De siste dagene har kroppen min vært totalt usynkronisert. Kroppen og hodet henger liksom ikke helt sammen. Signalene fra toppen når ikke nedover, og jeg er litt usikker på om hodet fortsatt henger på. Legg til en god dæsj følelser på bærtur, så er jeg en herlig kombinasjon om dagen. Eller rettere sagt, jeg er en tikkende bombe. Jeg kan lett vippes av pinnen. Og jeg kan lett ødelegge ting rundt meg..

Søndag forsvant toppen av min kjære lyslykt da hjernen sendte hånden i feil retning. Det ble etterfulgt av en lengre episode med hulking og krampegråt. Fun times!

Mandag fulgte jeg opp med en kollisjon mellom to glass på vei ut av oppvaskmaskinen, noe som resulterte i at det var takk og farvel til et av favorittglassene mine. Ja, jeg har favorittglass. Og akkurat dette var det eneste jeg hadde fra en plass som betydde mye for meg en gang i tiden.

Jeg sto og så det sprekke opp mer og mer mens tårene trillet. Etter et desperat søk på nettet innså jeg at den eneste muligheten til å få erstattet dette glasset er å ta en avstikker fra Florida til South Carolina til sommeren. Tror ikke jeg får gjennomslag for den..

I dag har jeg foreløpig ikke ødelagt noe – tror jeg. Men dagen er fortsatt ung, og hodet kommuniserer fortsatt ikke særlig godt med resten av kroppen. Jeg vokter meg vel for hva jeg tar på. Kun ting uten stor betydning og ting som lett kan erstattes. Når jeg tenker meg om bør jeg kanskje ikke klemme på barna engang. Og i alle fall ikke håndtere vinglass eller porselen. Nå er heldigvis ingen av de to sistnevnte i daglig bruk her i huset. Torsdagens Thanksgiving-middag bør nok serveres på papptallerkener..

For sannsynligvis vil den neste uken fortsette i den samme uklare og usynkroniserte tralten som de siste dagene. Jeg antar nemlig at dette har sammenheng med timen jeg skulle ha på sykehuset i dag. Hvis ikke bør jeg nok vurdere en akutt legetime. Og denne timen som jeg har gruet meg sånn til måtte på grunn av sykdom hos legen utsettes til neste uke. Kjipt, men forståelig. Og sykehuset skal ha plusspoeng for at de ga meg muligheten til å utsette. For jeg kunne nok fortsatt ha kommet i dag, men da aner jeg ikke hvilken lege jeg hadde kommet til. Og jeg følte en trygghet da jeg forsto at de faktisk har satt meg opp hos den legen som fulgte oss før og i starten av svangerskapet med minsten og som gråt med oss da jeg ble skrevet ut av sykehuset i sommer. Jeg trodde ikke at det var henne jeg skulle til, men nå som jeg vet venter jeg gjerne en uke for å få resultatene fra akkurat henne.

Og i mellomtiden skal jeg gjøre mitt ytterste for å unngå store katastrofer i hjemmet. Litt usikker på hvordan det skal la seg kombinere med helgens planlagte julepynting og ikke minst skjøre julekuler. Akkurat nå tenker jeg at det er tryggest å forholde seg helt rolig i sofaen uten å ta i den minste ting. Og kanskje holde litt fast i hodet så det ikke faller av..