Skrivegleden har stort sett vært fraværende de siste månedene. Det merkes også på bloggen. Men jeg kjenner på et stort ønske om å finne igjen denne gleden. Og mens jeg satt og scrollet gjennom kamerarullen min her om dagen, kjente jeg plutselig at det lysnet litt. Ikke bare la jeg merke til at jeg tar flere bilder igjen, etter en periode der også den interessen dalte. Men jeg husket også plutselig på at det var gjennom bilder skrivegleden som hadde vært i dvale gjennom flere år våknet til liv igjen da jeg startet denne bloggen for snart tre år siden. Kanskje er det bildene som nok en gang skal gi meg inspirasjon og glede?

Jeg satt i alle fall igjen med en rekke bilder jeg kunne tenke meg en dele, og kanskje litt ny inspirasjon. Hjernen begynte å kverne, og jeg klarte plutselig å se vakre øyeblikk og små hverdagsgleder. Jeg så rett og slett mye med helt nye øyne.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Som de fine, nymanikyrerte neglene til datteren min. Hun ønsket seg så veldig manikyr før den tradisjonelle nyttårsfesten til 7. trinn forrige helg. Sånn innerst inne så tenker jeg at manikyr for en 12-åring er fullstendig unødvendig. Og vanligvis er det en ting vi kun gjør sammen med grandma i USA, som hver sommer tar med oss jentene på «spa» med manikyr og pedikyr. Men denne gangen ga vi etter, og det var egentlig verdt det bare for å se gleden i øynene hennes da hun satt og fikk neglene fikset. Og resultatet ble virkelig pent. Sånn i motsetning til mine egne negler, som jeg egentlig liker at er velstelte, men som jeg nå har måttet klippe nesten helt ned.

Jeg sier ikke nei takk om noen vil tilby meg gratis manikyr (og gjerne pedikyr også) etter å ha sett disse neglene. Anyone???

Men tilbake til hun med de fine neglene. Hun som skulle på nyttårsfest, eller ball om du vil. Hun som endelig skulle bruke kjolen som vi kjøpte til akkurat denne anledningen da vi var i USA i fjor sommer. Hun som egentlig trives best i treningsklær. For først og fremst er hun en idrettsjente. Fotballjente. Men forrige helg sto hun foran meg pent sminket, med kjole og manikyr. Og jeg mistet pusten et sekund. Wow! Hva skjedde? Hvem var den nydelige jenta som sto foran meg, og hvor i all verden hadde hun gjemt fotballjenta vår? Jeg kunne nesten ikke fatte at det var min datter som sto der. Jenta mi, den eneste av dem jeg har hos meg. Like vanskelig å fatte var det å se hvor «voksen» hun plutselig var. Den lille jenta med de lyse krøllene er definitivt borte vekk. Lys er hun fortsatt, men ellers begynner hun rett og slett å bli en ung dame. Fortsatt ikke tenåring, men ikke barn lenger heller. Og jeg er så stolt av den hun har blitt. Uten at jeg har påvirket henne i den retningen, har hun egentlig blitt alt jeg ikke var, men kanskje ønsket at jeg var, da jeg var ung. Hun er den morsomme, sosiale sommerfuglen. Hun er omsorgsfull og ikke redd for å stå opp for urett. Generelt sett uredd. Hun er sporty, råsterk og jobber hardt for å nå drømmene sine. Hun kan være pyntet til galla på kvelden og være tilbake i fotballdrakten og på fotballbanen der hun trives aller best neste morgen. Hun har fremtiden foran seg og kan gjøre det hun vil med den.

Og akkurat nå ønsker hun aller mest å springe rundt på en gressmatte med nummer 15 på ryggen og en ball i beina. Livet er fotball, og fotball er livet. Til tross for at hun på ingen måte har fått fotball inn med morsmelka, til tross for at brødre og pappa har tilnærmet lik null fotballinteresse (mor er sofa/innimellom tribune-supporter), til tross for at fotball begynte som en sosial greie hvor hun fort ble både sliten og knallrød i ansiktet, så har hun etterhvert utviklet seg og blitt overraskende god. Og sliten blir hun knapt nok lenger. Helt uten noe press hjemmefra (faktisk oppfordret jeg henne heller til å satse på dansen den gangen hun gjorde begge deler – var litt lettere å henge med der), helt av fri vilje. I dag er jeg skikkelig glad for at hun valgte fotball. Jeg elsker å se henne spille! Og aller mest elsker jeg å se iveren og gleden hennes, selv om fotball definitivt ikke bare er lek lenger.

Jeg skulle så gjerne ha delt et ordentlig bilde fra forrige helg så alle kunne se hvor flott denne jenta er, men jeg tør ikke. Ikke her. Dere må bare ta mitt ord for det når jeg sier at hun var nydelig i kjolen sin. Jeg er selvfølgelig ikke helt objektiv, men hun er virkelig en fin en på alle måter, den jenta mi.

