Eller rettere sagt, hurra for meg.

Et år eldre. Et år nærmere femti som jentungen poengterte opptil flere ganger i morges. Takk skal du ha! Når du legger til nattens drøm om at mannen heller ville ha en sprek og morsom 20-åring (mer usikker på om hun ville ha ham med tanke på at han er mye nærmere femti enn meg), diverse fysiske skavanker, en tyngdekraft som definitivt ikke er på min side og en drøss nye rynker, føler jeg meg strengt tatt nærmere åtti etter den starten på dagen..

Jeg husker fortsatt så godt den tida da bursdag fortsatt var en god følelse. En sitrende og boblende følelse i kroppen. Da jeg lå våken til midnatt bare for å se datoen på tekst-TV (eksisterer det fortsatt?) bytte fra 28. til 29. oktober. Da jeg spilte bursdagssanger for meg selv. «Happy birthday» med Stevie Wonder og New Kids on the Block. Ja, jeg er så gammel. Er vel ikke så rart at jeg husker dette så godt, for korttidsminnet forsvinner vel først?!?

Nå er bursdag på langt nær det samme. Nå er den sitrende følelsen borte, og jeg blir egentlig mer nedstemt enn oppstemt. Det er ikke så morsomt å bli eldre lenger, selv om alternativet er verre. Og jeg vet at mine nærmeste kanskje blir litt småsinte på meg fordi jeg ikke synes bursdag er så moro. Men jeg setter pris på innsatsen deres altså!

I fjor og i år er bursdag ekstra sårt. Ja, for det er det det er. Rett og slett sårt. Fordi jeg merker så veldig godt det jeg ikke har lenger. Det er vanskelig å komme med gaveønsker når alt jeg egentlig ønsker meg er at pappa skal ringe og synge til meg sånn som han alltid gjorde. Ikke en bursdag gikk forbi uten at jeg fikk hans noe falske versjon av «Happy birthday to you». Alltid etterfulgt av et like falskt: «And many moooooore!» Og hvert år fortalte han meg hvor godt han husket den dagen jeg ble født. Om alt det mørke håret mitt som fikk en sløyfe i seg.

Nå finner jeg selvfølgelig ikke bildet der sløyfen er på, men ta mitt ord for det.

Han skulle ha ringt til meg i kveld også. Jeg skulle ha kjent hjertet hoppe litt av glede når mobilen gjenkjente nummeret hans og liret av seg tonene til «All my ex’s live in Texas». Og mens jeg snakket med ham, skulle Megan ha lagt i armene mine. Eller kanskje i vuggen sin. Kanskje hadde hun knirket litt sånn at mannen måtte overta henne mens jeg fikk snakke i fred før neste ammerunde. Sånn skulle det ha vært. Jeg skulle ha feiret min første bursdag som firebarnsmamma. Isteden fikk jeg i går kveld melding om at gravsteinen til Megan er ferdig og at den blir satt opp i løpet av uken. Og klumpen i hjertet ble umiddelbart enda litt større. Hurra for meg! Virkelig!

Et år eldre og en haug med rynker rikere. Snart kommer det grå håret også. Kjenner det på meg.. (For ordens skyld, dette er et Snapchat-filter altså! Heldigvis!)

Nok en gang har det vært noen tøffe dager. Men faktisk ikke av den åpenbare grunnen. Joda, pappa var veldig tilstede i hjerte og tanker forrige helg. Det kjentes godt på hele kroppen. Men jeg følte også at jeg fikk gjort akkurat det jeg ønsket for å minnes ham på ettårsdagen for hans bortgang, og det var godt. Huset er fortsatt fullt av gule roser, «the yellow rose of Texas», som på en måte har blitt pappas blomst. Kanskje litt Megan sin også når jeg tenker meg om. Det er noe lyst og positivt over det.

