Jeg liker å pynte litt til Halloween. Ikke fordi jeg nødvendigvis er så glad i denne dagen, men det er noe stemningsfylt over utskjærte gresskar med tente lys og litt kreativ, småskummel dekorasjon. Likevel blir det dårlig med sånt her i år. Litt har jeg funnet frem, men noen store saker hadde vært bortkastet. For ingen av barna er uansett hjemme på Halloween i år. Gutta drar hver til sitt for å tigge godteri, mens fotballjenta vår hopper over hele godteri-racet og befinner seg på soneuttaksøkt til Landslagsskolen i kveld (fotball er tross alt viktigere enn godteri). Og der er vi også. Uansett utfall står vi på sidelinjen og heier inni oss. Ikke fordi vi er så veldig forknytte, men fordi det rett og slett ikke er lov å engasjere seg. Ingen heiing. Ingen jubling for mål. Bare stillhet fra dem som ser på. Uansett utfall er hun mer enn bra nok i våre øyne. Og uansett utfall blir det altså dårlig med søtsaker på små skumlinger som måtte ringe på vår dør i år.
Litt høst/Halloweenpynt kan de i alle fall hvile øynene på. Visste dere forresten at det hvite gresskaret i mange kretser symboliserer de små barna som ikke er her, de som aldri får feire Halloween?
Sånn i det store og det hele er det like greit at Halloween ikke blir markert så veldig hos oss i år. For gresskar-kostymet som våre tre alle brukte på sin første Halloween, det som nok en gang skulle ha dekket en bitteliten kropp i år, ligger isteden i en eske på loftet. På dager som denne så merkes det ekstra godt, det som ikke er. Det som aldri blir. Jeg kan nesten se det for meg, så søt hun hadde vært. Vårt lille gresskar. Og for å unngå for mange triste følelser, er det helt greit å hoppe over Halloween og heller stå ved en fotballbane og fryse i år. Så slipper jeg samtidig å irritere meg over nøye organisert godterijakt og spesielle ønsker.