Og jeg kjenner på en stor takknemlighet for det båndet hun og jeg har. At det er meg hun kommer til. At hun fortsatt har lyst til å klemme meg innimellom. Sitte sammen med meg og snakke med meg. Kanskje til og med litt oftere enn før. Jeg håper vi kan beholde dette båndet også i fremtiden. At jeg er et forbilde for henne tviler jeg på, for hun går meg egentlig en høy gang på de fleste områder (dog er jeg fortsatt en del klokere), men jeg prøver å være den beste mammaen jeg kan for både henne og brødrene. Men det blir litt annerledes med henne. Vi er mor og datter, og man skal jo kanskje være litt rollemodell for barn med samme kjønn. Nå håper jeg egentlig at hun går helt andre veier enn meg. At hun fortsetter som nå, bare videreutvikler den hun er. Jeg kommer til å stå på sidelinjen (til og med bokstavelig talt) og heie hele veien. Uansett hvor hun ender opp i livet, er hennes aller største fan og supporter akkurat her bak dette tastaturet.

Og tenk det, at et enkelt bilde av et par hender med pene negler, kunne få meg til å reflektere over hvor heldig jeg er som får lov til å være mamma til denne jenta (og til brødrene hennes også, for all del). Noen ganger skal det ikke så mye til.

Jeg lever fortsatt etter eple-episoden, sånn om noen skulle lure på det. Det blir jo stadig vekk stille på denne bloggen for tiden, og det kan jo hende at noen trodde eplet tok knekken på meg for godt. Men neida, ukrutt forgår ikke så lett. Dette ukruttet har derimot ekstra lyst på eple om dagen. Man vil vel alltid gjerne ha det man ikke kan få. Og eplene i fruktskålen har definitivt aldri vært mer fristende enn akkurat nå. Samtidig føler jeg at å ta en bit av den forbudne frukten vil være et potensielt selvmordsforsøk. Så, nei takk!

Etter torsdagens nær-døden-opplevelse har jeg derimot fundert litt ekstra over livet. Hvem jeg egentlig er og hva jeg vil. Det er ikke nødvendigvis eplet som er årsaken til disse tankene. Det er nok heller en naturlig del av alt som har skjedd det siste året, eller det siste halvannet året. Nå som det begynner å komme litt på avstand, så klarer jeg kanskje å reflektere litt mer over alt som har skjedd. Og det er mye. I løpet av syv og en halv måned mistet jeg pappa og fikk et nytt liv i gave bare for å få det revet bort fra meg igjen. I løpet av nøyaktig 33 uker, eller 231 dager, mistet jeg både pappa og datteren min. Når jeg tenker på det nå, tar det nesten pusten fra meg. Hvordan klarte jeg det egentlig?

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Eller klarte? Gjorde jeg egentlig det? Joda, jeg sto i stormen. Jeg kjempet meg fremover i motvinden. Men nå innser jeg hvor mye det kostet. For jeg er ikke den samme. For å være ærlig vet jeg ikke helt hvem jeg er lenger. Men jeg prøver å finne det ut. Bli kjent med den nye meg. Samtidig slo det meg for et par dager siden at jeg ikke lenger husker hvordan livet var før. Jeg husker ikke hvordan det var å ikke gå rundt med en konstant klo om hjertet. Hvordan det var å ikke være sliten hele tiden på grunn av blant annet denne konstante, verkende følelsen i hjertet. For man blir sliten av å ha det sånn. Det er akkurat som om kloen forhindrer hjertet i å gjøre jobben sin hundre prosent. Det føles mer som å gå på halv maskin. Hvordan var det egentlig å ha energi og overskudd? Det må ha vært fint! Jeg husker ikke, men jeg savner det like fullt. Jeg vil så gjerne ha det sånn igjen. Vil jeg noen gang komme tilbake dit, eller skal jeg leve på halv maskin resten av livet?

Jeg prøver så godt jeg kan. Jeg gjør det. Ofte må jeg tvinge meg selv gjennom ting. Ting som betydde mye før betyr ikke nødvendigvis like mye lenger. Jeg er i en slags rekalibreringsfase. Prøver å finne deler av den gamle meg der inne. Venner meg til det nye. Finner ut hva som gir meg glede og hva som er borte. Er konstant på jakt etter en liten pause, en solskinnsdag med skyfri himmel som Bjørn Eidsvåg så fint synger om. Og jeg bruker det som er av energi på barna. For det vet jeg, at de er det aller viktigste. De er mine største gleder. Og de fortjener alt jeg har å gi. Alt annet er sekundært. De fortjener også at jeg finner igjen meg selv. Hvem jeg nå er. De fortjener at jeg finner igjen små, enkle gleder i livet. De fortjener en mamma som smiler mer. Ler mer. Det er kanskje målet mitt for 2020. Finne gleder. Små øyeblikk med skyfri himmel. Og nyte dem når de dukker opp.

For innimellom finnes det fortsatt litt magi i hverdagen.

1. januar 2006 lå jeg utslitt og fortumlet i en seng på Ullevål sykehus barselavdeling med en helt ny verdensborger ved siden av meg.

