Er du ferdig med julegavehandelen? Kanskje du var lur og gjorde unna alt i sommer en gang? Eller er du som meg? Litt sent ute. I alle fall med gavene til de aller nærmeste. Det er alltid noen gaver som er ekstra vanskelige. Og i år var barna blant dem. Vi ante rett og slett ikke hva vi skulle kjøpe. Men jeg tror faktisk vi landet på gaver som vil gi stor glede. Jeg gleder meg i alle fall til å gi dem!
Men til poenget, det var det julegaveracet rett før jul da. Du kjenner deg kanskje igjen? Man kjører rundt og rundt i kjøpesenterets parkeringshus til man blir svimmel i håp om at en ledig plass skal dukke opp. Til slutt er du heldig, noen skal bort fra kjøpesenterkaoset og overlater plassen sin til deg. Så er det bare å manne seg opp, trekke pusten dypt og entre kaoset. Jeg blir stressa bare ved tanken. Alle butikker er fulle av folk, noen vandrer rundt uten mål og mening, litt som meg. Hva skal vi finne på til onkel og bestemor? Andre løper rett mot målet. DER var sokkene til bestefar!
Det er det samme hvert år. Som med alt annet som gjelder julen lærer jeg aldri. Det er liksom tradisjon. Jeg begynner veldig bra på høsten en gang og får kjøpt deler av julegavehaugen. Og så står jeg altså igjen med disse viktigste gavene til slutt. Eller vi da. For mannen er med – på slep. Minst like forvirret som meg, men desto mindre stresset. Et irritasjonsmoment i seg selv der altså. Men etter et par timers springing frem og tilbake og ørten butikker, så kommer vi nesten i mål. Nå gjenstår bare noen småting, og der vet vi nøyaktig hva vi skal ha. Om vi finner en parkeringsplass i kjøpesenterkaoset neste uke da..
En uke igjen å gjøre det på.. Lykke til med innspurten alle sammen!
Har du barn som ikke liker å rydde på rommene sine? Det har jeg! Nå var/er ikke jeg den med mest orden i sysakene selv, så det er kanskje ikke så rart at jeg ikke har fått barn med ryddemani. Det er det ingen her i huset som har.
Men litt orden er greit. Det er ikke hyggelig når jeg ikke orker å gå inn for og dra opp gardina hos poden. Da må man enten brette opp ermene og sette i gang selv, eller finne et forlokkende tilbud som gir barn som egentlig er travelt opptatt med sitt motivasjon til å rydde.
Og vi klarte det! Vi fant akkurat det rette tilbudet og nå er rommene nesten strøkne. Det er en fryd å kunne vaske gulvene uten å skyve unna rot og dritt. Og ikke minst å kunne gå inn uten og trakke på diverse ulumskheter.
Hva vi gjorde? Jo, det var egentlig mannens lyse ide. Det er jo snart jul. Og barna ville gjerne ha litt jul på rommene sine også. Så mannen sa rett og slett at om de ryddet skulle de få hvert sitt lille juletre. Simsalabim så var to rom ryddet og flere poser med skrot kastet. Da ble det selvfølgelig juletrær til barna. Og det kostet oss nesten ingenting. Nå er det jo salg på juleartikler. Og i tillegg har jeg en mann som er innmari god på å prute, stikk motsatt av meg. Egentlig er det kanskje han som burde vært sunnmøringen av oss når jeg tenker meg om.
Men i alle fall, om du har like juleglade barn som oss, kjøp julepynt til rommene så blir de kanskje ryddet!
Det begynner å minke med pakker i pakkekalenderne til barna. Nå henger det igjen 9 på hver, ikke det samme kaoset som da det hang 23 på hver. Ja, du leste riktig. 23. Julaften dukker nemlig kalendergaven opp under juletreet.
De har nok ikke fått de mest spennende gavene i år. Det har vært mye sokker og underbukser. Sånt trengte de. Heldigvis har vi barn som stort sett er takknemlige for alle gaver. De later i alle fall som de blir glade, selv etter sokkepar nummer fire..
Gårsdagens kalendergave var dog litt annerledes. Et friskt pust, syntes jeg. Jeg var litt mer usikker på hva barna ville synes. For dette er hva de fant i kalenderposen i går:
Lucia-dagen var jo en perfekt dag for litt ekstra hjertevarme. Og heldigvis, barna var helt enige! Faktisk syntes de det var så fint at datteren vår gjerne ville kjøpe en ekstra gave for sine egne penger. De gledet seg oppriktig til ettermiddagen og til å dra og kjøpe julegave til en ukjent.
Det finnes mange måter å gjøre dette på nå før jul. Vi valgte å dra til Sandvika Storsenter, hvor de har et ønsketre med ønsker fra barn som ikke har/får så mye. Vi valgte denne:
Så gikk vi og fant en fin kjole, som denne jenta forhåpentligvis kan pynte seg med til jul. Så pakket vi den inn og klistret på lappen.
Utenfor en av senterets lekebutikker står en kasse som man kan putte disse gavene i. Minstemann syntes det var stor stas å få være den som la pakken oppi.
Og vips, så enkelt var det å forhåpentligvis glede en liten jente.
Både vi voksne og barna hadde en god følelse innvendig etterpå. Det var fint å kunne gjøre noe annerledes. Det varmet hjertet at også barna fant glede i å gjøre noe for noen andre. Ikke en eneste sur mine for at det ikke var noe til dem i kalenderen denne dagen. Det trenger slettes ikke å få noe hver dag. De er ikke så kravstore, de fine barna våre.
Og selv om vi selv heller ikke har i overflod, for det er klart at økonomien ofte er trang med bare en av oss i fast jobb, så er vi likevel bedre stilt enn mange. Det føles ikke alltid sånn, men vi er heldige. Vi har det vi trenger. Kanskje til og med mer enn vi trenger. Og det er det faktisk mange som ikke har, selv her i Norge. Dette er egentlig en skikkelig tankevekker. Det er mange der ute som ikke har råd til julemat og julegaver.
Derfor synes jeg dette treet er et flott tiltak. Bor du i området så ta deg en tur. Treet med lappene står der til 23. desember (tror jeg). Da henter Frelsesarmeen alle gavene som har kommet inn.
Det finnes nok lignende innsamlinger andre plasser, jeg har i alle fall sett flere Facebook-arrangement. Ellers er jo organisasjoner som Frelsesarmeen og Kirkens Bymisjon relativt synlige nå før jul. Så har du lyst og mulighet så er det fullt mulig å gi en gave som varmer noen andre!
Alle sammen syng med! Er det forresten bare jeg som har glemt den egentlige teksten og stadig vekk synger den litt mer alternative? Den med ting som skjer oppi lia. Jeg har måttet bite det i meg de siste dagene, tenk om poden hadde dratt den i Lucia-toget i morges..
Jeg regner med at jeg ikke er den eneste som har hatt en koselig men kald morgen med Lucia-feiring i barnehagen. Å, som jeg elsker sånt! Små barn i hvitt, med lys og glitter som synger seg en runde rundt barnehagen på knirkesnø. Og så inn i varmen til saft, gløgg, lussekatter og pepperkaker. En liten kosestund i hverdagsmorgenen. Jeg blir så glad av sånt! Og det selv om det er tidlig.
Nå i desember får jeg nesten lyst å begynne i barnehagen selv igjen. I alle fall i "vår" barnehage. De gjør så mye koselig. Juleverksted, Lucia-feiring, julebord, nissefest, krybbevandring og teater. Begivenhetene står bare i kø! Ikke rart minsten ikke vil hjem derfra om dagen. Full forståelse for den, klart det er morsommere å være der med alle disse aktivitetene, mange små venner og snille og omsorgsfulle voksne. Da blir det ganske kjedelig her hjemme..
Men i dag skal vi i alle fall gjøre noe annerledes etter barnehagen, som en del av dagens kalendergave. De store barna gledet seg veldig over dette. Jeg er litt mer usikker på om minstemann vil synes det er så stas. Vi får se. Fortsettelse følger i neste luke.
Siden det er vanskelig å ikke få med bilde av andres barn under Lucia-feiring i barnehagen, lar jeg heller husets "tullenisse" illustrere hvilken dag det er i dag.
Nå skal Lucia-lyset pakkes bort for i år og sannsynligvis legges på et like lurt sted som dem jeg kjøpte i fjor. Finner dem sikkert om en ti års tid..
