Jeg liker å pynte litt til Halloween. Ikke fordi jeg nødvendigvis er så glad i denne dagen, men det er noe stemningsfylt over utskjærte gresskar med tente lys og litt kreativ, småskummel dekorasjon. Likevel blir det dårlig med sånt her i år. Litt har jeg funnet frem, men noen store saker hadde vært bortkastet. For ingen av barna er uansett hjemme på Halloween i år. Gutta drar hver til sitt for å tigge godteri, mens fotballjenta vår hopper over hele godteri-racet og befinner seg på soneuttaksøkt til Landslagsskolen i kveld (fotball er tross alt viktigere enn godteri). Og der er vi også. Uansett utfall står vi på sidelinjen og heier inni oss. Ikke fordi vi er så veldig forknytte, men fordi det rett og slett ikke er lov å engasjere seg. Ingen heiing. Ingen jubling for mål. Bare stillhet fra dem som ser på. Uansett utfall er hun mer enn bra nok i våre øyne. Og uansett utfall blir det altså dårlig med søtsaker på små skumlinger som måtte ringe på vår dør i år.
Litt høst/Halloweenpynt kan de i alle fall hvile øynene på. Visste dere forresten at det hvite gresskaret i mange kretser symboliserer de små barna som ikke er her, de som aldri får feire Halloween?
Sånn i det store og det hele er det like greit at Halloween ikke blir markert så veldig hos oss i år. For gresskar-kostymet som våre tre alle brukte på sin første Halloween, det som nok en gang skulle ha dekket en bitteliten kropp i år, ligger isteden i en eske på loftet. På dager som denne så merkes det ekstra godt, det som ikke er. Det som aldri blir. Jeg kan nesten se det for meg, så søt hun hadde vært. Vårt lille gresskar. Og for å unngå for mange triste følelser, er det helt greit å hoppe over Halloween og heller stå ved en fotballbane og fryse i år. Så slipper jeg samtidig å irritere meg over nøye organisert godterijakt og spesielle ønsker.
Da er bursdagen min over for i år, og selv om jeg ikke er overbegeistret for sånne dager så tar jeg likevel gjerne en ny neste år. For jeg vet at jeg er heldig. Heldig som får lov til å bli eldre – det er ingen selvfølge. Heldig som har fine mennesker i livet mitt som bryr seg om dagen min selv om jeg ikke gjør det selv. Gårsdagen var full av hyggelige meldinger og enda hyggeligere telefonsamtaler. Et virkelig påfyll av positiv energi. Tusen takk til dere!
Selv om hverdagen regjerer, ble det også tid til både en ekstra god takeaway-middag, kjøpekake og gaver sammen med mine aller fineste. Som sagt, jeg er heldig!
Selv om jeg av gammel vane nesten instinktivt ventet på en telefon fra pappa, som selvfølgelig aldri kom, hadde jeg et par veldig spesielle opplevelser som gjorde godt for sjelen. Ganske tidlig på dagen tikket det inn en melding fra bonusmamma i Texas, og bildene jeg åpnet gjorde meg både glad og lattermild. Pappa hadde nemlig en tendens til å «glemme» ting som skulle postes, noe som blant annet resulterte i at bonusmamma fant en haug esker med diverse gaver som vi skulle hatt gjennom årene før han døde i fjor. Nå hadde hun ryddet i bokhyllene og skuffene hans, og en av de tingene som dukket opp var dette:
Det er uvisst hvor mange år kortet har lagt der, men det var morsomt å få det nå, et år etter at pappa døde. Nesten som en liten hilsen fra den andre siden.
Utpå kveldingen kom den virkelig spesielle opplevelsen. Jeg hadde nemlig fått for meg at siden det snart er Halloween, skulle Megan få et lite gresskar ved graven. Dette blir nok en ny bursdagstradisjon. Etter en relativt omfattende jakt etter et gresskar i rett størrelse, kom vi oss omsider til gravstedet. Jeg regnet med at dette ville bli siste gang vi var der før steinen, som vi på mandag fikk beskjed skulle komme opp før allehelgensdag, kom på plass. Overraskelsen var derfor stor da dette møtte oss i mørket.
For ordens skyld, etternavnet står der også.
Dette øyeblikket hadde jeg gruet meg til. Og plutselig var det der. På bursdagen min! Av alle dager. Jeg visste ikke helt om jeg skulle føle meg trist eller glad. For nå er det liksom gjort. Med steinen er det endelig. Ikke at mangel av stein på magisk vis ville ha bragt henne tilbake en dag..
Men nå er altså plassen til Megan komplett. Må bare få et lys i lykten og stelle istand til vinteren, så blir dette veldig bra. Det er godt å kunne pusle litt for henne der. Gjøre det fint. Hun ligger på et gravsted der pårørende virkelig gjør seg flid med gravene til sine kjære, kanskje spesielt akkurat på den delen hun ligger. Jeg synes det er så fint å se alle lysene og de forskjellige måtene folk pynter på. Her er det mange som har vært og fortsatt er høyt elsket.