I dag er jeg minst like fortumlet. For det lille nurket som kom til verden 1 time og 15 minutt inn i det den gang nye året 2006, han som gjorde meg til usikker og forvirret førstegangsmamma, er plutselig ikke så liten lenger. Det er plutselig 14 år siden 1. januar 2006. Jeg bare blunket, og plutselig har vi en vaskeekte fjortis i huset! Hjelp! Stopp tiden, og alt det der. Det er ikke bare en klisje, det er virkelig skummelt hvor fort tiden flyr.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Den lille hånden som holdt så godt fast i min har sluppet taket og flyr på egenhånd. Der vi en gang tok det obligatoriske bildet med noen få fingre i været klokken 01:15 hver nyttårsnatt, må nå både fingre og tær tas i bruk. Hvordan gjør vi det når han fyller 21, mon tro?

Jeg kan virkelig ikke fatte at jeg er fjortismamma. En urteit sådan. Gammeldags og kjedelig, en sånn som ikke forstår seg på dataspill og duppeditter. Heldigvis har jeg ham fortsatt ofte innenfor husets fire trygge vegger (takket være nevnte dataspill kanskje). Det vil nok også snart endre seg, og mammahjertet gruer seg. Jeg tviholder på ham så lenge jeg kan!

Han var tidenes beste nyttårsgave den gangen, og jeg elsker at hvert eneste nye år starter med akkurat hans dag. Det finnes ingen bedre måte å starte et fortsatt ganske blankt år på enn å feire denne flotte, gode og flinke gutten vår. I dag, min førstefødte, vaier flagget for deg!

GRATULERER MED DAGEN!

Julen er lagt bak oss, og året 2019 er snart en saga blott. Dette skulle kanskje ha vært dagen for en liten årskavalkade, men for å være helt ærlig, dette året vil jeg helst bare glemme.

Jeg må nesten le litt bittert av dette Facebook-minnet fra et år tilbake..

Dette skulle være året da jeg gikk videre etter å ha mistet pappa i oktober 2018. Etter de tøffe månedene jeg hadde i siste halvdel av fjoråret, så var jeg overbevist om at 2019 ville bli et bedre år. Det måtte det jo bli. Å, så feil jeg tok! For det gikk så absolutt an å falle enda litt nedover. Ganske mye faktisk. 2019 var et år med komplett kaos. Med den aller, aller største sorgen. De største og nesten uoverkommelige utfordringene. Joda, noen lyspunkter var det. I alle fall i første halvdel av året. De aller største gledene opplevde jeg nok med Megan i magen. Ja, hele dette året var strengt tatt preget av nettopp henne, på godt og vondt. Historien hennes startet jo allerede i januar. Nå legger vi snart Megans år bak oss. Året da hun ble til. Året da hun levde i magen min. Året da vi mistet henne. Et år det er helt greit å forlate. Et år som i fremtiden vil stå som et svart hull i livet mitt. I fremtiden kommer jeg nok dessverre til å huske lite annet enn henne fra dette året, bortsett fra de tingene som er dokumentert på bilder eller i bloggen. Kanskje glemmer jeg til og med sommerferien, for det ble aldri tatt så lite bilder som i år.

Nå legger jeg 2019 bak meg så godt jeg kan. Megan tar jeg med meg. Alltid. En del av utfordringene blir nok også med videre, uten at jeg egentlig ønsker akkurat det. Og optimismen for 2020, den mangler. Fint tall, for all del. Og jeg skulle gjerne med overbevisning sagt at etter dette året, så må 2020 bli bedre. Men av erfaring vet jeg at det ikke fungerer sånn. Jeg kan håpe, bittelitt. For hvor mye lenger ned kan man egentlig komme? På et tidspunkt må det vel gå oppover igjen. Og jeg håper det blir i det kommende året. For jeg vet ikke helt hvordan jeg skal orke et nytt 2019. Men jeg holder ikke pusten heller. Det skjer neppe et mirakel når klokka bikker midnatt. Nyttårsforsetter har jeg ikke. Ikke store planer for 2020 heller. Annet enn å fortsette og overleve (ja, jeg er ikke suicidal altså). Fortsette å gå fremover i mitt eget tempo. Bare leve livet så godt jeg klarer fra dag til dag. Men til tross for små forventninger til det nye året, føler jeg likevel at det vil by på forandringer. En sterk følelse som jeg foreløpig ikke klarer å sette fingeren på. Ikke vet jeg om vi snakker positive eller negative forandringer heller. Men sånn helt ærlig så synes jeg kanskje at jeg fortjener det førstnevnte. Vi får se hva som skjer. Fasiten sitter jeg med om ganske nøyaktig et år. Forhåpentligvis vil jeg da gå inn i et nytt år med en helt annen følelse enn i dag.

Denne nyttårsaften skal jeg bare komme meg gjennom så godt jeg kan. Ingen fest for det gamle eller det nye. Kun en rolig og egentlig ganske så vanlig kveld med flokken min. Bare med litt ekstra god mat, litt finere klær og litt fyrverkeri. For så vidt tradisjonen tro. Det er lenge siden man hadde en heidundrende fest på nyttårsaften, om du ser bort fra den første mannen og jeg hadde sammen – på en fødestue på Ullevål. Det var ganske heidundrende, på en annerledes måte. Det er ganske greit å ikke våkne fyllesyk på den førstefødtes bursdag. Ganske greit uansett, når jeg tenker meg om.

