«Jeg står i vinduet og ser den fullpakkede bilen kjøre avgårde. I baksetet sitter datteren min glad og forventningsfull, klar for en helg på fjellet. Jeg derimot kjenner allerede klumpen i halsen og savnet i hjertet.»
Er det mulig å være så teit? For jeg føler meg sånn passe dum. Jenta er 10 år. Hun er sammen med tante, onkel og kusiner. Det er ikke første gangen hun er på tur uten meg eller oss. Jeg vet at hun er trygg og at hun kommer til å ha det kjempefint. Og hun er hjemme igjen allerede på søndag. Det er ikke snakk om noen lang Kinareise.
Likevel river denne separasjonsangsten i meg. Eller er det kanskje bare angst?
Hønemoren i meg har lyst til å holde ungene nært hele tiden. Men det går naturlig nok ikke. De vokser og blir eldre. Jeg må la dem få friere tøyler, la dem få utfolde seg og etterhvert la dem gå. Det er sant som det sies, at man bare har dem til låns. De blir mer og mer uavhengige. Snart er de tenåringer med alt det medfølger av bekymringer for en nevrotisk mor. De skal lære å kjøre bil, og det er fali det! Og hvordan jeg skal komme meg gjennom det den dagen de flytter ut er for meg et mysterium. Skal det virkelig komme en dag da de ikke trenger meg lenger?
Visst ønsker jeg dem langt pokker i vold innimellom. La meg være i fred! Gi meg alenetid! Men innerst inne trenger jeg dem, kanskje mer enn de trenger meg. Og det blir så tomt med en gang en av dem er borte. Det føles så feil.
Og tilbake til angsten. Alle foreldre har den, angsten for at noe skal skje med de mest dyrebare og umistelige man har. Etter opplevelsene våre de siste årene har denne angsten blitt forsterket sånn ca. 100 ganger hos meg. Spesielt når jeg som nå ikke har kontroll. Datteren min er tre timer unna. Hun er absolutt i trygge hender, det tviler jeg ikke et sekund på. Men angsten ligger der og gnager. Hva om det skjer noe på veien? Hva om hun skader seg der oppe på fjellet? Brekker foten på skitur eller aker inn i et tre. Tanken gjør fysisk vondt. Det vrenger seg i meg. Akkurat som det gjør når jeg tenker på å sende eldstemann på leirskole. Eller når de er på svømming eller andre potensielle «farlige» ting. Jeg er rett og slett unaturlig redd for at noe skal skje med barna våre. Lettere hysterisk. Jeg tror ikke jeg hadde taklet det. Styrken min er oppbrukt. Jeg kan ikke gå gjennom mer og har absolutt ikke fler å miste. Denne angsten er nok den sterkeste ettervirkningen etter de ufødte barna vi har mistet.
For jeg burde gledet meg over denne helgen. Egentlig passet det perfekt med et barn mindre i hjemmet akkurat nå, siden kroppen min kjemper en hard kamp mot forkjølelse og kranglende bihuler. På den andre siden så oppholder datteren vår seg som oftest enten ute eller på rommet likevel, så det følger ikke akkurat mye mas med henne. Og selvfølgelig gleder jeg meg på hennes vegne. Hun synes dette er stas! Hun elsker turer og overnattinger og jeg mistenker henne litt for å like alle andre familier bedre enn oss. Neida. Eller kanskje..
Men jeg klarer overhode ikke å glede meg over at hun ikke er her. Det er stille. Det er tomt. Å, som jeg hater å se rommet hennes mørkt og tomt! Hun skal jo være der! Jeg savner nattaklemmene. Jeg savner smilet og latteren. Humørsvingningene dog – not so much..
Det jeg gleder meg til er at hun skal komme hjem og fylle huset med det ekstra livet som bare hun kan fylle det med. Frem til det må jeg bare leve med denne kloen som har tatt tak om hjertet mitt. For jeg vet at det er patetisk og irrasjonelt. Jeg vet at jeg må la henne leve. Jeg vet at barna må få prøve og feile, teste grenser og prøve å fly med sine egne vinger. Og jeg kan bare håpe at de fortsatt vil komme tilbake til mor i redet i mange år til.
Jenta mi! Det føles feil å dekke det vakre ansiktet hennes med «solbriller», men sånn får det bare være. Bare så det er sagt; det er ikke noe galt med ansiktet hennes, jeg vil bare ikke plastre det over hele nettet.
I dag skulle jeg egentlig skrive et lite, smågrettent innlegg om is under snø. Sånn speilglatt is som du ikke ser. Sånn is som gjør at ei kjerring på over 40 år plutselig ligger i veikanten og kaver foran unger og bilister. Full av snø og med såret stolthet. Du kjenner kanskje følelsen? Du hopper opp (i mitt tilfelle var det vel ikke fullt så elegant som hopping) og ler litt: «Det går bra, det går bra!» Alt julefettet på rumpa tok det verste fallet. Men i og med at du er over førti, så kjenner du etterhvert den begynnende stivheten i kroppen, og nevnte rumpe begynner etterhvert å verke.
Men så, midt i denne gremmelsen over fallet og begynnende alderdom, skjer det noe som får deg til å glemme det. I alle fall nesten. Noe som setter mer fart i den verkende rumpa enn du noen gang har hatt.
Nemlig dette.
Du er alene hjemme med tre barn, hvorav en er i pysjen allerede. Du kommer fra kjøkkenet med en brødskive til sistnevnte, da en mannsperson plutselig dukker opp fra intet og dundrer på vinduet i terrassedøren.Du skjønner først ingenting, det tar noen nanosekund før du klarer å fokusere på mennesket som plutselig står der ute og til å oppfatte at han nettopp dundret på vinduet i døren. Og i noen nye nanosekund lurer du på hvorfor dette mennesket står der ute i mørket? Trenger han hjelp? Er noen syke? Har noe skjedd? Det eneste som ikke slo meg var at dette mennesket som jeg på grunn av manglende lys ikke dro kjensel på der og da kunne ha onde hensikter. Kanskje er jeg naiv. Eller kanskje forsto jeg bare alvoret! For før jeg når de få meterne til terrassedøren roper han: «Det brenner hos naboen, dere må ut nå!!!»
Jeg er alltid litt usikker på hvordan jeg vil reagere i krisesituasjoner, men i går så jeg at når det virkelig gjelder så handler jeg. For det gikk nesten automatisk. På autopilot. Jeg ropte på barna i andre etasje, kanskje ikke helt rolig, men de kom i alle fall med en gang. Jeg tullet et pledd rundt den pysjkledde minsten. Og jeg virret i noen sekunder rundt etter fjernkontrollen, for TVen måtte jo selvfølgelig slås av. Telysene som sto og brant glemte jeg derimot. Jeg er litt usikker på om brannmennene som etterhvert dukket opp hadde vært så veldig imponerte over akkurat det.. Jeg sørget for at de to store tok på seg jakker, for jeg vurderte situasjonen sånn at det ville være greit å bruke noen sekunder på det. Eldstemann fikk også med seg utebuksa si av en eller annen grunn, og begge de to eldste tok med seg pengene sine. Det var altså det de tenkte på. Redde det som reddes kan..