Helgen og deler av uken ble derimot tøff av helt andre grunner. Grunner jeg egentlig gjerne skulle ha skrevet mer om. Grunner som burde ha vært skrevet om. Grunner jeg halvveis har skrevet om, men som jeg likevel bestemte meg for å ikke publisere. Fordi det kun indirekte angår meg. Og da blir det feil å dele, selv om det var en tekst hvor ingen personer var identifisert og temaet er litt diffust. Noen nær meg har i alle fall stått ganske så alene midt i en storm. Noen har sett på urettferdigheter og lært at man ikke nødvendigvis kan stole på alle rundt seg. På den positive siden har dette mennesket også sett at det finnes mennesker utenfor den indre krets som har øyne som kan se. At det finnes godhet midt i kaoset, og at det finnes muligheter og løsninger. Og jeg har fått se et knekt menneske reise seg igjen. Et menneske som på tross av følelsene på innsiden ikke viker, men går med rak rygg og hodet hevet. Som ikke lar seg demotivere men heller prøver på nytt – litt mer på vakt enn før. Jeg beundrer dette mennesket med sitt gode hjerte, rettferdighetssans, tøffhet og sterke hode. Jeg skulle ønske jeg hadde hatt halvparten av denne personens innsatsvilje og “fighting spirit”. Man kan komme langt med sånt.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Selv i tøffe tider står sola alltid opp igjen.

Når sånne ting skjer, så er det en vanskelig balansegang. Jeg har kjent mye på mine egne grenser i forhold til blogging. Hvor mye jeg ønsker å dele. Hva jeg ikke ønsker å dele. Hva som kan få negative konsekvenser, ikke minst for dem rundt meg. Jeg nevnte det for mannen min her om dagen, at akkurat nå slet jeg med å finne ting å skrive om. Ting som kan deles. Hans forslag var at jeg for eksempel kunne skrive om den store forskjellen mellom de tre barna våre. Hvor ulike søsken kan være. Nå syntes jeg strengt tatt at det var en dårlig ide til blogginnlegg sånn i utgangspunktet, men det føltes også fullstendig feil å skulle dele for mye om interessene og personlighetene til barna, selv om de ikke ville ha blitt identifisert med navn og bilde. Like feil ville det føles å dele for mye om forholdet mellom mannen min og meg, selv om det i frustrerte stunder hadde vært innmari deilig å bare spy ut edder og galle. Familien vår er ikke bloggmat. Vår lille kjerne er privat.

Noen vil nok også si at å dele spontanaborter og dødfødsler er alt for privat. Men dette er et tema som jeg føler at det er litt for mye tabu rundt. Dermed er det verdt å dele, selv om det også er privat. Jeg ønsker å bidra til større åpenhet om dette temaet. Jeg ønsker å vise hvor tøft og livsendrende det er. At det ikke er noe man bare rister av seg, men en sorg man må leve med resten av livet. Jeg ønsker også å vise at man kan reise seg igjen selv etter de største tragedier. At livet går videre, selv om man midt i stormen ikke aner hvordan det skal gå til. Derfor føles det greit å dele mine opplevelser, følelser og tanker rundt dette temaet.

Det siste året har jeg ofte følt på at det har blitt for mye sorg og elendighet på bloggen min. Men det er kanskje også uunngåelig. Tapet av pappa og Megan er det som har preget og definert meg mest i løpet av denne tiden. Men likevel, det er ikke hele livet mitt. Livet er så mye, mye mer enn det jeg deler her. Livet er sorg og glede. Det er oppturer og nedturer. Det er hverdag og fest. Det er ensomhet og fellesskap. Det er gode dager og dårlige dager. Det er latter og krangler. Livet er først og fremst familien min. Mine aller nærmeste. Det og dem verner jeg om. Den delen av livet er jeg ikke villig til å utlevere for å produsere flere innlegg og kanskje få flere lesere. Det får andre bloggere ta seg av.

Så selv om jeg innimellom kan klø etter å dele mine meninger om enkelte temaer, så må jeg kanskje, av hensyn til mine nærmeste, bite dem i meg. Da får det heller bli litt stille på bloggen mens jeg sorterer min egne tanker. Til noe annet dukker opp. Noe som føles mer riktig å skrive om. For selv om bloggen kanskje stopper opp litt, så gjør aldri livet det. Heldigvis. For det hadde vært både bekymringsverdig og kjedelig.

