For ganske nøyaktig 6 år siden sto jeg inne i dette gule huset. Rundt meg summet det av forventningsfulle førsteklassinger klare for sin aller første juleferie som skolebarn og litt mer stressede foreldre. Og midt i kaoset sto jeg, med stor mage, tusen tanker i hodet og tårer i øynene mens jeg ventet på henne som skulle bli storesøster litt før enn vi alle hadde regnet med. Henne som snart skulle få verden snudd på hodet.
Dagen begynte egentlig som alle andre dager. Bortsett fra at jeg denne dagen tok med meg fødebagen da vi dro til sykehuset for nok en kontroll tidlig på morgenen. Ikke fordi jeg trodde det skulle bli noen fødsel denne dagen. Det var fortsatt tre uker til termin. Men fordi jeg var redd for at truslene om innleggelse skulle bli reelle. Jeg ante ikke at jeg en times tid senere skulle få beskjed om at nå måtte den lille ut. Nå hadde ingen av oss det noe bra. Det var på tide å få en avslutning på svangerskapet før det gikk galt.
Det kom så brått på oss at vi fikk lov til å dra hjem på et par timers permisjon før de satte meg i gang. For at vi selv skulle få hente første- og andreklassingen på skolen denne siste dagen før jul og fortelle dem hva som var i ferd med å skje. Samtidig fikk vi kastet oss rundt og gjort det mest nødvendige, som å hente babyutstyr som hadde vært til rens. Jeg husker fortsatt den uvirkelige følelsen da damen bak disken spurte mannen om når babyen kom, og han svarte «i dag». Hjelp! Vi var jo ikke klare! Verken for babyen eller for julen som bare var fire dager unna. Hjelp! Bare hjelp! Jeg som skulle hente mamma på togstasjonen den kvelden. Jeg og den store magen. Vi som bare skulle ha en rolig og avslappende jul sammen før den lille kom på nyåret.
Så skulle det skje i dag? Eller i alle fall i løpet av helgen. For 20. desember var på en fredag i 2013 også. Og jordmødrene var ikke helt overbevist om at igangsettelsen ville gå så fort. Men det gjorde den, når pillene først virket. Da gikk det heidundrende fort. 15 timer etter at denne i utgangspunktet helt vanlige førjulsdagen startet, lå jeg med en bitteliten fugleunge på brystet. Ja, jeg fødte ikke en fugl altså. Men den lille gutten vår var så liten, tynn og skjør at han like gjerne kunne ha vært det. Denne vanlige førjulsdagen utviklet seg til den mest uvanlige. En av de beste. Den endte med et mirakel. 2 små kilo med pur lykke.
“En nyfødt kjærlighet sover
Nå er Guds himmel nær
Vår lange vanding er over
Stjernen har stanset her”
Etter fire års kamp. Etter tap, sorg og savn. Etter blod, svette og tårer. Etter åtte måneder med et fysisk og psykisk tøft svangerskap. Vips så var han der, han vi hadde ventet sånn på. Uten at vi egentlig visste om det var han eller hun. Men det var han. Selvfølgelig var det HAN. Endelig var han der, og endelig var vi en familie på fem. Det som vi hadde ønsket så lenge, men på et tidspunkt sluttet å tro ville skje.
Den beste julegaven. Ingenting kan noensinne toppe dette. Han ga oss den mest kaotiske og fineste julen jeg noen gang har opplevd. Fra de rare førjulsdagene på nyfødtintensiven, til å komme hjem med den lille bylten akkurat da kirkeklokkene ringte julen inn på julaften. Mens andre spiste julemiddag sto mannen og pakket inn gaver mens jeg kokte smokker og det lille, fortsatt navnløse, nye livet lå under juletreet og sov. Mens barna pakket opp gaver hos tante og onkel rett oppi gata, spiste vi kald julemiddag. Og utpå julekvelden fikk to stolte storesøsken endelig holde lillebroren sin for første gang. Og det var så fint, så fint!
“Se himmlen ligger og hviler
På jordens gule strå
Vi står rundt krybben og smiler
For vi er fremme nå”
Julen 2013 var kaos og kos. Slit og lykke. Enorm lykke. Den lille fuglungen har vokst til og funnet sin plass i familien (gjerne som midtpunkt). Det har vært tøffe dager og fine dager. Det har vært motgang og medgang. Glede og sorg. Men kanskje aller mest glede og kos. Nå er han 6 år. 6 år! Jeg fatter ikke helt hvor tiden har blitt av. I dag er det han som er førsteklassingen klar for sin første juleferie som skolebarn. Han skal hentes i det samme kaoset, på den samme skolen. Skolen som på disse årene har blitt helt ny og totalrenovert, men det gule huset jeg sto i denne dagen for seks år siden, står der enda. Og innimellom kjenner jeg det fortsatt når jeg går forbi det. Suget som tar meg seks år tilbake, til denne kaotiske, fine dagen. Minstemanns dag.
“For dette barn har himmlen med
Og jorden fylles med sang”
Lille, store minstemann! Mirakelgutten. Julegutten. Du som fikk en litt tøff start på livet. Du som kjempet deg gjennom både et svangerskap med lite næring og komplikasjonene som fulgte etterpå. Sterkeste fuglungen. Du er fortsatt ikke verdens største, men det du mangler i høyde og vekt tar du igjen i verdens fineste personlighet. Nå er du i gang med en ny fase av livet. Du er en eller plass mellom liten og stor gutt. Det kan innimellom by på utfordringer både for deg og for oss. Noen ganger kan det bli for mye for et stakkars mammahode, men hver gang jeg blir litt irritert av for mye mas dukker en sang opp i hodet mitt. «You’re gonna miss this», heter den.
“You’re gonna miss this
You’re gonna want this back
You’re gonna wish these days hadn’t gone by so fast
These are some good times
So take a good look around
You may not know it now
But you’re gonna miss this”
Og teksten er så sann, så sann. For det vil komme en dag, kanskje veldig snart, da du ikke vil ha så mye hjelp. Du vil klare deg selv. Og du vil ikke kose med mamma mer. Og når jeg tenker på det, gjør det vondt i mammahjertet. For jeg kommer til å savne det. Så ta det med ro du, lille mannen min. Ikke voks så alt for fort. Og lov meg å ikke slutte å kose med mammaen din selv om du er 6 år.
