Vi skriver 1. mars. Det er vår! Og mannen har måkt snø for første gang i år, før vi hutret oss gjennom jentungens fotballkamp. Jeg liker det ikke! (Snøen og kulden altså, å se jentungen spille fotball elsker jeg.) Og i dag er det lov å klage litt også, siden årets bonusdag er over.
Den ble forresten brukt ganske godt, med en spontan, kjapp og effektiv handletur til Sverige. Om det var så lurt i disse virus-tider er jeg litt usikker på. Et kjøpesenter fullt av potensielle smittekilder.. Hjelpes! Vi lever farlig!
Neida, jeg er som nevnt i går ikke så veldig bekymret – enda. Men etter å ha rotet litt i vesken min fant jeg en flaske antibac som alle hender fikk en grundig runde med før vi kjørte hjemover. Heretter henger den på vesken min sånn for sikkerhets skyld.
Greit å ta noen forhåndsregler selv om man ikke er hysterisk, og her er grundig håndvask kanskje blant det viktigste.
Likevel, håndvask og antibac til tross, jeg fikk med meg et lite snev av Corona hjem fra Sverige. Dog ikke den smittsomme og ubehagelige sorten.
Det er så dårlig humor, men jeg klarte bare ikke å motstå fristelsen lenger..
Og med denne “cravingen” tilfredsstilt, er jeg herved klar for en ny uke, med eller uten Corona av den ene eller andre sorten.
Nest etter fredag er kanskje lørdag min favorittdag. I alle fall de lørdagene mannen har fri. Sånne som i dag. Et raskt blikk på kalenderen viser også at denne lørdagen er litt spesiell. 29. februar. Den datoen ser man jo ikke så ofte. Skuddår. Jeg føler nesten at vi har fått en bonusdag. Litt sånn som når det er 3 for 2-tilbud på butikken. Og jeg kjenner at jeg får lyst til å ta litt ekstra vare på denne dagen.
Selvfølgelig kunne jeg brukt den til å ergre meg over snøen som har kommet i løpet av natta. Nesten ikke snø hele vinteren, og så kommer den akkurat når våren skal starte!?! Nei, dette synes jeg ikke noe om. Men akkurat i dag skal jeg bite det i meg. Jeg skal heller klage dobbelt opp når jeg står kald og våt for å se datteren spille fotballkamp i morgen – om den ikke blir avlyst på grunn av snø da. Vi er jo ikke vant til sånt lenger!
Jeg kunne også brukt dagen til å bekymre meg over Corona-viruset. Men akkurat det er jeg foreløpig særs lite bekymret for. Min største frykt der er muligheten for å måtte hamstre mat og ellers om det vil påvirke hverdagslivet i noen grad. Ikke noe hysteri her altså. Det eneste dette virus-utbruddet gjør med meg foreløpig er at jeg stadig vekk craver en kald Corona med lime. Kveldens lørdagskos kanskje?
Jeg kunne brukt denne bonusdagen til å gjøre det mange andre, og da spesielt damer, gjør i dag; nemlig å fri. Men forlovet ble jeg for snart 15 år siden, og etter det har jeg giftet meg med samme mann ikke bare én, men to ganger. Så et frieri er relativt unødvendig her.
Nei, jeg vet rett og slett ikke helt hva jeg skal gjøre med denne ekstra dagen foreløpig. Annet enn å kjøpe dopapir da. For å tørke seg i rumpa må man gjøre også på skuddårsdager. Uansett hva dagen måtte bringe utenom dopapirkjøp, så skal jeg i alle fall prøve å gjøre den til en positiv en. En fin en. For sånne bonusdager som kommer bare hvert fjerde år, de kan ikke kastes bort!
Og med det ønsker jeg dere som måtte lese dette en strålende lørdag og skuddårsdag. Lag dere en ekstra fin en!
Jeg vet ikke helt hva som skjedde med denne uken. Det var mandag og skolestart etter vinterferien, og plutselig er det fredag. Knips og vips liksom. Litt skummelt når tiden går så fort, men litt deilig også. For selv om uken har gått fort, så har den likevel vært litt tung og preget av slitsomme tanker og avgjørelser. Men fredag er ofte en fin dag. Gjerne den beste dagen i uken. Den siste hverdagen før helg. Det er ofte litt lettere å stå opp. Litt lettere å vekke barna og sende dem avgårde til skolen. Jeg er ofte litt lettere til sinns. Og i dag er en sånn fredag. Tankene har roet seg litt. Jeg har kommet i gang med dagen på en fin måte. Huset er stille. Det er fortsatt relativt rent etter vasketorsdag og jeg har fyrt opp i peisen. Enter hvilepuls. En fredag uten store planer ligger foran meg. I dag skal jeg ta litt vare på meg selv. Jobbe litt. Skrive litt. Kanskje lese litt. Og kjenne litt på roen. Den som har manglet de siste dagene. Sånne øyeblikk må tas vare på. Sånne dager må nytes. Denne fredagen skal bli fin!