Litt freaky er det å titte på gravsteinen til Megan og vite at selv om den er bare hennes nå, vil den også bli min en dag. Sikkert mannen sin også. Det er en rar følelse å vite at en dag vil navnet mitt også står der. Nesten ekkelt å tenke på. Jeg vil gjerne ha mange, mange bursdager til først!
Nå som steinen er på plass og oktober nesten over, føler jeg også at jeg klarer å se litt mer fremover. Litt godt det også. Kanskje mørketiden som kommer ikke blir så ille likevel? Kanskje blir det hyggeligere enn jeg trodde. Jeg har litt trua akkurat nå. Må bare jobbe meg gjennom bonus-bursdagsgaven fra minsten først. Forkjølelsen hans..
Med årene som baller på seg har jeg nemlig plutselig også fått immunforsvaret til en mygg..
Nok en gang har det vært noen tøffe dager. Men faktisk ikke av den åpenbare grunnen. Joda, pappa var veldig tilstede i hjerte og tanker forrige helg. Det kjentes godt på hele kroppen. Men jeg følte også at jeg fikk gjort akkurat det jeg ønsket for å minnes ham på ettårsdagen for hans bortgang, og det var godt. Huset er fortsatt fullt av gule roser, «the yellow rose of Texas», som på en måte har blitt pappas blomst. Kanskje litt Megan sin også når jeg tenker meg om. Det er noe lyst og positivt over det.
Helgen og deler av uken ble derimot tøff av helt andre grunner. Grunner jeg egentlig gjerne skulle ha skrevet mer om. Grunner som burde ha vært skrevet om. Grunner jeg halvveis har skrevet om, men som jeg likevel bestemte meg for å ikke publisere. Fordi det kun indirekte angår meg. Og da blir det feil å dele, selv om det var en tekst hvor ingen personer var identifisert og temaet er litt diffust. Noen nær meg har i alle fall stått ganske så alene midt i en storm. Noen har sett på urettferdigheter og lært at man ikke nødvendigvis kan stole på alle rundt seg. På den positive siden har dette mennesket også sett at det finnes mennesker utenfor den indre krets som har øyne som kan se. At det finnes godhet midt i kaoset, og at det finnes muligheter og løsninger. Og jeg har fått se et knekt menneske reise seg igjen. Et menneske som på tross av følelsene på innsiden ikke viker, men går med rak rygg og hodet hevet. Som ikke lar seg demotivere men heller prøver på nytt – litt mer på vakt enn før. Jeg beundrer dette mennesket med sitt gode hjerte, rettferdighetssans, tøffhet og sterke hode. Jeg skulle ønske jeg hadde hatt halvparten av denne personens innsatsvilje og “fighting spirit”. Man kan komme langt med sånt.
Når sånne ting skjer, så er det en vanskelig balansegang. Jeg har kjent mye på mine egne grenser i forhold til blogging. Hvor mye jeg ønsker å dele. Hva jeg ikke ønsker å dele. Hva som kan få negative konsekvenser, ikke minst for dem rundt meg. Jeg nevnte det for mannen min her om dagen, at akkurat nå slet jeg med å finne ting å skrive om. Ting som kan deles. Hans forslag var at jeg for eksempel kunne skrive om den store forskjellen mellom de tre barna våre. Hvor ulike søsken kan være. Nå syntes jeg strengt tatt at det var en dårlig ide til blogginnlegg sånn i utgangspunktet, men det føltes også fullstendig feil å skulle dele for mye om interessene og personlighetene til barna, selv om de ikke ville ha blitt identifisert med navn og bilde. Like feil ville det føles å dele for mye om forholdet mellom mannen min og meg, selv om det i frustrerte stunder hadde vært innmari deilig å bare spy ut edder og galle. Familien vår er ikke bloggmat. Vår lille kjerne er privat.
Noen vil nok også si at å dele spontanaborter og dødfødsler er alt for privat. Men dette er et tema som jeg føler at det er litt for mye tabu rundt. Dermed er det verdt å dele, selv om det også er privat. Jeg ønsker å bidra til større åpenhet om dette temaet. Jeg ønsker å vise hvor tøft og livsendrende det er. At det ikke er noe man bare rister av seg, men en sorg man må leve med resten av livet. Jeg ønsker også å vise at man kan reise seg igjen selv etter de største tragedier. At livet går videre, selv om man midt i stormen ikke aner hvordan det skal gå til. Derfor føles det greit å dele mine opplevelser, følelser og tanker rundt dette temaet.
Det siste året har jeg ofte følt på at det har blitt for mye sorg og elendighet på bloggen min. Men det er kanskje også uunngåelig. Tapet av pappa og Megan er det som har preget og definert meg mest i løpet av denne tiden. Men likevel, det er ikke hele livet mitt. Livet er så mye, mye mer enn det jeg deler her. Livet er sorg og glede. Det er oppturer og nedturer. Det er hverdag og fest. Det er ensomhet og fellesskap. Det er gode dager og dårlige dager. Det er latter og krangler. Livet er først og fremst familien min. Mine aller nærmeste. Det og dem verner jeg om. Den delen av livet er jeg ikke villig til å utlevere for å produsere flere innlegg og kanskje få flere lesere. Det får andre bloggere ta seg av.