Livet. Konstant i bevegelse. Konstant i endring. Akkurat som årstidene.

Minnedagen for våre små er overstått, lys er tent og har brent ned, og hjertet føles en smule lettere. For det er ikke til å stikke under en stol at minnedagen ble rar og full av følelser. Det ble en annerledesdag der alt gikk litt på tverke og livet generelt føltes litt feil. Fra starten av dagen da “Megan-kjedet” mitt røk til da vi sto på gravlunden i Oslo og jeg visste at vi egentlig skulle ha hatt henne med dit for første gang denne dagen. Isteden dro vi videre for å tenne lys på hennes grav. Det er ikke riktig!

Sånn for å passe på å få gjort alt det tøffe følelsesmessig på en gang, dro vi på onsdagen til firmaet som lager gravsteinen vår for å beskue steinen vi har kjøpt og bestemme de siste detaljene. Det er noe surrealistisk med å bestemme skrifttype, skriftfarge, minneord og dekor til din egen datters gravstein. Ja, faktisk til det som sannsynligvis også blir din egen gravstein. Det var med en rar følelse jeg dro derfra. Nå er alt bestemt. Alle avgjørelser jeg kan ta for henne er unnagjort. Det føles også relativt feil. Jeg skulle jo ha gjort så mye, mye mer.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Det ble definitivt et par filterdager denne uken, og dette passet jo bare helt perfekt med humøret.

Dagene etter onsdag har jeg fylt med hyggelige ting. Fordi jeg fortjener det (litt). Og fordi jeg vet at en ny, tung merkedag er rett rundt hjørnet. Fordi Snapchat hver eneste dag viser meg minner fra i fjor. Minner fra måneden jeg satt ved siden av sykesengen til pappa. Dag ut og dag inn. Bilder av hunder på fanget. Videoer av stemmen til pappa, en stemme som ble svakere og svakere. Og slitne selfier. Plutselig husker jeg hvor tøft det var å sitte der. Hvor tøft det var å se ham visne vekk. Hvor tøft det var å sitte og vente på at han skulle dø, uten å vite når det uunngåelige ville skje. Jeg kan fortsatt ikke fatte at det snart har gått et år siden jeg sto ved siden av sengen og så ham trekke sine siste åndedrag. Siden jeg la hånden på brystet hans og kjente hjertet hans slå for siste gang. Egentlig kan jeg ikke fatte at det i det hele tatt har skjedd. At jeg har stått og sett pappaen min dø. At han er borte for alltid. At jeg aldri skal se ham igjen. Aldri høre stemmen hans igjen.

Men innimellom slår det meg. På de merkeligste plasser og mest uante tidspunkt. Som når jeg går opp trappa til skolen. Trappa der han satte seg ned for å hvile etter fjorårets sommeravslutning. Den første og siste sommeravslutningen han noen gang var med på. Den siste gangen han var i Norge. Den siste gangen jeg så ham i Norge faktisk. Innimellom kan jeg nesten se ham sitte der. Men trappa er tom. Likevel føler jeg ham på en rar måte. Der satt han. Han har sittet der.

Denne helgen handler om ham. Denne helgen er han ekstra nær. Jeg skal forsøke å fylle den med gode ting. Gode opplevelser. På søndag har det gått et år siden jeg sto der og så kroppen hans gi slipp, mens jeg hvisket til ham at det var greit. At han kunne hvile nå. At vi skulle klare oss og at vi ville ta han med oss videre i hjertene våre. Et år siden jeg for siste gang fikk si til ham at jeg var så inderlig glad i ham. Søndag skal være pappas dag. Søndag skal fylles med ting han likte. Vi skal spise kjøttkaker til middag og Magnum-is til dessert. Jeg skal se fotballkamp og drikke Heineken fra det samme glasset han pleide å drikke det fra da jeg var barn. Kanskje klarer jeg å trykke ned en liten slurk med whiskey også. Og litt melkesjokolade. Litt for pappa, og litt for meg. Det ville han ha likt. Jeg håper han ser oss og smiler litt ekstra denne søndagen.

