Det dukker stadig lyse ideer opp i rotehodet mitt. Noen bedre enn andre. Den aller nyeste dukket opp rundt forrige helg en gang, noe som førte til en søndagstur til Plantasjen og innkjøp av diverse utstyr for fuglemating. For uten trær i hagen, måtte det jo først og fremst et stativ til. Så måtte man ha en passende fuglemater. Noen kilo med fòr ble også med hjem. Fotokjerring var klar for å bli ornitolog!

Bilde fra clevescene.com

Stativet og maten kom selvfølgelig umiddelbart på plass i hagen. Så var det bare å vente.

Og vente.

Og vente..

Jeg som hadde sett for meg at all verdens fugler skulle komme strømmende til, satt slukøret gjennom både søndag, mandag og tirsdag. Disse dumme fuglene skjønte visst ikke at det hadde kommet en fantastisk, ny matkilde i nabolaget. Muligens mangler de både luktesans og syn. Ikke vet jeg. Til hagen vår kom de i alle fall ikke.

Men på onsdag skjedde det endelig noe! En liten kjøttmeis kom flygende og plasserte seg først i ripsbusken vår, før den hoppet videre til hekken. Jeg satt i sofaen og holdt pusten mens jeg prøvde så godt jeg kunne å sende den noen beskjeder via telepati. “Se hitover! Se på den deilige maten! Komme da pip pippen!” Men neida, den forsvant videre oppover i nabolaget, uten så mye som å snuse på godsakene i stativet vårt. Skuffelsen var til å ta og føle på. Jeg har åpenbart ikke noe godt lag med fugler.

Men plutselig var den tilbake! Litt usikker, men nå tok den sikte på fuglemateren hvor den forsynte seg med noen deilige nøtter før den fløy videre.

Så var det bare å sette sin lit til jungeltelegrafen. Og joda, den fungerte den. Etterhvert kom det flere søte, små gulbrystede kjøttmeis på besøk i hagen vår. Jeg satt musestille og holdt pusten hver eneste gang de dukket opp, livredd for å skremme dem bort. Det var så moro å sitte der og betrakte disse små, flygende skapningene fra innsiden.

Nå som de har oppdaget matfatet, kommer de stadig innom. Og “matmor” har utvidet mattilbudet betraktelig. Nå henger det diverse herligheter fra alle krokene på stativet.

Her er det bare for småfuglene å komme og forsyne seg. Spise seg mette – ha fest! Jeg skal kose meg med å se på disse nydelige skapningene hele vinteren. Og selv om kjøttmeis er søte nok, håper jeg inderlig at det etterhvert vil komme en dompap eller to innom også!

Fotokjerring – nå også ornitolog/fuglemamma (eventuelt sprø og skummel fugledame à la Hjemme alene 2)