Hei tirsdag og luke nummer 12. Vi har faktisk kommet halvveis i julekalenderen allerede (med mindre man i et svakt øyeblikk har tømt sjokoladekalenderen eller skrapt alle lukene i flaxkalenderen), nå er det innspurten mot jul som gjelder.
I dag vil jeg gjerne slå et slag for vennlighet og det å gi medmennesker en litt lysere hverdag. For det er ikke til å legge skjul på at det kan være litt ekstra stress og jag i førjulstiden. Ikke bare er det alle juleforberedelsene og alt det fører med seg, men det er kanskje ekstra mye å gjøre på jobb eller skole også. I tillegg er vi inne i den mørkeste tida på året, og det kan også gjøre sitt med humøret. Og uka har akkurat startet, det er fortsatt noen dager igjen til helg..
Så hvorfor ikke bruke denne dagen på å være litt ekstra hyggelig mot dem du har rundt deg? Du kan enkelt lyse opp dagen til både de nærmeste eller tilfeldig forbipasserende med bare en liten handling. Her er noen tips fra meg.
Hei mandag! I dag er du så uendelig velkommen! Her i huset har nemlig mannen hatt jobbhelg og jeg hatt alene/bakehelg med barna. Og da er det faktisk veldig godt å sende barna på skole og i barnehage igjen!
For det ser jo så idyllisk ut. Alle disse bildene på sosiale medier, med veloppdragne barn som sitter blide og glade og baker de fineste kaker. Uten rot og bråk. For bilder har jo ikke lyd, og alt rot kan flyttes vekk fra kameravinkel.. Se så idyllisk, og se hvor flinke vi er! Det kom noen snapper fra meg også i går, da mest av produksjonen. For resten av seansen var av litt ymse sort. Bare se på bildet over, ser dere galskapen i øynene bak det store gliset? Det er uttrykket til en mamma som er i ferd med å rakne i sømmene.
For jeg lærer jo aldri. Hvert år har jeg denne ideen om hvor idyllisk det skal bli. Glade, harmoniske unger og perfekt pepperkake- og julemannproduksjon. Og der måtte jeg le litt av meg selv – igjen! For det er jo aldri sånn. Den idyllen finnes bare i hodet mitt. I virkeligheten er det krangel om kjevler (note to self: må kjøpe en til hver hvis vi noensinne skal bake igjen), det er mel og deig på gulv og vegger og det er tykke og tynne figurer om hverandre. Og hva skjer da? Jo, noen blir brent og noen blir knapt stekt. For jeg gidder da ikke å sortere de tykke på et brett og de tynne på et annet. Det får da være grenser!
Men pepperkaker og julemenn, det blir det. I hauger! Så er det pynting og maling. En seanse i seg selv, med glasur og konditorfarge over hele kjøkkenet. Og et teppe av nonstop på gulvet. Gøy, gøy, gøy! Og så må mor vente hele kvelden på at glasuren skal tørke så kakene kan legges i bokser. Julebakst her i huset er en heldagsjobb, over 12 timer tok det fra start til den siste, gjenstridige glasurbiten var tørket vekk i går. Det er mye jobb for egentlig ganske lite det. For etterhvert blir selvfølgelig noen kaker fortært, og det er jo vel og bra. Problemet er at resten går i søpla når jeg finner boksene i et skap nærmere sommeren en gang.
For all del, denne krampaktige julebakstidyllen ser fin ut på snap. Men hos oss er det altså bare et glansbilde. Og det aner meg at enkelte kjenner seg igjen i dette. Hvert år har jeg øyeblikk hvor jeg spør meg selv hvorfor i all verden jeg gjør dette mot meg selv. Og hvert år sverger jeg på at neste år, da skal julekakene kjøpes. Nå er det nok! Men så kommer desember, og denne trangen til å skape koselige minner med barna. Sånne som de vil huske resten av livet.
“Da jeg var barn pleide vi å sitte rundt kjøkkenbordet, bake julekaker og synge julesanger. Og mamma var verdens beste! Bare morsom, blid og hyggelig hele tiden”.
