Enhver som har fulgt med på denne bloggen en stund vet at jeg har hatt tøffe tider. At livet ikke bare har vært en lek og fylt av smil og latter de siste månedene. Det dere kanskje ikke visste er at livet stort sett aldri har vært en lek for undertegnede, selv ikke i barndommen da det kanskje burde ha vært det. Jeg har nok aldri vært av det mest livlige og muntre slaget. Jeg er ikke den som lyser opp et rom og lager fest bare ved min tilstedeværelse. Og jeg er slett ikke typen som er glad stort sett hele tiden, da måtte jeg nok hatt hjelp av en betydelig mengde medikamenter. Ikke dermed sagt at jeg går og surmuler og lager kvalme hele tiden heller altså. Jeg bare er liksom. Jeg har kanskje ikke verdens største personlighet verken den ene eller andre veien, og gjør egentlig ikke så mye ut av meg. Jeg har helt fra barndommen av (med enkelte unntak) vært den mer stille og forsiktige typen. Tenkeren. Konsekvenstenkeren.

Hvordan andre opplever meg vet jeg ikke helt. Jeg gjør mitt beste for å være hyggelig og omgjengelig, men tenker at jeg kanskje kan oppleves som avvisende, innesluttet og vanskelig selv om jeg slett ikke ønsker det (for det er på ingen måte sånn jeg er, på innsiden bryr jeg meg ofte litt for mye om folk). Kanskje oppleves jeg også som litt sur. Ikke vet jeg. Men jeg fikk meg i alle fall en liten tankevekker her om dagen, da jeg kom ned i stua og mannen så mistenksomt på meg og spurte: «Hvorfor er du så glad da?» Det eneste jeg hadde gjort var å klistre på meg et smil og dytte unna negative tanker, og mer skulle altså ikke til før han begynte å lure. Nesten litt skremmende. Smiler jeg så lite? Er jeg så sjelden blid og tilsynelatende glad? Jeg sier tilsynelatende fordi jeg fortsatt ikke har funnet igjen den ordentlig, gjennomsyrende gleden etter det siste halvannet året. Men jeg vet, eller i alle fall tror og håper, at den vil komme tilbake. Jeg har på ingen måte et dårlig liv, og jeg har mye å se frem til, så den dukker nok opp igjen etterhvert, den følelsen av å være tvers igjennom lykkelig. Kjenner jeg gleder meg til det!

Nå er det ikke altså ikke i min natur å smile bredest og le høyest, introvert som jeg alltid har vært. Men jeg tror omgivelsene, og i alle fall den lille flokken jeg bor sammen med, trenger å se meg smile mer. De skal ikke måtte lure på hva som foregår og kanskje bli litt skremt når jeg en sjelden gang kommer ned trappa smilende og småkvitrende. Det burde være en mer normal og dagligdags opplevelse. Så nå tror jeg rett og slett at jeg skal øve meg. På å smile. Et smil kan kanskje utrette underverker etterhvert. Smil til verden og verden smiler til deg!?!

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

En smule påklistret, men med potensial til å bli ekte etterhvert.

I kveld er alt som kan krype og gå av (topp)bloggere samlet i Oslo og på VIXEN Awards. Alle som betyr noe skal mingle og feste sammen. Utrolig nok, om ikke invitasjonen forsvant i posten, glemte de å invitere meg i år også. Eller var det dere der ute som glemte å nominere meg? Skulle kanskje ha minnet dere på det da det var mulig. Hmmm. Mulig at det er min egen feil at jeg ikke befinner meg på den røde løperen i Oslo i kveld altså.

Oops..

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Men det er kanskje like greit. Jo visst hadde det vært moro å spise kirsebær med de store. Kanskje til og med få en nominasjon eller to. Hva med “Beste tragiske husmorblogg” for eksempel? Eller “Beste middelaldrende kjerring som tror hun er noe” (nei, det tror jeg egentlig ikke altså)? Ja, for de må nok innføre noen sånne nye kategorier for at jeg skal kunne vurderes. Årets influencer, Årets gullpenn eller Folkets favoritt passer ikke helt på meg.

