En måned har gått siden sist jeg satte meg ned for å skrive noen ord. En annerledes måned. Med en annerledes påske og en annerledes hverdag. Og nå har vi kommet til en annerledes vår. Fortsatt like deilig som alltid, god og varm akkurat nå, men mye roligere enn normalen. Og her jeg sitter i godkroken min på terrassen og vifter med mine bare tær, kjenner jeg at det er helt OK.

Da unntakstilstanden tok oss, var jeg engstelig for hvordan det ville bli. Men det tok ikke lang tid før roen senket seg over meg. Jeg kjente at dette hadde jeg faktisk godt av. Å stoppe opp en stund. Ikke ha forpliktelser noen andre plasser enn innenfor husets fire vegger. Bare være mamma og hjelpelærer i tillegg til å gjemme meg vekk bak min egen skjerm og jobbe selv. Og å være litt kone også selvfølgelig. Mest mamma, litt kone. Og sist, men ikke minst, være meg. Kanskje finne igjen noe i meg selv som har vært borte en stund.

Her jeg sitter nå, tror jeg at jeg har funnet det. I alle fall litt av det. Muligens med litt medisinsk hjelp, men jeg har funnet roen. Ting har falt litt på plass. Kloen om hjertet er borte. Den evige anspentheten er borte. Jeg kjenner at livet kan være veldig fint igjen. Jo visst kjenner jeg fortsatt på vemod. Men det går bra. Livet er helt OK. Kanskje til og med bedre enn OK innimellom.

Jeg tror vi har hatt godt av denne tiden alle sammen. Det føles i alle fall sånn. Ingen av oss lider noen nød, i alle fall ikke etter at jentungen fikk begynne med organisert trening og litt mer sosialisering igjen. For det var henne dette ble tøffest for. Nå går også det fint. Jeg synes kanskje at vi som familie funker bedre sammen nå enn før, selv om jeg i utgangspunktet trodde dette ville bli komplett kaos. Av og til er det helt greit å ta feil.

Jeg kan nok fortsette sånn som dette en god stund til. Som sagt, vi lider virkelig ingen nød. Nesten tvert imot. Vi er så absolutt blant de heldige i denne situasjonen, både økonomisk og ellers. Jeg er fullstendig klar over at mange andre sliter på flere plan. Ikke minst går tankene til dem som har mistet kjære til dette viruset og dem som plutselig står uten jobb. Selv om denne perioden for vår familie har fremstått som en liten velsignelse i forkledning, så vet jeg så alt for godt at det for mange andre er helt annerledes.

Jeg skjønner at mange er fryktelig lei nå. Jeg skjønner at mange vil gå tilbake til normalen. Jeg skjønner at mange er glade for at samfunnet begynner å åpne opp igjen. Jeg er nok blant dem som helst hadde sett at skoler og barnehager var stengt en stund til. Jeg gleder meg ikke til å sende avgårde førsteklassingen neste uke. Det føles helt feil å sende den i familien som har dårligst immunforsvar, den som gjerne blir sykest, tilbake til skolen mens de to eldste fortsatt er hjemme. Jeg føler meg fryktelig usikker, og vil helst holde ham hjemme. Samtidig føler jeg at han må tilbake. Hjemmeskole fungerer fint for ham, men nå vil det jo ikke være noe sånt opplegg mer. Og sosialt så har han godt av å treffe klassekameratene og være på skolen igjen, være en del av fellesskapet. Men det er ikke med lett hjerte jeg slipper ham løs. Det er ikke lett å vite hva som er det riktige å gjøre. Jeg håper det går bra. Jeg håper jeg ikke vil angre. Og jeg håper at denne rare tiden vi er inne i vil fortsette å være en “blessing in disguise” for vår familie.

