I 170 mot Ullevål

Mai er en fin måned. Våren kommer (som oftest) for fullt og sommeren nærmer seg med stormskritt. Og den er full av fine dager, både ekstra fridager og andre dager. For hvem liker vel ikke de ekstra fridagene som følger med 1. mai etc.? Med mindre man jobber skift som mannen min, da betyr disse røde dagene ofte ikke mer enn ekstra lønn. Noe som strengt tatt ikke er helt galt det heller.. 8. mai har jeg jo allerede slått et slag for, og 17. mai taler egentlig helt for seg selv. Men her i huset har vi også 10. mai. De siste 10 årene har dette vært den aller fineste maidagen. Dette er dagen da familien vår ble beriket med en datter og lillesøster. En fantastisk solstråle som lærte meg at mammahjertet faktisk kan elske flere barn like høyt. Om noen der ute venter nummer to så er jeg sikker på at du som meg lurer veldig på dette, om man kan elske den neste like høyt som den første. Og dere som allerede har flere barn kan nikke gjenkjennende, for heldigvis er det fullt mulig. Hjertet vokser visst litt for hvert barn.

Jeg er kanskje ikke den eneste mammaen som blir litt nostalgisk og sentimental rundt bursdagen til barna. Som nesten gjenopplever fødselen hvert år. Akkurat denne fødselen er egentlig mest et humoristisk tilbakeblikk, hvor “høydepunktet” var en nattlig biltur i 170 km/t mot Ullevål, med en fødeklar kjerring kjeftende i passasjersetet. Riene dabbet jo av må vite, vi hadde slettes ikke dårlig tid siden fødselen til storebroren året før hadde tatt 24 timer, og det var så himla flaut å bruke nødblinken på bilen. Og parkere foran inngangen på klinikken skulle vi i alle fall ikke, da måtte jo mannen bare ut og flytte den etterpå, og jeg gikk (krøket meg) da fint det lille stykket fra parkeringsplassen. Kom sikkert til å bli sendt hjem alikevel, for dette kom til å dra ut. Kort tid etter kom det en liten prinsesse til verden på undersøkelsesrommet..

Den fineste mainatten og maidagen noensinne. Ja, den fineste maimåneden noensinne faktisk. Jeg var nok høy på adrenalin resten av den våren. Og nå har det gått 10 år. Hun er slettes ingen liten prinsesse lenger. Litt mer preteen kanskje. Men hun er så fin og så god! Jeg er så stolt av den jenta hun har blitt, vår eneste datter. Selv om det er en del krangling mellom henne og storebroren som bare er 16 måneder eldre, kan de også være verdens beste venner. Og hun er en fantastisk storesøster for lillebror. Hun har det beste hjertet jeg vet om, og er enormt inkluderende og omsorgsfull. Og så modig da! Hun står glatt alene på scenen og synger egenkomponert sang for hele skolen. Det har hun ikke fra moren, for å si det sånn. Tøff som toget er hun også, rister av seg vondter og spytter gjørme mens hun løper videre etter fall på regnvåte fotballbaner. Fotballspilleren vår. Og danseren vår.

Men selv om hun begynner å bli stor, kan hun også være mammas lille jente. Tøffe jenter kan også være sårbare. Store jenter trenger også mamma, bare på en litt annen måte. Som min eneste datter blir båndet mellom oss litt ekstra spesielt, jeg merker godt at mens guttene ser mest på pappa, så er det jeg som er rollemodellen her. Det er både litt fint og litt skummelt på samme tid. Jeg håper så inderlig at jeg til tross for sikkert mange feil, også gjør noe rett. At hun vokser opp og fortsetter å være den omsorgsfulle, sterke og modige jenta hun er i dag. At hun vokser opp og gjør de rette og kloke valgene. Og jeg håper hun aldri vil tvile på at uansett hva hun gjør så har hun en stolt mamma som alltid vil være der og støtte henne, uansett. En mamma som elsker henne høyere enn himmelen!

I dag, jenta mi, i dag er det bare din dag! Du ville gjerne nevnes på bloggen, så dette innlegget er til deg.

GRATULERER MED DAGEN, verdens fineste jente!

 

 

Hvem er jeg?

Etter at innlegget mitt om Frigjørings- og veterandagen i går fikk ganske bra respons, i alle fall etter min relativt ferske bloggmålestokk, har jeg begynt å tenke litt på hvor jeg egentlig vil med denne bloggen. Hvilken type blogger er jeg egentlig?

Fersk, ja! Eller egentlig ikke. Sannheten er at jeg periodevis har skrevet blogg i flere år. Tre forskjellige til og med. Jeg begynte veldig internasjonalt på engelsk da jeg var ung. Opp gjennom 20-årene skrev jeg to sånne blogger, da mest om livet generelt. Mye fest, guttedrama og sånt som gjerne hører den perioden til. Jeg fortsatte å skrive en stund etter jeg traff mannen min, men da barna begynte å komme ble tiden knapp og bloggingen ebbet etterhvert helt ut. For noen år siden startet jeg så en helt annen type blogg, da jeg følte behov for å skrive i en veldig vanskelig periode i livet. Skrivingen ble litt terapi for meg, og også en slags dokumentasjon over kampen vi den gang kjempet. Og da den var vunnet, ebbet også skrivingen ut igjen. Så alt jeg har skrevet og blogget før, har vært mest for meg selv. Jeg har vært fullstendig anonym, men om andre har ønsket å lese det jeg har skrevet, har de vært velkomne til det.

Denne bloggen startet jeg egentlig som en fotoblogg. Jeg har nettopp gjenoppdaget kjærligheten til min gamle hobby fotografering, og jeg ønsket å dele litt bilder med omverden. Men så er det sånn at jeg ikke bare liker å ta bilder, jeg har også alltid vært veldig glad i å skrive. Så da blir det nok ikke en ren fotoblogg alikevel. Selv om jeg synes det er litt skummelt, så kanskje jeg skal hoppe i det og skrive litt også. Noen toppblogger blir jeg aldri, selv om drømmen hadde vært å kunne leve av skriving og fotografering. Jeg har selvinnsikt nok til å vite at jeg ikke er bra nok til det, og jeg er heller ikke villig til å selge sjela mi for å komme dit. Men om jeg bare når noen med det jeg deler, så er det bra nok for meg.

Men hva skal jeg så blogge om? Jeg er ikke en fancy, ung blogger. Jeg er 40, langt fra fancy og med et relativt normalt, “kjedelig” familieliv. Jeg er per tiden hjemmeværende/frilanser/arbeidssøkende og jeg har en mann og tre barn som fyller dagene med både glede og en god slump frustrasjon, ikke noe rosablogging her altså. Noen mammablogger blir jeg heller aldri. Jeg deler gjerne bilder av barna mer privat, men offentlig vil jeg ikke eksponere dem mer enn som dette.

Treningsblogg da? Om du hadde kjent meg hadde du sannsynligvis ledd bare av tanken. Ikke mye motivasjon for trening her. Ikke mye fritid heller for den saks skyld.

Matblogger blir jeg heller aldri. Jeg gjør det jeg må på kjøkkenet, og synes innimellom det er gøy å bake litt. Det er det.

Men jeg har levd i 40 år. Heldigvis eller dessverre, alt ettersom. Jeg har opplevd mye, på godt og vondt. Jeg har meninger og saker jeg brenner for. Og jeg kan by litt på meg selv uten å selge sjel og familie. Jeg har mye jeg eventuelt kan dele her. Så om du vil henge med videre så blir dette kanskje en relativterfaren40åring/fotoblogg. Bli med da vel!


 

Gratulerer med dagen

Det er 8. mai, en helt vanlig dag, men alikevel ikke. Offentlige bygninger flagger, mange vet nok ikke hvorfor. Andre tenker ikke over det. Men denne dagen er altså Frigjøringsdagen, de siste årene også kjent som Frigjørings- og veterandagen.

Dagens unge vet knapt nok at Norge en gang har vært i krig, eller kanskje jeg undervurderer dem nå. Men på denne dagen i 1945 ble altså Norge atter et fritt land. Mange betalte en høy pris for at dette skulle skje. Mange ofret livet på veien. Dette er en stor del av Norges historie og bør absolutt ikke glemmes. Jeg er gift med en veteran, dog ikke fra andre verdenskrig så klart, så her i huset går sånne merkedager aldri upåaktet hen. Det norske flagget vaier foran huset vårt, og når vi har muligheten drar vi på lokale arrangement for å minnes dagen (anbefaler markeringen på Akershus Festning til alle som er i nærheten av Oslo).

Vi har begge sterke historier fra 2. verdenskrig gjennom bestefedrene våre. Hans satt fengslet her i Norge, min kjære morfar var en av de såkalte “Tysklandsstudentene”. Han var medisinstudent på universitetet i Oslo, ble arrestert og sendt i fangeleir i Tyskland. Dessverre snakket han lite om dette, det meste av det jeg vet om denne tiden har jeg lest i bøker skrevet av medfanger. At han gikk gjennom mye er det ikke tvil om. Han var heldig som overlevde, og etterhvert kom hjem med de hvite bussene. Historien til morfar gjør også denne dagen litt ekstra betydningsfull, han er veldig tilstede i tankene mine. Til tross for at det er en trist del av familiehistorien, så er det også en stolt del.

Vi tar friheten for gitt i dag, men vi skal ikke glemme! Det er fortsatt mange av de eldste blant oss som husker krigen, når de er borte bør og skal historiene deres leve videre. Alle som har noen generasjoner nordmenn bak seg, har dette i sin slektshistorie.

Stopp opp litt i dag, se deg rundt, se på livet ditt. Kanskje er du ikke akkurat der du vil være i dag, kanskje er det noe som ikke er som det skal. Men du bor i alle fall i et fritt, godt og trygt land. Kjenn på det, og send en liten takk til dem som kjempet så hardt disse årene på 40-tallet, og for all del, ikke glem!

Det er fint at landets veteraner også blir hedret på denne dagen. Det er mange som kjemper eller har kjempet i internasjonale operasjoner under norsk flagg. Noen har gitt alt også der. Og mange fler har kommet hjem med inntrykk og opplevelser som har forandret dem for alltid. Her hjemme har også familier ofret sitt mens deres kjære har vært ute i verden. Alle disse fortjener å bli sett, hedret og anerkjent.

Så GRATULERER MED DAGEN alle sammen!

Og til alle dere veteraner der ute, som har kjempet frihetens kamp, selv om kampen de siste 72 årene heldigvis ikke har vært her i Norge, TAKK FOR INNSATSEN! Dere er alle helter!

#8mai #frigjøringsdag #veteran

Prøver meg

Da hopper jeg i det og lager en liten blogg. Hva det blir av den vet jeg ikke, da familieliv med tre barn som skal følges opp tar det meste av tiden min. Men med en nyoppdaget kjærlighet til min gamle hobby fotografi, ønsker jeg i alle fall å dele noen bilder med omverden. Litt fra hverdag og nærmiljø, og litt fra ferie og reiser. Som ihuga sunnmøring transplantert til Østlandet er det nok fare for at det kan bli mye som dette..