Haha! Det de kommer til å huske er en mamma som blir mer og mer stresset og sliten. Veldig, veldig sliten. Og etterhvert irritabel, noe hun får dårlig samvittighet for etterpå. Og teksten på de kjente julemelodiene som innimellom kommer ut av munnen på barna, inkludert treåringen, kan ikke gjengis her. Relativt alternativ tekst for å si det sånn.
Det føltes rimelig symbolsk da svibelen i J’en til slutt lente seg for langt til siden og hele greia gikk i gulvet og knuste i går kveld. Sånn var dagen og helgen. Til ******* med (J)UL !!!
Heldigvis så er der noen øyeblikk som gjør det verdt det. Det er de øyeblikkene som gjør at jeg vet at jeg aldri kommer til å lære, og at jeg sannsynligvis gjør det samme om igjen neste år. Det er de små, korte øyeblikkene da alle tre sitter konsentrert over deigen og figurene. Og når alle tre sitter på kjøkkenet og ler i et sammensurium av klissete glasur og nonstop. Da forsvinner stress og høye skuldre nesten, og jeg blir fylt av en underlig glede og takknemlighet. Hjertet svulmer og øynene blir litt ekstra våte. For der sitter mine tre mirakler, min lille gjeng. De koser seg sammen og gleder seg over advent og jul. Helt avslappede, uten en eneste tanke på alt som må gjøres (for det er jo ikke de som må gjøre det). De er bare lykkelige over at de endelig får bake, for dette har de mast om en stund. De hoppet faktisk av glede da pakkekalenderen inneholdt nye pepperkakeformer og beskjed om at det skulle bakes. I disse øyeblikkene kjenner jeg at jeg har fått det til. Så er det kanskje ikke bare ro og harmoni, og mamma er ikke bare blid hele tiden. Det er ikke glansbildet fra sosiale medier. Men det er oss. Det er de livlige, bråkete barna mine. Det er familien vår som forbereder julen sammen, på vår egen, kaotiske måte. Og jeg håper barna tar med seg disse gode stundene videre, akkurat som jeg gjør. For neste år er alt glemt, som smerten ved en fødsel. Da finner jeg sannsynligvis nok en gang frem bakeutstyret med ideen om en idyllisk bakestund i hodet..
Nå har jeg blogget i noen måneder, men aldri laget en sånn liste før. På tide å prøve for første gang, og hva passer vel bedre akkurat nå enn en liste med mine favoritter i jungelen av julesanger.
White Christmas – Bing Crosby
Dette var faktisk min store favoritt som barn. Nå er jeg strengt tatt litt lei av den, men når man tenker over hvor mange år jeg har hørt på den er det kanskje ikke så rart. Den må likevel få plass på listen over mine all time favorites. Full av julestemning og barndomsminner.
Wonderful Christmastime – Paul McCartney
Denne kommer også fra barndommen, og forventninger om en idyllisk og koselig jul full av moro. Julen ble aldri helt som i sangen, uten at jeg hadde dårlige juler av den grunn altså.
All I want for Christmas – Mariah Carey
Nå har vi kommet til ungdomstiden og forelskelser. Teksten er vel selvforklarende her. Og så kom den på en måte tilbake da vi slet med å få minstemann. Alt jeg ville ha til jul var en baby. Ikke minst var den fremtredende og ekstra betydningsfull i desember 2013 da jeg vagget rundt høygravid.
Last Christmas – Wham
Ungdomstiden og igjen en rimelig selvforklarende tekst..
Driving home for Christmas – Chris Rea
Åååh, denne sangen altså! Kilde til så mye glede, forventning, lengsel og savn. Jeg har alltid likt denne, men etter at jeg flyttet fra hjembyen har den fått en helt spesiell plass i hjertet mitt. Annethvert år hører jeg den med glede over at jeg snart skal hjem, og annethvert år med den såre følelsen over å ikke skulle det. Er helt sikker på at de fleste som ikke bor der de har vokst opp eller der de har familie og venner kjenner seg igjen i den følelsen.