I dag er det nesten litt flaut å se hva jeg skrev for bare noen dager siden. For jeg har så absolutt vært en av dem som tok Corona-epidemien, eller nå pandemien, med stor ro. På sett og vis gjør jeg fortsatt det. Jeg er ikke spesielt redd for å bli syk selv, men jeg vet også at det er mange der ute, også kjente og kjære, som har en høyere risiko for alvorlig sykdom om de skulle bli smittet. Og det ønsker jeg selvfølgelig å bidra til å unngå.

Det er noe guffent over det som skjer nå. Jeg sitter her med en sterk uro i hjertet. Hele situasjonen i Norge og verden akkurat nå er litt uvirkelig. Usikkerheten for hvordan de kommende ukene og månedene vil bli råder. Jeg begynner til og med å få et bittelite behov for å hamstre. For det er sannsynligvis mer situasjonen rundt enn selve viruset som vil påvirke akkurat oss. Jentungen har allerede fått starten av fotballsesongen spolert. Ingen trening. Ingen kamper. Både hun og vi hadde gledet oss til ny sesong, men vi skjønner. Fotballen forsvinner ikke, den kan vente litt. Så får det heller bli egentrening fremover. Vi tilpasser oss.

Flere og flere skoler og barnehager stenger rundt om i landet. Her hos oss har det i skrivende stund fortsatt  ikke kommet noen melding om stenging, men vi merker at de forbereder seg på det. Og der, akkurat da jeg skrev det, kom det altså melding om at alle skoler og barnehager stenges. Og da slapp jeg dilemmaet jeg skulle nevne, nemlig om vi skulle holde barna hjemme eller ikke, noe vi var i ferd med å gjøre. Nå kommer jo utfordringen med hjemmeskole, men det skal vi også takle.

Jeg tenker også litt på det som ligger noe lenger frem i tid, både påskeferie i hjembyen og sommerferien i USA. Fortsetter dette kan begge deler bli vanskelig å gjennomføre. USA stenger i tillegg grensene for europeere. Forståelig nok, selv om smitten florerer også der. Vi får håpe på det beste men forberede oss på det verste. Det er ikke livsviktig.

Og så har vi den største usikkerheten. Hva skjer med mannen som har en jobb som på ingen måte muliggjør hjemmekontor. Hvordan vil arbeidsdagene og arbeidstidene hans se ut fremover? Jeg kjenner at jeg både stålsetter meg og gruer meg. Men uansett må vi gjøre det beste utav det. Sånn som dette har utviklet seg er drastiske tiltak det riktige nå. Om alle bidrar så kan vi forhåpentligvis komme tilbake til normalen om ikke så alt for lenge.

Kom igjen folkens, nå er det kollektiv dugnad som gjelder!

Ja, det blir mye filter-bilder her nå, men dette er på alle mulige måter filter-tider..

Fredagen og Valentinsdagen ble kanskje ikke helt som forventet, selv om jeg ikke forventet mye. Det eneste jeg ville var jo strengt tatt å dra til Elkjøp i tosomhet med mannen før vi tok minsten med på kino. Sånn ble det altså ikke. Jeg satt hjemme med en litt utilpass minstemann hele dagen, mens mannen etter å ha sovet ut fra nattevakt måtte hjelpe eldstemann med å frakte og sette opp utstyr til helgens LAN-treff (muligens ikke riktig navn for det, men jeg er på ingen måte inne i denne dataspill-verdenen). Virkelig romantikk på høyt nivå der altså.

Men hva gjør egentlig det, når jentungen tryller verdens fineste overraskelse ut av sekken sin.

Mer skal altså ikke til. Dette er bedre enn all verdens diamanter, blomster og champagne. Så enkelt, helt gratis og likevel nok til å smelte hjertet mitt totalt. Jeg er ikke helt sikker på om jeg fortjener så fine ord. Faktisk så er jeg helt sikker på at jeg neppe er verdens beste mamma. Men om jentungen likevel synes det, så må jeg ha gjort noe rett. Dette kommer jeg til å leve lenge på. Sannsynligvis henger det innrammet på veggen over sengen min på gamlehjemmet når jeg er 90. Heldige meg!