For noen betyr ikke oktober noe, annet enn at vi er enda lenger inne i høsten og enda nærmere vinteren. For meg er oktober så mye mer enn det. I barndommen var oktober positivt ladet. Å bikke over i denne måneden betydde glede og forventning. Det var nedtelling til bursdagen min på slutten av måneden. Det var flere familiefeiringer, med onkel, tante og farfar med bursdag i samme måned. Det var vennebursdager. Og altså min egen bursdag. Hvem husker vel ikke den sitrende spenningen når ens helt egen dag nærmet seg i barneårene?

Nå er oktober noe helt annet. Når man blir eldre er gjerne ikke bursdag like stas lenger. Dårlig med kiling i magen over nytt tall når man har bikket 40 i alle fall. Og verdisynet har kanskje også forandret seg litt, for i barndommen var det gjerne gavene som fristet aller mest. Nå er kanskje det mest hyggelige med bursdag at man blir husket akkurat denne dagen.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Nei, oktober handler ikke om bursdag, gaver og fest lenger. De siste årene har oktober for meg først og fremst vært bittersøt, fordi dette er måneden for å minnes de små som ikke fikk vokse opp. Måneden som drukner litt i rosa sløyfe-aksjonen. Måneden som for meg og mange andre foreldre rundt om i verden først og fremst er rosa og blå sløyfe.

I tillegg er oktober nå også måneden da jeg mistet pappa. For et år siden satt jeg i Texas og innså at han kom til å dø akkurat denne måneden. I bursdagsmåneden min. I minnesmåneden for alle barna som ikke fikk leve. Nå skulle det også for alltid stå som måneden da pappaen min gikk ut av tiden.

I dag er denne merkelige måneden altså her. Det er 1. oktober. En dato som er etset inn i minnet mitt for alltid. En dato som betyr starten på en måned full av følelser. En dato som plutselig fikk en helt ny og viktig betydning for meg i januar. En dato som plutselig ble etterlengtet. Et symbol på noe positivt. For denne datoen var også termindatoen til Megan.

Selv om jeg visste at hun kom til å komme før denne datoen, ble den fortsatt stående som et symbol. Som målet. Nå er det målet vi aldri nådde. Oktober ble dobbelt sorg og savn istedenfor glede. Hun som skulle være lyset i mørket er ikke her. Armene føles ekstra tomme akkurat nå. Samtidig er både hun og pappa ekstra tilstede i hele meg. De kjennes i hjertet. De ligger alltid på lur i underbevisstheten. Plutselig og ofte sniker de seg frem i en sang, en lyd, en lukt, et bilde eller et ord. Megan og pappa. Dette er den nye oktober. Måneden for å minnes. Godt og vondt på samme tid. Og plutselig er mørke, triste november nesten litt forlokkende..

Kalenderen sier 24. september. Jeg har telt måneder opptil flere ganger. Oktober. November. Desember. 1. 2. 3. Det er tre måneder igjen til julaften, er det ikke?

Jeg blir nemlig litt usikker, for det ser ikke ut som om butikkene er helt enige. Jeg fikk bakoversveis da jeg før helgen oppdaget at en butikk solgte julegodteri. Snakk om å være tidlig ute. Det er ikke oktober enda, jo!

Og ja, jeg måtte kjøpe for å ha bevis..

Jeg tenkte at denne butikken var litt ekstra ivrig, helt til mannen og jeg i går dro til et byggvarehus for å kjøpe en hekksaks. Hekksaks altså! Et vår/sommer/høst-verktøy. Men da vi nærmet oss hageavdelingen, ble vi møtt av dette:

Nei! Nei! Nei! Dette er for tidlig! Jeg kan delvis, om enn noe amperert, leve med julemarsipan og julemenn (eller for dere østlendinger, kakemenn) mot slutten av oktober. Men juleutstilling i september, det er ikke greit! Høsten har jo såvidt begynt!

Nå tror jeg nesten Norge har noe å lære av USA. Høst og Halloween frem til slutten av oktober, så kan juleutstillingene sakte men sikkert komme frem. Jeg er i alle fall ikke i nærheten av å få julestemning enda. Tvert imot faktisk!