I dag kom den triste nyheten om at hele Norges Jahn Teigen har gått bort. Jeg er nok ikke den eneste som skriver om akkurat dette temaet i dag, for det er mange av oss som har et eller annet forhold til musikken hans.
Mitt tidligste minne knyttes nok til en kassett jeg hadde (for dere som ikke vet hva det er, det var forgjengeren til CD som fantes før man begynte å streame alt), Mentalkrem. Jeg husker fortsatt det rosa omslaget, og om jeg hadde hørt på sangene i dag, hadde jeg nok husket noen av dem også. Det fantes en historie bak hvorfor jeg hadde denne kassetten, men dessverre husker jeg den ikke lenger. Onkelen min kan derimot helt sikkert fortelle historien i detalj. Jeg husker også godt at jeg som barn syntes at Jahn Teigen lignet på pappa, de var liksom litt samme type, tynne og hengslete. Og ved festlige anledninger gikk ikke pappa av veien for å etterligne Jahn Teigens splitthopp. Jeg kan fortsatt se det for meg.
Bilde fra BT. Om man tar vekk håret så er det som å se pappa.
Likevel finnes det et minne, eller kanskje en person, som gjør noen av sangene hans ekstra spesielle for meg. Det er ikke “Bli bra igjen” eller “Optimist” som rullet og gikk i enhver radiosending med lytterhilsener den gangen jeg jobbet i lokalradioen. Men det er likevel knyttet til denne radiostasjonen, og en sang som ble spilt kun for meg på bursdagen min i 1993. Og han som hadde valgt ut denne sangen til meg på dagen min, var også knyttet til tiden min på denne radiostasjonen. For det var der jeg møtte min aller første, virkelige kjærlighet. Jeg var ung, bare 16 år. Han var 24. Og verdens beste, snilleste og fineste fyr med sitt lange, lyse rockehår. Gjennom våren vokste forholdet vårt fra vennskap til å bli den første kjærligheten for begge. Det var både fint og turbulent på samme tid, og da høsten kom tok eventyrlysten i meg overhånd. Og jeg såret ham, var frem og tilbake gang på gang, mens han ventet trofast på at jeg skulle bestemme meg. Og selv om valget mitt endte opp med å såre ham enda mer, sto han fortsatt ved min side. Og noen små uker etter bruddet, til tross for hvor mye jeg hadde såret ham, dukket et kakestykke og tre røde roser opp på døra mi mens tonene til “Det vakreste som fins” strømmet ut av radioen som en hilsen fra ham til meg på 17-årsdagen min.
“Jeg har ofte gått og tenkt på Hva det var jeg gjorde galt Tenkt på alt jeg ikke fikk fortalt Det var så mye jeg ville gi deg Det var så mye jeg skulle ha gjort Men tida gikk så alt for fort Du er det beste som har hendt meg Og det kjæreste jeg har Og ingen kan ta fra oss det vi har For kjærligheten kommer og kjærligheten går Men det vi hadde sammen skal bestå
Om det skulle blåse kaldt Om jeg leter overalt Ingen er så god som du Du er det vakreste som fins Om det skulle blåse kaldt Om jeg aldri fikk fortalt At ingen er så god som du Du er det vakreste som fins for meg”
Han “vant” meg ikke tilbake med denne gesten, selv om det traff meg langt inni hjerterota. Men jeg tror heller ikke nødvendigvis at det var planen hans. Det var bare sånn han var. Veldig opptatt av at jeg skulle vite hva han følte, og hva jeg betydde for ham. Sånn var han den tiden vi var sammen, og sånn var han etterpå. Jeg fikk brev med fine ord som jeg til dags dato har liggende. Dyrebare skatter. Han kunne finne på å banke på vinduet mitt midt på natta, gjerne med røde roser til meg. Alltid tre; for tro, håp og kjærlighet. Vi kunne sitte i timesvis på svabergene der vi for første gang skjønte at vi begge hadde følelser for hverandre og bare snakke. Og da han flyttet vekk for å studere, fløy tellerskrittene. Han ble min beste venn, den jeg snakket aller mest med, den jeg delte alt med. Til tross for at det innimellom gjorde skikkelig vondt for ham, siden mitt valg den gangen falt på en bekjent av ham, var han der og støttet meg. Alltid. At jeg såret ham sånn som jeg gjorde er kanskje min aller største anger i livet. Han fortjente det ikke. For å være ærlig, han var alt for god for meg. Men jeg er så ufattelig takknemlig for tiden vi hadde sammen, både som kjærester og som venner. Jeg håper han visste det, selv om jeg er usikker på om jeg noen gang sa det til ham før det var for sent. Før jeg sto med tre røde roser ved graven hans. Han har vært borte lenge nå. Snart 20 år. Nesten uvirkelig. Men han har satt dype spor. Veldig dype.