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Og plutselig var det helt greit å sitte hjemme sammen med datter og minstemann mens mannen dro alene til Clas Ohlson (for det var jo ikke Elkjøp han skulle på i det hele tatt). Også var det jo litt ekstra flaks at han måtte gå forbi en blomsterbutikk på veien dit.

Så ble det litt Valentinsdag likevel. Og jeg fikk umiddelbart dårlig samvittighet for at jeg ikke hadde ordnet noe til dem. Men så slo det meg at jeg nesten daglig vasker jentungens svette treningstøy og mannens sure sokker, så da går det kanskje litt opp i opp..

Ååååh, det er Valentine’s Day dere! Vidunderlige dagen! Jeg ble vekket med sjokolade og kaffe på senga og kom ned til en stue full av roser. En av dem hadde til alt overmål en diger diamantring tredd rundt stilken! Vi har barnefri til i morgen, og i kveld skal vi på fancy restaurant og spise nydelig mat før en suite, jordbær og champagne venter. Det skal bli så fint og fantastisk!

Neida! En sånn dag var ikke i planene engang. Dagens romantiske date skulle være en tur ut for å kjøpe en ledning som poden trenger og deretter en tur på kino med minsten for å se Sonic. Kjemperomantisk!

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Men så var det den forventede skruballen da. Èn dag tok det før den dukket opp. Ikke overraskende kom den i form av en minstemann som startet dagen med å brekke seg flere ganger. Dermed ble det hjemmedag for både ham og meg. Litt usikker på hvem som er mest lei seg for det. Han som gledet seg til å spise kake på skolen før han skulle se den lille, blå helten sin på kino men isteden ligger småkvalm med bøtta ved siden av seg eller meg som så frem til en alenetur til Elkjøp sammen med mannen for å kjøpe ledning (er man sultefôret på alenetid så tar man det man kan få).

Jaja, vi får ta det igjen med en handletur på Kiwi i morgen..

Ha en nydelig fredag og om dere feirer sånt, Valentine’s Day der ute!   

Jeg skulle gjort som stort sett alle andre bloggere i går, skrevet et morsdagsinnlegg. Ikke nødvendigvis et svulmende innlegg med fremvisning av flotte gaver, frokost på senga og alt det der. Men et eller annet. En liten hilsen til alle mødre der ute, uansett om man er biologisk mamma, adoptivmamma, fostermamma, bonusmamma, ønskemamma, englemamma eller en annen type mamma. Eller kanskje noen ord til dem som ikke har en mamma lenger. Men det ble ikke sånn. Dagen ble rett og slett ikke som jeg hadde trodd. Det jeg trodde skulle være en nokså vanlig søndag, bare med bittelitt ekstra kos, ble ikke sånn. Isteden kom morsdagen og slo meg rett i bakken. Nesten litt ut av det blå. Joda, jeg har kjent at hjertet har vært litt ekstra vondt og tungt de siste dagene, men jeg tenkte ikke at morsdag skulle være noen stor følelsesmessig trigger. Jeg har jo feiret denne dagen i fjorten år nå. Og jeg har feiret den med det ene tapet etter det andre «under beltet», uten at det har utløst store reaksjoner på akkurat denne merkedagen. Men i går veltet all smerten inn.