Så selv om jeg innimellom kan klø etter å dele mine meninger om enkelte temaer, så må jeg kanskje, av hensyn til mine nærmeste, bite dem i meg. Da får det heller bli litt stille på bloggen mens jeg sorterer min egne tanker. Til noe annet dukker opp. Noe som føles mer riktig å skrive om. For selv om bloggen kanskje stopper opp litt, så gjør aldri livet det. Heldigvis. For det hadde vært både bekymringsverdig og kjedelig.
Livet. Konstant i bevegelse. Konstant i endring. Akkurat som årstidene.
Minnedagen for våre små er overstått, lys er tent og har brent ned, og hjertet føles en smule lettere. For det er ikke til å stikke under en stol at minnedagen ble rar og full av følelser. Det ble en annerledesdag der alt gikk litt på tverke og livet generelt føltes litt feil. Fra starten av dagen da “Megan-kjedet” mitt røk til da vi sto på gravlunden i Oslo og jeg visste at vi egentlig skulle ha hatt henne med dit for første gang denne dagen. Isteden dro vi videre for å tenne lys på hennes grav. Det er ikke riktig!
Sånn for å passe på å få gjort alt det tøffe følelsesmessig på en gang, dro vi på onsdagen til firmaet som lager gravsteinen vår for å beskue steinen vi har kjøpt og bestemme de siste detaljene. Det er noe surrealistisk med å bestemme skrifttype, skriftfarge, minneord og dekor til din egen datters gravstein. Ja, faktisk til det som sannsynligvis også blir din egen gravstein. Det var med en rar følelse jeg dro derfra. Nå er alt bestemt. Alle avgjørelser jeg kan ta for henne er unnagjort. Det føles også relativt feil. Jeg skulle jo ha gjort så mye, mye mer.
Det ble definitivt et par filterdager denne uken, og dette passet jo bare helt perfekt med humøret.
Dagene etter onsdag har jeg fylt med hyggelige ting. Fordi jeg fortjener det (litt). Og fordi jeg vet at en ny, tung merkedag er rett rundt hjørnet. Fordi Snapchat hver eneste dag viser meg minner fra i fjor. Minner fra måneden jeg satt ved siden av sykesengen til pappa. Dag ut og dag inn. Bilder av hunder på fanget. Videoer av stemmen til pappa, en stemme som ble svakere og svakere. Og slitne selfier. Plutselig husker jeg hvor tøft det var å sitte der. Hvor tøft det var å se ham visne vekk. Hvor tøft det var å sitte og vente på at han skulle dø, uten å vite når det uunngåelige ville skje. Jeg kan fortsatt ikke fatte at det snart har gått et år siden jeg sto ved siden av sengen og så ham trekke sine siste åndedrag. Siden jeg la hånden på brystet hans og kjente hjertet hans slå for siste gang. Egentlig kan jeg ikke fatte at det i det hele tatt har skjedd. At jeg har stått og sett pappaen min dø. At han er borte for alltid. At jeg aldri skal se ham igjen. Aldri høre stemmen hans igjen.
Men innimellom slår det meg. På de merkeligste plasser og mest uante tidspunkt. Som når jeg går opp trappa til skolen. Trappa der han satte seg ned for å hvile etter fjorårets sommeravslutning. Den første og siste sommeravslutningen han noen gang var med på. Den siste gangen han var i Norge. Den siste gangen jeg så ham i Norge faktisk. Innimellom kan jeg nesten se ham sitte der. Men trappa er tom. Likevel føler jeg ham på en rar måte. Der satt han. Han har sittet der.
Denne helgen handler om ham. Denne helgen er han ekstra nær. Jeg skal forsøke å fylle den med gode ting. Gode opplevelser. På søndag har det gått et år siden jeg sto der og så kroppen hans gi slipp, mens jeg hvisket til ham at det var greit. At han kunne hvile nå. At vi skulle klare oss og at vi ville ta han med oss videre i hjertene våre. Et år siden jeg for siste gang fikk si til ham at jeg var så inderlig glad i ham. Søndag skal være pappas dag. Søndag skal fylles med ting han likte. Vi skal spise kjøttkaker til middag og Magnum-is til dessert. Jeg skal se fotballkamp og drikke Heineken fra det samme glasset han pleide å drikke det fra da jeg var barn. Kanskje klarer jeg å trykke ned en liten slurk med whiskey også. Og litt melkesjokolade. Litt for pappa, og litt for meg. Det ville han ha likt. Jeg håper han ser oss og smiler litt ekstra denne søndagen.
Ute er det i skrivende stund full høst, og inne er det en helt matchende onsdag. Usminket, udusjet, ugredd – ja, i det hele tatt uflidd. Jeg har jammen en heldig mann som får komme hjem til dette!
Forhåpentligvis ser han ikke dette blogginnlegget før han er hjemme, ellers blir han nok på jobb eller et hotell i natt..
Disse små virus-tingene som har fest inni meg ser ikke ut til å ville gi seg med det første. Og i alle fall ikke uten kamp. I dag har jeg måttet kapitulere helt, mye av dagen har blitt tilbragt under dyna. Men utrolig nok, selv i sånne litt selvmedlidende stunder, finnes det ting å være takknemlig for.
