Dette er et leserinnlegg som jeg sendte til lokalavisen vår forrige uke. Et lite leserinnlegg som ble en stor sak, med både forsideoppslag og en hel side i avisen. Og som førte til at leder for legevakten både beklaget offentlig og kontaktet meg personlig. Vår sak ble visstnok gjennomgått, og jeg fikk etterhvert en telefon fra en overlege som jeg egentlig skjønte lite av, og som jeg oppfattet som noe ubehagelig. Konklusjonen var visst at det eneste kritikkverdige med vår historie var at det ikke ble svart på telefonen hos legevakten. Det er flere ting som skurrer hos oss, men jeg er bare en liten stemme og kan lite gjøre med situasjonen. Og jeg er heller ikke ute etter å henge noen med vår historie, selv om jeg føler at vi ikke ble tatt helt på alvor da vi med rette mente at vår sønn var veldig syk. Uansett om feil ble gjort eller ikke, så mener jeg fortsatt at det trengs forandringer hos legevakten. Mest sannsynlig trengs det flere ansatte, uten at jeg helt kjenner til situasjonen. Og selv om vår sak nå er ute av verden, vi ønsker ikke å forfølge dette noe videre, så velger jeg likevel å dele dette innlegget her. For dette gjelder ikke bare vår lokale legevakt, men legevakter over hele landet. Jeg er overbevist om at noe må forandres i hele systemet. Og neste gang vi trenger legehjelp utenfor fastlegens åpningstider, så velger vi nok dessverre Volvat..
I pinsehelgen ble treåringen vår syk. Veldig syk. På et veldig uheldig tidspunkt når det gjelder å få legehjelp. Ingen fastlege på jobb, og legevakten har som vanlig fullt opp. Kanskje enda fullere enn vanlig. Eller er det kanskje sånn hele tiden? Er de konstant underbemannet og overarbeidet? For man hører jo om det hele tiden. Om timevis med venting. Om mennesker som blir sendt hjem når de ikke burde bli det. I verste fall med fatal utgang.
Vår historie begynte lørdag morgen, med en gutt som plutselig våknet med en feber vakende rundt 40 og magesmerter som vi trodde kunne komme fra blindtarmen. Og når barnet ditt er mye mer sykt enn normalt, så ringer man jo legevakten. Man må jo få råd fra kompetente mennesker. Men så svarer de jo ikke på telefonen samme hvor lenge man ringer.. Mannen min vet heldigvis råd. Han har bakgrunn fra førstehjelp og er ikke den som blir mest stressa i sånne situasjoner. Han er ofte oppi sånt med andre. Men allikevel blir det annerledes når det er ditt eget barn som ligger der, apatisk og i fosterstilling. Her føler han at han ikke strekker til, så når han ikke får tak i legevakten ringer han rett og slett 113. Han må vite hvordan vi skal håndtere situasjonen, og om gutten vår bør ha legetilsyn. AMK er fantastiske, selv om dette ikke er en umiddelbar nødssituasjon. De skjønner at gutten er virkelig syk, og de sender en ambulanse til oss. Disse røde englene ser også at noe ikke stemmer, og tar med gutten og pappaen til legevakten. Dermed slipper de å sitte og vente, men kommer rett inn. Nå er dette neppe noen løsning for å slippe køen altså, du skal nok være litt mer enn forkjølet før de sender en bil hjem til deg. Så for all del, ring ikke 113 uten god grunn!