Jeg skjønte ikke helt hva som skjedde selv engang, men hjertet slo helt krøll på seg. Jeg prøvde hardt å fokusere på mine tre fine som gjorde sitt beste for å gjøre stas på meg. Men jeg klarte ikke å riste av meg smerten. Vissheten om at de skulle ha vært fire i år. På morsdagen i fjor lå Megan trygt plassert i magen min. Eller, trygt var det jo ikke. Og på det tidspunktet var det også fortsatt så tidlig at jeg var bortimot hundre prosent forberedt på at det ville gå galt. Jeg hadde ikke store fantasier om en morsdag med fire barn i 2020. Men etterhvert begynte også jeg å tro litt på det. Jeg begynte å se for meg livet med henne i det. Og i går skylte altså en av disse bølgene over meg. Full av savn og smerte. Selv om jeg er så ufattelig heldig som har tre barn her hos meg, tre som virkelig ga meg litt ekstra kjærlighet og oppmerksomhet akkurat denne dagen, så var bølgen ustoppelig. Jeg følte meg nesten utakknemlig, som en fryktelig mamma, som ikke klarte å skjule at jeg hadde det vondt.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Nei, morsdagen i år var ingen høydare, og jeg er både glad og lettet over at den er over. Jeg er skuffet over meg selv fordi jeg taklet denne dagen så dårlig. Nesten litt flau. I dag driver jeg med rekalibrering. Prøver å samle sammen bitene av et hjerte som nok en gang har gått i knas, lappe det sammen igjen. Det verker fortsatt. Det er fortsatt fryktelig skjørt og sårbart. Jeg er fortsatt ikke meg selv igjen, hvem nå egentlig det er nå for tiden. Men jeg jobber med det.

Og bare for å slå det fast en gang for alle, sånn at ingen misforstår; jeg er takknemlig for det jeg har. Så inn i hampen takknemlig. Samtidig så savner jeg så inderlig henne som skulle vært en del av den fine flokken min. Hun som er der men ikke er der på samme tid. Som en usynlig del av familien. Hun som skulle ha ligget inntil meg i går da barna “vekket meg” med egen-innkjøpte gaver, klemmer og fine ord – og selvfølgelig verdens fineste kort fra minstemann. Hun som skulle ha gjort livet enda litt rikere. Det er en merkelig balansegang det der, gleden og takknemligheten over dem vi har sammen med den bunnløse sorgen over henne som ikke er her. Noen ganger går det greit, andre ganger kommer det ut av det blå som nå. Og jeg innser at jeg enda har et langt stykke igjen å gå i sorgprosessen. At kantene fortsatt er skarpe, og at det vil ta lang tid før de slipes til. Og selv når den tid kommer, så vil arrene plutselig begynne å blø og slå deg i bakken igjen når du minst venter det. Og det er vondt, men samtidig litt fint også. Fordi sorgen faktisk er et uttrykk for kjærlighet den også. Mammahjertet elsker alltid!

Enhver som har fulgt med på denne bloggen en stund vet at jeg har hatt tøffe tider. At livet ikke bare har vært en lek og fylt av smil og latter de siste månedene. Det dere kanskje ikke visste er at livet stort sett aldri har vært en lek for undertegnede, selv ikke i barndommen da det kanskje burde ha vært det. Jeg har nok aldri vært av det mest livlige og muntre slaget. Jeg er ikke den som lyser opp et rom og lager fest bare ved min tilstedeværelse. Og jeg er slett ikke typen som er glad stort sett hele tiden, da måtte jeg nok hatt hjelp av en betydelig mengde medikamenter. Ikke dermed sagt at jeg går og surmuler og lager kvalme hele tiden heller altså. Jeg bare er liksom. Jeg har kanskje ikke verdens største personlighet verken den ene eller andre veien, og gjør egentlig ikke så mye ut av meg. Jeg har helt fra barndommen av (med enkelte unntak) vært den mer stille og forsiktige typen. Tenkeren. Konsekvenstenkeren.