Først og fremst barna som er så flinke. Ikke minst de to store, som når mamma gikk ned for telling tok over levering og henting av minstemann. Storesøster, som tross alt går på samme skole, gikk sammen med ham i morges. Sørget for at sekken ble hengt på plass og at han hadde noen å leke med før hun forlot ham. Gode jenta! Mammahjertet gjorde et lite hopp da de to gikk hjemmefra hånd i hånd. Samtidig så gnaget mamma-samvittigheten (og alle mødre vet hvor nådeløs den kan være), fordi minsten for første gang ikke ble levert av mamma eller pappa. Men selvfølgelig, det gikk jo helt greit!
Storebror fulgte opp med å hente minsten på SFO etter at han selv var ferdig med sin skoledag. Det er alltid stas for lillebror, og jeg tror storebror liker det også. Og jeg, jeg føler meg utrolig heldig som har disse to store barna til å hjelpe meg innimellom!
En annen ting jeg er takknemlig for i dag: kaffe! Varm kaffe som sklir ned i den småsåre halsen min. Som varmer meg fra innsiden. Kvikker meg opp bittelitt og gir meg en koselig velværefølelse.
Hørte jeg kaffekjerring?
Og så er jeg takknemlig for halspastiller. Ikke minst for Doc halslinser. Jeg fikk så fryktelig lyst på den svarte typen i går, og mannen handlet villig inn. Og i dag, da jeg krøp under dyna igjen etter at barna var ute av huset, skjønte jeg plutselig hvorfor jeg hadde lyst på akkurat disse. For smaken sendte meg umiddelbart tilbake til barndommen. Eller siden jeg ikke husker helt når disse kom på markedet, i alle fall mange år tilbake. Det smakte rett og slett ubekymret barndom eller ungdomstid. Jeg har nok fortært en del svarte halslinser tidligere. Den gang sykdom betydde kun ro og egenpleie.
Den siste tingen jeg vil ta med i positiv-lista mi i dag, er flagget eldstemann insisterte på å henge ut da han kom hjem i dag. Her hadde mor feila litt, for jeg burde selvfølgelig hengt det ut tidligere. For selv om naboene sannsynligvis tror vi er smårare (kanskje ikke så langt fra sannheten heller), har vi gjort det til en tradisjon å markere denne datoen. 11. september. 9/11.
Noen av dere husker vel kanskje fortsatt hva betydningen av denne datoen er?!?
Når bonusmamma først har gitt oss dette flagget, så må det jo brukes! Og vi som er gamle nok til å huske denne dagen i 2001, vet hva det står for og glemmer aldri! Og det er positivt. Ikke at det skjedde, men at man ikke bare feier det bort og glemmer. Jeg håper at jeg aldri skal føle de følelsene jeg kjente på den dagen og i dagene etter igjen. Men jeg håper også at jeg aldri vil glemme historiene om mot og kjærlighet, dem som ga meg gåsehud og et helt nytt syn på hvor fantastiske mennesker kan være og hvor skjørt livet er. Det finnes ingen garantier. Man vet aldri hva dagen eller morgendagen vil bringe. Nok en grunn til å se på de positive tingene i livet. Til å ta vare på dem. Og til å holde litt ekstra rundt dem du er glad i.
Denne lørdagen er sånn passe slapp, grå og regnfull. Ikke mitt favorittvær, men det trenger ikke å være helt feil likevel. For det er for eksempel ikke så dumt å krølle seg sammen under et pledd med en god bok i fanget.
Og det finnes flere ting å glede seg over også i dag. Som for eksempel at det ikke regnet da Snuppa debuterte i kamp for jentene som er to år eldre i går kveld. En kamp som til tross for et surt tap virkelig ble dagens høydare for en stolt mamma i går. Å se 12-åringen min gå fra et skjelvende aspeløv full av nervøsitet før kamp (noe som forøvrig er helt ulikt henne), til å blomstre når hun fikk sjansen på banen, gjorde mammahjertet noen hakk større. Og da hun slo til med lagets eneste mål var det både tårer i øynene og eksplosjon i hjertet. Den jenta mi altså!
Det kjennes i hjertet enda, og det faktum at hun i skrivende stund befinner seg på nabolagets fotballbane i øsende regnvær bare for å trene litt, gjør meg bare enda stoltere. Jeg elsker dedikasjonen hennes! Sånt gjør meg glad.
En annen ting jeg kjenner takknemlighet for nå, er at minsten har venner i nabolaget. Han har surret alt for mye sammen med de to eldste på fritiden i sine første år. Nå har han sine egne venner som kommer og ringer på. Og akkurat nå er jeg ekstra glad for at han ble med hjem til en av dem, så jeg faktisk fikk mulighet til å krølle meg sammen med denne boken min.
Sånne helger da mannen jobber blir ofte litt langdryge og stusselige. Men så er det litt godt med denne roen også. Jeg leser for eksempel sjelden når han er hjemme. Og på en lørdag uten planer kommer man seg lett ned til bunnen av skittentøyskurven. Det er ganske fint. Og siden mannen har dagvakter, så er det deilig å vite at han kommer hjem om noen få timer og at vi får kvelden sammen. Da blir det sashimi og grønnsaker foran TV og kanskje et glass mojito attpå. Enkle gleder! I tillegg er det fint å vite at helgevakt betyr mandagsfri. Og denne mandagen er valgdag, noe som betyr at også barna har fri. Det føles nesten litt som en bonus-helgedag.
