Mitt 2017 – the good, the bad and the unicorns

Jeg må jo nesten hive meg på bølgen og prøve meg på en slags årskavalkade. 2017 var et relativt gjennomsnittlig år i familien vår, med både oppturer og nedturer. Og innimellom en liten enhjørning – små øyeblikk av ren magi.

Vintermånedene hopper jeg rett og slett elegant over. De forsvant i en evig runddans av hoste, snørr og oppkast. I alle fall hos minstemann. Jeg har alltid hørt andre snakke om hvor mye sykdom det første året i barnehage har ført med seg, men egentlig kimset litt av det. Så ille kan det vel ikke være? Men jo, så ille er det! Vi visste ikke bedre den gangen. De to eldste barna våre gikk i barnepark og var ute stort sett hele tiden, kun det siste året før skolestart ble tilbragt i barnehage. På denne måten slapp vi visst unna mye. For minstemann var mer hjemme enn i barnehagen det første året. Det ene avløste det andre. Vinteren var spesielt ille. Jeg var forbi frustrert. Og i tillegg ble jeg mer og mer motløs i forhold til arbeidssøking. Det tærer på selvtilliten å få avslag etter avslag. Man føler seg ekstremt lite verdt og sånn passe mislykket. Og det igjen tærer på alt annet rundt en. Nei, vinteren var kjip!

Så kom vi til april og påske. Endelig en tur til mitt kjære Ålesund! Ikke uten forviklinger det heller, for den dagen vi skulle reise begynte minstemann selvfølgelig å spy – igjen! Så ferien ble en dag forkortet, helt typisk det! Men det er alltid godt å være der oppe. Der jeg på en måte hører til. Og mens vi var der gjenoppdaget jeg også min gamle kjærlighet for fotografering. En hobby som alltid har kommet og gått i livet mitt. Ålesund er jo proppfullt av vakre motiver.

Og med det ble faktisk denne bloggen født. Jeg startet den i begynnelsen av mai, egentlig som en bildeblogg. Derav navnet, Fotokjerring. Men sånn ble det ikke. Isteden gjenoppdaget jeg også min kjærlighet til skriving. Og den trumfet fotografering. Skrivingen har alltid vært min største kjærlighet (sånn foruten mann og barn). Den har bare blitt gjemt bort og nesten glemt. Plutselig blomstret den. Og bloggen ble full av mange ord og desto færre og dårlige mobilbilder. Her ser jeg rom for forbedring i 2018. Det er bare det at jeg sjelden gidder å dra på det store, tunge speilreflekskameraet mitt. Forhåpentligvis gjør ny mobil med bedre kamera litt av susen i første omgang.

I mai tok i alle fall bloggen over mye av tiden min. Dagene ble lysere og humøret mitt ble bedre. Så mye innvirkning kan altså litt skriving ha å si på livskvaliteten. Noen jobb fikk jeg fortsatt ikke, men selvtilliten min ble mye bedre, og håpet for fremtiden steg. I tillegg nærmet det seg sommer og ferie. Alt så lyst ut. Og så, midt oppi dette, skjedde årets skumleste hendelse.

ÅRETS NEDTUR

Det kan ikke karakteriseres som noe annet. Da minsten ble skikkelig syk. Da det ble ambulanseturer og sykehusinnleggelse. Da mammahjertet var på sitt aller reddeste. Det var heldigvis “bare” en lungebetennelse. Men det tok nesten knekken på en overhysterisk mamma. Minstemann selv var tøff som toget!

Denne opplevelsen resulterte i

ÅRETS VIKTIGSTE BLOGGINNLEGG

Det må kanskje dele viktigheten med et annet innlegg, det om hjertesaken min. Men innlegget jeg skrev om de røde hverdagsheltene var et enormt viktig innlegg for meg. Det ble skrevet mens minstemann fortsatt var syk og følelsene satt utenfor kroppen. Det ble skrevet med takknemlighet, og i dag, over et halvt år etterpå, føler jeg fortsatt nøyaktig det samme. Jeg tenker på hvor fantastiske disse menneskene er og for en livsviktig jobb de gjør hver gang jeg ser en ambulanse. Og jeg er glad for at jeg klarte å sette ord på det den gangen. Jeg vet at mange har satt pris på det, og det gleder meg enormt. Også var det jo helt vilt da, å ha lesertall på over 5000 i løpet av noen få timer. Og det bare en måned etter at jeg startet bloggen. Ingen andre innlegg har vært i nærheten av dette i ettertid..

Juni var også måneden for

ÅRETS FORSIDE

Dette skjedde ganske så parallelt med de elleville lesertallene nevnt over. Det gikk allerede helt rundt for lille meg, da en journalist fra lokalavisen tok kontakt med meg angående et leserinnlegg jeg hadde skrevet. Jeg har ikke for vane å skrive sånt, men etter behandlingen minstemann fikk på legevakten da han ble syk følte jeg at jeg måtte gjøre noe. Men leserinnlegget ble aldri noe leserinnlegg. Det ble avisoppslag. Og det ble hele forsiden. Det ble beklagelse fra legevakten, påfulgt av ny telefon fra en annen person fra nevnte legevakt som slett ikke beklaget seg. Og det førte til at en rimelig flau Fotokjerring fikk førsteklasses behandling da hun selv endte på legevakten noen måneder senere..

Juni var rett og slette en måned full av begivenheter. Det var også måneden hvor et av blogginnleggene mine ble publisert på en nettside i hjembyen min. Det var måneden for minicruise til Kiel i forbindelse med svigerfars runde dag. Og det var måneden vi dro på sommerferie.