Nisser og annet julestæsj har ingenting med høst å gjøre! Bytt dem ut med gresskar, Halloween-pynt og skumle kostymer så lenge, så kan vi snakkes i november!

Jeg vet ikke helt hva som skjedde, men plutselig har vi gått fra sensommer og skolestart til nesten høstferie. At tiden går fort er det i alle fall ingen tvil om. Egentlig føles det ikke så alt for lenge siden sist høst. Høsten da tankene mine konstant var et annet sted. Høsten der jeg så på høstferien som et ytterst kjærkomment avbrekk, et håp om å få tankene over på andre og hyggeligere ting. Sånn ble det ikke, for noen få dager før vi skulle pakke hele familien i bilen og kjøre til Ålesund, måtte jeg isteden hive meg på et fly til Texas og sykesengen til min kreftsyke pappa.

Det er helt utrolig at det har gått snart et år siden jeg satt der hos ham. Et år siden jeg mistet ham. Enda mer utrolig er det når jeg tenker på alt som har skjedd i løpet av dette året som har gått.

Til og med alt som har foregått i livene våre bare etter sist vi var i Ålesund på påskeferie. Den gangen, for bare fem måneder siden, var jeg lykkelig gravid. Den gangen slapp vi endelig nyheten etter å ha holdt den for oss selv i mange måneder. Den gangen trodde, eller i alle fall håpte jeg, at neste gang vi kom opp dit var vi seks. Da skulle Megan være med for første gang. Jeg trodde også at vi ikke fikk reist oppover igjen før neste år, i og med terminen min var midt i høstferien. Jeg trodde denne høstferien skulle tilbringes hjemme sammen med henne og resten av gjengen min.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Nå blir det Ålesundstur. En tur med mye ekstra psykisk baggasje. Med minnet om forrige høst, om hvordan livet var på forrige tur, om alt vannet som har rent ut i havet siden den gang, og med termindatoen rett rundt hjørnet. Likevel tror jeg det blir mest bra. Jeg gleder meg til å komme hjem til mamma, kjente og kjære, og til byen min. Det finnes ingen plass i verden hvor jeg føler mer tilhørighet enn i den vakre byen med fjord og fjell i skjønn forening. Ingen annen plass gir meg mer ro i hjerte og sjel. Høstferie i hjembyen min er akkurat det jeg trenger nå!

Reklame | Chilli

Denne helgen har det skjedd noe stort i hjemmet vårt. Endelig er rommet til minstemann ferdig!

Til tross for at rommet er lite, har det vært et eviglangt prosjekt. Frem til nå har det vært en salig kombinasjon av gjesterom, barnerom og roterom. Nå er det mest barnerom, litt roterom takket være mye leker og når det behøves, gjesterom. Både minsten og jeg er superfornøyde!

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Det er vanskelig å sette i stand små rom, spesielt når man er ekstremt dårlig på både interiør og andre huslige ting. Men vi har funnet en løsning som gir minsten litt gulvplass selv om garderobeskap og andre møbler tar mye av rommet. Vi fant et veldig greit hyllesystem på IKEA som også hadde skrivebordsplater, og siden alt er vegghengt virker det ikke så ruvende.

Så var det dilemmaet seng. Rommet hans var i utgangspunktet gjesterom, og brukes fortsatt som det når vi får overnattingsbesøk. Dermed har det også stått en sovesofa der inne i mange år. Den har vært veldig praktisk, og jeg har ikke vært overivrig etter å kvitte meg med den. Løsningen ble egentlig overraskende enkel. For hvorfor bytte ut et veldig funksjonelt møbel når minsten faktisk kan bruke den som seng?

Da kan vi på dagtid enkelt slå den sammen og dermed frigjøre mer gulvplass til lek. Spesielt praktisk når han har besøk. Utslått er sovesofaen romslig og behagelig å ligge i, så han lider ingen nød. Og på denne måten er det fortsatt en enkel sak med overnattingsgjester. Da kaster vi bare minsten ut av rommet sitt noen dager..

