr i peisen, lukten av røkelse og med et glitrende juletre fullt av gamle minner og kjærlighet midt i stua. Kjenne litt på den barnslige forventningen og gleden som man ser i barna. Jeg tror rett og slett ikke på at man blir lei av jula selv om den kommer i hus litt tidlig. Tvert imot. Ingen dårlig samvittighet for litt tyvstarting her.

Og om et par uker, når advent banker på, da blir det for alvor jul i huset vårt!

Det dukker stadig lyse ideer opp i rotehodet mitt. Noen bedre enn andre. Den aller nyeste dukket opp rundt forrige helg en gang, noe som førte til en søndagstur til Plantasjen og innkjøp av diverse utstyr for fuglemating. For uten trær i hagen, måtte det jo først og fremst et stativ til. Så måtte man ha en passende fuglemater. Noen kilo med fòr ble også med hjem. Fotokjerring var klar for å bli ornitolog!

Bilde fra clevescene.com

Stativet og maten kom selvfølgelig umiddelbart på plass i hagen. Så var det bare å vente.

Og vente.

Og vente..

Jeg som hadde sett for meg at all verdens fugler skulle komme strømmende til, satt slukøret gjennom både søndag, mandag og tirsdag. Disse dumme fuglene skjønte visst ikke at det hadde kommet en fantastisk, ny matkilde i nabolaget. Muligens mangler de både luktesans og syn. Ikke vet jeg. Til hagen vår kom de i alle fall ikke.

Men på onsdag skjedde det endelig noe! En liten kjøttmeis kom flygende og plasserte seg først i ripsbusken vår, før den hoppet videre til hekken. Jeg satt i sofaen og holdt pusten mens jeg prøvde så godt jeg kunne å sende den noen beskjeder via telepati. “Se hitover! Se på den deilige maten! Komme da pip pippen!” Men neida, den forsvant videre oppover i nabolaget, uten så mye som å snuse på godsakene i stativet vårt. Skuffelsen var til å ta og føle på. Jeg har åpenbart ikke noe godt lag med fugler.

Men plutselig var den tilbake! Litt usikker, men nå tok den sikte på fuglemateren hvor den forsynte seg med noen deilige nøtter før den fløy videre.

Så var det bare å sette sin lit til jungeltelegrafen. Og joda, den fungerte den. Etterhvert kom det flere søte, små gulbrystede kjøttmeis på besøk i hagen vår. Jeg satt musestille og holdt pusten hver eneste gang de dukket opp, livredd for å skremme dem bort. Det var så moro å sitte der og betrakte disse små, flygende skapningene fra innsiden.

Nå som de har oppdaget matfatet, kommer de stadig innom. Og “matmor” har utvidet mattilbudet betraktelig. Nå henger det diverse herligheter fra alle krokene på stativet.

Her er det bare for småfuglene å komme og forsyne seg. Spise seg mette – ha fest! Jeg skal kose meg med å se på disse nydelige skapningene hele vinteren. Og selv om kjøttmeis er søte nok, håper jeg inderlig at det etterhvert vil komme en dompap eller to innom også!

Fotokjerring – nå også ornitolog/fuglemamma (eventuelt sprø og skummel fugledame à la Hjemme alene 2)

Forrige uke skulle vi ha vennegruppe for førsteklassingen vår. Mitt lyse hode fikk da den fantastiske forestillingen om at det hadde vært kjempekoselig å lage litt julepynt sammen med disse 5/6-åringene. Ferden gikk til Panduro hvor jeg fant et snømann-sett beregnet for barn fra 5 år og oppover. Dette måtte da bli bra, selv for meg som aldri har vært god på sånne ting!

Sånn for sikkerhets skyld prøvde jentungen på 12 og undertegnede oss på en snømann hver kvelden før vennegruppen. Bare for å bekrefte at dette var lett som en plett. Det var det ikke! Ikke for henne som var 5 for ikke så alt for mange år siden, og definitivt ikke for meg som var 5 tilbake på 80-tallet. For det første var alle delene ekstremt små. Det burde for så vidt ikke være noe problem for små barnefingre. Men å lime delene sammen var en nesten uoverkommelig oppgave. Det er mulig at limen er barnevennlig, selv om bruksanvisningen sa at det kunne være vanskelig å få det av klærne. Hurtigtørkende og effektiv var den i alle fall ikke. Jeg vet ikke hvor mange ganger hodet datt av overkroppen. På snømannen altså. Dette var ikke noe for utålmodige sjeler, noe førsteklassinger ofte kan være. Syvendeklassinger og godt voksne også forøvrig. Jentungen og jeg ble mer og mer frustrerte. Hun ga til slutt opp og kastet hele greia. Jeg nektet å gi meg, men da jeg kom til armene droppet jeg lim og spiddet dem rett inn i siden på den stakkars, lille snømannen.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Det ble ingen julepynt på vennegruppen. De fikk fargelegge masker istedenfor. Juleverksted får andre ta seg av heretter!

