I helgen hadde jeg en heftig debatt med meg selv. Ja, muligens var den ikke så heftig. Men jeg lurte litt på om jeg skulle motstå trangen til å få opp juletreet eller ikke. For ut fra norsk standard er det nok litt tidlig å sette det opp første søndag i advent, til tross for at det faktisk sto desember på kalenderen. Jeg er kanskje litt sprø som ikke venter til 23. desember, sånn som jeg er vant til fra barndommen. På den andre siden, de fleste toppbloggerne hadde jo pyntet både et og to juletrær allerede i november. Skal jeg prøve å henge med på listene så må jeg jo ha juletre og julehus. Her hang jeg jo allerede etter da jeg fikk opp julegardiner og adventslys i vinduene på lørdag. Og med litt mild overtalelse fra barna, som var like ivrige etter å få opp juletreet som meg, sto treet med det rare i og lyste i stua vår søndag kveld.
Og hvorfor ikke? Hvorfor ikke pynte til jul tidlig om du ønsker det? Vi som gjør det, gjør det jo fordi vi har lyst. Fordi vi liker det. Joda, jeg skjønnet at noen vil vente til nærmere jul, og det er helt greit. Akkurat som det er helt greit å pynte tidlig om man vil det. Argumenter som at man blir lei av jula før jul og at ventetiden blir ekstra lang for barna stemmer ikke hos oss. Vi koser oss med det. Og juletreet er liksom prikken over i’en. Hvorfor i alle dager skal man ikke ha glede av det gjennom hele desember istedenfor bare noen få juledager? Med disse nymotens plast-trærne er det jo faktisk mulig også, istedenfor å sitte igjen med en stamme og et teppe av barnåler står det like fint når julaften kommer. Og når man først har investert i et sånt dyrt plast-tre, så er det greit med valuta for pengene. Nå er ikke vårt tre så fryktelig dyrt, kjøpt til tilbudspris på Rusta. På de to årene som har gått siden det kom i hus, så har det nok gitt oss mer valuta enn det faktisk kostet. Et godt kjøp der altså.
Treet vårt er heller ikke bare et juletre. Jeg har skrevet om det før. Treet vårt er fullt av minner. Hver sommer kommer vi hjem med nye ornamenter fra plasser vi har besøkt. Vi har ornamenter for barna. For oss. For dem som er borte. I år er også Megan representert.
Kanskje den mest betydningsfulle delen av treet.
Megan, min lille enhjørning.
Pappa.
“When a red cardinal appears, angels are near”.
Tenk at vi aldri har somlet oss til å kjøpe et ornament fra Dallas før i år. Man glemmer liksom det som er nærmest.
Nok en av årets nyervervelser, en kule med stjerner som blinker i alle mulige farger. Er jo litt moro da.
Nå skal jeg ikke skryte av at julestemningen er på topp til tross for julepyntet hus. Jeg sliter litt med å finne den i år. Men jeg prøver. Og for å være helt ærlig, søndag hadde jeg en rosablogg-fantasi om idyllisk juletrepynting med julemusikk i bakgrunnen og hele familien i matchende julegensere. Det slo feil helt fra begynnelsen av, siden vi faktisk ikke har en eneste julegenser i huset. Det ble lite idyll i pyntekaoset, men julemusikk i bakgrunnen var det i alle fall. Og da treet sto der ferdig pyntet og stjerna ble satt på plass, da senket en magisk idyll seg i noen minutter. Ikke minst da gutta fikk sette opp togskinner og kjøre elektrisk tog i ring rundt juletreet. Et lite movie-moment der altså. Og nå skal vi kose oss med treet vårt helt til julen er over.