Hvordan andre opplever meg vet jeg ikke helt. Jeg gjør mitt beste for å være hyggelig og omgjengelig, men tenker at jeg kanskje kan oppleves som avvisende, innesluttet og vanskelig selv om jeg slett ikke ønsker det (for det er på ingen måte sånn jeg er, på innsiden bryr jeg meg ofte litt for mye om folk). Kanskje oppleves jeg også som litt sur. Ikke vet jeg. Men jeg fikk meg i alle fall en liten tankevekker her om dagen, da jeg kom ned i stua og mannen så mistenksomt på meg og spurte: «Hvorfor er du så glad da?» Det eneste jeg hadde gjort var å klistre på meg et smil og dytte unna negative tanker, og mer skulle altså ikke til før han begynte å lure. Nesten litt skremmende. Smiler jeg så lite? Er jeg så sjelden blid og tilsynelatende glad? Jeg sier tilsynelatende fordi jeg fortsatt ikke har funnet igjen den ordentlig, gjennomsyrende gleden etter det siste halvannet året. Men jeg vet, eller i alle fall tror og håper, at den vil komme tilbake. Jeg har på ingen måte et dårlig liv, og jeg har mye å se frem til, så den dukker nok opp igjen etterhvert, den følelsen av å være tvers igjennom lykkelig. Kjenner jeg gleder meg til det!

Nå er det ikke altså ikke i min natur å smile bredest og le høyest, introvert som jeg alltid har vært. Men jeg tror omgivelsene, og i alle fall den lille flokken jeg bor sammen med, trenger å se meg smile mer. De skal ikke måtte lure på hva som foregår og kanskje bli litt skremt når jeg en sjelden gang kommer ned trappa smilende og småkvitrende. Det burde være en mer normal og dagligdags opplevelse. Så nå tror jeg rett og slett at jeg skal øve meg. På å smile. Et smil kan kanskje utrette underverker etterhvert. Smil til verden og verden smiler til deg!?!

En smule påklistret, men med potensial til å bli ekte etterhvert.

Med mye sykdom i huset, spesielt på minsten, har jeg nok vært litt ekstra på tuppa i det siste. Kjent litt ekstra på angsten over å miste flere av mine kjæreste. Synes liksom det er nok nå.

Angst for å miste mennesker som står oss nær er nok en av de aller vanligste fryktene vil jeg tro. Jeg vet i alle fall at jeg alltid har kjent på det. Men ikke så sterkt som de siste årene, etter å gjentatte ganger ha mistet barn i magen. Det siste året, etter å ha mistet pappa og Megan, har det nok toppet seg enda mer. En ganske normal frykt blir i enkelte situasjoner nesten lammende. Som da minsten havnet på sykehuset for en uke siden. Eller om jeg hører sirener og ikke får kontakt med barna på telefonen (hørte jeg et «søk hjelp»?).

Eller som i går, da mannen ikke ringte som han pleier på den tiden han normalt går fra jobb. Tiden gikk, og jeg begynte å bli engstelig. Vi har en sånn fiffig app for bilen vår hvor man faktisk kan se hvor den befinner seg, og jeg sjekket flere ganger om den hadde forlatt arbeidsplassen hans. Men nei. Det var jo rart. 10 minutter over tiden han pleier å være på vei hjem. 15 minutter. Ikke et pip og ingen bevegelse i bilen. Joda, det mest logiske å tenke her er jo at han bare måtte være på jobb litt lenger. Selvfølgelig. Men det er her hjernen min går inn i katastrofemodus. Hva har skjedd? Han sendte en melding om en vond tann for noen timer siden. Var det starten på noe mer alvorlig? Har han blitt syk? Skadet? Hvorfor har ingen kontaktet meg? Ringer ikke noen fra jobben hans om noe skjer med ham? Jeg surret litt rundt meg selv, ryddet litt rundt omkring for å prøve å dytte bort tankene. Da det begynte det å nærme seg en halv time siden han skulle ha vært på vei hjem, begynte jeg å vente på at politi og prest skulle dukke opp på døren. Hjertet var langt oppe i halsen min mens jeg ryddet på kjøkkenet samtidig som jeg kastet flyktige blikk ut av vinduet. Kommer de nå? Vær så snill, jeg orker ikke å åpne døra! Jeg vil ikke vite! Hvordan skal jeg klare dette?

