Julen er lagt bak oss, og året 2019 er snart en saga blott. Dette skulle kanskje ha vært dagen for en liten årskavalkade, men for å være helt ærlig, dette året vil jeg helst bare glemme.
Jeg må nesten le litt bittert av dette Facebook-minnet fra et år tilbake..
Dette skulle være året da jeg gikk videre etter å ha mistet pappa i oktober 2018. Etter de tøffe månedene jeg hadde i siste halvdel av fjoråret, så var jeg overbevist om at 2019 ville bli et bedre år. Det måtte det jo bli. Å, så feil jeg tok! For det gikk så absolutt an å falle enda litt nedover. Ganske mye faktisk. 2019 var et år med komplett kaos. Med den aller, aller største sorgen. De største og nesten uoverkommelige utfordringene. Joda, noen lyspunkter var det. I alle fall i første halvdel av året. De aller største gledene opplevde jeg nok med Megan i magen. Ja, hele dette året var strengt tatt preget av nettopp henne, på godt og vondt. Historien hennes startet jo allerede i januar. Nå legger vi snart Megans år bak oss. Året da hun ble til. Året da hun levde i magen min. Året da vi mistet henne. Et år det er helt greit å forlate. Et år som i fremtiden vil stå som et svart hull i livet mitt. I fremtiden kommer jeg nok dessverre til å huske lite annet enn henne fra dette året, bortsett fra de tingene som er dokumentert på bilder eller i bloggen. Kanskje glemmer jeg til og med sommerferien, for det ble aldri tatt så lite bilder som i år.
Nå legger jeg 2019 bak meg så godt jeg kan. Megan tar jeg med meg. Alltid. En del av utfordringene blir nok også med videre, uten at jeg egentlig ønsker akkurat det. Og optimismen for 2020, den mangler. Fint tall, for all del. Og jeg skulle gjerne med overbevisning sagt at etter dette året, så må 2020 bli bedre. Men av erfaring vet jeg at det ikke fungerer sånn. Jeg kan håpe, bittelitt. For hvor mye lenger ned kan man egentlig komme? På et tidspunkt må det vel gå oppover igjen. Og jeg håper det blir i det kommende året. For jeg vet ikke helt hvordan jeg skal orke et nytt 2019. Men jeg holder ikke pusten heller. Det skjer neppe et mirakel når klokka bikker midnatt. Nyttårsforsetter har jeg ikke. Ikke store planer for 2020 heller. Annet enn å fortsette og overleve (ja, jeg er ikke suicidal altså). Fortsette å gå fremover i mitt eget tempo. Bare leve livet så godt jeg klarer fra dag til dag. Men til tross for små forventninger til det nye året, føler jeg likevel at det vil by på forandringer. En sterk følelse som jeg foreløpig ikke klarer å sette fingeren på. Ikke vet jeg om vi snakker positive eller negative forandringer heller. Men sånn helt ærlig så synes jeg kanskje at jeg fortjener det førstnevnte. Vi får se hva som skjer. Fasiten sitter jeg med om ganske nøyaktig et år. Forhåpentligvis vil jeg da gå inn i et nytt år med en helt annen følelse enn i dag.
Denne nyttårsaften skal jeg bare komme meg gjennom så godt jeg kan. Ingen fest for det gamle eller det nye. Kun en rolig og egentlig ganske så vanlig kveld med flokken min. Bare med litt ekstra god mat, litt finere klær og litt fyrverkeri. For så vidt tradisjonen tro. Det er lenge siden man hadde en heidundrende fest på nyttårsaften, om du ser bort fra den første mannen og jeg hadde sammen – på en fødestue på Ullevål. Det var ganske heidundrende, på en annerledes måte. Det er ganske greit å ikke våkne fyllesyk på den førstefødtes bursdag. Ganske greit uansett, når jeg tenker meg om.
Uansett, til deg der ute, om du ser tilbake på 2019 med glede eller sorg, om du ser på 2020 med optimisme eller pessimisme, om du tilbringer nyttårsaften alene eller i en stor folkemengde, med eller uten alkohol – jeg håper 2020 vil innfri forventningene eller overraske positivt og at det blir et GODT NYTT ÅR!