Uansett, til deg der ute, om du ser tilbake på 2019 med glede eller sorg, om du ser på 2020 med optimisme eller pessimisme, om du tilbringer nyttårsaften alene eller i en stor folkemengde, med eller uten alkohol – jeg håper 2020 vil innfri forventningene eller overraske positivt og at det blir et GODT NYTT ÅR!

For ganske nøyaktig 6 år siden sto jeg inne i dette gule huset. Rundt meg summet det av forventningsfulle førsteklassinger klare for sin aller første juleferie som skolebarn og litt mer stressede foreldre. Og midt i kaoset sto jeg, med stor mage, tusen tanker i hodet og tårer i øynene mens jeg ventet på henne som skulle bli storesøster litt før enn vi alle hadde regnet med. Henne som snart skulle få verden snudd på hodet.

Dagen begynte egentlig som alle andre dager. Bortsett fra at jeg denne dagen tok med meg fødebagen da vi dro til sykehuset for nok en kontroll tidlig på morgenen. Ikke fordi jeg trodde det skulle bli noen fødsel denne dagen. Det var fortsatt tre uker til termin. Men fordi jeg var redd for at truslene om innleggelse skulle bli reelle. Jeg ante ikke at jeg en times tid senere skulle få beskjed om at nå måtte den lille ut. Nå hadde ingen av oss det noe bra. Det var på tide å få en avslutning på svangerskapet før det gikk galt.

Det kom så brått på oss at vi fikk lov til å dra hjem på et par timers permisjon før de satte meg i gang. For at vi selv skulle få hente første- og andreklassingen på skolen denne siste dagen før jul og fortelle dem hva som var i ferd med å skje. Samtidig fikk vi kastet oss rundt og gjort det mest nødvendige, som å hente babyutstyr som hadde vært til rens. Jeg husker fortsatt den uvirkelige følelsen da damen bak disken spurte mannen om når babyen kom, og han svarte «i dag». Hjelp! Vi var jo ikke klare! Verken for babyen eller for julen som bare var fire dager unna. Hjelp! Bare hjelp! Jeg som skulle hente mamma på togstasjonen den kvelden. Jeg og den store magen. Vi som bare skulle ha en rolig og avslappende jul sammen før den lille kom på nyåret.

Så skulle det skje i dag? Eller i alle fall i løpet av helgen. For 20. desember var på en fredag i 2013 også. Og jordmødrene var ikke helt overbevist om at igangsettelsen ville gå så fort. Men det gjorde den, når pillene først virket. Da gikk det heidundrende fort. 15 timer etter at denne i utgangspunktet helt vanlige førjulsdagen startet, lå jeg med en bitteliten fugleunge på brystet. Ja, jeg fødte ikke en fugl altså. Men den lille gutten vår var så liten, tynn og skjør at han like gjerne kunne ha vært det. Denne vanlige førjulsdagen utviklet seg til den mest uvanlige. En av de beste. Den endte med et mirakel. 2 små kilo med pur lykke.

“En nyfødt kjærlighet sover
Nå er Guds himmel nær
Vår lange vanding er over
Stjernen har stanset her”

Etter fire års kamp. Etter tap, sorg og savn. Etter blod, svette og tårer. Etter åtte måneder med et fysisk og psykisk tøft svangerskap. Vips så var han der, han vi hadde ventet sånn på. Uten at vi egentlig visste om det var han eller hun. Men det var han. Selvfølgelig var det HAN. Endelig var han der, og endelig var vi en familie på fem. Det som vi hadde ønsket så lenge, men på et tidspunkt sluttet å tro ville skje.

Den beste julegaven. Ingenting kan noensinne toppe dette. Han ga oss den mest kaotiske og fineste julen jeg noen gang har opplevd. Fra de rare førjulsdagene på nyfødtintensiven, til å komme hjem med den lille bylten akkurat da kirkeklokkene ringte julen inn på julaften. Mens andre spiste julemiddag sto mannen og pakket inn gaver mens jeg kokte smokker og det lille, fortsatt navnløse, nye livet lå under juletreet og sov. Mens barna pakket opp gaver hos tante og onkel rett oppi gata, spiste vi kald julemiddag. Og utpå julekvelden fikk to stolte storesøsken endelig holde lillebroren sin for første gang. Og det var så fint, så fint!

“Se himmlen ligger og hviler
På jordens gule strå
Vi står rundt krybben og smiler
For vi er fremme nå”

Julen 2013 var kaos og kos. Slit og lykke. Enorm lykke. Den lille fuglungen har vokst til og funnet sin plass i familien (gjerne som midtpunkt). Det har vært tøffe dager og fine dager. Det har vært motgang og medgang. Glede og sorg. Men kanskje aller mest glede og kos. Nå er han 6 år. 6 år! Jeg fatter ikke helt hvor tiden har blitt av. I dag er det han som er førsteklassingen klar for sin første juleferie som skolebarn. Han skal hentes i det samme kaoset, på den samme skolen. Skolen som på disse årene har blitt helt ny og totalrenovert, men det gule huset jeg sto i denne dagen for seks år siden, står der enda. Og innimellom kjenner jeg det fortsatt når jeg går forbi det. Suget som tar meg seks år tilbake, til denne kaotiske, fine dagen. Minstemanns dag.