“Min første kjærlighet Gjorde mer for meg Enn du noen gang kan forestille deg Min største kjærlighet Ga jeg bort til deg Det fantes bare én av dem i meg”
Og nå er også han som sto bak disse sangene som fikk meg til å kjenne litt ekstra på både takknemlighet og savn etter et av verdens fineste mennesker borte. Det føles litt rart og trist. Og igjen får det meg til å tenke litt ekstra både på den fine sjelen jeg forbinder disse tekstene med, og på pappa som ropte “DÆÆJÅ” og hoppet splitthopp. Fine minner. Litt såre minner. Minner som aldri vil dø. Akkurat som sangene til Jahn Teigen.
“Si meg hva betyr adjø Er det bare trist noe som sårer deg Tro meg vi skal ta adjø Ikke sånn som sist Da jeg gikk fra deg Jeg vil alltid huske deg som en venn Om vi aldri mer sees igjen
Vi har våre minner De vil aldri dø Nå er tiden inne Til å si adjø”
Med en fotballjente i huset har jeg fulgt saken om hvite shortser i Lillesand IL med interesse og en god dose takknemlighet for at klubben jentungen vår spiller for bruker mørke drakter. Men jeg skjønner så absolutt problemstillingen, og er glad for at det nå ordner seg for spillerne i Lillesand. Nå regner jeg med at det er andre lag som kanskje sliter med det samme, siden dette neppe er det eneste laget som spiller i hvitt. Er det sånn, så håper jeg at også disse klubbene kan revurdere.
I dag fikk jeg se litt av problemet med egne øyne da datteren kom hjem fra vinterferie-trening. Ved dette akademiet trener de nemlig i hvitt. Og med det fine været vi har hatt her østpå, så har ikke det vært noe problem. Helt til regnet kom i dag.
Her har hun riktignok rukket å tørke opp litt. Jeg tenker med gru på hvordan dette ser ut når det er kliss vått.
Nå var vi heldigvis advart på forhånd, det var ytterst aktuell informasjon som kom fra akademiet på forhånd.
Da var det relativt praktisk at det fortsatt er vinter (selv om gradestokken ofte vitner om vår) og at det uansett er greit å trene med noe under fotballdrakten. Svart var et greit valg, selv om det synes relativt godt under det hvite. Men det hadde ikke vært like OK i sommertemperaturer. Tenk deg hvor svett og klamt det hadde vært. Og jeg kjenner at det er veldig greit at dette med gjennomsiktig shorts ikke er noe vår datter vanligvis må tenke på. Ingen burde bekymre seg for sånt.
Så jeg roper et rungende JA og HURRA for mørke fotballdrakter. Man slipper problemet med gjennomsiktighet samtidig som skitt og møkk ikke vises like godt som det gjør på hvitt. Helt suverent! Sånt setter alle idrettsmødre pris på..
(For the record; tekst og bilder med tillatelse fra datter.)
Fredagen og Valentinsdagen ble kanskje ikke helt som forventet, selv om jeg ikke forventet mye. Det eneste jeg ville var jo strengt tatt å dra til Elkjøp i tosomhet med mannen før vi tok minsten med på kino. Sånn ble det altså ikke. Jeg satt hjemme med en litt utilpass minstemann hele dagen, mens mannen etter å ha sovet ut fra nattevakt måtte hjelpe eldstemann med å frakte og sette opp utstyr til helgens LAN-treff (muligens ikke riktig navn for det, men jeg er på ingen måte inne i denne dataspill-verdenen). Virkelig romantikk på høyt nivå der altså.
Men hva gjør egentlig det, når jentungen tryller verdens fineste overraskelse ut av sekken sin.