Om jeg er bitter for det? Neida! Det er jo en hel masse fordeler med å bli forbigått. Uten invitasjon til kveldens event, så slipper jeg jo for eksempel en del utgifter. Jeg slipper å bruke en formue på fancy antrekk, spraytan, manikyr, pedikyr, botox og fettsuging.

Og jeg slipper alle utfordringene som følger med. Jeg slipper å gråte over en spraytan som ble hakket for oransje. Jeg slipper å bekymre meg over hva jeg skal presse den middelaldrende kroppen min, komplett med hengepupper og valker, inn i og jeg slipper å være redd for å snuble i kjolen eller i mine egne bein på den røde løperen. Og siden jeg ikke har råd til fettsuging, så slipper jeg å tenke på at jeg sikkert veier 10 kg mer enn på samme tid i fjor (og jeg var ikke radmager da heller).

Jeg slipper å bekymre meg over hvordan jeg skal dekke til eventuelle urenheter i huden eller bruke masse penger på en make-up artist. Eller blir dette kanskje sponset for de inviterte? Fikk med meg at Kokkejævel og Kjærest løste dette dilemmaet ganske greit med å være med på God morgen Norge. Den dyktige sminkøren der dukker fortsatt stadig vekk opp i hodet mitt, over to år etter at jeg var der selv. Han har rett og slett satt dype sminke-spor i meg. For en magiker altså!

Og det fører meg rett inn på en annen stor utfordring. Den aller største. Introverte Fotokjerring på rød løper, foran media, i en sal full av toppbloggere og kanskje til og med på en scene for å holde takketale. Nei, vet du hva!?! Det hadde nesten vært verdt å nominere meg bare for å se hvordan jeg hadde taklet det. Eller om du er av den ondsinnede typen, for å se meg skjelve som et aspeløv, gå på spaghetti-bein og falle om på scenen. Det hadde uten tvil blitt årets snakkis. Og jeg hadde måttet grave meg ned for resten av livet. Det hadde ikke funket!

Og jammen var det flaks at mannen slapp å ta seg fri fra jobb i dag. For jeg kunne aldri ha dratt en sånn plass uten ham. Jeg har allerede takket nei til en premiere med påfølgende fest fordi han måtte jobbe (jeg vet, hvor dum er det egentlig mulig å bli). Vixen hadde vært enda mer utenkelig uten klippen ved min side. Han er jo the Yin to my Yang. Min (innimellom) bedre halvdel. The Extrovert to my Introvert. Isbryteren. Han kunne i alle fall fått meg til å si noen “ja” og “ha” i samtale med bordpartnerne. Og eventuelt holdt takketalen for meg. Og bært meg hjem etter at den introverte hadde fått i seg hakket for mye champagne i håp om å bli bittelitt mer sosial.

Det ser kanskje ut som om jeg bæsjer, men dette er meg som ler hysterisk og oppgitt over meg selv.

Det er nok like greit å sitte hjemme med barna, taco, Mesternes mester og Idol i kveld. Det er her jeg hører hjemme. Trygt plassert i sofaen. Og selv om det kanskje virker sånn, så er jeg ikke så interessert i det Vixen-sirkuset (og der sikret jeg meg nok akkurat å unngå invitasjoner i fremtiden også). Det er selvfølgelig vanskelig å unngå «tigging» om nominasjoner og stemmer om man følger litt med i bloggverden. Jeg er nok ikke den mest ivrige bloggleseren lenger, men jeg har enkelte jeg følger sporadisk. Noen er nominert, noen ikke. Og noen fortjener det kanskje mer enn andre. Ikke stemmer jeg på de nominerte heller, så jeg har kanskje ikke så mye jeg skulle sagt. Men om jeg skulle ha stemt, så vet jeg hvem som hadde fått min stemme. Nå er det dessverre for sent, og om det var mangelen på min stemme som ikke fikk henne helt opp til finalen som Folkets favoritt, så beklager jeg så inderlig. For den som virkelig hadde fortjent seieren i denne kategorien, er etter min mening Mamma på hjul. Hun er sannsynligvis den jeg har lest mest av de siste månedene, og den som rører meg aller dypest. Her et det ingen glamour eller rosablogging, bare herlig men brutalt ærlig om livet til en småbarnsmor som er rammet av ALS. At hun får oppleve Vixen, selv om hun ikke nådde helt til topps, er egentlig den største seieren av alle i kveld. Og uendelig mye riktigere enn at denne introverte kjerringa skulle ha vært på samme plass.