“For dette barn har himmlen med
Og jorden fylles med sang”

Lille, store minstemann! Mirakelgutten. Julegutten. Du som fikk en litt tøff start på livet. Du som kjempet deg gjennom både et svangerskap med lite næring og komplikasjonene som fulgte etterpå. Sterkeste fuglungen. Du er fortsatt ikke verdens største, men det du mangler i høyde og vekt tar du igjen i verdens fineste personlighet. Nå er du i gang med en ny fase av livet. Du er en eller plass mellom liten og stor gutt. Det kan innimellom by på utfordringer både for deg og for oss. Noen ganger kan det bli for mye for et stakkars mammahode, men hver gang jeg blir litt irritert av for mye mas dukker en sang opp i hodet mitt. «You’re gonna miss this», heter den.

“You’re gonna miss this
You’re gonna want this back
You’re gonna wish these days hadn’t gone by so fast
These are some good times
So take a good look around
You may not know it now
But you’re gonna miss this”

Og teksten er så sann, så sann. For det vil komme en dag, kanskje veldig snart, da du ikke vil ha så mye hjelp. Du vil klare deg selv. Og du vil ikke kose med mamma mer. Og når jeg tenker på det, gjør det vondt i mammahjertet. For jeg kommer til å savne det. Så ta det med ro du, lille mannen min. Ikke voks så alt for fort. Og lov meg å ikke slutte å kose med mammaen din selv om du er 6 år.

Torsdag. Ofte kalt vasketorsdag her i huset. I dag også julevask-torsdag. Eller julekattevask-torsdag. For om noen ganske få dager er faktisk julen her. Og joda, kanskje burde jeg ha droppet vasketorsdag og tatt en litt større runde med husvask enda litt nærmere julaften. Men så er det sånn at i morgen har vi bursdagsbarn i huset. Og selv om det ikke blir noe stor feiring på selve dagen, er det jo hyggelig at det er rent, eller i alle fall lukter rent i huset, på dagen til minstemann. Og jeg har heller ikke lyst til å bruke dagen hans, som også er en av få fridager mannen har hatt i det siste, til å vaske hus. Ikke lørdagen heller, det var det der med fridag for mannen igjen. Og søndag kommer mamma på julebesøk, og etter det har jeg i alle fall ikke lyst til å bruke tid og energi på å vaske hus. Så da blir det i dag. Så kan de aller siste førjulsdagene brukes på å få de siste julegavene i hus og forhåpentligvis litt førjulskos.

Jeg merker at jeg stresser litt mindre i år. Mulig at mannen ville sagt seg uenig, men jeg kjenner det selv. Alt er ikke på stell. Jeg har fortsatt ikke bakt syv slag, og kommer ikke til å gjøre det heller. Vi har uansett mer enn nok småkaker etter datterens fotball-dugnad. Kakesalg er ikke så dumt. Bare et fåtall av pepperkakene våre er dekorert. Vi har glasuren, så vi burde kanskje gjøre det. Vi får se.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Også var det denne husvasken da. Kattevasken. Jeg vet at mange vasker veldig grundig til jul. Tak, vegger, skap, skuffer og vinduer. Enhver krik og krok. Jeg har aldri vært så grundig, selv om jeg ofte har følt at jeg burde. Men litt grundigere enn den ukentlige vasken har jeg pleid å være. Og glass-skapene har alltid fått en runde. For å være skap med dører som stort sett alltid er lukket samler det seg nemlig et ganske greit lag med støv der inne. I år orker jeg ikke. Jeg gidder ikke! Dra ut alt av disse skapene for å vaske hyllene, nei takk! Hvis noen vil dømme meg for de fine, runde merkene som dukker opp i glasshyllene om jeg tar noe ut derfra, så får de bare gjøre det. For i år driter jeg i det.

Jeg lar det være litt rot og kaos, vi bor jo faktisk her. Det kan uansett ikke se ubebodd ut med to voksne og tre barn under taket. Vi bor tross alt ikke i et utstillingshjem. Jeg er fornøyd med at det er litt sånn mellomrent. Det går bra. Alt trenger ikke skinne. Så lenge jeg og vi trives, så er det greit. Ingen av oss har støvallergi eller tar på noen måte skade av at det ikke er gullende rent i hver krik og krok. Og julen kommer uansett. Den hopper ikke over huset vårt fordi det ikke er bra nok. Så jeg tar kattevasken før jeg lener meg tilbake og nyter lukten av grønnsåpe, en kopp kaffe og julepynten i stua. Nå er det (nesten) jul!

Jeg hadde så store planer for desember og førjulstiden. Jeg skulle riste av meg året som ligger bak meg og finne igjen den barnslige julegleden. Det skulle være kos og gode følelser. Men jeg burde ha skjønt det, at julestemning ikke kan påtvinges. Og jeg visste det nok også, innerst inne. Men jeg hadde et håp. Et håp om å dytte vekk det vonde og såre, selv om alle vet at julen faktisk forsterker sånne følelser. Jeg feilet.