Home for Christmas – Maria Mena
Denne forelsket jeg meg i fra første tone den gangen den kom ut. Mye av samme grunn som over. Jeg er sunnmøring som har forvillet meg til Østlandet, og jeg lider av konstant hjemlengsel. Denne sangen rører meg langt inn i sjelen hver gang jeg hører den. Klumpen er der uansett om jeg skal hjem til jul eller ikke. Men den er ekstra sår å høre på sånn som i år, når julen feires på Østlandet. Jeg har det på ingen måte vondt her, det er bare det at det er på Sunnmøre jeg hører hjemme. Disse ordene altså!
“But there’s a place where I
Erase the challenges I’ve been through
Where I know every corner,
Every street-name
All by heart
~
But I have people close to me
Who never will desert me
Who remind me frequently
What I was like as a child
~
I don’t know what my future holds
Or who I’ll choose to love me
But I can tell you where I’m from
And who loved me to life”
En stjerne skinner i natt
Dette er en sang som alltid har vært der, men som jeg aldri egentlig har lagt merke til. Inntil jeg sto i klasserommet til eldstemann som da gikk i 2.klasse og hørte hele trinnet synge den. Plutselig hørte jeg teksten. Jeg var full av hormoner sånn ca. en måned før termin, og ordene traff meg rett i hjertet. Plutselig handlet den om oss, om den lange kampen vi hadde hatt for å komme dit vi var og om den lille i magen. Jeg tror aldri en sang har rørt meg så mye som i det øyeblikket. Etter dette sang jeg denne sangen for magen hele tiden, i de få dagene det tok før lillemann noe overraskende måtte ut tre uker før termin. Og da fikk sangen enda en ny betydning, spesielt da vi kom hjem fra sykehuset med denne bittelille krabaten akkurat da julen ringte inn. Kampen var virkelig over!
Denne teksten er uten tvil den aller fineste jeg vet! Dere som kjenner historien vår, les denne teksten og prøv å sett dere inn i følelsen jeg fikk da 60 andreklassinger sang den denne desemberdagen i 2013. Jeg kan fortsatt ikke høre den uten å få tårer i øynene, og det vet de eldste barna i huset å utnytte.
“Nå er den hellige time
vi står i stjerneskinn,
og hører klokkene kime
nå ringes julen inn.
Englene synger høyt i kor,
synger om fred på vår jord,
verden var aldri helt forlatt,
en stjerne skinner i natt
En nyfødt kjærlighet sover,
nå er guds himmel nær,
vår lange vandring er over,
stjernen har stanset her.
Englene synger høyt i kor,
synger om fred på vår jord,
verden var aldri helt forlatt,
en stjerne skinner i natt
Se himmelen ligger og hviler,
på jordens gule strå.
Vi står rundt krybben og smiler,
for vi er fremme nå.
Her kan vi drømme om den fred,
som vi skal eie en gang,
for dette barn har himmelen med
og jorden fylles med sang.”
Ikke så mye jul over dette bildet, men for meg like betydningsfullt som denne siste og absolutte favoritten blant julens sanger.
Nå har det røket mange juleprinsipper ut vinduet de siste dagene, men denne tradisjonen er jeg ikke klar for å gi slipp på. Til tross for at det virker som denne tradisjonen er i ferd med å dø ut, elsker jeg den fortsatt.
Jeg snakker selvfølgelig om julekort. Det er jo så hyggelig både å sende ut og å få. Det er alltid spennende å titte i postkassen i desember. Jeg tripper nesten av glede når jeg finner håndskrevne konvolutter blant reklame og regninger. Hurra, julekort! Det er så koselig med bilder av kjente og kjære eller et håndskrevet kort med en liten oppdatering fra noen du ikke snakker med så ofte. Det blir færre og færre av disse konvoluttene hvert år, forståelig nok egentlig. Tiden strekker ofte ikke til, og portoen er dyr. Det er enklere med en SMS, MMS eller en Snap for den saks skyld.
Jeg tviholder på julekorttradisjonen, om enn ikke i like omfattende grad som før. Jeg pleide å planlegge julekort og ikke minst julekortbilde lenge i forveien. Å ta bilde av to og etterhvert tre barn var litt av en prossess. Nå har jeg modifisert meg litt. Jeg bruker ikke fullt så mye tid på planlegging og på å ta det perfekte bildet. Det må ikke absolutt ha juletema lenger, et fint bilde fra tidligere på året går like greit. Og jeg har stort sett gått bort fra personlige hilsener på hvert kort. Det blir litt for tidkrevende.