Så en tilsynelatende kjedelig og grå lørdag trenger ikke nødvendigvis å være så ille det heller. Spesielt når man i tillegg til det ovennevnte også sitter igjen med glasur til overs etter å ha levert kake til konfirmasjon.
September. Måneden jeg i utgangspunktet så frem til med skrekkblandet fryd, men som jeg har gruet meg til siden juni. Måneden Megan skulle ha kommet til oss. Måneden som skulle ha vært fylt med glede. Noen utfordringer, en god dose smerter (for min del) og søvnløshet – men aller mest glede. Nå er det måneden jeg frykter. Måneden for tapte drømmer. Måneden jeg helst vil sove meg gjennom.
Jeg er livredd for hva denne måneden bringer. Livredd for å gå på nok en smell. Det har vært noen sånne de siste månedene. Foreløpig går det greit. Foreløpig dytter jeg vekk tankene og følelsene så godt jeg kan med en gang de dukker opp. Konsentrerer meg om hverdagslivet, jobb og familie. Men vi er bare tre dager inn i måneden. Jeg aner ikke hva de neste 27 inneholder..
Etter over en ukes bloggfravær er det mye å skrive om. Eller nei, egentlig ikke. Enhver detalj fra hverdagen trengs tross alt ikke å deles. Hovedpunktene fra den siste halvannen uken er vel besøk av mamma, nok en Sverige-tur for å feire bursdagen hennes som vi gikk glipp av i sommer og ikke minst; skolestart!
Nå er allerede den første uken i en helt ny hverdag over. Hverdagen med tre skolebarn. Begge gutta var gjennom store milepæler på mandag. Eldstemann hadde første dag på ungdomsskolen. Ny skole, nye rutiner, nye lærere og nye medelever. Og minstemann sprang ivrig mot rektor og lærer på sin aller første skoledag. Han har ikke sett seg tilbake siden..
Jeg som hadde gruet meg så fælt til denne dagen. Jeg som har tenkt at dette er ikke femåringen klar for. Men så var han visst det. Han er foreløpig like ivrig og uredd hver morgen. Det skal de ha, disse barna våre, de har aldri vært særlig redd for det ukjente. For forandringer. Barnehagestart og skolestart har aldri vært noe problem. Minstemann har selvfølgelig også tryggheten i å ha storesøster på samme skole dette året. I tillegg er han godt kjent med de fleste av venninnene hennes og en del andre eldre barn på skolen. Sånt hjelper kanskje. Og vi voksne har tryggheten i at vi kjenner mange av de ansatte på skolen, både lærere, SFO-ansatte og øvrig personale. Det er godt å møte kjente ansikter. Og ikke minst mennesker som kjenner til hva vi nettopp har vært gjennom. Man vet jo aldri om barna plutselig får en reaksjon av et eller annet slag. Og da vil disse menneskene ha en viss forståelse for årsaken.
Er ikke denne fin? Det skal nok gå helt fint med førsteklassingen vår!
For selv om hverdagen nå er over oss, forandrer det selvfølgelig ikke på det som har skjedd. Vi sliter fortsatt med ulike utfordringer i etterkant av tapet av Megan hver dag. Alle på sin måte. Mannen og jeg påvirkes vel mest. Og hverdagen letter på ingen måte. For min del har det kanskje blitt enda tøffere. Selv om jeg føler meg heldig som hadde tre stykker som startet et helt nytt skoleår på mandag, som fikk holde i en liten førsteklassehånd før han slapp taket og løp, så kjente jeg også ekstra mye på at jeg ikke får gjøre det samme med Megan om seks år. Nå som jeg i tillegg vet at hun sannsynligvis hadde kommet til verden i løpet av et par uker (for de hadde neppe latt meg gå lenger enn 37 uker), om hun ikke allerede hadde vært her, blir følelsene enda sårere. Alt skulle vært klart for henne nå. Istedenfor har jeg begynt å kaste gammelt babyutstyr. Samtidig som jeg under rydding på stua fortsatt finner konfetti fra den fine dagen da storesøsknene fikk vite at det var en lillesøster som var på vei.
Mai vs. august. Samme konfetti – et helt annet liv.
Små, såre stikk. Som likevel er litt fine, fordi de bekrefter hennes eksistens på en måte. Følelsene er umulig å forklare. Men hun var her. En liten stund var hun en levende del av familien vår, om enn på innsiden av magen min. Hun bragte mye glede med seg. Forventning. Selv om hun ikke var planlagt, gledet jeg meg stort til å få en flokk på fire. To gutter og to jenter. Annenhver. Selv om det var skummelt og fullt av utfordringer så visste jeg at det ville gå bra. Selv om jeg ikke nødvendigvis så frem til nattevåk og bleieskift, så gledet jeg meg enormt til å oppleve alt igjen. Fra fødsel, til første smil, første skritt, første skoledag, første alt. Og sorgen gjenspeiler nettopp det jeg har mistet – ALT.