Mer skal altså ikke til. Dette er bedre enn all verdens diamanter, blomster og champagne. Så enkelt, helt gratis og likevel nok til å smelte hjertet mitt totalt. Jeg er ikke helt sikker på om jeg fortjener så fine ord. Faktisk så er jeg helt sikker på at jeg neppe er verdens beste mamma. Men om jentungen likevel synes det, så må jeg ha gjort noe rett. Dette kommer jeg til å leve lenge på. Sannsynligvis henger det innrammet på veggen over sengen min på gamlehjemmet når jeg er 90. Heldige meg!
Og plutselig var det helt greit å sitte hjemme sammen med datter og minstemann mens mannen dro alene til Clas Ohlson (for det var jo ikke Elkjøp han skulle på i det hele tatt). Også var det jo litt ekstra flaks at han måtte gå forbi en blomsterbutikk på veien dit.
Så ble det litt Valentinsdag likevel. Og jeg fikk umiddelbart dårlig samvittighet for at jeg ikke hadde ordnet noe til dem. Men så slo det meg at jeg nesten daglig vasker jentungens svette treningstøy og mannens sure sokker, så da går det kanskje litt opp i opp..
Ååååh, det er Valentine’s Day dere! Vidunderlige dagen! Jeg ble vekket med sjokolade og kaffe på senga og kom ned til en stue full av roser. En av dem hadde til alt overmål en diger diamantring tredd rundt stilken! Vi har barnefri til i morgen, og i kveld skal vi på fancy restaurant og spise nydelig mat før en suite, jordbær og champagne venter. Det skal bli så fint og fantastisk!
Neida! En sånn dag var ikke i planene engang. Dagens romantiske date skulle være en tur ut for å kjøpe en ledning som poden trenger og deretter en tur på kino med minsten for å se Sonic. Kjemperomantisk!
Men så var det den forventede skruballen da. Èn dag tok det før den dukket opp. Ikke overraskende kom den i form av en minstemann som startet dagen med å brekke seg flere ganger. Dermed ble det hjemmedag for både ham og meg. Litt usikker på hvem som er mest lei seg for det. Han som gledet seg til å spise kake på skolen før han skulle se den lille, blå helten sin på kino men isteden ligger småkvalm med bøtta ved siden av seg eller meg som så frem til en alenetur til Elkjøp sammen med mannen for å kjøpe ledning (er man sultefôret på alenetid så tar man det man kan få).
Jaja, vi får ta det igjen med en handletur på Kiwi i morgen..
Ha en nydelig fredag og om dere feirer sånt, Valentine’s Day der ute!
Lukten av nyvasket hus før klokken 10 på formiddagen. En herlig blanding av salmiakk, grønnsåpe og kaffe. Den deilige følelsen i kroppen, litt småsliten, men nydusjet og veldig tilfreds med at ukens absolutte kjedeligste oppgave er unnagjort. Og enda ligger hele dagen foran meg. Kroppen og hodet kan slappe av litt. Ute skinner sola og gir meg en følelse av vår i februar. Det nye året går fort. I morgen står allerede vinterferien for tur. I alle fall for noen her i huset. Jeg jobber litt innimellom hele tiden. Mannen jobber som vanlig, men med skiftarbeid betyr det også litt fri midt i uka. Og jentungen skal bruke hele vinterferien på å spille fotball – selvfølgelig. Men det føles likevel som ferie når barna kan pakke vekk sekkene sine og det ikke er lekser som må gjøres. Og ikke minst, når man slipper å stå opp før sola om morgenen.
Det føles godt akkurat nå. Skikkelig godt. Og det er skummelt, for det er gjerne når jeg senker skuldrene at en skruball kommer fra ingensteds. Du vil kanskje kalle det pessimisme, jeg kaller det realisme. Jeg har lært meg at sånn er det. Så jeg nyter den gode roen så lenge den varer, og holder pusten bittelitt for hva som eventuelt kommer. Og dermed blir lukten av nyvasket hus også litt lukten av frykt. Frykt og velvære på en gang. Om ikke annet, en noe spesiell kombinasjon. Som livet selv egentlig. Jeg er så klar som jeg kan bli for den skruballen som måtte komme, bring it on life (men du må gjerne gi meg en fridag eller to først)!
Den deilige og fredelige søndagen tok en brå slutt da jeg måtte ut og hente ved tidligere i dag. For synet som møtte meg på terrassen var hjerteskjærende for en lett middelaldrende fugle-elsker. Jeg burde kanskje skjønt det allerede i går, da jeg la merke til disse fjærene på verandadøren.
Men jeg tenkte ikke noe videre over det og undersøkte det i alle fall ikke noe nærmere. Det hender stadig vekk at en liten fugl dunker inn i stuevinduene våre i iveren over all maten i hagen vår. De rister alltid bare litt på hodet før de småfortumlet flyr avgårde igjen, kanskje litt småflau over seg selv.
Men stakkaren som lå utenfor verandadøren vår i dag var ikke like heldig.
Jeg kjente umiddelbart på den dårlige samvittigheten. Å nei, dette er min feil! Hadde jeg ikke satt opp fuglemateren med alle godsakene i hagen, hadde denne lille fyren fortsatt flakset lykkelig rundt. Isteden endte den altså sine dager her, mens den bekymrede kona og alle de sultne, små fugleungene sitter hjemme og venter og lurer seg skakke på hvor han er. Jeg har rett og slett drept fuglepappa og ødelagt en hel fuglefamilie. Birdkiller! Homewrecker! Stakkars, vakre, lille vesen. Og fryktelige, slemme monster-meg. Unnskyld. Beklager. Kondolerer.
Jeg akket og ynket meg så eldstemann knakk sammen av latter og minstemann ringte pappa. Han tok det hele veldig praktisk, for der jeg sto og planla begravelse med salmer og det hele, kommer det et tørt og følelsesløst: «Jaja, dere får finne en spade, plukke fuglen opp med den og gå og hive den ned i skråningen». Hva???? Skal jeg bare hive dette arme vesenet ned i en skråning sammen med hageavfall og diverse? Det er jo like ille som å spyle gullfisk ned i do!
Men da jeg fikk tenkt meg litt om, innså jeg at det ikke var så lystbetont med et fuglelik i blomsterbedet heller. Så det ble skråningen. Jeg lot det stå til, la all styrke jeg har i kastearmen og sendte den ut på sin siste, korte reise mens jeg ynket meg stille da den landet med et bittelite dunk et par meter nedi ura. Ingen salmer der altså.
Etterpå har det vært uhyggelig stille i fuglemateren. Ingen festskare av syngende fugler, bare en og annen våghals som kommer innom og titter anklagende på meg før den demonstrativt flyr avgårde med en nøtt. Jeg er ikke fuglenes helt lenger. Nå er jeg sannsynligvis kjent som fuglemorderen. Det går gjetord om meg. Hun som ondskapsfullt dreper fugler og hiver dem ned skråninger og grøfter.
Og jeg er litt redd. Redd for fuglepolitiet. Eller hevnangrep fra oven. En strategisk plassert fuglebæsj eller en hakkende hærskare à la filmen “The Birds”. Heretter går jeg ikke ut uten å se meg over skulderen eller skotte engstelig opp mot himmelen.
Fotokjerring – fra crazy birdlady til homewrecker og birdkiller
Det er noe fint med det når du våkner av at mannen drar på jobb tidlig en søndags morgen. Når du vet at ingen plikter venter og vekkerklokken er av. Når en varm, liten kropp kryper inntil deg og vi kan sove videre sammen, minstemann og jeg. Det er til og med noe fint med å våkne noen timer senere med en fot i ansiktet.
I alle fall i et lite nanosekund. Før lilletåa begynner å pelle deg i nesa..
Det er fint å ligge der og høre huset våkne til liv, i alle fall jentungen. Husets fjortis kunne sikkert ha sovet hele dagen. Ligge der og se lysstrimene fra sola utenfor som slipper inn fra siden av gardinene mens man hører kirkeklokkene kime (ja, vi sov faktisk så lenge). Titte på den lille kroppen som sover fredelig ved min side, kjenne hjertet nesten sprenge av kjærlighet. Se ham sakte våkne, se ham åpne et øye og smile til deg før han kravler godt inn i armkroken din. Ligge sånn lenge og snakke om alt og ingenting. Det er så fint det!
I dag kjenner jeg at det blir en sånn skikkelig lat og deilig søndag. Sola skinner, jeg burde dusje og komme meg ut i den friske lufta. Isteden kler jeg på meg uten å dusje, dropper bh og går ned. Fyrer i peisen og lager meg x antall kaffekopper med puppene dinglende bak t-skjorta etter pappa.
Et dårlig forsøk på å demonstrere bh-løse hengepupper uten å ta av seg t-skjorta. Vurderte å dele hele herligheten for å virkelig få frem den stygge sannheten, men jeg slo det fort fra meg..
Kanskje klarer jeg å samle sammen nok selvdisiplin til litt jobbing i dag også. Kanskje blir det en dusj og litt sminke etterhvert. Eller kanskje blir det en fullstendig begivenhetsløs, småskitten og bh-løs søndag. Det er fint det også!
