Enhver som har fulgt med på denne bloggen en stund vet at jeg har hatt tøffe tider. At livet ikke bare har vært en lek og fylt av smil og latter de siste månedene. Det dere kanskje ikke visste er at livet stort sett aldri har vært en lek for undertegnede, selv ikke i barndommen da det kanskje burde ha vært det. Jeg har nok aldri vært av det mest livlige og muntre slaget. Jeg er ikke den som lyser opp et rom og lager fest bare ved min tilstedeværelse. Og jeg er slett ikke typen som er glad stort sett hele tiden, da måtte jeg nok hatt hjelp av en betydelig mengde medikamenter. Ikke dermed sagt at jeg går og surmuler og lager kvalme hele tiden heller altså. Jeg bare er liksom. Jeg har kanskje ikke verdens største personlighet verken den ene eller andre veien, og gjør egentlig ikke så mye ut av meg. Jeg har helt fra barndommen av (med enkelte unntak) vært den mer stille og forsiktige typen. Tenkeren. Konsekvenstenkeren.
Hvordan andre opplever meg vet jeg ikke helt. Jeg gjør mitt beste for å være hyggelig og omgjengelig, men tenker at jeg kanskje kan oppleves som avvisende, innesluttet og vanskelig selv om jeg slett ikke ønsker det (for det er på ingen måte sånn jeg er, på innsiden bryr jeg meg ofte litt for mye om folk). Kanskje oppleves jeg også som litt sur. Ikke vet jeg. Men jeg fikk meg i alle fall en liten tankevekker her om dagen, da jeg kom ned i stua og mannen så mistenksomt på meg og spurte: «Hvorfor er du så glad da?» Det eneste jeg hadde gjort var å klistre på meg et smil og dytte unna negative tanker, og mer skulle altså ikke til før han begynte å lure. Nesten litt skremmende. Smiler jeg så lite? Er jeg så sjelden blid og tilsynelatende glad? Jeg sier tilsynelatende fordi jeg fortsatt ikke har funnet igjen den ordentlig, gjennomsyrende gleden etter det siste halvannet året. Men jeg vet, eller i alle fall tror og håper, at den vil komme tilbake. Jeg har på ingen måte et dårlig liv, og jeg har mye å se frem til, så den dukker nok opp igjen etterhvert, den følelsen av å være tvers igjennom lykkelig. Kjenner jeg gleder meg til det!
Nå er det ikke altså ikke i min natur å smile bredest og le høyest, introvert som jeg alltid har vært. Men jeg tror omgivelsene, og i alle fall den lille flokken jeg bor sammen med, trenger å se meg smile mer. De skal ikke måtte lure på hva som foregår og kanskje bli litt skremt når jeg en sjelden gang kommer ned trappa smilende og småkvitrende. Det burde være en mer normal og dagligdags opplevelse. Så nå tror jeg rett og slett at jeg skal øve meg. På å smile. Et smil kan kanskje utrette underverker etterhvert. Smil til verden og verden smiler til deg!?!
En smule påklistret, men med potensial til å bli ekte etterhvert.
Jeg tror det hjelper å smile. Smiler man blir omgivelsene tryggere og gladere, og det smitter tilbake på en selv. Jeg tar stadig tak i meg” selv, hvis jeg har vært litt for lenge “sutrete”, og drar meg ut av det. Og det hjelper. Glede avler mer glede,og motsatt ..
Jeg tror du har helt rett!