ÅRETS FAMILIÆRE HØYDEPUNKT

Sommerferien var definitivt et høydepunkt. Den startet med et par dager i Washington DC, som viste seg å være en helt fantastisk by. En tur dit anbefales på det sterkeste. Så kjørte vi nedover østkysten til South Carolina. Her bodde jeg en periode for 14 år siden, og det var fantastisk å komme tilbake hit og visse alle plassene som betydde så mye for meg til mann og barn. Det må vel ha vært årets mest nostalgiske øyeblikk når jeg tenker meg om. South Carolina er en stat som også anbefales på det sterkeste fra meg, naturlig nok. Det er en stat full av vakre perler og vennlige mennesker. Vi var også en tur innom Savannah, Georgia, før i tok turen til Tennessee. Der kom nok en høydare i Nashville, en helt fantastisk by for musikkinteresserte. Vi var selvfølgelig også innom Memphis og Graceland. Eldstemann har i ettertid blitt blodfan av Elvis..

Ferien fortsatte i juli, da hos familien utenfor Dallas. Dette er som et andre hjem for oss, så her fikk vi ladet batteriene skikkelig etter roadtripen fra østkysten. Dallas og Texas er nok vår absolutte favorittplass på denne jord.

Om noen skulle ha lyst til å lese mer om roadtripen vår fra Washington, nedover kysten og oppover igjen til Tennessee og så Texas er det bare å se på arkivene for juni og juli. Kanskje finner du et reisetips eller to?

Sommeren fortsatte i familiens tegn. For da vi var vel hjemme i Norge igjen, fulgte jammen den amerikanske delen av familien vår etter. Det var helt fantastisk å ha dem her på besøk en liten stund. Det å kunne lage middag for pappaen min i mitt eget hjem for første gang på fem år var et sånt enhjørningsøyeblikk som jeg nevnte på starten. En enkel liten ting som for meg føltes helt magisk. Og nå ser det faktisk ut som jeg får muligheten til å gjøre det igjen neste år.

I tiden før skole- og barnehagestart hadde vi flere hyggelige familieutflukter rundt på Østlandet og i Sverige, noe som gjorde veldig godt. Familietid er tross alt det aller viktigste.

Så kom hverdagen igjen, nå med en femteklassing og en sjetteklassing i tillegg til barnehagegutten. Litt deilig og litt vemodig på samme tid. Og den høsten har en tendens til å gå fort. Vi rakk å få med oss et bryllup og en konfirmasjon, og en fin høstferie i Ålesund. Og etter dette startet

ÅRETS PERSONLIGE OPPTUR

Og nok en gang var det skrivingen som gjorde utfallet. For i juli skrev jeg et innlegg om det å miste barn i svangerskapet. Noe jeg har opplevd flere ganger. Åpenhet om dette er min hjertesak. Og i oktober valgte kvinneguiden.no å publisere dette innlegget. Ikke lenge etter fikk jeg forespørsel fra en journalist om jeg kunne tenke meg å la meg intervjue i forbindelse med en artikkel hun skrev om dette temaet. Noe jeg selvfølgelig sa meg villig til. Ikke at jeg er så PR-kåt, men det er det med å bidra til mer åpenhet da. Og som om ikke det var nok, ble jeg også kontaktet av Foreningen “Vi som har et barn for lite”, som gjerne ville bruke innlegget mitt i medlemsbladet sitt. Alt dette var helt overveldende for meg, men også veldig stort. Jeg var både stolt og ydmyk. Det hadde lenge vært en drøm å kunne være et ansikt utad i denne saken, og nå hadde jeg klart det! Og jeg trodde det var det, helt til jeg fikk mail fra TV2 og God morgen Norge. Dette overgikk mine villeste drømmer, og var egentlig hakket for skummelt. Men jeg måtte gripe sjansen, og det ble toppen av kransekaka i denne personlige oppturen. Jeg har fortsatt ikke ord over hvor takknemlig jeg er for at jeg fikk denne muligheten. Alt dette har definitivt gitt meg mot, lyst og ståpåvilje til å fortsette denne kampen for åpenhet.

Om du har lyst å se innslaget og øyeblikket da en introvert var på live TV, så ligger det muligens fortsatt her.

Jeg har fortsatt til gode å se det selv, det tør jeg rett og slett ikke, men jeg er altså utrolig glad for at jeg turte å gjøre dette! I ettertid har jeg ventet og ventet på at Lindmo og Skavlan skal ta kontakt, men jeg tror muligens de har problemer med å finne kontaktinformasjonen min.. Om Anne eller Fredrik eller noen i redaksjonene ser dette; mailadressen min ligger i profilen min!

Dette var jo en fantastisk måte å runde av et stort sett gjennomsnittlig år, dog med noen uventede hendelser på godt og vondt. Desember og julen kom og gikk, og nå er vi altså bare noen timer unna et nytt år. Høstens hendelser har definitivt gitt meg mer troen på meg selv enn jeg hadde ved starten av året. Jeg ser at jeg kan, at jeg også betyr noe. Jeg er mer optimistisk for dette nye året enn jeg var for 2017. Noen planer er allerede lagt, noe er fortsatt bare i hodet mitt og noe er fortsatt bare håp, ønsker og drømmer. Det blir spennende å se hvordan neste årsoppsummering blir. For det blir nok en ny om et år, skrivingen har jeg ikke tenkt å gi meg med!

2018 – jeg er klar for deg! 

#nyttår #nyttårsaften #oppsummering #årskavalkade #mitt2017

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg