Med mye sykdom i huset, spesielt på minsten, har jeg nok vært litt ekstra på tuppa i det siste. Kjent litt ekstra på angsten over å miste flere av mine kjæreste. Synes liksom det er nok nå.
Angst for å miste mennesker som står oss nær er nok en av de aller vanligste fryktene vil jeg tro. Jeg vet i alle fall at jeg alltid har kjent på det. Men ikke så sterkt som de siste årene, etter å gjentatte ganger ha mistet barn i magen. Det siste året, etter å ha mistet pappa og Megan, har det nok toppet seg enda mer. En ganske normal frykt blir i enkelte situasjoner nesten lammende. Som da minsten havnet på sykehuset for en uke siden. Eller om jeg hører sirener og ikke får kontakt med barna på telefonen (hørte jeg et «søk hjelp»?).
Eller som i går, da mannen ikke ringte som han pleier på den tiden han normalt går fra jobb. Tiden gikk, og jeg begynte å bli engstelig. Vi har en sånn fiffig app for bilen vår hvor man faktisk kan se hvor den befinner seg, og jeg sjekket flere ganger om den hadde forlatt arbeidsplassen hans. Men nei. Det var jo rart. 10 minutter over tiden han pleier å være på vei hjem. 15 minutter. Ikke et pip og ingen bevegelse i bilen. Joda, det mest logiske å tenke her er jo at han bare måtte være på jobb litt lenger. Selvfølgelig. Men det er her hjernen min går inn i katastrofemodus. Hva har skjedd? Han sendte en melding om en vond tann for noen timer siden. Var det starten på noe mer alvorlig? Har han blitt syk? Skadet? Hvorfor har ingen kontaktet meg? Ringer ikke noen fra jobben hans om noe skjer med ham? Jeg surret litt rundt meg selv, ryddet litt rundt omkring for å prøve å dytte bort tankene. Da det begynte det å nærme seg en halv time siden han skulle ha vært på vei hjem, begynte jeg å vente på at politi og prest skulle dukke opp på døren. Hjertet var langt oppe i halsen min mens jeg ryddet på kjøkkenet samtidig som jeg kastet flyktige blikk ut av vinduet. Kommer de nå? Vær så snill, jeg orker ikke å åpne døra! Jeg vil ikke vite! Hvordan skal jeg klare dette?
Du lurer på hvorfor jeg ikke bare ringte eller sendte en melding? Ja, si det. Jeg vil kanskje ikke virke for hysterisk heller. For fornuften sier jo selvfølgelig at det er normalt å være litt forsinket, selv om det er mot normalen for ham. Og jeg vil ikke være den masete kona, jeg «nægger» nok ellers. Etter 35 minutter krøp jeg likevel til korset og sendte skjelvende en melding som jeg var livredd for å ikke få svar på. «Jentungen (ja, jeg brukte selvfølgelig navnet hennes) skal være på trening om to timer». Ikke et; «Går det bra, jeg er litt (understatement of the year) bekymret for deg, kommer du hjem snart?». Neida, bare en dum og upersonlig melding med informasjon han strengt tatt ikke trengte. Men det tok i alle fall ikke lang tid før tre prikker som signaliserte at et svar ble skrevet og etterhvert et «Er på vei» dukket opp. I det samme øyeblikket datt hjertet fra halsen og ned i brystet igjen, pulsen sank og jeg avblåste det forventede besøket av politi og prest. Samtidig kom følelsen av å være helt oppgitt over seg selv. Hvor dum går det egentlig an å bli? Det er faktisk ganske flaut. Men man kan i alle fall ikke si at jeg ikke bryr meg!
I dag håper jeg at mannen går fra jobb til vanlig tid OG ringer meg som han pleier. Hjertet mitt tåler ikke en sånn angstrunde til akkurat nå.