Og spons fra Panduro kan jeg nok også se langt etter..

November har aldri vært min favorittmåned. Langt fra. November er for meg mørk, kald og litt lang. For på et eller annet tidspunkt begynner jeg å lengte etter desember, advent og julekos. Utover i november begynner det å klø i fingrene etter å få frem litt julepynt, noe som resulterer i at tiden mot desember går ekstra treigt. Det er ikke sjelden at jeg blir ekstra humørsyk denne måneden. Men i år håper jeg på en litt lysere og lettere mørketid. Denne måneden ønsker jeg å se fremover. Finne igjen meg selv litt. Og hvis det for eksempel måtte innebære litt tidlig snikjulepynting – ja da får det bare være sånn!

Jeg har ikke mange bilder av mørket. Men dette passet jo egentlig midt i blinken. Det er tidlig ettermiddag og allerede bekmørkt. Men heldigvis finnes det også lys..

De siste månedene har vært utrolig tøffe. Innimellom mye tøffere enn det jeg har gitt inntrykk av her. Og tøffe tider vil fortsatt komme. Det er ikke til å unngå. Nå er det fem måneder siden tragedien rammet. Det er selvfølgelig ikke en dag der jeg ikke tenker på Megan. Ikke en dag der jeg ikke savner henne og tenker på hvordan livet skulle ha vært nå. Samtidig går livet også videre. Selvfølgelig gjør det det. Selv om vi, og aller mest jeg, lever med det som har skjedd hver dag, så er det ingenting rundt oss som stopper opp. Og godt er det. Det hadde kanskje vært annerledes om Megan hadde vært vårt første barn, men takket være de tre barna vi har måtte jeg prøve å hoppe inn i livet igjen med en gang jeg var utskrevet fra sykehuset. Innimellom lite lystbetont, slitsomt og utfordrende – andre ganger veldig bra. Det er godt å få alle opplevelser litt på avstand, selv om det på andre måter fortsatt føles veldig nært. Godt å kjenne at det går bittelitt mer frem enn tilbake.

Og sånn er det jeg ønsker at november skal være. Jeg ønsker å fortsette og bevege meg fremover. Finne små lyspunkt selv i det kalde og mørke. Sette mer pris på dette livet som kan være både brutalt og vakkert på samme tid. Lage fine øyeblikk med de nærmeste. Kanskje feire Thanksgiving og gjøre unna julegaveinnkjøp. Åpne opp desember for bare kos. Joda, sistnevnte tenker jeg hvert år. Det skjer aldri. Men kanskje 2019 er året? Noe må da gå min vei også i år!

Jeg liker å pynte litt til Halloween. Ikke fordi jeg nødvendigvis er så glad i denne dagen, men det er noe stemningsfylt over utskjærte gresskar med tente lys og litt kreativ, småskummel dekorasjon. Likevel blir det dårlig med sånt her i år. Litt har jeg funnet frem, men noen store saker hadde vært bortkastet. For ingen av barna er uansett hjemme på Halloween i år. Gutta drar hver til sitt for å tigge godteri, mens fotballjenta vår hopper over hele godteri-racet og befinner seg på soneuttaksøkt til Landslagsskolen i kveld (fotball er tross alt viktigere enn godteri). Og der er vi også. Uansett utfall står vi på sidelinjen og heier inni oss. Ikke fordi vi er så veldig forknytte, men fordi det rett og slett ikke er lov å engasjere seg. Ingen heiing. Ingen jubling for mål. Bare stillhet fra dem som ser på. Uansett utfall er hun mer enn bra nok i våre øyne. Og uansett utfall blir det altså dårlig med søtsaker på små skumlinger som måtte ringe på vår dør i år.

Litt høst/Halloweenpynt kan de i alle fall hvile øynene på. Visste dere forresten at det hvite gresskaret i mange kretser symboliserer de små barna som ikke er her, de som aldri får feire Halloween?

Sånn i det store og det hele er det like greit at Halloween ikke blir markert så veldig hos oss i år. For gresskar-kostymet som våre tre alle brukte på sin første Halloween, det som nok en gang skulle ha dekket en bitteliten kropp i år, ligger isteden i en eske på loftet. På dager som denne så merkes det ekstra godt, det som ikke er. Det som aldri blir. Jeg kan nesten se det for meg, så søt hun hadde vært. Vårt lille gresskar. Og for å unngå for mange triste følelser, er det helt greit å hoppe over Halloween og heller stå ved en fotballbane og fryse i år. Så slipper jeg samtidig å irritere meg over nøye organisert godterijakt og spesielle ønsker.

Da er bursdagen min over for i år, og selv om jeg ikke er overbegeistret for sånne dager så tar jeg likevel gjerne en ny neste år. For jeg vet at jeg er heldig. Heldig som får lov til å bli eldre – det er ingen selvfølge. Heldig som har fine mennesker i livet mitt som bryr seg om dagen min selv om jeg ikke gjør det selv. Gårsdagen var full av hyggelige meldinger og enda hyggeligere telefonsamtaler. Et virkelig påfyll av positiv energi. Tusen takk til dere!

Selv om hverdagen regjerer, ble det også tid til både en ekstra god takeaway-middag, kjøpekake og gaver sammen med mine aller fineste. Som sagt, jeg er heldig!

Selv om jeg av gammel vane nesten instinktivt ventet på en telefon fra pappa, som selvfølgelig aldri kom, hadde jeg et par veldig spesielle opplevelser som gjorde godt for sjelen. Ganske tidlig på dagen tikket det inn en melding fra bonusmamma i Texas, og bildene jeg åpnet gjorde meg både glad og lattermild. Pappa hadde nemlig en tendens til å «glemme» ting som skulle postes, noe som blant annet resulterte i at bonusmamma fant en haug esker med diverse gaver som vi skulle hatt gjennom årene før han døde i fjor. Nå hadde hun ryddet i bokhyllene og skuffene hans, og en av de tingene som dukket opp var dette:

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Det er uvisst hvor mange år kortet har lagt der, men det var morsomt å få det nå, et år etter at pappa døde. Nesten som en liten hilsen fra den andre siden.

Utpå kveldingen kom den virkelig spesielle opplevelsen. Jeg hadde nemlig fått for meg at siden det snart er Halloween, skulle Megan få et lite gresskar ved graven. Dette blir nok en ny bursdagstradisjon. Etter en relativt omfattende jakt etter et gresskar i rett størrelse, kom vi oss omsider til gravstedet. Jeg regnet med at dette ville bli siste gang vi var der før steinen, som vi på mandag fikk beskjed skulle komme opp før allehelgensdag, kom på plass. Overraskelsen var derfor stor da dette møtte oss i mørket.

For ordens skyld, etternavnet står der også.

Dette øyeblikket hadde jeg gruet meg til. Og plutselig var det der. På bursdagen min! Av alle dager. Jeg visste ikke helt om jeg skulle føle meg trist eller glad. For nå er det liksom gjort. Med steinen er det endelig. Ikke at mangel av stein på magisk vis ville ha bragt henne tilbake en dag..

Men nå er altså plassen til Megan komplett. Må bare få et lys i lykten og stelle istand til vinteren, så blir dette veldig bra. Det er godt å kunne pusle litt for henne der. Gjøre det fint. Hun ligger på et gravsted der pårørende virkelig gjør seg flid med gravene til sine kjære, kanskje spesielt akkurat på den delen hun ligger. Jeg synes det er så fint å se alle lysene og de forskjellige måtene folk pynter på. Her er det mange som har vært og fortsatt er høyt elsket.

Litt freaky er det å titte på gravsteinen til Megan og vite at selv om den er bare hennes nå, vil den også bli min en dag. Sikkert mannen sin også. Det er en rar følelse å vite at en dag vil navnet mitt også står der. Nesten ekkelt å tenke på. Jeg vil gjerne ha mange, mange bursdager til først!

Nå som steinen er på plass og oktober nesten over, føler jeg også at jeg klarer å se litt mer fremover. Litt godt det også. Kanskje mørketiden som kommer ikke blir så ille likevel? Kanskje blir det hyggeligere enn jeg trodde. Jeg har litt trua akkurat nå. Må bare jobbe meg gjennom bonus-bursdagsgaven fra minsten først. Forkjølelsen hans..

Med årene som baller på seg har jeg nemlig plutselig også fått immunforsvaret til en mygg..