På legevakten blir de forsåvidt tatt på alvor. Han får et eget rom og en seng, det blir tatt prøver og blindtarmbetennelse utelukkes. CRP er litt forhøyet, men ikke alarmerende. Mor sitter hjemme og tenker i sitt stille sinn at den godt kan være på vei oppover. At gutten har hostet en del i det siste, og at løsningen kan ligge i luftveiene. Men legene vet nå engang best. De vil derimot ikke sende ham hjem før den seige feberen hans har gått ned. Det tar noen timer og en vidundermikstur. Og han er i fin form i mange timer her hjemme. Helt til kvelden. Da er det full kollaps med en feber oppimot 40 igjen. Selvsagt ikke uvanlig for små barn, men uvanlig for vår gutt. Igjen ringer mannen legevakten for å få råd. Igjen er det ingen som svarer i andre enden. Og nok engang må han ringe 113 for å få råd. Og nok en gang får han det. De har jo allerede en del info etter ambulanseturen tidligere på dagen, og konfererer på vegne av oss med legevakten som ber oss om å ta med gutten inn for ny CRP sent på kvelden. Vel inne har paraceten gutten fikk da feberen steg omsider virket, men CRP har triplet seg i løpet av få timer. Alarmene går av i hodet til mor, og sikkert hos far også. Men legevakten kan ikke gjøre noe siden laboratoriet er stengt og de dermed ikke kan finne ut hvor en eventuell betennelse sitter. Midt på natten sender de gutten hjem med en ibux stikkpille og beskjed om at dette kanskje hjelper! Og det er her de svikter. Det er her de skulle sendt gutten videre til noen som faktisk kunne ha funnet årsaken til at gutten er så syk og fått startet behandling. Nå sier legevakten at dette er rutine, at CRP ofte blir høy hos små barn og at dette ikke nødvendigvis trenger behandling. Vi som foreldre mener fortsatt at vi kjenner vår egen sønn best, og når vi ser at allmenntilstanden hans er mye dårligere enn ved normal sykdom (selv om legevakten mener den var god..) og CRP øker så mye i løpet av få timer, så er vi overbevist om at han trenger medisinsk behandling utover ibux. Vi får være enige om å være uenige her..
Søndagen våkner gutten med litt lavere temperatur enn lørdagen, men i løpet av formiddagen stiger den selv med paracet innabords. Vi bestemmer oss for at pappaen skal ta med gutten til legevakten for å få målt ny CRP, kanskje er laboratoriet åpent nå. Kanskje er det endelig svar å få. For noe er riv ruskende galt, og vi er overbeviste om at nevnte CRP har steget enda mer siden kvelden før. Denne gangen ringer vi ikke på forhånd.. I bilen på vei til legevakten blir gutten brått verre. Han kaster opp og pappaen mister kontakten med ham. Og pappa ringer for tredje gang på et døgn 113 (dette er ikke en vane vi har altså, vi er fullstendig klar over at dette er en nødtelefon og ikke en medisinsk rådgivningstelefon som overlegen ga meg en lekse i. I de to andre tilfellene hadde vi ikke ringt hit om legevakten faktisk hadde svart på telefonen eller om fastlegekontoret hadde vært åpent. I dette siste tilfellet følte pappaen at det virkelig var nød). De ber ham stoppe på en parkeringsplass ved E18 og en ambulanse kommer dem i møte. De samme røde englene som dagen før. Og de ser at gutten er mye verre. Pappaen spør om det er mulig for dem å frakte gutten vår rett til nærmeste sykehus med barneavdeling, men får beskjed om at dette har blitt gjort i sånne situasjoner før og ikke blitt tatt godt imot. Av hvem er litt usikkert. Uansett føler vi at svikt nummer to i situasjonen er et faktum her. Han kommer inn på legevakten med en temperatur på bortimot 41 (igjen, med paracet innabords) og en CRP som har steget enda mye mer. Og nå ser de alvoret også på legevakten. De skjønner at noe er helt galt, og de innser at de ikke klarer å finne ut av det selv. Og det blir det nok en ambulansetur på en syk, redd og sliten, liten mann. Til sykehus med barneavdeling. Og her klarer de etter flere undersøkelser, blodprøver og røntgen omsider å finne lungebetennelsen som jeg mistenkte. Og endelig kan han få behandlingen han trenger for å bli frisk. Behandlingen han skulle ha begynt på dagen før. Da hadde han kanskje sluppet innleggelse i det hele tatt. Sluppet to døgn på sykehus med intravenøs næring og antibiotika.
Vår historie er dessverre ikke unik. Og vår historie endte også mye bedre enn mange andre. Det finnes grovere tilfeller av svikt der ute. Man hører historier fra legevakter over hele landet. Debatten om legevakten har vært oppe mange ganger. Og den bør opp igjen. For her må noe forandre seg. Jeg opplever at de ansatte der ofte er overarbeidet, de har kanskje for få ansatte i forhold til arbeidsmengden. For de som jobber der er overhode ikke dårlige, de fleste er både flinke og omsorgsfulle mennesker. Men en eller annen plass i systemet, et system jeg ikke kjenner til, er det en svikt. Her må det tas tak!
#sykdom #legevakt #meninger #barn #familie