Jeg fikk på min egen jakke og fikk låst døren, og så sto jeg lettere forvirret utenfor huset og så flammene komme ut av pipa til naboen vegg i vegg. Og mens jeg sto der med minsten i armene fikk jeg altså tatt «blinkskuddet» over. Noe uklart etter litt klipping av bildet, men man ser såvidt flammen der oppe på taket. Jeg følte meg passe dum der jeg sto med mobilen, men jeg måtte jo ha bevis for at dette virkelig skjedde.
Det gikk noen tanker gjennom hodet der ute, om spredning og skader også hos oss. Spesielt med tanke på at naboens pipe er inntil vår stuevegg – heldigvis med et godt lag betong mellom. Jeg fikk på det rene at brannvesenet var varslet, og da satset jeg på at de var rett rund hjørnet og kunne ordne opp. Her måtte jeg uansett tenke på barna først. Dermed fulgte jeg og minsten etter de to eldste som allerede hadde funnet veien opp til onkelen sin. Aldri har jeg vært mer lykkelig for at svigerinne og svoger bor i den andre enden av rekken vår. Og ikke minst, at noen var hjemme så vi fikk komme inn i varmen. Takk, takk og takk!
Eldstemann og jeg beveget oss etterhvert ut og sto sammen med andre naboer og så brannvesen og politi gjøre jobben sin. Heldigvis var det ikke store jobben, og det tok ikke alt for lang tid før vi kunne gå hjem og fortsette kvelden vår, noe høye på adrenalin.
Og sånn så hagen vår ut etterpå:
Så har vi altså opplevd det også. Litt dramatikk i hverdagen skal man vel ha innimellom. Også nådde vi Twitter også gitt.
Men kun røyk? Jeg har da vitterligen bilde av oransje flammer og gnister.
Ikke at det på noen måte spiller noen rolle. Det eneste som betyr noe er at det gikk bra. Ingen ble skadet, og ingen materielle skader hos oss i alle fall. Jeg håper det går greit inne hos naboen også.
Da alt roet seg var det bare en ting å gjøre, synke ned i sofaen med et lite glass vin. Og samtidig tenke på hvor takknemlig jeg er for at det gikk så bra. Tenk om det hadde skjedd på natten. Eller om ingen hadde oppdaget det. Det er en skummel tanke!
Brannalarmen vår er herved testet. Mor vurderer installering av flere samt andre tiltak. Heretter blir det mer forsiktighet! Og kanskje en runde eller to av brannleken.
Gjør det samme du også, man vet aldri når man plutselig får bruk for det!
Og velkommen tilbake til hverdagen! Omsider var den her! Det er koselig med juleferie, men veldig deilig å sende småkranglete barn som har vært litt for mye sammen tilbake til skole og barnehage også.
Nå gjenstår det bare å kaste jula ut for alvor. Det har jeg ikke klart enda. Det er like vanskelig og vemodig hvert år. Og nå som vi har et sånt tre som ikke drysser, kan det jo egentlig stå i det uendelige. Det er nemlig det som sitter lengst inne å fjerne, selv om det egentlig er fullstendig ulogisk å ha et tre ned diverse merkelig pynt stående i stua. Annen julepynt har blitt plukket vekk sånn litt etter litt. Men dette treet virker uoverkommelig. Og gardinene. Mulig det har sammenheng med alt arbeidet dette medfører.. Også blir det jo så tomt og blast når alt det røde forsvinner. På den andre siden så er jeg klar for å bli ferdig med det. Det er med andre ord store diskusjoner og drakamper i hodet til denne kjerringa akkurat nå.
Nå som jul og nyttårsfeiring er vel overstått tenkte jeg at jeg skulle se litt på dette med nyttårsforsetter. Eller kanskje heller mål for det nye året.
Det var nok som alltid mange der ute som startet 2018 med store eller mindre nyttårsforsetter. Man skal jo liksom det. Nytt år – bedre liv. Men det tar gjerne ikke lange tiden før man angrende er tilbake i samme tralten som før. Mange forsetter er vel allerede brutt nå på den tredje dagen vil jeg tro. I alle fall om dere der ute har samme viljestyrke som meg.
Av den grunnen ga jeg opp dette med nyttårsforsetter for lenge siden. Jeg klarte aldri å holde dem. Det er ikke selvdisiplin nok i denne kroppen for sånt. Å sette seg treningsmål eller vektmål er ikke noe for meg. Det tar ikke lange tiden før jeg ryker på en alvorlig smell.
Men noen tanker og ønsker om hva som skal/burde skje i 2018 har jeg.
Vekt
Dette med vekt kommer jo alltid opp. Dette er nok noe de fleste tenker på. Spesielt nå på nyåret, etter et par uker med inntak av mye feit og søt mat. Ja, generelt store mengder av mat. Jul er av en eller annen grunn synonymt med å spise. Eller kanskje helst fråtse. Jeg kjenner det på kroppen. Jeg er matlei. Halsen brenner. Jeg føler meg som en stappet rullepølse. Hakket før jeg triller istedenfor å gå. Oppblåst og jævlig, med fett rennende i blodårene. Og dette (pluss litt til) må jo vekk. Jeg vil passe i bunaden til 17. mai. På den andre siden, vi skal være med å arrangere 17. mai i bygda vår i år også. Hurra for å ha barn i 5. trinn. Så bunad er kanskje ikke det beste antrekket den dagen likevel. Men jeg vil i alle fall ned i vekt til sommerferien. Jeg skal snart ta meg selv i nakken. Må bare spise opp alle julekakene først, for de skal søren ikke havne i søpla i år også! Sunnmøring, vet du..
Orden
En annen ting jeg ønsker å gjøre er å få mer orden rundt meg. Jeg har en tendens til å samle på for mye. Kan jo plutselig få bruk for det. «Horder», sier mannen min. Jeg er nok ikke like ille som disse du ser på TV, som bor i søppel og skrot. Men kanskje litt borderline horder? Nå har jeg lyst å få ryddet unna litt. Tømme roteskuffer og skap. Kaste, brenne, gi vekk, selge. I 2018 ønsker jeg rett og slett å få litt orden i sysakene! Om jeg finner tiltakslysten til det da.
Våge
I 2018 har jeg lyst å gi mer faen. Tørre mer rett og slett. Ikke bry meg så mye om hva andre måtte tenke eller ikke tenke. Hva andre måtte mene om meg. Tørre å leve litt mer. Rope litt høyere.
Jeg er ikke den som har høyest selvtillit, den har vel stort sett vært ikke-eksisterende de siste årene. Men jeg håper å snu på dette i år. Jeg har allerede fått mer tro på meg selv, mine evner og min verdi. Dette ønsker jeg å utvikle videre dette året. Jeg har også noen prosjekter jeg ønsker å satse på i året som kommer. Ting jeg ønsker å realisere. Det er skummelt og overveldende, og det vil kreve mye av meg. Mest av alt krever det mot. Jeg må rett og slett bli mer vågal.
Og kanskje var det også derfor jeg valgte å gå inn i det nye året med knall røde negler, noe som ellers bare er forbeholdt tærne.
Vågalt altså..
Reise
Jeg håper på i alle fall tre turer til hjembyen Ålesund i år; påskeferie, høstferie og jul. I første omgang ser jeg frem til påskeferie og til å treffe alle dem jeg er så glad i der oppe.
Og jeg ser frem til sommerferien, som blir helt annerledes enn planlagt. For i år skulle vi fly rett til Dallas. Bare holde oss i Texas, med mindre vi tok en liten roadtrip til Colorado. Men så har flybillettene dit blitt så dyre. Og vi begynte å se på andre alternativer, billigere plasser å fly til. I fjor kjørte vi fra østkysten, og når vi nå tittet på flypriser ble en tanke født. Jeg har aldri hatt noen drøm om vestkysten, sørstatsjente som jeg er. Men av en eller annen grunn var det billigere å fly dit. Og så slo det meg. De har Disneyland! De to store barna har vært i Disney World, men lillebror som da befant seg på innsiden fikk ikke oppleve det. Så gøy det hadde vært om han fikk oppleve litt Disneymagi også. Og jo mer jeg tenkte på det, jo mer riktig ble det. Så da ble dette julegaven til barna fra oss:
Foreløpig er tanken å fly til San Fransisco, kjøre langs kysten til LA, ta en dag eller to i Disneyland og så dure avgårde til Texas og Dallas, forhåpentligvis via Galveston og Houston. Men kanskje finner vi også andre spennende ting langs veien. Reisebøkene er i alle fall innkjøpt, så får vi se.
Etter sommerferien har vi dekket store deler av USA, østkyst, vestkyst og sørstater. Men det er fortsatt mye igjen for fremtiden..
I tillegg håper jeg på minst en tur til gode venner på Sørlandet og diverse småturer i Østlandsområdet.
Oppussing
Dette er et ønske hele familien har. Vi trenger mer plass, og ønsker å bygge ut. Og fremfor alt ønsker vi å bygge ut og pusse opp et falleferdig kjøkken som nesten ikke rommer oss alle fem.
Ekstra kaotisk nå i juleoppryddingstiden, men dere ser sikkert poenget både når det gjelder plass og generell oppussing – og rydding. Nesten så jeg vurderer å kontakte Sinnasnekker’n..
Jobb
For at vi skal få muligheten til å realisere dette, trenger jeg (om jeg ikke blir lottomillionær) en jobb! Dette er nok et av de største ønskene for 2018. Jeg har min lille frilansjobb og mine egne prosjekter, men jeg er lei av å gå hjemme hele tiden. Jeg ønsker meg noe å gå til utenfor hjemmet. Jeg ønsker å føle at jeg bidrar, både i samfunnet og i hjemmet. Jeg hadde et sterkt håp om at dette skulle realiseres på tampen av 2017, men jeg ble bare en god nummer to. Hurra! Nest best der altså – og det hjelper jo ikke en dritt når nummer en sier ja. Men det ga meg om ikke annet litt mer troen på at kanskje 2018 er mitt år, og at noen snart vil se hvilken ressurs jeg er og dermed velge å satse på meg. Jeg har i alle fall veldig mye å gi!
Og inntil det skjer får jeg bare nyte rolige morgener med minstemann så godt jeg kan.
Mindre stress og mer familiekos
Jeg har en tendens til å stresse. Selv når det ikke er noe å stresse med, så stresser jeg. Mest fordi jeg så gjerne vil at alt skal bli perfekt. Også blir det jo aldri det. Livet er ikke en rosablogg. I år håper jeg å kunne legge fra meg litt av dette. Bare puste og gi litt faen som jeg skrev om lenger oppe. Bursdager blir feiret selv om kaken ikke er perfekt og gulvet ikke er så rent at man kan spise fra det (hvem ønsker vel akkurat det uansett). Det blir helg selv om det ikke lukter rent. Og det blir ferie selv om du ikke drar fra et rent og ryddig hus.
Jeg tror at om jeg klarer å legge fra meg litt av alt dette «perfekt-stresset» så vil det faktisk gagne familielivet. For mann og barn er ikke på noen måte på samme plass som meg der. Det spiller ingen rolle om det flyter over av rot og støv, de klarer å kose seg likevel. Det er fullt mulig at de ikke ser alle lekene på gulvet og tallerknene på bordet eller at de regner med at ting rydder og vasker seg selv. Eller kanskje tenker de at man kan rydde etterpå istedenfor akkurat nå. Hvis jeg kan senke skuldrene, kanskje lukke øynene litt og heller kose meg sammen med dem, er nok mye gjort. Ikke dermed sagt at jeg skal la husarbeidet fare i 2018 (selv om det hadde vært deilig). Bare litt mindre stress og litt mer avslapping – om jeg klarer det.
Egentlig er det jo ganske ironisk at en borderline horder er så opptatt av å ha det rent og relativt ryddig rundt seg. Men akkurat dette er jeg såpass «manisk» på at det sannsynligvis vil være det vanskeligste målet å gjennomføre.
Så får vi se da, ved slutten av 2018, hvor mye av dette og alle andre lyse ideer som finnes i hodet mitt nå ved starten av det nye året som ble med bare tanken..
Hvordan føler du deg i dag? Frisk og rask og klar for blanke ark i et nytt år? Eller lett angrende med hodepine og uggen form?
For oss starter det nye året med bursdag. Rett på der altså. Sånn har det vært i 12 år nå. Nyttårsaften er ikke lenger bare en eneste lang nedtelling til et nytt år, men også nytt tall når det gjelder alder. Når klokka bikker midnatt og rakettene eksploderer på himmelen er det mange rare tanker som går gjennom dette mammahodet. Det er ikke fritt for at tankene vandrer tilbake til den nyttårsaften jeg hørte smellene fra rakettene fra en fødestue på Ullevål, midt i min aller første fødsel.
Ironisk nok var dette også den første nyttårsaften jeg tilbragte sammen med mannen min. Det gikk fort i svingene hos oss. Vi hadde bare vært sammen i litt over et år før eldstemann kom til verden. Og nyttårsaften før denne tilbragte mannen på jobb i Oslo og jeg hjemme i Ålesund. Fullstendig uvitende om hvor vi skulle være et år etterpå. Hvor mange har en sånn historie om sin aller første nyttårsaften sammen?
Det var nesten 2 uker igjen til termin da jeg våknet med noen rare murringer natt til nytttårsaften i 2005. Vi hadde vært på sykehuset dagen før, for det var svangerskapsforgiftning på gang og dermed ekstra oppfølging. Vi hadde da blitt satt opp til igangsetting 2. januar, men jordmor hadde også røsket godt oppi systemet. Så sånn sett var det egentlig ikke noen bombe at riene plutselig satte igang med et brak der jeg satt og så på CNN midt på natta. Det tok ikke lange tiden før det var så vondt at jeg måtte vekke mannen. Dette var heftige saker, store smerter og lite pause fra første stund. Og kvalme. Fryktelig kvalme som stadig sendte meg til doskåla. Og mens jeg hang rundt den, var badegulvet plutselig vått. Der gikk vannet! Her var det bare å komme seg til sykehuset og føde i en fei!
Så feil kan man altså ta. Dumme førstegangsfødende! Visst var det såpass heftig at de beholdt meg på sykehuset da vi kom dit. Men jeg var fortsatt milevis unna fødsel. Og vannet, det var ikke fostervann akkurat..
Det ble en lang nyttårsaften på sykehuset. Alt gikk så sakte, både tiden og fødselen. Denne dagen var grunnen til at lillesøster nesten kom til verden i bilen året etter. Kroppen min fødte jo ikke akkurat fort. Ikke denne første gangen i alle fall. Timene gikk og gikk. Smertene var intense, og rundt klokken 18 hadde jeg endelig kommet såpass ut i fødselen at jeg kunne få epidural. Etter 12 timer på sykehuset. Anestesilegen måtte bare ta seg av noen øyeskader først. Jeg har aldri forbannet folk som leker med fyrverkeri mer. Tenk å prioritere dem foran meg som lå der og holdt på å revne i sømmene!
Med epiduralen kom en ny ro. Vi hadde det riktig så koselig der på fødestuen. Svigerfar hadde vært innom med en liten reise-TV, så vi så på årskavalkader og nyttårstale mens vi ventet og ventet. Da midnatt nærmet seg ble jeg beordret opp for å få fortgang på fødselen. Mulig Ullevål ønsket seg nyttårsbarnet. Vi var redde for at det ville føre til fødsel i 2005 isteden for 2006, så jeg la meg ned igjen med en gang jordmoren var ute av syne. Vårt barn skulle ikke være yngst i klassen ved skolestart! Dermed fikk jeg med meg smellene fra rakettene ved midnatt med baby fortsatt ombord.
Og etter dette ga jeg blaffen. Nå var det fritt frem. Og derfra tok det ikke lange stunden før fyrverkeriet startet også innendørs. Og en time og et kvarter inn i det nye året startet vårt nye liv som foreldre. En perfekt, liten gutt kom til verden, og en fortumlet og utslitt førstegangsmamma visste knapt hva hun skulle føle. Glede, skrekk, lettelse, angst.. Skulle jeg holde liv i dette lille mennesket, sørge for at han fikk alt han trengte, være hovedomsorgspersonen hans? Være mamma. Hjelp!
De første, forvirrende øyeblikkene var det også en del snakk om at dette var årets nyttårsbarn. Nå var det heldigvis et par stykker som var tidligere ute, men han var i alle fall først på Ullevål og i Oslo. Og det holdt for oss. Nyttårsbarn får besøk av media. Og etter et døgns fødsel var jeg alt annet enn egnet for avisforsider og nyhetssendinger. I årene etter har jeg med stor interesse fulgt med på dette med nyttårsbarn. Og jeg slutter aldri å forundre meg over hvor freshe disse nyttårsmødrene ser ut få timer etter fødsel.
Her er jeg knipset i et relativt heldig øyeblikk, der håret mitt faktisk ikke står rett til værs. Og siden alle bildene fra denne tiden er lagret på en ekstern harddisk en veldig lur plass, lurere enn meg, så er det kun de mer presentable bildene som har fått plass i fotobok som kan deles. Og det skal dere nesten være litt glade for..
Så det ble ikke gratis bleier (eller får man egentlig det?) og publisitet på oss. Men det holdt i massevis å få med seg verdens fineste gutt hjem.
Og hver første nyttårsdag siden har det vært han som har stått i fokus. Det har vært få ugne første nyttårsdager for meg siden han kom til verden, om du ser bort fra ettårsdagen hans da jeg var gravid på ny og en uheldig nyttårsdag noen år senere.
Nå er nok første nyttårsdag en litt uheldig dag å ha bursdag på. Det er ikke dagen da folk har lyst til å gå i selskap og stappe i seg kake. Vi er visst generelt dårlig på timing av bursdager på barna her i huset, med minstemann fire dager før jul og altså eldstemann 1. januar. Og frøkna i midten har sin dag rett før 17. mai, sånn for sikkerhets skyld. Vi burde egentlig fortsette å få barn bare for å se hvilke andre merkedager eller helligdager vi kan klare å treffe.
Men vi gjør det beste utav denne litt kjeitete bursdagen. Og nyttårsgutten synes foreløpig det er stas. Og feiring av vår flotte førstefødte er absolutt en fin måte å starte året på. Det var den beste starten på året i 2006, og sånn har det vært hvert år siden. For når den fortumlede, nybakte moren hadde kommet seg litt, var denne fine gutten verdens største lykke!
Og nå er han hele ti fingre og to storetær gammel! 12 år altså! Så fort den tiden har gått. Tenåring neste år, voksen før jeg vet ordet av det. Det er sprøtt, og går litt for fort for mammahjertet.
Verdens beste nyttårsgave! Verdens fineste! Flinke, smarte, gode, omsorgsfulle og snille gutten vår. Verdens beste storebror! Vi er på vei inn i en ny epoke med nye utfordringer. Det er ikke lett å være på vei inn i ungdomsårene og prøve å finne sin plass. Finne seg selv. Og det er ikke lett å venne seg til å være nesten-ungdomsforeldre. Det kan gå en kule varmt på begge sider. Det blir gjerne litt prøving og feiling. Men vi gjør så godt vi kan. Og vi vil alltid være her og støtte deg – uansett. Og en annen ting du alltid kan være sikker på, selv om du kanskje har dine tvil iblant, vi vil alltid elske deg høyere enn du aner!
Nyttårsgutten vår – DU er uten tvil den aller beste starten på hvert eneste nye år!
Jeg må jo nesten hive meg på bølgen og prøve meg på en slags årskavalkade. 2017 var et relativt gjennomsnittlig år i familien vår, med både oppturer og nedturer. Og innimellom en liten enhjørning – små øyeblikk av ren magi.
Vintermånedene hopper jeg rett og slett elegant over. De forsvant i en evig runddans av hoste, snørr og oppkast. I alle fall hos minstemann. Jeg har alltid hørt andre snakke om hvor mye sykdom det første året i barnehage har ført med seg, men egentlig kimset litt av det. Så ille kan det vel ikke være? Men jo, så ille er det! Vi visste ikke bedre den gangen. De to eldste barna våre gikk i barnepark og var ute stort sett hele tiden, kun det siste året før skolestart ble tilbragt i barnehage. På denne måten slapp vi visst unna mye. For minstemann var mer hjemme enn i barnehagen det første året. Det ene avløste det andre. Vinteren var spesielt ille. Jeg var forbi frustrert. Og i tillegg ble jeg mer og mer motløs i forhold til arbeidssøking. Det tærer på selvtilliten å få avslag etter avslag. Man føler seg ekstremt lite verdt og sånn passe mislykket. Og det igjen tærer på alt annet rundt en. Nei, vinteren var kjip!
Så kom vi til april og påske. Endelig en tur til mitt kjære Ålesund! Ikke uten forviklinger det heller, for den dagen vi skulle reise begynte minstemann selvfølgelig å spy – igjen! Så ferien ble en dag forkortet, helt typisk det! Men det er alltid godt å være der oppe. Der jeg på en måte hører til. Og mens vi var der gjenoppdaget jeg også min gamle kjærlighet for fotografering. En hobby som alltid har kommet og gått i livet mitt. Ålesund er jo proppfullt av vakre motiver.
Og med det ble faktisk denne bloggen født. Jeg startet den i begynnelsen av mai, egentlig som en bildeblogg. Derav navnet, Fotokjerring. Men sånn ble det ikke. Isteden gjenoppdaget jeg også min kjærlighet til skriving. Og den trumfet fotografering. Skrivingen har alltid vært min største kjærlighet (sånn foruten mann og barn). Den har bare blitt gjemt bort og nesten glemt. Plutselig blomstret den. Og bloggen ble full av mange ord og desto færre og dårlige mobilbilder. Her ser jeg rom for forbedring i 2018. Det er bare det at jeg sjelden gidder å dra på det store, tunge speilreflekskameraet mitt. Forhåpentligvis gjør ny mobil med bedre kamera litt av susen i første omgang.
I mai tok i alle fall bloggen over mye av tiden min. Dagene ble lysere og humøret mitt ble bedre. Så mye innvirkning kan altså litt skriving ha å si på livskvaliteten. Noen jobb fikk jeg fortsatt ikke, men selvtilliten min ble mye bedre, og håpet for fremtiden steg. I tillegg nærmet det seg sommer og ferie. Alt så lyst ut. Og så, midt oppi dette, skjedde årets skumleste hendelse.
ÅRETS NEDTUR
Det kan ikke karakteriseres som noe annet. Da minsten ble skikkelig syk. Da det ble ambulanseturer og sykehusinnleggelse. Da mammahjertet var på sitt aller reddeste. Det var heldigvis “bare” en lungebetennelse. Men det tok nesten knekken på en overhysterisk mamma. Minstemann selv var tøff som toget!
Denne opplevelsen resulterte i
ÅRETS VIKTIGSTE BLOGGINNLEGG
Det må kanskje dele viktigheten med et annet innlegg, det om hjertesaken min. Men innlegget jeg skrev om de røde hverdagsheltene var et enormt viktig innlegg for meg. Det ble skrevet mens minstemann fortsatt var syk og følelsene satt utenfor kroppen. Det ble skrevet med takknemlighet, og i dag, over et halvt år etterpå, føler jeg fortsatt nøyaktig det samme. Jeg tenker på hvor fantastiske disse menneskene er og for en livsviktig jobb de gjør hver gang jeg ser en ambulanse. Og jeg er glad for at jeg klarte å sette ord på det den gangen. Jeg vet at mange har satt pris på det, og det gleder meg enormt. Også var det jo helt vilt da, å ha lesertall på over 5000 i løpet av noen få timer. Og det bare en måned etter at jeg startet bloggen. Ingen andre innlegg har vært i nærheten av dette i ettertid..
Juni var også måneden for
ÅRETS FORSIDE
Dette skjedde ganske så parallelt med de elleville lesertallene nevnt over. Det gikk allerede helt rundt for lille meg, da en journalist fra lokalavisen tok kontakt med meg angående et leserinnlegg jeg hadde skrevet. Jeg har ikke for vane å skrive sånt, men etter behandlingen minstemann fikk på legevakten da han ble syk følte jeg at jeg måtte gjøre noe. Men leserinnlegget ble aldri noe leserinnlegg. Det ble avisoppslag. Og det ble hele forsiden. Det ble beklagelse fra legevakten, påfulgt av ny telefon fra en annen person fra nevnte legevakt som slett ikke beklaget seg. Og det førte til at en rimelig flau Fotokjerring fikk førsteklasses behandling da hun selv endte på legevakten noen måneder senere..
Juni var rett og slette en måned full av begivenheter. Det var også måneden hvor et av blogginnleggene mine ble publisert på en nettside i hjembyen min. Det var måneden for minicruise til Kiel i forbindelse med svigerfars runde dag. Og det var måneden vi dro på sommerferie.
ÅRETS FAMILIÆRE HØYDEPUNKT
Sommerferien var definitivt et høydepunkt. Den startet med et par dager i Washington DC, som viste seg å være en helt fantastisk by. En tur dit anbefales på det sterkeste. Så kjørte vi nedover østkysten til South Carolina. Her bodde jeg en periode for 14 år siden, og det var fantastisk å komme tilbake hit og visse alle plassene som betydde så mye for meg til mann og barn. Det må vel ha vært årets mest nostalgiske øyeblikk når jeg tenker meg om. South Carolina er en stat som også anbefales på det sterkeste fra meg, naturlig nok. Det er en stat full av vakre perler og vennlige mennesker. Vi var også en tur innom Savannah, Georgia, før i tok turen til Tennessee. Der kom nok en høydare i Nashville, en helt fantastisk by for musikkinteresserte. Vi var selvfølgelig også innom Memphis og Graceland. Eldstemann har i ettertid blitt blodfan av Elvis..
Ferien fortsatte i juli, da hos familien utenfor Dallas. Dette er som et andre hjem for oss, så her fikk vi ladet batteriene skikkelig etter roadtripen fra østkysten. Dallas og Texas er nok vår absolutte favorittplass på denne jord.
Om noen skulle ha lyst til å lese mer om roadtripen vår fra Washington, nedover kysten og oppover igjen til Tennessee og så Texas er det bare å se på arkivene for juni og juli. Kanskje finner du et reisetips eller to?
Sommeren fortsatte i familiens tegn. For da vi var vel hjemme i Norge igjen, fulgte jammen den amerikanske delen av familien vår etter. Det var helt fantastisk å ha dem her på besøk en liten stund. Det å kunne lage middag for pappaen min i mitt eget hjem for første gang på fem år var et sånt enhjørningsøyeblikk som jeg nevnte på starten. En enkel liten ting som for meg føltes helt magisk. Og nå ser det faktisk ut som jeg får muligheten til å gjøre det igjen neste år.
I tiden før skole- og barnehagestart hadde vi flere hyggelige familieutflukter rundt på Østlandet og i Sverige, noe som gjorde veldig godt. Familietid er tross alt det aller viktigste.
Så kom hverdagen igjen, nå med en femteklassing og en sjetteklassing i tillegg til barnehagegutten. Litt deilig og litt vemodig på samme tid. Og den høsten har en tendens til å gå fort. Vi rakk å få med oss et bryllup og en konfirmasjon, og en fin høstferie i Ålesund. Og etter dette startet
ÅRETS PERSONLIGE OPPTUR
Og nok en gang var det skrivingen som gjorde utfallet. For i juli skrev jeg et innlegg om det å miste barn i svangerskapet. Noe jeg har opplevd flere ganger. Åpenhet om dette er min hjertesak. Og i oktober valgte kvinneguiden.no å publisere dette innlegget. Ikke lenge etter fikk jeg forespørsel fra en journalist om jeg kunne tenke meg å la meg intervjue i forbindelse med en artikkel hun skrev om dette temaet. Noe jeg selvfølgelig sa meg villig til. Ikke at jeg er så PR-kåt, men det er det med å bidra til mer åpenhet da. Og som om ikke det var nok, ble jeg også kontaktet av Foreningen “Vi som har et barn for lite”, som gjerne ville bruke innlegget mitt i medlemsbladet sitt. Alt dette var helt overveldende for meg, men også veldig stort. Jeg var både stolt og ydmyk. Det hadde lenge vært en drøm å kunne være et ansikt utad i denne saken, og nå hadde jeg klart det! Og jeg trodde det var det, helt til jeg fikk mail fra TV2 og God morgen Norge. Dette overgikk mine villeste drømmer, og var egentlig hakket for skummelt. Men jeg måtte gripe sjansen, og det ble toppen av kransekaka i denne personlige oppturen. Jeg har fortsatt ikke ord over hvor takknemlig jeg er for at jeg fikk denne muligheten. Alt dette har definitivt gitt meg mot, lyst og ståpåvilje til å fortsette denne kampen for åpenhet.
Jeg har fortsatt til gode å se det selv, det tør jeg rett og slett ikke, men jeg er altså utrolig glad for at jeg turte å gjøre dette! I ettertid har jeg ventet og ventet på at Lindmo og Skavlan skal ta kontakt, men jeg tror muligens de har problemer med å finne kontaktinformasjonen min.. Om Anne eller Fredrik eller noen i redaksjonene ser dette; mailadressen min ligger i profilen min!
Dette var jo en fantastisk måte å runde av et stort sett gjennomsnittlig år, dog med noen uventede hendelser på godt og vondt. Desember og julen kom og gikk, og nå er vi altså bare noen timer unna et nytt år. Høstens hendelser har definitivt gitt meg mer troen på meg selv enn jeg hadde ved starten av året. Jeg ser at jeg kan, at jeg også betyr noe. Jeg er mer optimistisk for dette nye året enn jeg var for 2017. Noen planer er allerede lagt, noe er fortsatt bare i hodet mitt og noe er fortsatt bare håp, ønsker og drømmer. Det blir spennende å se hvordan neste årsoppsummering blir. For det blir nok en ny om et år, skrivingen har jeg ikke tenkt å gi meg med!
Hvor mange fikk en annerledes jul enn planlagt i år? Rekk opp hånden! Hvor mange har lagt ut idylliske bilder på sosiale medier, når sannheten har vært en helt annen? Rekk opp hånden igjen!
Sånn ble det her. Jeg brukte hele desember på å planlegge og forberede for at alt skulle bli så koselig. Og sånn startet det også. Lille julaften og julaften var stort sett ren idyll. Overraskende nok egentlig. Det var glade barn og fornøyde voksne. Litt stress som alltid før man drar til selve julefeiringen, men det hører med. Og julekvelden var også helt perfekt. Faktisk så tror jeg det er første gang jeg ikke har kjent et eneste stikk av hjemlengsel i løpet av kvelden. Den viktigste personen hjemmefra, mamma, var jo der sammen med oss. Og resten av selskapet var også mennesker jeg setter pris på og er veldig glad i. Det var en så deilig følelse!
Litt mye lyd og overgira barn ble det, men sånt hører jo med på julaften. Kveldens høyeste skrik sto minstemann for da denne karen dukket opp.
Nesten så jeg trodde på julenissen selv der et lite øyeblikk..
Barna ble også veldig glade for julegavene sine, selv om gaven fra oss ikke kan «innløses» før til sommeren. Vi var litt spente på den, men de ble veldig glade. Men mer om det en annen gang.
Det var i alle fall en gjeng trøtte, men glade mennesker som dro hjemover sent på kvelden etter en helt perfekt julekveld. Og der stoppet juleidyllen i kaosfamilien. For ikke lenge etter vi kom hjem hang eldstemann over doskåla. Hurra! Vi har egentlig konkludert med at det var spenningen som utløste seg, og ikke sykdom. For han hadde vært enormt spent i forkant av julekvelden og var helt utenfor hele dagen på grunn av det. Det er visst en «familiesvakhet» på mannens side dette.
Og joda, det passerte like fort som det kom. Merkelig fenomen egentlig. Verre var det at magen til mannen slo krøll på seg første juledag. Akkurat som jeg hadde fryktet. Det har en tendens til å skje når han jobber for mye, og jobbing har det blitt mye av denne måneden. Og der begynte motet mitt å synke. Noe av bekymring, noe av at all tiden og energien jeg hadde brukt på å forberede «den perfekte julen» nå bokstavelig talt gikk i dass.
Andre juledag gikk jeg selv i vranglås. Alt stresset kom ut i form av sinne og tårer, og jeg ville helst bare være alene. Og jeg følte at jeg sviktet alle totalt. På sett og vis gjorde jeg jo det. Alt jeg ville var at alle skulle ha det hyggelig, fremfor alt mamma og barna. Og så ble alt bare galt. Det var de helligdagene liksom.
Og med returen av hverdagen tredje juledag, som heldigvis ble mye hyggeligere, begynte den fysiske formen min å svikte. Hals og nese begynte å protestere. Og da mamma dro hjemover i går så gjorde hun det i grevens tid for hennes del, for da eksploderte forkjølelsen hos meg. Hele kroppen min er nå en krigssone, og hoderegionen et katastrofeområde.
Så om noen ser bilder fra meg med sofakos og film, så er det akkurat sånn romjulen har vært hos oss. Det er stort sett det vi har opplevd. Mye innesitting, mye TV, mye sofa – men egentlig lite kos. Og sånn ser det nok ut som resten av året blir også.
Vi kooooser oss på sofaen!
Og ser jeg en koselig familiefilm til, så spyr jeg…
Endelig har vi kommet til siste luke, både i sjokoladekalendere, pakkekalendere og denne bloggkalenderen. Endelig er dagen her! Det er jul!
Og jul for meg vil aldri bli det samme etter den julen vi hadde i 2013. Den julen familien gikk fra fire til fem. Den julen vi fikk et helt nytt, lite menneske i julegave. Dette ble jo dokumentert i luke 20, men jeg er ikke helt ferdig. Til det var opplevelsen for spesiell. For etter fødselen fikk vi jo et opphold på nyfødtintensiven. Det ble en helt annerledes juleoppladning. Det er vanskelig å beskrive de lange dagene som ble tilbragt vandrende i skytteltrafikk mellom barsel og etterhvert pasienthotellet og nyfødtintensiven. Den rare atmosfæren. Usikkerheten. Vakumet i hodet. Jeg og lillemann der, på hver vår avdeling og resten av familien hjemme. Det var ikke sånn vi så for oss de siste dagene før jul. Det var kaos, men også et lykkelig kaos. Vi hadde fått mirakelet vårt. Og stolte storesøsken fikk såvidt hilse på ham dagen etter fødselen. En rar men stor lykkefølelse.
Lille mannen. Helt ny og ikke helt i form. Her ved siden av en iPhone 4 for å vise hvor liten han var.
Dagene gikk mye i venting. Fikk vi komme hjem til jul? Det var oppturer og nedturer. Dere skal nok hjem til jul! Nei, der var gulsotten gitt, det blir nok ingen julefeiring hjemme på dere i år. Der og da veldig tungt, men en stor bagatell i forhold til spørsmålene som svirret i hodene til mange andre foreldre vi møtte disse dagene.
Spesielt et par satte seg i hukommelsen vår. Vi traff dem i heisen på pasienthotellet sent på kvelden lillejulaften. Vi var nedslåtte fordi håpet om å komme hjem til jul hadde fått seg en seriøs knekk. Jeg hadde fått utdelt koffert med elektronisk brystpumpe og forberedte meg på en jul og romjul vandrende mellom rommet mitt og nyfødtintensiven. De var erfarne, hadde allerede vært der noen uker, og skjønte straks ståa da vi ble stående i heisen sammen. Så vi slo av en prat i gangen. Og historien deres rørte både meg og mannen dypt inn i sjelen. Deres lille jente lå på et av rommene lengst inne i gangen, der de aller sykeste lå. Helt motsatt ende av der vår lillemann var. Hun var bitteliten, og født rett over grensen for når man prøver å redde for tidlig fødte. Egentlig skulle hun ha kommet i mars året etter. De var tydelig slitne, men så ufattelig sterke. Jeg gikk rett inn på rommet og gråt etter dette møtet. Gråt over min egen dumskap, som var så opprørt bare fordi jeg måtte være på sykehuset over julen. Og jeg gråt for dem, som ikke visste om de ville få med seg datteren sin hjem i det hele tatt. Vi møttes i gangene noen få ganger til, men vi ble ikke på sykehuset så mye lenger, selv om det føltes som en evighet. Til tross for dette klarte jeg ikke å glemme akkurat disse menneskene. Jeg lurte så veldig på hvordan det gikk. Frem til for to år siden da jeg så en norsk dokumentarserie på TV. Plutselig var de der! På TVen min, rett før jul. Og det hadde gått over alt forventning med den lille jenta deres. Jeg får faktisk gåsehud bare jeg skriver dette. Jeg har sannsynligvis aldri blitt så glad for egentlig ukjente mennesker før. Fortsatt går tankene mine hver lillejulaften til dem og dette møtet.
Vi forberedte oss altså på en jul på sykehuset. Jeg hadde muligheten for noen timers permisjon på ettermiddag/kveld, men lillemann måtte nok bli. Det var rart og det var vondt, og jeg våknet slettes ikke til noen god følelse alene på pasienthotellet denne julaftens morgen. Langt fra de to andre barna som akkurat da åpnet de siste kalendergavene. Og også et godt stykke unna det nyeste, lille tilskuddet. Det var tungt å ta veien over på intensiven denne dagen, tårene satt løst. En salig blanding av barseltårer, lykkelige tårer og triste tårer. Det var rørende å komme inn på rommet der og finne et bittelite hjemmestrikket sett med ullteppe, lue, votter og sokker. En julegave fra Amandaprosjektet. For et fantastisk tiltak for de bittesmå. Og sykehuset fulgte på med julegaver til de to største barna våre. Det rørte dypt i mammahjertet. Enda mer rørende var det da et kor kom vandrende gjennom gangene og sang vakre julesanger mens jeg satt der med dette bittelille nurket vårt i armene. Følelsene satt i kroppen denne dagen.
Julaften formiddag på nyfødtintensiven.
Så var det tid for den daglige legevisitten. Og så kom julemirakelet! For stikk motsatt av det som hadde blitt sagt kvelden før, kom legen etter en kort diskusjon med sykepleierne inn og sa de magiske ordene: “Ja, hvis verdiene på prøvene hans er fine nå så kan dere vel bare reise hjem og feire jul da!” Hva??? Alle sammen??? Tårer og snørr rant i strie strømmer da jeg forsto hva han sa. Skulle vi virkelig kanskje få dra hjem likevel? Det ble et par nervepirrende og kaotiske timer før vi fikk telefon fra avdelingen mens vi satt i kantinen og spiste litt julelunsj. “Nå kan dere bare komme og hente lillemann!” Vi styrtet opp, hentet minsten og panikkpakket hotellrommet før vi regelrett flyktet ut av sykehuset. Endelig fri, og vi skulle hjem til jul!
Og utrolig nok, som tatt ut av en film, akkurat da vi stoppet utenfor huset vårt begynte kirkeklokkene å ringe jula inn. Og der rant tårene igjen. Det var helt magisk, rett og slett. Jeg nevnte vel julemirakel?
Den største gaven er på plass!
Det ble en ytterst annerledes julaften. Den skulle praktisk nok feires hos svigersøster med familie rett oppi gata, så etter å ha tatt imot oss kunne barna og mamma som hadde kommet på besøk gå opp dit og spise julemiddag mens vi pakket inn det siste av julegaver og desinfiserte flasker og smokker her hjemme. Vi kom oss etterhvert opp til resten av familien og fikk i oss litt kald julemat under gaveutdelingen. Tidenes mest kaotiske julaften, men også den aller beste!
Stolt storebror.
Dagene som fulgte var like kaotiske, med et par returer til sykehuset for sjekk av både lillemann og meg, ammeproblemer, lite søvn og fortsatt svangerskapsforgiftning hos meg. Men det var også tid for å bli kjent med lillebror, venne oss til å være en familie på fem og den aller første trilleturen rundt i nabolaget.
Omsorgsfull storesøster.
Denne julaften og julen er det rett og slett umulig å toppe. De påfølgende har vært mye mer tradisjonelle. Og det er jo også fint. Nå sitter jeg her omringet av tre barn. Tre ekstra glade og gira barn som kom ned på stua til smulespor etter julenissen som tydeligvis likte julekakene og melken vår, pakker under treet og julehefter og godteri i julestrømpene. Roen har senket seg, pappaen har endelig fri og julefrokosten er på gang. I dag er det eneste på programmet en tur til gravstedet for å tenne lys for våre små engler, før det braker løs med julemiddag og gaver hos svigerforeldrene mine i ettermiddag. Og selvfølgelig, mellom der blir det jo en reise til julestjernen, noen nøtter til Askepott og Disney-jul. Akkurat som det skal være!
Jeg skulle ønske alle fikk en sånn jul. Sånn er realiteten dessverre ikke. Noen sitter alene, noen har nettopp mistet en nær og kjær, noen har ikke råd til å feire jul. Listen er lang. Men jeg håper at alle der ute, uansett situasjon, får i alle fall et bittelite øyeblikk av julefred og julelykke. Og kanskje et lite julemirakel også.
Fra meg til dere som har hatt tålmodighet til å lese denne bloggkalenderen – og til dere som ikke har giddet:
Da jeg startet denne bloggkalenderen inviterte jeg dem som måtte lese til å komme med tips eller ønsker om hva jeg skulle skrive om. Nå er jeg ikke akkurat en toppblogger med tusenvis av lesere, så jeg fikk bare en tilbakemelding. Men jeg satte veldig stor pris på denne ene altså! Den var som følger:
Hvordan bli pen i en fei for travle mammaer som skal i juleselskap, men også må ha tid til å pynte ungene… Tips til pene klær til barna og fine julefrisyrer til mor og barn.
Og når noen tar seg bryet med å komme med et sånt tips/ønske, så vil jeg selvfølgelig gjerne følge opp. Det er bare det at jeg på ingen måte er rett person til å komme med akkurat disse tipsene. Jeg måtte jo til og med be om hjelp til enkel hårfrisyre da jeg skulle i bryllup i sommer. Her fikk jeg noen gode tips, og fikk satt opp håret. Det var bare det at det som så både pent og enkelt ut ikke ble det likevel da jeg skulle gjøre det. Jeg endte opp å se ut som en streng, gammel bestemor med stramt, oppsatt hår. Som faktisk var så fullt av hårspray at det sto av seg selv da jeg tok ut hårbånd og spenner.
Så tips til å bli pen i en fei er vanskelig å levere. Jeg blir strengt tatt aldri pen uansett hvor kort eller lang tid jeg bruker. Mitt utseendemessige høydepunkt i år kom vel da jeg ble stylet før innslaget på God morgen Norge. Men det krevde en proff sminkør og et tykt lag med sminke!
Sminke bruker jeg forøvrig sjelden mye av. Og dermed får jeg gjerne stelt meg ganske fort. Og det er en egenskap som er grei når fem stykker, eller seks nå som vi har mamma på besøk, skal stelle seg til juleselskap. Det tar tid – og mye varmtvann..
Når det gjelder klær til barna er det veldig greit. Dress til gutta. Sikker vinner. I alle fall julaften. Skal de ikke være fullt så pyntet kjører vi pen bukse og skjorte. Jentungen er ikke den som er mest glad i å pynte seg, men til jul må hun ha kjole! I år blir det gjenbruk av sommerens kjolekupp i USA, en søt kjole fra Ralph Lauren. Den tror jeg faktisk hun liker selv også.
Hårsveis er også rimelig greit for gutta. De kjører bare på med litt hårgelé. Eller eventuelt mye gelé. Eldstemann prøver desperat å få til Elvis-sveis, med mer eller mindre hell. Og lillemann følger selvfølgelig etter storebror. Jentungen tar også stort sett kontroll over sitt eget hår. Veldig greit for mor å slippe og tenke på det, og hun liker å eksperimentere litt selv. Men det ender ofte til slutt med hestehale eller utslått hår, akkurat som hos meg.
Får sånn blir det gjerne når man er sistemann som får tilgang til badet. Utsvettet selv om man har dusjet tidligere på dagen, for det er jo alltid noe å stresse med. Så da blir det en kjapp ekstravask, ansiktskrem og sminke på øynene. Kanskje litt rouge på kinnene og lipgloss på leppene. Og siden det da er sånn ca. 5 minutt til man skal være ute av døra, blir håret gjerne sånn.
I alle fall om det er nyvasket. Har jeg ikke tatt meg tid til å vaske det blir det gjerne sånn.
Det betyr ikke at håret mitt er skittent om jeg kommer med hestehale altså!
Er jeg derimot litt ekstra vågal og har litt ekstra tid, gir jeg jentungen frie tøyler med hårsåta mi og lar henne eksperimentere seg frem til en festfrisyre.
Neida. Joda. Neida.
Det blir nok en julaften med hestehale i år også…
Og 2018 planlegger jeg å gå i møte sånn!
Værsågod til deg som har ventet trofast på enhjørningen!
Det finnes etterhvert utallige julekalendere på TV. 24 episoder, en hver dag i desember frem til julaften. Mange for barn, noen forbeholdt de litt eldre. Og selvfølgelig av ymse kvalitet. Noen er definitivt bedre enn andre.
Her i huset er det en sånn kalenderserie som trumfer alle andre. Jul i Skomakergata! Denne serien er tradisjon. Den har surret og gått hver desember siden barna var ganske små. Ingen jul uten! Ja, om du var i noen slags tvil, jeg var barn på 70/80-tallet.
Barna har elsket denne tradisjonen. Men nå begynner de visst å gå lei. I år var det kun eldstemann som ville se på. Men interessen holdt ikke lenge. I helgen hadde vi nemlig Skomakergata-maraton. For vi hadde rent glemt å se en episode pr. dag. Så det ble episode 1-16 sammenhengende. Eldstemann holdt ut i tre, resten av tiden surret skomaker Jens Petrus Andersen og vennene hans bare i bakgrunnen. Til slutt var det bare jeg som satt igjen, i en rus av nostalgi, nesten tilbake i TV-stua til besteforeldrene mine.
Jeg kan jo skjønne at interessen til barna ikke akkurat er der. Det finnes kalendere med mye mer og bedre innhold enn denne. Og man må kanskje ha sitter foran NRK og Barne-TV og sett den som barn for å sette pris på den. For den holder nok ikke helt mål i nåtiden. Her er det mye som ikke hadde vært helt greit om det hadde vært spilt inn i dag. For Skomaker Andersen er unektelig en trivelig kar, men det er for eksempel noe som skurrer når han koser og klemmer på unge Stine og trygler henne om å danse for ham. Helt greit den gangen dette ble spilt inn, men nå i moderne tider noe ugreit. Tidene har definitivt forandret seg..
Men for meg er serien fortsatt gode barndomsminner. Intromusikken, den idylliske gata, Tøflus, kruspersillen og snurr film, Jon Blund og den fine sangen hans, barnas rettigheter, den lille babyskoen og appelsinen med nellik. Det var barndommens jul det!
Skomakeren holdt på interessen til disse tre i sånn ca. 5 minutter, så fikk mor ha TVen i fred. Praktisk når jeg tenker meg om! Får kanskje prøve meg på episode 17-22 i dag..
Etter en dag med fokus på bursdag i går, er det rett tilbake til julestria i dag. Eller, egentlig ikke. Vi er stort sett ferdig. I dag er det husvask som står på programmet, så er vi i mål! Det er deilig det! Og i kveld kommer mamma på en ukes julebesøk, så nå kan vi nesten bare ringe jula inn.
Men bare nesten. For alt går likevel ikke helt på skinner. En forkjølet bursdagsgutt kom seg gjennom dagen sin i går, men nå er han fullstendig utslått. Det ble ingen koselig teater-tur sammen med barnehagen for ham i dag. Isteden ble det tidlig juleferie med hoste, snørr og det som verre er. Stakkars liten. Da er det ekstra godt at alt annet er såpass i rute.
Også trenger heldigvis ikke alt å være perfekt. Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg er ikke så veldig pertentlig med denne julevasken. Tak, vegger, skap og vinduer får være som de er. Jeg vasker bare litt grundigere rundt. Og titter du under sofaen vår så tipper jeg du finner både hybelkaniner, noen leker og litt diverse. Men det lukter i alle fall rent her!
Også har jeg selvfølgelig fått opp den fineste julepynten. Mest prominent, en hel bråte med nisser som de to eldste laget da de gikk i barnepark. Jeg bare elsker disse.
Det virker ikke som alle nissene er like happy, men dette er den første julepynten de to eldste laget. En hvert år fra de var 1 til de var 4. Tenk at de i det hele tatt har vært så små..
Nå har de fått selskap av minstemanns første barnehagenisse fra i fjor. Dette er dyrebare nisser altså.
Cowboynissen er også på plass som dere kan se. Denne er definitivt blant mine julefavoritter.
Det samme er denne. Litt amerikansk blant alt det norske. Her i huset er det en salig blanding.
Og når vi er inne på favorittpynt. Denne må frem hver jul.
Jeg er litt usikker på om jeg synes den er noe særlig fin, men den har likevel en helt spesiell betydning for meg. Denne fikk jeg nemlig av min første kjærlighet og beste venn for mange herrens år siden. Nå som han ikke finnes lenger er det et kjært minne.
Og der kommer vi til dagens dype tanker. Tanker om hvor skjørt livet er. Tanker om hvor lett det er å ta alt og alle for gitt. Men nå er det engang sånn at du vet aldri når dine eller dine kjæres dager er talte. Når som helst kan noe skje. Sykdom, ulykker – plutselig er livet snudd på hodet. Det kan skje på hverdager eller helligdager. Julen er intet unntak.
Så derfor. Drit i å vaske ned huset fra gulv til tak. Drit i at ikke alt er perfekt. Slipp tak i julestresset og se heller dem du har rundt deg. Gled deg over det du har. Gled deg over dem du har. Og glem aldri å fortelle dem at du er glad i dem, for plutselig er ikke den muligheten der lenger.
Vær så snill, du som leser dette, gi dine kjære eller noen du setter pris på en ekstra klem i dag!