Sånn avslutningsvis, for dem som kanskje er litt bekymret etter gårsdagens innlegg; det går likar no! Jeg kom meg opp til slutt, fikk vasket både kroppen og huset, jobbet litt, kom meg ut i verden og fikk kjøpt nye gardiner og lampe til jentungen og klistret på meg et slags smil i ansiktet før jeg gikk på foreldremøte og lærte om ungdom og alkohol. Jeg endte definitivt dagen i en mye bedre versjon enn jeg startet den..

Dette blir egentlig en oppfølger til gårsdagens innlegg. Et tydelig bevis på hvorfor jeg ikke føler meg sterk. Sånne dager som i dag har ingenting med styrke å gjøre. Tvert imot føler jeg meg fryktelig svak og mislykket.

For noen dager er bare det å komme seg ut av senga tungt og vanskelig. Nesten umulig. Kroppen er tung som bly og hjertet verker. Ja, kroppen verker egentlig også, uten at det er noe fysisk som skal tilsi det. Alt stritter liksom imot. Kroppen vil rett og slett ikke være med på dagen. Ikke hodet heller. Det er ikke sånn at jeg ligger og gråter eller sørger. Ikke sover jeg heller. Kroppen er bare tom. Det kan ta mange timer før jeg klarer å tvinge meg opp. Døm meg gjerne og kall meg lat, men jeg tror ikke det er latskap det handler om når bare tanken på å ta en dusj eller å kle på seg og forflytte seg til sofaen er uoverkommelig.

Sånne dager er så dritt. Når du vet du burde stå opp. Jobbe. Vaske hus (i alle fall på vasketorsdag). Gjøre nytte for deg. Men alt du klarer å gjøre er å ligge der og psyke deg opp til det som absolutt må gjøres. Noe som i dag er foreldremøte for trinnet til eldstemann. Foreldrepliktene har jeg virkelig ikke lyst til å sluntre unna.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Det er i det minste godt å vite at jeg styrer arbeidstider og arbeidsmengde selv. At jeg vet at jeg kan ta igjen det meste som forsvinner disse timene hvor kroppen ikke vil lystre. At jeg ikke må ringe til en sjef og si at jeg ikke kommer i dag eller ende opp med en sykemelding (en sånn en kunne fort blitt langvarig etter de siste månedene). Men jeg føler meg like mislykket uansett. Hater meg selv like mye fordi jeg ikke orker å gjøre det jeg burde. Det er da slett ikke så vanskelig. Jeg skal ikke ut og løpe maraton eller utføre avansert hjernekirurgi. Men så klarer jeg ikke likevel. Samtidig vet jeg at jeg føler meg så mye bedre når jeg får gjort det som henger over hodet mitt. Når jeg har jobbet ferdig og huset er rent. Når alle plikter er unnagjort og jeg virkelig kan unne meg selv å slappe av litt. Når jeg fortjener det.

Den stygge sannheten. Ikke så mye styrke i dette, bare svakhet og selvbebreidelse.

Bare en liten stund til, så kanskje jeg klarer å komme meg opp og fullføre både vasketorsdag og jobbing. I alle fall foreldremøtet. Vasketorsdag kan alltids omgjøres til vaskefredag.

Med mye sykdom i huset, spesielt på minsten, har jeg nok vært litt ekstra på tuppa i det siste. Kjent litt ekstra på angsten over å miste flere av mine kjæreste. Synes liksom det er nok nå.