Men jeg legger fortsatt litt tid og kjærlighet i det. Og jeg skriver fortsatt på alle konvoluttene. Og slikker i meg litervis med lim for å lukke dem. Husker dere Susan fra Seinfeld som så tragisk døde da hun skulle sende ut bryllupsinvitasjoner? Akkurat nå føler jeg meg litt som henne etter å ha fylt opp rundt 50 konvolutter som snart skal sendes land og strand, til og med verden rundt. Litt ør i hodet og med en emmen smak av billig lim i munnen. La oss håpe at min skjebne er bedre enn hennes..
Nå klør jeg etter å sende fra meg denne bunken, og håper at mottakerne vet at de kommer med masse omtanke og de aller beste ønsker om både en god jul og et godt nytt år.
Stikk imot alle mine prinsipper, kjøpte vi faktisk et kunstig juletre denne uken. Både mannen og jeg er egentlig veldig tilhenger av ekte juletre, og skulle aldri ha sånt kunstig ræl inn i huset. Men så er det jo mange fordeler ved det uekte også. Etterhvert har vi nå kommet frem til at de eneste fordelene ved ekte tre er sjarmen og lukten. Men sistnevnte kan kanskje fikses med en Wunderbaum eller et duftlys? Det kunstige er i alle fall mest praktisk på alle mulige måter. Vi er kun hjemme annenhver jul, og kjøper dermed også juletre kun annethvert år. Men med et kunstig et kan vi faktisk ta det frem og kose oss litt med julestemning i hjemmet før vi reiser på juleferie. Og vi kommer ikke hjem til en naken stamme og et grønt nåleteppe på gulvet. Vi slipper å huske og vanne det. For sånt kan vi fort glemme her i huset. Og den avgjørende faktoren for meg: jeg slipper å bli angrepet av edderkopper når tiden er inne for å fjerne julepynten. Det skjedde nemlig i forfjor. Treet var fullt av spindelvev og jeg følte at det kravlet overalt. Der var minst to eller tre inni der, kanskje hundre. Forskjellen på de er relativt liten når du lider av arachnophobia..
Likevel, det satt langt inne å kjøpe dette treet. Det var mest en spøk som førte til en liten impulsrunde med kunstig juletretitting. Og før vi visste ordet av det lå det en stor eske i baksetet på bilen. Vi var plutselig de stolte forvirrede og litt angrende eierne av et sånt nymotens tre. Dryssfritt og luktfritt. Og jeg følte at jeg hadde syndet. Hvordan kunne jeg gjøre dette? Hva i alle dager hadde vi gjort nå?
Men da esken sto i gangen gikk det ikke lange tiden før jeg fikk lyst å få det på plass i stua. Nok et prinsipp som står for fall. Ikke overraskende egentlig, jeg nevnte det jo her om dagen da julenissene begynte å dukke opp. Men jeg trodde ikke det skulle stå et tre i stua bare noen dager etterpå. Til tross for at det ikke er tradisjonen vi er vant med fra barndommen, hos oss pleide vi å pynte treet på kvelden lillejulaften, så har vi gjort det til vår tradisjon å pynte tre litt før. Gjerne helgen før jul eller deromkring. En uke ut i desember er derimot hakket for tidlig. Men nå sto jo dette treet i esken i gangen og ropte etter å bli sluppet ut. Og vi måtte jo nesten se på det, sjekke om lysene virket og sånt. Og vips så sto det i stua vår. Og da var det jo fristende å henge på den første juletrepynten, feriefangsten som ikke hadde kommet opp på loftet enda. Vi har nemlig en greie med å kjøpe kjøleskapsmagneter og julekuler når vi er ute og reiser. Og siden forrige gang vi pyntet juletre her hjemme har denne buketten kommet til.
Texas, mitt Texas!
Et minne fra mitt gamle liv i Myrtle Beach, South Carolina.
Vi kunne ikke dra fra Graceland uten en liten gitar..
En ny favoritt, Washington DC.
Denne dro vi med hjem fra NYC i fjor. I går oppdaget vi at den også hadde lys. Herlig, blinkende discolys. Ikke irriterende i det hele tatt..