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Du lurer på hvorfor jeg ikke bare ringte eller sendte en melding? Ja, si det. Jeg vil kanskje ikke virke for hysterisk heller. For fornuften sier jo selvfølgelig at det er normalt å være litt forsinket, selv om det er mot normalen for ham. Og jeg vil ikke være den masete kona, jeg «nægger» nok ellers. Etter 35 minutter krøp jeg likevel til korset og sendte skjelvende en melding som jeg var livredd for å ikke få svar på. «Jentungen (ja, jeg brukte selvfølgelig navnet hennes) skal være på trening om to timer». Ikke et; «Går det bra, jeg er litt (understatement of the year) bekymret for deg, kommer du hjem snart?». Neida, bare en dum og upersonlig melding med informasjon han strengt tatt ikke trengte. Men det tok i alle fall ikke lang tid før tre prikker som signaliserte at et svar ble skrevet og etterhvert et «Er på vei» dukket opp. I det samme øyeblikket datt hjertet fra halsen og ned i brystet igjen, pulsen sank og jeg avblåste det forventede besøket av politi og prest. Samtidig kom følelsen av å være helt oppgitt over seg selv. Hvor dum går det egentlig an å bli? Det er faktisk ganske flaut. Men man kan i alle fall ikke si at jeg ikke bryr meg!
I dag håper jeg at mannen går fra jobb til vanlig tid OG ringer meg som han pleier. Hjertet mitt tåler ikke en sånn angstrunde til akkurat nå.

Etter noen smålate dager med sykt barn hjemme, var det i dag tid for å stå opp ekstra tidlig og sende alle tre til skolen igjen. Det er noe med det, når man først har noen late morgener, så blir man fort vant til det. Og når natten i tillegg har bydd på dårlig søvn, da blir det selvfølgelig enda tyngre å komme seg opp og igang. Men etterhvert forsvant tre nesten like trøtte ut dørene, og roen senket seg her hjemme. Jeg kjente det i hele meg. Stillheten, den gode fredagsfølelsen og tanken på at det lå en helt ubrukt dag foran meg. Aller først så jeg frem til en lang og deilig dusj. Jeg glemte bare en ting – at eldstemann også hadde dusjet denne morgenen. Han sto visst ganske lenge under de varme strålene også. Litt for lenge. Jeg skjønte det sånn ca. da jeg dynket håret i balsam. Her var det ikke mye varmt vann igjen. Og det var ikke mye deilig ro igjen inni meg da sto under det nå ubarmhjertige regndusj-hodet og skylte ut balsamen med iskaldt vann. Har ikke så veldig kort hår heller, så det er ikke gjort i en fei..

Fotokjerring bjuder på etter en litt for frisk start på dagen. Beklager til deg som satte kaffen i halsen nå. Og ja, enhver blogger med respekt for seg selv har alltid mobilen og fremfor alt kameraet tilgjengelig, i enhver situasjon (enhver blogger med respekt for seg selv får derimot ikke med First Price shampooen i bakgrunnen).

Man skal liksom ikke komme ut av dusjen og være kald gjennom marg og bein. Stas med hakket for liten varmtvannsbereder og tenåringer i huset. Kuldesjokket ble så stort at alle vitale organer krympet seg, eggstokkene krøp godt opp i magen og blodkarene i øynene sprengte. I alle fall et av dem.

Takk skal du ha, kjære sønn! Regner med at du ikke forventer noe ekstraservice av meg med det første..?!?

Så i dag møter jeg verden lett hutrende og med et blodsprengt øye, mens jeg lurer på om mannen har rett når han sier at man går ned i vekt når man fryser. Det vil i så fall være lovende for sommerkroppen. Om ikke annet så er jeg i alle fall våken nå, i aller høyeste grad!

TGIF og sånn! Tror jeg fyrer i peisen jeg..

God fredag da, dere!

Det finnes bare et ord som kan beskrive denne uken: kaotisk.