Angst for å miste mennesker som står oss nær er nok en av de aller vanligste fryktene vil jeg tro. Jeg vet i alle fall at jeg alltid har kjent på det. Men ikke så sterkt som de siste årene, etter å gjentatte ganger ha mistet barn i magen. Det siste året, etter å ha mistet pappa og Megan, har det nok toppet seg enda mer. En ganske normal frykt blir i enkelte situasjoner nesten lammende. Som da minsten havnet på sykehuset for en uke siden. Eller om jeg hører sirener og ikke får kontakt med barna på telefonen (hørte jeg et «søk hjelp»?).

Eller som i går, da mannen ikke ringte som han pleier på den tiden han normalt går fra jobb. Tiden gikk, og jeg begynte å bli engstelig. Vi har en sånn fiffig app for bilen vår hvor man faktisk kan se hvor den befinner seg, og jeg sjekket flere ganger om den hadde forlatt arbeidsplassen hans. Men nei. Det var jo rart. 10 minutter over tiden han pleier å være på vei hjem. 15 minutter. Ikke et pip og ingen bevegelse i bilen. Joda, det mest logiske å tenke her er jo at han bare måtte være på jobb litt lenger. Selvfølgelig. Men det er her hjernen min går inn i katastrofemodus. Hva har skjedd? Han sendte en melding om en vond tann for noen timer siden. Var det starten på noe mer alvorlig? Har han blitt syk? Skadet? Hvorfor har ingen kontaktet meg? Ringer ikke noen fra jobben hans om noe skjer med ham? Jeg surret litt rundt meg selv, ryddet litt rundt omkring for å prøve å dytte bort tankene. Da det begynte det å nærme seg en halv time siden han skulle ha vært på vei hjem, begynte jeg å vente på at politi og prest skulle dukke opp på døren. Hjertet var langt oppe i halsen min mens jeg ryddet på kjøkkenet samtidig som jeg kastet flyktige blikk ut av vinduet. Kommer de nå? Vær så snill, jeg orker ikke å åpne døra! Jeg vil ikke vite! Hvordan skal jeg klare dette?

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Du lurer på hvorfor jeg ikke bare ringte eller sendte en melding? Ja, si det. Jeg vil kanskje ikke virke for hysterisk heller. For fornuften sier jo selvfølgelig at det er normalt å være litt forsinket, selv om det er mot normalen for ham. Og jeg vil ikke være den masete kona, jeg «nægger» nok ellers. Etter 35 minutter krøp jeg likevel til korset og sendte skjelvende en melding som jeg var livredd for å ikke få svar på. «Jentungen (ja, jeg brukte selvfølgelig navnet hennes) skal være på trening om to timer». Ikke et; «Går det bra, jeg er litt (understatement of the year) bekymret for deg, kommer du hjem snart?». Neida, bare en dum og upersonlig melding med informasjon han strengt tatt ikke trengte. Men det tok i alle fall ikke lang tid før tre prikker som signaliserte at et svar ble skrevet og etterhvert et «Er på vei» dukket opp. I det samme øyeblikket datt hjertet fra halsen og ned i brystet igjen, pulsen sank og jeg avblåste det forventede besøket av politi og prest. Samtidig kom følelsen av å være helt oppgitt over seg selv. Hvor dum går det egentlig an å bli? Det er faktisk ganske flaut. Men man kan i alle fall ikke si at jeg ikke bryr meg!
I dag håper jeg at mannen går fra jobb til vanlig tid OG ringer meg som han pleier. Hjertet mitt tåler ikke en sånn angstrunde til akkurat nå.

Om du har Instagram så har sannsynligvis fått med deg den nye farsotten, #DollyPartonChallenge. En relativt irriterende trend som visstnok oppsto etter at Dolly Parton la ut denne memen.

Greit nok det, problemet her er kanskje ikke Dolly Parton, men alle de andre kjendisene og etterhvert også andre helt vanlige, dødelige mennesker som på død og liv skal kopiere og lage sine egne memes. Nå kan jeg ikke åpne Instagram uten å få en hel rekke med sånne irriterende bilder av både mennesker, dyr og mat. Ja, mange restaurantkjeder har faktisk hengt seg på og poster bilder av diverse retter i forskjellige settinger. What the…???