Desember har på ingen måte vært sånn som jeg håpte så langt. Joda, huset er julepyntet. Juletreet står og skinner. Julekaker er bakt og kakebokser er fylt til randen. Vi har hatt julefrokoster og juleavslutninger. Men selv ikke da førsteklassingen sto og sang “En stjerne skinner i natt” en tidlig fredagsmorgen kom følelsene jeg ventet på. Når selv ikke det øyeblikket og den sangen som betyr så mye traff som den skulle, da ga jeg litt opp. Den sangen som traff meg så midt i hjertet da eldstemann sang den på julefrokost i andre klasse, og jeg sto med stor mage og kjente at denne teksten kunne like gjerne handle om vår lange reise mot minstemann. I de få dagene som fulgte før han plutselig meldte sin litt tidlige ankomst, sang jeg den sangen til magen hver dag. Og gjennom førjulsdagene på nyfødtintensiven og juledagene med en nyfødt her hjemme, var teksten enda mer riktig. Det ble på en måte minsten sin sang. Og nå sto han selv og sang den. Og inni meg skjedde – ingenting!

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Ingen julesang, julepynt, julelys eller julesnø kan gi meg julestemningen jeg ønsker. Nå har det strengt tatt vært lite av sistnevnte, desember har i stor grad vært like grå som jeg ofte føler meg på innsiden. Og det står altså ikke på forsøkene her hjemme. Hver dag prøver jeg å skape litt julekos og førjulsmagi, både for familien og for meg selv. Jeg tror i det minste barna setter pris på det. De liker pynten. De liker bakingen og minsten elsker påfunnene til rampenissene. Men jeg selv føler meg litt tom. Litt alene. Ensom. Noe mangler.

Men jeg fortsetter å prøve. Det er fortsatt noen dager igjen til jul. Noen dager igjen til å finne den riktige stemningen på. Kanskje kommer den når jeg omsider blir ferdig med alle julegavene som står igjen. De som skulle være unnagjort før desember. Kanskje finner jeg den på et julemarked? Eller i et snøfnugg? Kanskje dukker den opp på bursdagen til minsten, selv om den dagen strengt tatt handler om ham og ikke jul. Barnebursdag er i alle fall allerede unnagjort, så ingenting å stresse for der. Jeg håper dagen hans blir ro og kos. Det er tross alt en av de aller viktigste dagene i året.

Jeg gir ikke opp helt enda. Julestemningen kan fortsatt komme. Kanskje allerede med lukten av pinnekjøtt fra kjøkkenet i ettermiddag blandet med lukten av blomstrende svibler på stua. Jeg håper fortsatt. Og det står som sagt så absolutt ikke på forsøkene..

I helgen hadde jeg en heftig debatt med meg selv. Ja, muligens var den ikke så heftig. Men jeg lurte litt på om jeg skulle motstå trangen til å få opp juletreet eller ikke. For ut fra norsk standard er det nok litt tidlig å sette det opp første søndag i advent, til tross for at det faktisk sto desember på kalenderen. Jeg er kanskje litt sprø som ikke venter til 23. desember, sånn som jeg er vant til fra barndommen. På den andre siden, de fleste toppbloggerne hadde jo pyntet både et og to juletrær allerede i november. Skal jeg prøve å henge med på listene så må jeg jo ha juletre og julehus. Her hang jeg jo allerede etter da jeg fikk opp julegardiner og adventslys i vinduene på lørdag. Og med litt mild overtalelse fra barna, som var like ivrige etter å få opp juletreet som meg, sto treet med det rare i og lyste i stua vår søndag kveld.

Og hvorfor ikke? Hvorfor ikke pynte til jul tidlig om du ønsker det? Vi som gjør det, gjør det jo fordi vi har lyst. Fordi vi liker det. Joda, jeg skjønnet at noen vil vente til nærmere jul, og det er helt greit. Akkurat som det er helt greit å pynte tidlig om man vil det. Argumenter som at man blir lei av jula før jul og at ventetiden blir ekstra lang for barna stemmer ikke hos oss. Vi koser oss med det. Og juletreet er liksom prikken over i’en. Hvorfor i alle dager skal man ikke ha glede av det gjennom hele desember istedenfor bare noen få juledager? Med disse nymotens plast-trærne er det jo faktisk mulig også, istedenfor å sitte igjen med en stamme og et teppe av barnåler står det like fint når julaften kommer. Og når man først har investert i et sånt dyrt plast-tre, så er det greit med valuta for pengene. Nå er ikke vårt tre så fryktelig dyrt, kjøpt til tilbudspris på Rusta. På de to årene som har gått siden det kom i hus, så har det nok gitt oss mer valuta enn det faktisk kostet. Et godt kjøp der altså.

Treet vårt er heller ikke bare et juletre. Jeg har skrevet om det før. Treet vårt er fullt av minner. Hver sommer kommer vi hjem med nye ornamenter fra plasser vi har besøkt. Vi har ornamenter for barna. For oss. For dem som er borte. I år er også Megan representert.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Kanskje den mest betydningsfulle delen av treet.

Megan, min lille enhjørning.

Pappa.

“When a red cardinal appears, angels are near”.

Tenk at vi aldri har somlet oss til å kjøpe et ornament fra Dallas før i år. Man glemmer liksom det som er nærmest.

Nok en av årets nyervervelser, en kule med stjerner som blinker i alle mulige farger. Er jo litt moro da.