Dette er det vi sitter igjen med. En grav, tre dagers verdt av bilder, teppet og luen hun hadde mens hun var hos oss og en eske med minner.
Og kroppen min skriker etter henne. Lydløse skrik. Hjertet verker. Hele brystet verker faktisk. Magen føles som et brennende og gapende hull. Som om en kanonkule har gått rett gjennom den. Jeg føler meg nesten litt dum, for selv om jeg har vært gjennom mye før, så ante jeg ikke at sorg kunne være så fysisk vondt. Så slitsomt og så krevende.
Det har blitt mange slag i trynet det siste året. Mange tøffe tak. Og de kommer fortsatt. Jeg føler nesten at selv om solen skinner, så henger det likevel konstant en uværssky over hodet mitt. Det er stadig nye trøkker. Nye bekymringer. Alt som føltes trygt og sikkert er plutselig bare et kaos. Og det blir stadig vanskeligere å reise seg igjen. Det føles som om jeg ligger i en synkemyr og kaver. Samtidig føles det ofte som at den jeg trodde alltid var i mitt hjørne plutselig er på den andre siden av ringen. Vi dunker hodene mot hverandre og går ned for telling begge to. Jeg vet at det ikke er unormalt, men det er like tøft uansett.
Heldigvis finnes det mennesker som forstår. Heldigvis finnes det et støtteapparat når man står midt oppe i helvetet. Så lenge du kommer over et visst punkt i svangerskapet, kastes nesten tilbudene etter deg. Ikke helt kanskje, men det er en stor forskjell fra å miste tidligere i svangerskapet. Jeg tror nesten den beste samtalen jeg har hatt i løpet av ukene som har gått må ha vært telefonsamtalen jeg hadde med en hyggelig dame fra Landsforeningen uventet barnedød (LUB). En forening jeg har støttet siden første gang vi mistet i 2010, men aldri vært i kontakt med før nå. Og nå føler jeg virkelig at jeg får valuta for de småpengene jeg har støttet dem med. Der er det forståelse. Der er det omsorg. Det var så godt å kunne snakke fritt om Megan, om hva som skjedde og om følelser og utfordringer en liten stund. Og merke at det var full forståelse, fordi mennesket på den andre siden av linja hadde vært gjennom det samme selv. For et deilig pusterom.
Jeg og vi har en lang vei å gå. Reisen vår i dette nye livet har nettopp startet. Forhåpentligvis er det akkurat nå vi er i den tøffeste sjøen. Havet kan kanskje aldri bli blikkstille igjen, men jeg håper på dager med bare små krusninger. Etterhvert. Vi må bare komme gjennom stormen, både sammen og alene.
Og mens stormen raser, blir det kanskje mer sporadisk blogging fra meg. Innimellom trenger jeg kanskje å skrive av meg litt følelser, men ofte har jeg mer enn nok med å holde meg på beina og komme gjennom hverdagen. Da finnes det ikke overskudd for blogging. I starten gnaget det i meg når jeg ble stille over mange dager. Nå har jeg innsett at det bare er sånn det må være. Jeg må ta vare på familien og meg selv så godt jeg kan først, alt annet kommer i andre rekke. En blogg er virkelig ubetydelig i den store sammenhengen. Men jeg er her. Jeg lever. Og en dag, når stormen har lagt seg, skal jeg komme mye sterkere tilbake. Frem til det tar jeg et skritt og en dag om gangen mens jeg prøver å smile gjennom tårene.
Du tror det kanskje, men jeg skriver ikke om Megan for å få oppmerksomhet. Ikke for å få likes eller høyere lesertall. Det selv om jeg har oppdaget at graviditet og personlig tragedie drar flere lesere, noe som egentlig bare gjør meg trist.
Jeg skriver ikke for å få medlidenhet, selv om jeg selvfølgelig setter stor pris på ektefølt medfølelse. Jeg er livredd for å bli sett på som hun tragiske. Hun som har mistet så mange barn under graviditeten. Hun som mistet barnet sitt. Jeg er livredd for sånne blikk, sånne som sier «stakkars deg». Dette er faktisk grunnen til at jeg ikke åpnet meg om alle tapene våre før minstemann var på vei. Fordi jeg ikke ønsket at folk skulle synes synd på meg. Fordi jeg ikke ønsket å bli stemplet som den tragiske. Det er ikke den jeg er. Og litt fordi ingen trengte å vite at vi ønsket oss et barn til. Det var bedre å skjule seg bak at to var nok.
Nå er det ingenting å skjule lenger. Ikke dermed sagt at jeg utleverer alt. Men tapet av Megan er relativt offentlig. Og det er greit. Jeg hadde aldri i verden klart å skjule det uansett. Det hadde bare gjort det hele verre. For jeg vil ikke skjule henne. Jeg vil ikke at hun skal glemmes. Jeg er livredd for akkurat det. Gjennom ordene mine sørger jeg i alle fall for at noen husker henne – håper jeg.
Akkurat nå skriver jeg kanskje mest for terapiens skyld. Etter torsdagens innlegg åpnet jeg faktisk de fryktede kranene helt. Det var ikke spesielt pent.
Dette ansiktet hadde sminket seg, som jeg gjør hver dag nå, kanskje fordi det er lettere å la vær å gråte da. Men etterhvert var både det og jeg helt utgrått. Aldri har sminke vært mer bortkastet.
Samtidig fikk verden denne usannheten – et menneske som nøt sommerkvelden. Et bevis på hvor mye sosiale medier faktisk kan lyge.
Og akkurat som jeg skrev, så var det faktisk litt forløsende å gråte. Litt av den store klumpen i brystet forsvant sammen med tårene. Men bare litt. Og bare for en liten stund. Helgen har vært lang og tung. Tårene har blitt mange. Og jeg er garantert ikke ferdig enda. Klumpen i brystet har tydeligvis evnen til å vokse til tross for iherdige forsøk på å gråte den langt pokker i vold.
Noe av grunnen til at jeg skriver er nok for at utenforstående skal forstå bare bittelitt. At å miste et barn er noe av, om ikke det aller verste, man kan oppleve. At det påvirker absolutt alt. At det aldri egentlig går over. At det er rått og brutalt. Men også at det ikke er skummelt. At det er greit å snakke om det. At vi som går gjennom det uansett aldri glemmer, og setter pris på at barnet eller barna vi mistet huskes. Dette temaet bør nok «avmystifiseres» litt. For jeg vet at det er mange som meg der ute.
Jeg og de fleste andre som har opplevd dette setter pris på at utenforstående engasjerer seg. Spør hvordan det går, og om svaret er halvhjertet og vagt, spør hvordan det egentlig går. Spør om barnet vårt. Spør om hva som skjedde. Spør om vi har bilder som de kan få se. Og gi en klem. Noe av det beste som har skjedd meg i løpet av disse to månedene er faktisk nettopp det. En uventet klem. At noen faktisk tør å anerkjenne det som har skjedd. At noen gråter med deg, eller til og med gråter selv om du ikke gjør det. Så enkelt men så vanskelig på samme tid.
En annen og veldig viktig grunn til at jeg skriver og deler om dette temaet, er ønsket om å hjelpe andre. Et brennende ønske som jeg har hatt siden vårt første tap for ni år siden. Det ønsket er ikke akkurat mindre nå. Jeg vet at jeg sitter på mye erfaring. Strengt tatt mye erfaring som jeg helst hadde vært foruten, men like fullt ekstremt mye erfaring. Jeg vet alt for mye om å miste barn i svangerskapet, både det fysiske og det psykiske. Jeg vet alt for mye om reaksjonene som kommer etterpå. Om utfordringene man ofte møter på veien, være det seg i parforhold, i forhold til andre eller i forhold til deg selv og din egen kropp. Jeg vet mye om ønsket om og prøving på ny graviditet, og om hvor tøft det kan være. Jeg vet mye om hvilke rettigheter man har etter å ha mistet et barn, og jeg vet mye om hvilke behov man kan ha i ettertid. Jeg vet også mye om hvordan pårørende kan hjelpe, og hvordan man ikke bør møte mennesker i sorg. Jeg vet at jeg har verktøyet til å kunne hjelpe andre som har opplevd det samme som meg, og aller helst skulle jeg ønske at jeg kunne leve av å gjøre nettopp det. Men uten den formelle utdanningen, er i alle fall akkurat nå, bloggen den eneste måten jeg kan nå ut og kanskje hjelpe noen på. Ordene jeg skriver er alt jeg har på nåværende tidspunkt. Men jeg håper at jeg en dag kan ha enda mer enn ord å bidra med.
“Well the sky is finally open, the rain and wind stopped blowin’ But you’re stuck out in the same old storm again You hold tight to your umbrella, darlin’ I’m just tryin’ to tell ya That there’s always been a rainbow hangin’ over your head”
Det er nok en gang den åttende dagen i måneden. Akkurat som torsdager og lørdager, er datoene 6. og 8. datoer som får det til å velte seg i magen. I den tomme magen. Datoen for sjokket og datoen for fødselen. I dag har det gått to måneder. 61 dager. Det kan virke lenge for noen, men egentlig er det bare en liten dråpe i havet tidsmessig.
Igjen føler jeg på forventningen om at man skal ha kommet over den verste sorgen. At tiden leger alle sår. At alt går bedre etterhvert. At vi bare skal legge det som har skjedd bak oss og gå videre.
Gå videre gjør vi jo. Hver dag. Men tid leger så absolutt ikke alle sår, man lærer bare å leve med dem etterhvert. Arrene varer evig. Og vi legger så absolutt ikke noe bak oss. Megan er med oss for resten av våre liv. Sånn skal det også være. Andre glemmer kanskje etterhvert, vi vil aldri gjøre det.
Dette er det vi har mistet. En liten hånd som skulle ha vokst seg stor mens den gjennom barneårene holdt godt fast i våre. En liten jente. Et helt liv som ikke ble. Det er umulig å bare riste av seg.
Det er mulig at jeg virker upåvirket om du treffer meg på gata. Det står ikke akkurat skrevet i panna mi. Sorgen bæres på innsiden. De som vet hva som har skjedd er kanskje redd for å si noe, redd for å rippe opp i vonde følelser. Men man kan ikke rippe opp i noe som allerede er der. Det hender innimellom at noen spør meg hvordan det går. Jeg setter pris på det. Men svaret blir gjerne litt halvhjertet. Jeg har lært at de fleste egentlig bare vil ha standardsvaret. De vil ikke vite hvordan jeg egentlig har det. Kanskje er det få som takler et ærlig svar. Og enda færre som forstår. Du må nesten ha vært der selv.