Jeg er virkelig møkk lei av alle sånne farsotter og utfordringer. Det er ikke nødvendigvis så morsomt, og det blir fort litt for mye. Denne er i tillegg tidkrevende, fordi du enten må bla nøye gjennom bildearkivet ditt eller rett og slett ta en liten photoshoot. Sånt er jo litt slitsomt. Så Dolly, du har laget mye bra musikk og sånt, men hold deg til det. Ikke flere memes, vær så snill!

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Sånn, kan vi gi oss nå?

Thanks, but no thanks altså, Dolly!

Og takk for at du fikk meg til å kaste bort en hel time av livet mitt på å undersøke denne farsotten, gå gjennom alt for mange irriterende og intetsigende memes og til og med lage min egen. Var kanskje det du ville oppnå?

Etter noen smålate dager med sykt barn hjemme, var det i dag tid for å stå opp ekstra tidlig og sende alle tre til skolen igjen. Det er noe med det, når man først har noen late morgener, så blir man fort vant til det. Og når natten i tillegg har bydd på dårlig søvn, da blir det selvfølgelig enda tyngre å komme seg opp og igang. Men etterhvert forsvant tre nesten like trøtte ut dørene, og roen senket seg her hjemme. Jeg kjente det i hele meg. Stillheten, den gode fredagsfølelsen og tanken på at det lå en helt ubrukt dag foran meg. Aller først så jeg frem til en lang og deilig dusj. Jeg glemte bare en ting – at eldstemann også hadde dusjet denne morgenen. Han sto visst ganske lenge under de varme strålene også. Litt for lenge. Jeg skjønte det sånn ca. da jeg dynket håret i balsam. Her var det ikke mye varmt vann igjen. Og det var ikke mye deilig ro igjen inni meg da sto under det nå ubarmhjertige regndusj-hodet og skylte ut balsamen med iskaldt vann. Har ikke så veldig kort hår heller, så det er ikke gjort i en fei..

Fotokjerring bjuder på etter en litt for frisk start på dagen. Beklager til deg som satte kaffen i halsen nå. Og ja, enhver blogger med respekt for seg selv har alltid mobilen og fremfor alt kameraet tilgjengelig, i enhver situasjon (enhver blogger med respekt for seg selv får derimot ikke med First Price shampooen i bakgrunnen).

Man skal liksom ikke komme ut av dusjen og være kald gjennom marg og bein. Stas med hakket for liten varmtvannsbereder og tenåringer i huset. Kuldesjokket ble så stort at alle vitale organer krympet seg, eggstokkene krøp godt opp i magen og blodkarene i øynene sprengte. I alle fall et av dem.

Takk skal du ha, kjære sønn! Regner med at du ikke forventer noe ekstraservice av meg med det første..?!?

Så i dag møter jeg verden lett hutrende og med et blodsprengt øye, mens jeg lurer på om mannen har rett når han sier at man går ned i vekt når man fryser. Det vil i så fall være lovende for sommerkroppen. Om ikke annet så er jeg i alle fall våken nå, i aller høyeste grad!

TGIF og sånn! Tror jeg fyrer i peisen jeg..

God fredag da, dere!

Det finnes bare et ord som kan beskrive denne uken: kaotisk.

Den startet sånn, og det har på en måte satt standard for resten. På mandag satte vi nemlig i gang med del to av prosjekt nye garderobeskap på barnerom. Minstens rom ble satt i stand for noen måneder siden, ungdomsrommene har bare ventet på tiltakslyst og rydding. Nå var det altså på tide å sette i gang på jenterommet, og bildet over viser resultatet av tømming av gammelt skap og kommode. I tillegg gikk tre sekker til Fretex. Snakk om overflod! Til vårt og hennes forsvar: mesteparten er arvet.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

I løpet av kvelden hadde jentungen gjort om lillebrors rom til walk-in-closet.

Eller var det kanskje all over the floor-closet?