Nå skal jeg ikke skryte av at julestemningen er på topp til tross for julepyntet hus. Jeg sliter litt med å finne den i år. Men jeg prøver. Og for å være helt ærlig, søndag hadde jeg en rosablogg-fantasi om idyllisk juletrepynting med julemusikk i bakgrunnen og hele familien i matchende julegensere. Det slo feil helt fra begynnelsen av, siden vi faktisk ikke har en eneste julegenser i huset. Det ble lite idyll i pyntekaoset, men julemusikk i bakgrunnen var det i alle fall. Og da treet sto der ferdig pyntet og stjerna ble satt på plass, da senket en magisk idyll seg i noen minutter. Ikke minst da gutta fikk sette opp togskinner og kjøre elektrisk tog i ring rundt juletreet. Et lite movie-moment der altså. Og nå skal vi kose oss med treet vårt helt til julen er over.

Dette er et innlegg jeg har tenkt på å skrive lenge, men jeg har ikke helt visst hvordan. Jeg har vært redd for å støte noen. Kanskje fornærme noen. For det er på ingen måte sånn ment. Og dette er ikke et ukjent tema for oss som har opplevd å miste noen, kanskje spesielt oss som har mistet barn under svangerskapet. Jeg vet godt at jeg ikke er alene om disse følelsene, selv om det likevel føles ganske ensomt. I dag er jeg så full av tanker og følelser at det kanskje vil gjøre meg godt å dele litt av det aller innerste og såreste.

Jeg føler ofte at sorgen over de barna vi har mistet, og kanskje spesielt Megan, er en veldig ensom sorg. Jeg trodde kanskje det ville bli litt annerledes med Megan, men sorgen føles også nå veldig ensom å bære. Faktum er at jeg egentlig ikke har noen å dele den med, selv ikke mannen. Jeg vet at vi håndterer ting på forskjellige måter, sånn har det alltid vært. Og jeg aksepterer det. Men det kan være tøft. Jeg har heller ikke noen andre å dele tanker og følelser rundt dette med, så på et vis er det skriving som blir min terapi. Det er sannsynligvis delvis min egen feil, for jeg vil helst unngå å belemre mennesker rundt meg med min sorg. Jeg tror at noen hadde vært villige til å lytte om jeg kom for å snakke, men samtidig er det et litt vanskelig skritt å ta. Andre derimot ville ha feid det vekk, avledet meg. Kanskje ikke fordi de ikke bryr seg, men fordi de selv synes det er vanskelig. Jeg har absolutt en forståelse for det. Det er et vanskelig tema. Det er en vanskelig situasjon. Men for meg er det realiteten. Å tie det ihjel forandrer ingenting. Faktisk er det verre. Det får meg til å føle at barna våre, ikke minst Megan, er glemt. At hun ikke betydde noe. At hun ikke eksisterte. Nei, hun levde aldri på utsiden, men i 24 uker var hun en del av meg. I 24 uker var hun en del av fremtidsplanene våre. Hun var en datter. En søster. Et barnebarn. En niese. En kusine. Hun var! Og hun vil alltid være en del av vår familie. Derfor inkluderer vi henne også litt i hverdagen vår. Noen synes kanskje det er rart. Noen synes kanskje jeg dyrker sorgen. Men det handler på ingen måte om det. Når jeg har minneboksen hennes sammen med minnene fra de andre barnas babytid, og når jeg har bilde av henne ved siden av babybildene til de tre andre over TVen, så handler det ikke om sorg. Det handler om å minnes det gode. Gleden over det lille livet hun hadde. Det handler om at hun hører til, som en naturlig del av familien. Og jeg vet at det høres makabert ut, å ha et bilde av et dødt, lite barn på stua. Jeg skjønner at noen kan reagere. Men jeg synes også det er sårt når alle som kommer inn til oss holder blikket langt vekke fra den hyllen. Når kun et eneste menneske har gått bort og tittet og sagt at hun er fin. Og igjen, om noen føler seg truffet, så er det ikke ment som kritikk. Kun en slags forklaring. Eller et hjertesukk om du vil. For som sagt – jeg forstår, men det er sårt. Og for at det skal være sagt, bildet står absolutt ikke der for å prakke det på noen. Det står der kun fordi det føles riktig. Vi tenker knapt over det. Jeg har tatt det bort en gang, da vi hadde vennegruppe for førsteklassingen. Da var jeg redd for å støte barn og foreldre, samtidig som jeg ikke ville ha stempelet “hun som har mistet et barn” på meg. Men herregud så feil det føltes å fjerne sporene av henne!