Sannheten er at akkurat nå blir det tøffere og tøffere. Såret som mange forventer skal være leget, blør nesten mer enn da det var helt ferskt. Noen dager er selvfølgelig bedre enn andre. Sånn vil det alltid være. Men akkurat nå sliter jeg. Hjertet verker konstant, noe som gjør det vanskelig å fokusere på andre ting. Tenk deg en hånd som konstant kniper hardt om hjertet ditt, aldri løsner grepet. Eller kanskje heller en stjerne med skarpe kanter som uten stans snurrer rundt og rundt i brystet. Gnager og gnager. Skjærer og skjærer. Sånn føles det. Man blir faktisk sliten av sånt. Samme hvor mye jeg prøver å fokusere på noe annet, på noe positivt, så verker det. Og når hodet og kroppen følger med, så blir det vanskelig å klatre opp igjen. Jeg har mest lyst til å sette alt på pause, krølle meg sammen og bare gråte. Men jeg tvinger meg selv fremover. Og jeg gråter sjelden. Ikke fordi jeg føler det er feil å gråte. Ikke som da jeg som 10-åring stolt proklamerte at jeg hadde vært flink til å ikke gråte i begravelsen til farfar, mitt første virkelige møte med døden. Jeg vet bedre nå. Jeg vet at det av og til kan være godt og forløsende å gråte. Men gråten vil ikke bringe Megan tilbake. Og om jeg virkelig åpner kranen, er jeg usikker på om jeg noen gang klarer å stenge den igjen. Selv om fornuften vet at det klarer jeg selvfølgelig.
Jeg vet også at dette er en plass jeg aldri har vært på før. Jeg har aldri opplevd en sorg som dette. Det til tross for alt jeg har vært gjennom før. Jeg har blant annet mistet fire besteforeldre, en onkel, en eks-kjæreste og bestevenn, flere barn både tidlig og senere i svangerskapet og for ikke alt for mange månedene siden min kjære pappa. Likevel kan ingenting måle seg med dette. Jeg har aldri følt sånn altoppslukende sorg før. Kanskje kommer også sorgen over pappa ut gjennom Megan. For jeg slapp vel egentlig litt billig unna rett etter han døde. Kanskje er dette en slags dobbel sorg. Uansett, det er tøft og det er slitsomt. Veldig slitsomt. Overraskende slitsomt.
Og det påvirker alt og alle. Hjernen min fungerer definitivt ikke optimalt. Den beste måten å beskrive det på er at den er litt tåkete. Innimellom veldig tåkete. Jeg glemmer lett. Jeg er ikke helt tilstede. Jeg soner ut og får ikke alltid med meg det som blir sagt til meg. Innimellom trekker jeg meg helt tilbake, inn i meg selv. Noe som kan være vanskelig å forstå for mann og barn. De kan føle seg avvist, selv om det ikke er ment sånn. Jeg kan ofte føle at de hadde hatt det bedre uten meg. At det hadde vært lettere for dem. At jeg er en belastning mer enn en del av familien. Selv om jeg prøver så godt jeg kan.
Jeg føler meg ofte som en dårlig mamma og kone. Lunta blir fort litt kort. Jeg føler meg utilstrekkelig, spesielt når jeg ser hvor mye mannen min må gjøre når mitt hode ikke er tilstede. Jeg får dårlig samvittighet, noe som fort kan sende meg enda lenger ned. Og jeg blir redd. Jeg føler at jeg sliter ham ut. Jeg er redd for at min utilstrekkelighet vil ta livet av ham.
Jeg er generelt mer redd nå. Ikke en ukjent følelse, siden jeg har vært ekstra engstelig for at noe skal skje med mannen og ikke minst barna helt siden vi mistet Une i uke 17 for 9 år siden. Siden det har katastrofetankene kommet lett. Bare å høre sirener når ikke alle er hjemme er nok til å vippe meg av pinnen. Det er ikke få ganger jeg sånn tilfeldigvis har ringt for å høre når barna har tenkt å komme hjem rett etter at en ambulanse har gitt lyd i bygda vår. Og nå som vi har hatt en del fint vær har jeg hatt noen kamper med både meg selv og jentungen når det gjelder bading. Jeg vet at jeg må slippe taket mer og mer, barna må få frihet, men det er en vanskelig balansegang. Angsten ligger innimellom tykt over meg.
Jeg har erfaring nok til å vite at alt jeg føler er ganske normalt. Jeg vet at det etterhvert vil bli flere gode enn dårlige dager. Jeg vet også at det er mye mer å jobbe seg gjennom. To måneder er ikke lenge. Sorgarbeid er slitsomt og tidkrevende. Og vanskelig for utenforstående å forstå. Men jeg setter veldig pris på om du bryr deg. Om du istedenfor å unngå det, spør hvordan det går. Hvordan det egentlig går. Og er forberedt på et ærlig svar.