Flaks at minstemann foretrekker stua fremfor rommet sitt. Og enda mer flaks (ja, dette er ironi) at minsten ble syk og tilbragte hele tirsdagen på legevakt og sykehus. Kjipt å miste en hel dag når man bare vil bli ferdig og få orden på kaoset. Jeg blir nemlig sånn passe stresset av det. Er liksom nok kaos i topplokket mitt, da vil jeg helst ha litt orden rundt meg i det minste. Man kan trygt si at jeg har forbannet og angret dette prosjektet vårt x antall ganger hver dag siden mandag.

Heldigvis, og aller viktigst, minstemann er bedre. Han fikk seg en ambulansetur og ble sjekket opp, ned og i mente. Katestrofetankene mine var heldigvis ubegrunnet denne gangen også. Hva som egentlig feilte ham fant de ikke ut, men alvorlig er det i alle fall ikke. Og mor er takknemlig både for det og for at legevakt og sykehus tok oss på alvor og tok så godt vare på det mest dyrebare.

Nå er han hjemme, litt redusert men absolutt på bedringens vei. Og skap-prosjektet kunne gjenopptas. I går kveld øynet jeg en ende på kaoset.

Og i dag, mens jeg fordypet meg i vasketorsdag (“ordnung muss sein” der man kan få det, hovedsaklig i første etasje akkurat nå), tryllet mannen på plass skapdørene.

Nå gjenstår det bare å få ryddet vekk og på plass alt som står i gangen, og ikke minst alle klærne på minstens rom, så kan jeg kanskje få bittelitt ro i hodet igjen. Før vi gyver løs på eldstemanns rom. Jeg gleder meg..

2020 har startet litt trått. Men i går følte jeg endelig at jeg var inne på rett spor igjen. Jeg tøffet frem gjennom dagen med sykt barn hjemme og en litt ekstra grundig husvask. Jeg kjente at kroppen var glad for at jeg har holdt meg unna det store sukkerinntaket de siste dagene, og at hodet begynte å gjøre seg ferdig med jula (som noe motvillig er pakket bort) og se fremover. Jeg gikk fra å være sånn passe sløv til å bli en effektiv slankegudinne. Eller en superkvinne om du vil. Og da søtsuget meldte seg utpå kvelden, tok jeg heller noen tynne knekkebrød enn en stor sjokolade. Nå hjalp ikke disse knekkebrødene noe særlig på det akutte søtsuget, så jeg avsluttet det hele med et eple. Det skulle jeg ikke ha gjort. For der jeg noen minutter tidligere hadde nevnt til mannen at jeg følte meg litt mindre oppblåst i ansiktet, este det plutselig opp som en ballong.

Samtidig ble halsen tørr og tett, og det ble vanskelig å svelge. Øynene begynte å klø, og det ble ikke bedre da jeg gned i dem etter å ha holdt eplet i hendene. Er det mulig å være så dum da?

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Jeg har vært borti dette en gang før, med en fersken i USA. Men denne gangen var reaksjonen enda sterkere. Jeg har jo selvfølgelig også spist eple mange ganger før uten å reagere på det. Nå var altså planen å bruke akkurat epler til å dempe søtsug i en litt bedre og sunnere livsstil. Takk skal du ha, der røyk den! Jeg tør jo ikke å ta i et eple etter denne opplevelsen.

Det verste ga seg heldigvis med inntak av allergimedisin som vi hadde liggende. Jeg ser heldigvis ikke (fullt så mye) ut som et monster lenger, men sliter mer med trøtthet, kvalme og svimmelhet etter å ha inntatt litt for mange små, rosa piller. Øynene derimot, er fortsatt ikke helt gode. Det ene er litt ekstra hovent og har en mistenkelig kul under seg. Det ser nesten ut som om jeg har vært på fylla og samtidig blitt banket opp. Moro det når man skal være med å stelle istand til nyttårsfest for bygdas syvendeklassinger. Som om ikke jentungen var flau nok over moren sin fra før, si.. Jeg har prøvd å kamuflere det så godt jeg kan, men jeg er dessverre ingen tryllekunstner. Så til dere som måtte treffe meg i dag; det er ingen grunn til bekymring eller i verste fall bekymringsmeldinger til høyere instanser. Jeg har bare spist et eple!

Neste gang tar jeg kanskje en sjokolade isteden..