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg skjønner at alle håndterer sorg på forskjellige måter. Jeg skjønner at man er usikker på hva man skal gjøre eller hva man skal si. Og jeg skjønner at når tiden går så tenker man ikke så mye over det lenger. Men vi lever fortsatt med det hver eneste dag. Den som har mistet noen er på ingen måte ferdig med sorgen når begravelsen er over. Ikke etter en måned eller seks. Ikke engang etter det første året. Man lærer seg å leve med det, men der vil alltid være en sorg og et savn etter den som er borte. Og det tror jeg er viktig at de som står rundt ikke glemmer. Som overskriften sier, taushet er ikke alltid gull. For all del, jeg har vært der selv. I møte med sørgende, uten å vite hva man skal si. Jeg skjønner godt at det kan være lettere å snu seg bort. Kanskje til og med gå over på den andre siden av gaten og late som ingenting. Men jeg vet også at stillhet ofte forsterker sorgen. At selv om det ikke menes vondt, så kan det føles som en avvisning. Jeg tror de fleste er usikre i en sånn setting. Redde for å rippe opp i vonde følelser. Man tror kanskje at den som er i sorg ikke ønsker å snakke om det. Men min erfaring tilsier at de fleste faktisk vil det. For min del betyr det enormt mye de gangene noen faktisk spør. Sånn på ordentlig. Ikke et “hvordan går det” med forventning om “bra” til svar. Men når noen oppriktig mener det og er forberedt på et ærlig svar. Det betyr ikke at alt kommer veltende ut av meg. Jeg trenger ikke å snakke i timesvis og i detalj. Men bare det at noen fortsatt husker og bryr seg. At noen skjønner at jeg fortsatt lever med det. At noen husker at Megan eksisterte. At noen tør. Det er ikke sånn at jeg bryter sammen om noen nevner navnet hennes. Tvert imot, om noen gjør det så synger hjertet mitt. Megan! Noen bruker navnet hennes! Hun var! Hun er! Det skal ikke så mye til før jeg føler meg litt mindre alene. Det sies at sorgen blir mindre av å deles, og på sett og vis kan jeg kjenne meg igjen i det. Mindre blir den nok ikke, men kanskje litt lettere å bære.

Akkurat nå har jeg det tøft. Snart vet jeg kanskje hvorfor Megan døde. Jeg vet ikke helt om jeg vil vite, men svarene kommer uansett. Samtidig skulle vi ha gått inn i vår første advents- og juletid som en familie på seks. Jeg merker oftere og tydeligere at hun ikke er her. Kjenner på tomrommet hun etterlot seg uten å i det hele tatt ha vært her. Og jeg føler meg alene. Selv i selskap med andre. Jeg tar ofte på meg en maske. Smerten i hjertet er det ingen som ser. Megan nevnes stort sett aldri. For oss, og kanskje aller mest for meg, blir ikke dette en vanlig jul. Det kommer til å se sånn ut, men innsiden ville ha vist noe annet. Jeg aksepterer og respekterer at de fleste rundt meg foretrekker taushet, men det gjør meg også trist. For jeg trenger å føle at Megan ikke er glemt. Jeg trenger å føle at noen skjønner at jeg har det tøft. Jeg trenger at noen tør å snakke om det. Jeg savner å kunne dele henne med noen. Og for å være ærlig, akkurat i dag, så kunne jeg rett og slett trengt en varm, ærlig og ektefølt klem.

November har aldri vært min favorittmåned. Langt fra. November er for meg mørk, kald og litt lang. For på et eller annet tidspunkt begynner jeg å lengte etter desember, advent og julekos. Utover i november begynner det å klø i fingrene etter å få frem litt julepynt, noe som resulterer i at tiden mot desember går ekstra treigt. Det er ikke sjelden at jeg blir ekstra humørsyk denne måneden. Men i år håper jeg på en litt lysere og lettere mørketid. Denne måneden ønsker jeg å se fremover. Finne igjen meg selv litt. Og hvis det for eksempel måtte innebære litt tidlig snikjulepynting – ja da får det bare være sånn!

Jeg har ikke mange bilder av mørket. Men dette passet jo egentlig midt i blinken. Det er tidlig ettermiddag og allerede bekmørkt. Men heldigvis finnes det også lys..

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

De siste månedene har vært utrolig tøffe. Innimellom mye tøffere enn det jeg har gitt inntrykk av her. Og tøffe tider vil fortsatt komme. Det er ikke til å unngå. Nå er det fem måneder siden tragedien rammet. Det er selvfølgelig ikke en dag der jeg ikke tenker på Megan. Ikke en dag der jeg ikke savner henne og tenker på hvordan livet skulle ha vært nå. Samtidig går livet også videre. Selvfølgelig gjør det det. Selv om vi, og aller mest jeg, lever med det som har skjedd hver dag, så er det ingenting rundt oss som stopper opp. Og godt er det. Det hadde kanskje vært annerledes om Megan hadde vært vårt første barn, men takket være de tre barna vi har måtte jeg prøve å hoppe inn i livet igjen med en gang jeg var utskrevet fra sykehuset. Innimellom lite lystbetont, slitsomt og utfordrende – andre ganger veldig bra. Det er godt å få alle opplevelser litt på avstand, selv om det på andre måter fortsatt føles veldig nært. Godt å kjenne at det går bittelitt mer frem enn tilbake.

Og sånn er det jeg ønsker at november skal være. Jeg ønsker å fortsette og bevege meg fremover. Finne små lyspunkt selv i det kalde og mørke. Sette mer pris på dette livet som kan være både brutalt og vakkert på samme tid. Lage fine øyeblikk med de nærmeste. Kanskje feire Thanksgiving og gjøre unna julegaveinnkjøp. Åpne opp desember for bare kos. Joda, sistnevnte tenker jeg hvert år. Det skjer aldri. Men kanskje 2019 er året? Noe må da gå min vei også i år!