Er du på utkikk etter sovesofa? Da vil jeg tipse om det gode utvalget hos Chilli. Hadde soverommene våre vært større hadde jeg kjøpt en av de virkelig store sovesofaene til hvert av barnerommene. Det er jo genialt til ungdomsrom også. Sofa med plass til mange venner om dagen – seng om natten. Sovesofa trenger definitivt ikke å være bare for gjester.

I dag har jeg ikke følt for å rope hurra om noe som helst, helt til jeg opplevde noe litt spesielt i ettermiddag. Sikkert trivielt for de fleste, men jeg har lyst til å dele likevel.

For i ettermiddag surret et helikopter over huset vårt. Ikke noe fryktelig spesielt med det, men det hang såpass lenge at jeg til slutt måtte gå ut og titte. Om du har lest bloggen min en stund, vet du sikkert at jeg har et spesielt forhold til helikopter. Om du ikke kjenner historien min, så er det kort fortalt sånn at pappa, som døde i fjor høst, var helikopterpilot. Jeg har det litt i blodet.

Og da jeg kom ut og tittet opp, trodde jeg knapt mine egne øyne. Jeg måtte rett og slett blunke et par ganger. For der oppe, sammen med helikopteret, var det en merkelig regnbue på himmelen. Jeg har alltid likt regnbuer (hvem gjør vel ikke det), men etter graviditeten med Megan har de blitt ekstra spesielle for meg. Det har muligens noe med hvordan sangen «Rainbow» traff meg da hun fortsatt levde i magen min. Eller at jeg så på henne som en regnbue etter stormen. Som noe vakkert og positivt. Nesten mirakuløst. Hun var min lille regnbue.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

I alle fall, selv om de fleste vil se på helikopteret og regnbuen som tilfeldigheter, så ga synet meg en god følelse. For hvem vet. Kanskje finnes det mer mellom himmel og jord enn vi aner. Og kanskje bestemte pappa og Megan seg for å sende meg et lite tegn akkurat i dag. Det er i alle fall en fin tanke.

Ute er det i skrivende stund full høst, og inne er det en helt matchende onsdag. Usminket, udusjet, ugredd – ja, i det hele tatt uflidd. Jeg har jammen en heldig mann som får komme hjem til dette!

Forhåpentligvis ser han ikke dette blogginnlegget før han er hjemme, ellers blir han nok på jobb eller et hotell i natt..

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Disse små virus-tingene som har fest inni meg ser ikke ut til å ville gi seg med det første. Og i alle fall ikke uten kamp. I dag har jeg måttet kapitulere helt, mye av dagen har blitt tilbragt under dyna. Men utrolig nok, selv i sånne litt selvmedlidende stunder, finnes det ting å være takknemlig for.

Først og fremst barna som er så flinke. Ikke minst de to store, som når mamma gikk ned for telling tok over levering og henting av minstemann. Storesøster, som tross alt går på samme skole, gikk sammen med ham i morges. Sørget for at sekken ble hengt på plass og at han hadde noen å leke med før hun forlot ham. Gode jenta! Mammahjertet gjorde et lite hopp da de to gikk hjemmefra hånd i hånd. Samtidig så gnaget mamma-samvittigheten (og alle mødre vet hvor nådeløs den kan være), fordi minsten for første gang ikke ble levert av mamma eller pappa. Men selvfølgelig, det gikk jo helt greit!

Storebror fulgte opp med å hente minsten på SFO etter at han selv var ferdig med sin skoledag. Det er alltid stas for lillebror, og jeg tror storebror liker det også. Og jeg, jeg føler meg utrolig heldig som har disse to store barna til å hjelpe meg innimellom!

En annen ting jeg er takknemlig for i dag: kaffe! Varm kaffe som sklir ned i den småsåre halsen min. Som varmer meg fra innsiden. Kvikker meg opp bittelitt og gir meg en koselig velværefølelse.

Hørte jeg kaffekjerring?