Hverdagen er på en måte over oss etter jule- og nyttårsfeiring, men likevel ikke helt. Barna har fortsatt fri fra skolen, så da ser jeg mitt snitt til å dra ut jula litt til. For selv om vi har hatt jul i stua siden starten av desember, og selv om jeg ser blogginnlegg etter blogginnlegg om hvor deilig det er å kaste ut jula, så er jeg på ingen måte verken lei eller klar. For syns skyld har jeg fjernet noen få nisser, men mesteparten av pynten står fortsatt fremme. For jeg koser meg virkelig med det. Jeg elsker å komme ned i stua om morgenen og møtes av et juletre som lyser i mørket. Lysene i vinduene gir meg en god følelse. Hadde det vært sosialt akseptabelt hadde jeg virkelig beholdt jula i stua frem til påske.

I gamle dager var det jo jul frem til 13. eller 20. dag, og heldigvis er vi ikke helt der enda. Innen den tid er jeg kanskje klar..

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Torsdag. Ofte kalt vasketorsdag her i huset. I dag også julevask-torsdag. Eller julekattevask-torsdag. For om noen ganske få dager er faktisk julen her. Og joda, kanskje burde jeg ha droppet vasketorsdag og tatt en litt større runde med husvask enda litt nærmere julaften. Men så er det sånn at i morgen har vi bursdagsbarn i huset. Og selv om det ikke blir noe stor feiring på selve dagen, er det jo hyggelig at det er rent, eller i alle fall lukter rent i huset, på dagen til minstemann. Og jeg har heller ikke lyst til å bruke dagen hans, som også er en av få fridager mannen har hatt i det siste, til å vaske hus. Ikke lørdagen heller, det var det der med fridag for mannen igjen. Og søndag kommer mamma på julebesøk, og etter det har jeg i alle fall ikke lyst til å bruke tid og energi på å vaske hus. Så da blir det i dag. Så kan de aller siste førjulsdagene brukes på å få de siste julegavene i hus og forhåpentligvis litt førjulskos.

Jeg merker at jeg stresser litt mindre i år. Mulig at mannen ville sagt seg uenig, men jeg kjenner det selv. Alt er ikke på stell. Jeg har fortsatt ikke bakt syv slag, og kommer ikke til å gjøre det heller. Vi har uansett mer enn nok småkaker etter datterens fotball-dugnad. Kakesalg er ikke så dumt. Bare et fåtall av pepperkakene våre er dekorert. Vi har glasuren, så vi burde kanskje gjøre det. Vi får se.

Også var det denne husvasken da. Kattevasken. Jeg vet at mange vasker veldig grundig til jul. Tak, vegger, skap, skuffer og vinduer. Enhver krik og krok. Jeg har aldri vært så grundig, selv om jeg ofte har følt at jeg burde. Men litt grundigere enn den ukentlige vasken har jeg pleid å være. Og glass-skapene har alltid fått en runde. For å være skap med dører som stort sett alltid er lukket samler det seg nemlig et ganske greit lag med støv der inne. I år orker jeg ikke. Jeg gidder ikke! Dra ut alt av disse skapene for å vaske hyllene, nei takk! Hvis noen vil dømme meg for de fine, runde merkene som dukker opp i glasshyllene om jeg tar noe ut derfra, så får de bare gjøre det. For i år driter jeg i det.

Jeg lar det være litt rot og kaos, vi bor jo faktisk her. Det kan uansett ikke se ubebodd ut med to voksne og tre barn under taket. Vi bor tross alt ikke i et utstillingshjem. Jeg er fornøyd med at det er litt sånn mellomrent. Det går bra. Alt trenger ikke skinne. Så lenge jeg og vi trives, så er det greit. Ingen av oss har støvallergi eller tar på noen måte skade av at det ikke er gullende rent i hver krik og krok. Og julen kommer uansett. Den hopper ikke over huset vårt fordi det ikke er bra nok. Så jeg tar kattevasken før jeg lener meg tilbake og nyter lukten av grønnsåpe, en kopp kaffe og julepynten i stua. Nå er det (nesten) jul!