Og når vi først hadde begynt å pynte dette nye, kunstige treet, så kunne vi like gjerne fortsette. Det klødde i fingrene både hos barna og meg. Og er det ikke sånn at enhver blogger med respekt for seg selv pynter treet tidlig? Det ser da sånn ut! Så da kom esken med juletrepynt ned fra loftet og treet med det rare i kunne begynne og ta form.
For her i huset finner dere ikke et stilfullt pyntet tre som hos de fleste bloggere. Her er det en salig miks av alt fra hjemmelaget, ferieminner, pynt med betydning og helt vanlige julekuler. Derav navnet “treet med det rare i”.
Det har ikke alltid vært sånn, før barn var jeg ytterst opptatt av stilfull pynt og fargetema. Nok et prinsipp som etterhvert gikk rett ut vinduet der altså. Nå passer jeg bare på at jeg henger opp den mest betydningsfulle og skjøre pynten. Og det høyt oppe! Så er det fritt frem for barna. Det blir nok litt overdose for enkelte greiner..
Men så lenge barna koser seg og det ikke blir alt for mye julekulesvinn så går det bra. Det er jo litt sjarm i dette også. Og når roen senker seg, så er det herlig å synke ned i sofaen med et lite glass vin og bare nyte synet av det ferdigpyntede treet.
Sånn ble det ferdige resultatet i år. Et herlig kaos av minner. Jeg tror jeg må vise dere litt mer av treet med det rare i senere. For her er det virkelig mye rart. Kjenner du for eksempel mange med en skje hengende i juletreet?
Dette er noe av det koseligste med førjulstiden. Julemarkeder. I alle fall om man besøker dem midt i uka når det er litt mindre folksomt enn i helgen. For å gå i kø er ikke særlig koselig..
Vi pleier å prøve og få med oss flere av julemarkedene i Oslo-området hver desember. To som går igjen hvert eneste år er koselige Bærums Verk og selvfølgelig Jul i Vinterland midt i Spikersuppa i hjertet av Oslo. Hit drar vi gjerne flere ganger, det gir litt julestemning å gå rundt og titte og ikke minst lukte. Gløgg, brente mandler og mange andre deilige julelukter. Mmm!
I år har vi lite tid til overs for sånne hyggelige familieaktiviteter. Mannen jobber masse denne måneden, og har kun tre fridager før jul. Veldig kjipt, men på den positive siden (for dette skal jo være positivt) blir det ekstra penger i kassa av det. Og det trengs, for nå er det jo bare litt over et halvt år til sommerferien!
I går klarte vi dog å skvise julemarked i Oslo inn på timeplanen før mannen dro på nattevakt. Det er rart, men å tusle rundt mellom alle bodene langs Karl Johan gir en stund med ro i sjelen. Muligens fordi det da plutselig er null krangling mellom ungene. Det er som magi, de kan krangle før og krangle etter, men den stunden vi er innenfor dette området er det ro og glede. Og kandiserte epler, smultringer og churros. Mulig dette har mer med saken å gjøre enn magi når jeg tenker meg om.
Litt mas om pariserhjul og karusell kan derimot ikke unngås. Men vi står i alle fall over førstnevnte i år. Det prøvde vi i fjor, og jeg kan trygt si at jeg aldri har sett den ellers så tøffe mannen min så redd. Jeg holdt meg rimelig godt fast oppe i høyden jeg også altså. Så jeg tror den masingen er mest spøk fra barnas side. De vet veldig godt at det ikke skjer igjen med det første.
Forøvrig skjedde det en positiv ting til i går. Bare se her!
Her skulle det jo egentlig hengt en julekule, men den jakten har jeg gitt opp. Isteden gikk jeg på stjernejakt i går. Jeg vet ikke hvor mange plasser jeg tittet uten å bli fornøyd. Men så endte vi opp på Jula, egentlig i et helt annet ærend som får bli en luke i seg selv. Og der var den! Vindusstjernen som hadde det absolutt viktigste tilleggsutstyret.
Taddaa! Lysbryter!
Og ikke bare det, de solgte den til halv pris så jeg betalte en slikk og ingenting for den. Sånt liker en sunnmøring! Jeg er superfornøyd. Endelig lyser det i vinduet til minstemann også! Nå kan julen bare komme!
