I kveld er alt som kan krype og gå av (topp)bloggere samlet i Oslo og på VIXEN Awards. Alle som betyr noe skal mingle og feste sammen. Utrolig nok, om ikke invitasjonen forsvant i posten, glemte de å invitere meg i år også. Eller var det dere der ute som glemte å nominere meg? Skulle kanskje ha minnet dere på det da det var mulig. Hmmm. Mulig at det er min egen feil at jeg ikke befinner meg på den røde løperen i Oslo i kveld altså.
Oops..
Men det er kanskje like greit. Jo visst hadde det vært moro å spise kirsebær med de store. Kanskje til og med få en nominasjon eller to. Hva med “Beste tragiske husmorblogg” for eksempel? Eller “Beste middelaldrende kjerring som tror hun er noe” (nei, det tror jeg egentlig ikke altså)? Ja, for de må nok innføre noen sånne nye kategorier for at jeg skal kunne vurderes. Årets influencer, Årets gullpenn eller Folkets favoritt passer ikke helt på meg.
Om jeg er bitter for det? Neida! Det er jo en hel masse fordeler med å bli forbigått. Uten invitasjon til kveldens event, så slipper jeg jo for eksempel en del utgifter. Jeg slipper å bruke en formue på fancy antrekk, spraytan, manikyr, pedikyr, botox og fettsuging.
Og jeg slipper alle utfordringene som følger med. Jeg slipper å gråte over en spraytan som ble hakket for oransje. Jeg slipper å bekymre meg over hva jeg skal presse den middelaldrende kroppen min, komplett med hengepupper og valker, inn i og jeg slipper å være redd for å snuble i kjolen eller i mine egne bein på den røde løperen. Og siden jeg ikke har råd til fettsuging, så slipper jeg å tenke på at jeg sikkert veier 10 kg mer enn på samme tid i fjor (og jeg var ikke radmager da heller).
Jeg slipper å bekymre meg over hvordan jeg skal dekke til eventuelle urenheter i huden eller bruke masse penger på en make-up artist. Eller blir dette kanskje sponset for de inviterte? Fikk med meg at Kokkejævel og Kjærest løste dette dilemmaet ganske greit med å være med på God morgen Norge. Den dyktige sminkøren der dukker fortsatt stadig vekk opp i hodet mitt, over to år etter at jeg var der selv. Han har rett og slett satt dype sminke-spor i meg. For en magiker altså!
Og det fører meg rett inn på en annen stor utfordring. Den aller største. Introverte Fotokjerring på rød løper, foran media, i en sal full av toppbloggere og kanskje til og med på en scene for å holde takketale. Nei, vet du hva!?! Det hadde nesten vært verdt å nominere meg bare for å se hvordan jeg hadde taklet det. Eller om du er av den ondsinnede typen, for å se meg skjelve som et aspeløv, gå på spaghetti-bein og falle om på scenen. Det hadde uten tvil blitt årets snakkis. Og jeg hadde måttet grave meg ned for resten av livet. Det hadde ikke funket!
Og jammen var det flaks at mannen slapp å ta seg fri fra jobb i dag. For jeg kunne aldri ha dratt en sånn plass uten ham. Jeg har allerede takket nei til en premiere med påfølgende fest fordi han måtte jobbe (jeg vet, hvor dum er det egentlig mulig å bli). Vixen hadde vært enda mer utenkelig uten klippen ved min side. Han er jo the Yin to my Yang. Min (innimellom) bedre halvdel. The Extrovert to my Introvert. Isbryteren. Han kunne i alle fall fått meg til å si noen “ja” og “ha” i samtale med bordpartnerne. Og eventuelt holdt takketalen for meg. Og bært meg hjem etter at den introverte hadde fått i seg hakket for mye champagne i håp om å bli bittelitt mer sosial.
Det ser kanskje ut som om jeg bæsjer, men dette er meg som ler hysterisk og oppgitt over meg selv.
Det er nok like greit å sitte hjemme med barna, taco, Mesternes mester og Idol i kveld. Det er her jeg hører hjemme. Trygt plassert i sofaen. Og selv om det kanskje virker sånn, så er jeg ikke så interessert i det Vixen-sirkuset (og der sikret jeg meg nok akkurat å unngå invitasjoner i fremtiden også). Det er selvfølgelig vanskelig å unngå «tigging» om nominasjoner og stemmer om man følger litt med i bloggverden. Jeg er nok ikke den mest ivrige bloggleseren lenger, men jeg har enkelte jeg følger sporadisk. Noen er nominert, noen ikke. Og noen fortjener det kanskje mer enn andre. Ikke stemmer jeg på de nominerte heller, så jeg har kanskje ikke så mye jeg skulle sagt. Men om jeg skulle ha stemt, så vet jeg hvem som hadde fått min stemme. Nå er det dessverre for sent, og om det var mangelen på min stemme som ikke fikk henne helt opp til finalen som Folkets favoritt, så beklager jeg så inderlig. For den som virkelig hadde fortjent seieren i denne kategorien, er etter min mening Mamma på hjul. Hun er sannsynligvis den jeg har lest mest av de siste månedene, og den som rører meg aller dypest. Her et det ingen glamour eller rosablogging, bare herlig men brutalt ærlig om livet til en småbarnsmor som er rammet av ALS. At hun får oppleve Vixen, selv om hun ikke nådde helt til topps, er egentlig den største seieren av alle i kveld. Og uendelig mye riktigere enn at denne introverte kjerringa skulle ha vært på samme plass.
Sånn avslutningsvis, for dem som kanskje er litt bekymret etter gårsdagens innlegg; det går likar no! Jeg kom meg opp til slutt, fikk vasket både kroppen og huset, jobbet litt, kom meg ut i verden og fikk kjøpt nye gardiner og lampe til jentungen og klistret på meg et slags smil i ansiktet før jeg gikk på foreldremøte og lærte om ungdom og alkohol. Jeg endte definitivt dagen i en mye bedre versjon enn jeg startet den..