Og så er jeg takknemlig for halspastiller. Ikke minst for Doc halslinser. Jeg fikk så fryktelig lyst på den svarte typen i går, og mannen handlet villig inn. Og i dag, da jeg krøp under dyna igjen etter at barna var ute av huset, skjønte jeg plutselig hvorfor jeg hadde lyst på akkurat disse. For smaken sendte meg umiddelbart tilbake til barndommen. Eller siden jeg ikke husker helt når disse kom på markedet, i alle fall mange år tilbake. Det smakte rett og slett ubekymret barndom eller ungdomstid. Jeg har nok fortært en del svarte halslinser tidligere. Den gang sykdom betydde kun ro og egenpleie.

Den siste tingen jeg vil ta med i positiv-lista mi i dag, er flagget eldstemann insisterte på å henge ut da han kom hjem i dag. Her hadde mor feila litt, for jeg burde selvfølgelig hengt det ut tidligere. For selv om naboene sannsynligvis tror vi er smårare (kanskje ikke så langt fra sannheten heller), har vi gjort det til en tradisjon å markere denne datoen. 11. september. 9/11.

Noen av dere husker vel kanskje fortsatt hva betydningen av denne datoen er?!?

Når bonusmamma først har gitt oss dette flagget, så må det jo brukes! Og vi som er gamle nok til å huske denne dagen i 2001, vet hva det står for og glemmer aldri! Og det er positivt. Ikke at det skjedde, men at man ikke bare feier det bort og glemmer. Jeg håper at jeg aldri skal føle de følelsene jeg kjente på den dagen og i dagene etter igjen. Men jeg håper også at jeg aldri vil glemme historiene om mot og kjærlighet, dem som ga meg gåsehud og et helt nytt syn på hvor fantastiske mennesker kan være og hvor skjørt livet er. Det finnes ingen garantier. Man vet aldri hva dagen eller morgendagen vil bringe. Nok en grunn til å se på de positive tingene i livet. Til å ta vare på dem. Og til å holde litt ekstra rundt dem du er glad i.

Hva er du takknemlig for i dag?

«Prosjekt positivitet» begynte så bra. Faktisk fungerte det så bra at jeg for første gang overså både den 6. og 8. denne måneden. Først i går innså jeg at det nå har gått tre måneder siden Megan kom stille til verden. I går, som var min siste egentenkte dato for når hun skulle ha kommet til verden. Nå hadde hun garantert vært her om hun hadde fått leve, selv om termin fortsatt hadde vært tre uker unna. Lenger hadde jeg ikke fått gå. Det er en fryktelig rar tanke. Alt skulle ha vært forandret nå. Isteden er alt som før, samtidig som ingenting noensinne vil bli som før. Motsigelser der, men dere skjønner kanskje poenget.

Likevel kom jeg meg gjennom gårsdagen også. Overraskende greit til og med. En bonusfridag for hele familien, som ble avsluttet med dobbel fotballkamp for jentungen på kvelden. Det er alltid like gøy å stå på sidelinjen. Og nå som vi kan la minsten bli hjemme sammen med storebror, er det også fint at mannen og jeg kan dra sammen og se på i fred og ro. Det er kjærkomment. Jeg er så glad for at vi har en så flink storebror i huset!

Men i dag har «prosjekt positivitet» truffet veggen. Det har møtt sin overmann i form av en lei forkjølelse. Jeg har hanglet litt en stund, men trodd at jeg slapp unna full pakke. Der tok jeg feil! Nå er nesen tett, kløende og rennende på samme tid, og jeg nyser så jeg nesten tisser på meg. Halsen er sår. Hodet er tungt og tett. Jeg er varm og kald om hverandre. Øynene renner og energinivået er helt på bunn. Jeg var liksom ikke på topp fra før, for i det siste har det føltes som om kroppen har trodd at den var høygravid som den skulle ha vært. Alt tærer på. Så en forkjølelse har jeg virkelig ikke overskudd til nå! Orker ikke! Vil ikke!

Her finner jeg virkelig ikke noe som er positivt. Null og niks. Ikke eventuell trøstespising. Ikke sofatid. Ingenting! Det eneste positive jeg kan tenke på i dag er at jeg gleder meg til dette slipper taket igjen. Det blir deilig det!

Og i mellomtiden kan jeg være litt takknemlig for at det nettopp var tilbud på tørkerull og at vi dermed har et par sekker med sånne..