Den startet sånn, og det har på en måte satt standard for resten. På mandag satte vi nemlig i gang med del to av prosjekt nye garderobeskap på barnerom. Minstens rom ble satt i stand for noen måneder siden, ungdomsrommene har bare ventet på tiltakslyst og rydding. Nå var det altså på tide å sette i gang på jenterommet, og bildet over viser resultatet av tømming av gammelt skap og kommode. I tillegg gikk tre sekker til Fretex. Snakk om overflod! Til vårt og hennes forsvar: mesteparten er arvet.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

I løpet av kvelden hadde jentungen gjort om lillebrors rom til walk-in-closet.

Eller var det kanskje all over the floor-closet?

Flaks at minstemann foretrekker stua fremfor rommet sitt. Og enda mer flaks (ja, dette er ironi) at minsten ble syk og tilbragte hele tirsdagen på legevakt og sykehus. Kjipt å miste en hel dag når man bare vil bli ferdig og få orden på kaoset. Jeg blir nemlig sånn passe stresset av det. Er liksom nok kaos i topplokket mitt, da vil jeg helst ha litt orden rundt meg i det minste. Man kan trygt si at jeg har forbannet og angret dette prosjektet vårt x antall ganger hver dag siden mandag.

Heldigvis, og aller viktigst, minstemann er bedre. Han fikk seg en ambulansetur og ble sjekket opp, ned og i mente. Katestrofetankene mine var heldigvis ubegrunnet denne gangen også. Hva som egentlig feilte ham fant de ikke ut, men alvorlig er det i alle fall ikke. Og mor er takknemlig både for det og for at legevakt og sykehus tok oss på alvor og tok så godt vare på det mest dyrebare.

Nå er han hjemme, litt redusert men absolutt på bedringens vei. Og skap-prosjektet kunne gjenopptas. I går kveld øynet jeg en ende på kaoset.

Og i dag, mens jeg fordypet meg i vasketorsdag (“ordnung muss sein” der man kan få det, hovedsaklig i første etasje akkurat nå), tryllet mannen på plass skapdørene.

Nå gjenstår det bare å få ryddet vekk og på plass alt som står i gangen, og ikke minst alle klærne på minstens rom, så kan jeg kanskje få bittelitt ro i hodet igjen. Før vi gyver løs på eldstemanns rom. Jeg gleder meg..

Jeg har vært her før. Følelsen er kjent, men ytterst uønsket. Knuten i magen. Uroen i hjertet. Hele kroppen spenner seg og hjernen går på høygir. Jeg googler selv om jeg vet at jeg ikke bør. En bagatell kan fort bli til alvorlig sykdom om man konfererer med doktor Google. Jeg vet at det er de legene som man kan se og høre som teller. Men når jeg sitter hjemme og minsten og mannen har dratt avgårde, når jeg ikke skjønner hva som feiler min elskede minstemann, da klarer jeg ikke å beholde roen. Da krisemaksimerer jeg. Jeg hater å ikke vite. Jeg hater usikkerheten. Og jeg hater angsten og den lille stemmen i bakhodet. Den som har vært der siden minstemann kom til verden. Den skrekkelige følelsen av at han skal bli tatt fra oss igjen. At noen sitter der ute og ler av oss, klar til å gi oss vårt aller verste slag.

Det er nok nå. Hjertet orker ikke mer akkurat nå. Jeg hater å sitte her og vente på oppdatering. En melding eller en telefon. Et eller annet. Jeg hater stillheten og alle tankene som danner seg i hodet mitt. Jeg hater å ikke være tilstede. Ikke vite hva som skjer. Jeg vil bare at han skal komme hjem. Jeg vil holde ham i hånda, kose og pjuske med ham. Og aller mest vil jeg at han skal bli helt frisk.

Bare gi meg litt ro i hjertet. Vær så snill. Mammahjertet tåler rett og slett ikke mer.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler