Jeg hadde så store planer for desember og førjulstiden. Jeg skulle riste av meg året som ligger bak meg og finne igjen den barnslige julegleden. Det skulle være kos og gode følelser. Men jeg burde ha skjønt det, at julestemning ikke kan påtvinges. Og jeg visste det nok også, innerst inne. Men jeg hadde et håp. Et håp om å dytte vekk det vonde og såre, selv om alle vet at julen faktisk forsterker sånne følelser. Jeg feilet.

Desember har på ingen måte vært sånn som jeg håpte så langt. Joda, huset er julepyntet. Juletreet står og skinner. Julekaker er bakt og kakebokser er fylt til randen. Vi har hatt julefrokoster og juleavslutninger. Men selv ikke da førsteklassingen sto og sang “En stjerne skinner i natt” en tidlig fredagsmorgen kom følelsene jeg ventet på. Når selv ikke det øyeblikket og den sangen som betyr så mye traff som den skulle, da ga jeg litt opp. Den sangen som traff meg så midt i hjertet da eldstemann sang den på julefrokost i andre klasse, og jeg sto med stor mage og kjente at denne teksten kunne like gjerne handle om vår lange reise mot minstemann. I de få dagene som fulgte før han plutselig meldte sin litt tidlige ankomst, sang jeg den sangen til magen hver dag. Og gjennom førjulsdagene på nyfødtintensiven og juledagene med en nyfødt her hjemme, var teksten enda mer riktig. Det ble på en måte minsten sin sang. Og nå sto han selv og sang den. Og inni meg skjedde – ingenting!

Ingen julesang, julepynt, julelys eller julesnø kan gi meg julestemningen jeg ønsker. Nå har det strengt tatt vært lite av sistnevnte, desember har i stor grad vært like grå som jeg ofte føler meg på innsiden. Og det står altså ikke på forsøkene her hjemme. Hver dag prøver jeg å skape litt julekos og førjulsmagi, både for familien og for meg selv. Jeg tror i det minste barna setter pris på det. De liker pynten. De liker bakingen og minsten elsker påfunnene til rampenissene. Men jeg selv føler meg litt tom. Litt alene. Ensom. Noe mangler.

Men jeg fortsetter å prøve. Det er fortsatt noen dager igjen til jul. Noen dager igjen til å finne den riktige stemningen på. Kanskje kommer den når jeg omsider blir ferdig med alle julegavene som står igjen. De som skulle være unnagjort før desember. Kanskje finner jeg den på et julemarked? Eller i et snøfnugg? Kanskje dukker den opp på bursdagen til minsten, selv om den dagen strengt tatt handler om ham og ikke jul. Barnebursdag er i alle fall allerede unnagjort, så ingenting å stresse for der. Jeg håper dagen hans blir ro og kos. Det er tross alt en av de aller viktigste dagene i året.

Jeg gir ikke opp helt enda. Julestemningen kan fortsatt komme. Kanskje allerede med lukten av pinnekjøtt fra kjøkkenet i ettermiddag blandet med lukten av blomstrende svibler på stua. Jeg håper fortsatt. Og det står som sagt så absolutt ikke på forsøkene..