Fotokjerring Hobbyskribent, amatørfotograf, nevrotisk kjerring, praktiserende trebarnsmamma og englemamma. Velkommen inn i mitt kaos.

Jeg slo jo et aldri så lite slag for Frigjørings- og veterandagen på selve dagen, 8. mai (kan leses her). Men jeg vil gjerne dra det opp igjen litt. For jeg ble litt overrasket den dagen over hvor glemt denne viktige datoen i Norges historie begynner å bli. For det virker nesten sånn, at alle glemmer den med mindre de er personlig involvert på et  vis. Frigjøringsdagen er ikke lenger tilbake enn at mange i vår eldre generasjon fortsatt både har opplevd og husker. Mennesker i veteranmiljøet husker, og er veldig flinke til å markere denne dagen. Nyhetene nevner det heldigvis til en viss grad fortsatt. Men hva med alle de andre?

Jeg har hørt mennesker si at denne dagen ikke betyr noe for dem. Og da stusser jeg litt. Denne dagen betyr da i aller høyeste grad noe for alle som bor i Norge, og spesielt dem som både er etnisk norske og har veteraner i familien. Stopp opp og tenk dere om! Hvordan hadde Norge sett ut i dag om det ikke hadde blitt et fritt land den vårdagen i 1945? Hva hadde Norge vært uten de mange som kjempet for denne friheten? Det betyr noe!!

En annen ting som overrasker meg, er hvor glemt denne dagen også virker i skoleundervisning. Våre to skolebarn er naturlig nok ganske opplyste om dette emnet, men kom hjem fra skolen denne dagen og fortalte at ingenting hadde blitt nevnt i undervisningen. Dårlig av skolen vår om dette er tilfelle, og forferdelig om dette er noe som går igjen over hele landet. Denne dagen må både være en del av pensum (men det regner jeg vel med at den er), og markeres, – i det minste nevnes, på selve dagen!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg har hørt det bli nevnt at også denne dagen burde vært en rød dag. Og på sett og vis burde den det. Kanskje flere da hadde husket på viktigheten av denne dagen. På den andre siden, hvem tenker egentlig over bakgrunnen til de fleste andre offentlige fridagene vi har. Fri er fri. Hadde det egentlig hjulpet?

Det er markeringer flere plasser i Norge på denne dagen, her må jeg spesielt dra frem hovedarrangementet som foregår hvert år på Akershus festning. Dette/disse arrangementene bør så absolutt profileres mer så det hadde truffet flere “sivile”, på denne måten får kanskje flere øynene opp for denne dagen. En start er det i alle fall.

Og hva med flagging? Dette er faktisk en offentlig flaggdag. 17. mai er alle veldig flinke til å huske flagget, mens 8. mai, som i mine øyne er en vel så viktig dag i landets historie, er det rimelig glissent på flaggstengene rundt omkring. Det viser vel bare hvor glemt denne dagen faktisk er.

Det som er fint er at det offentlige Norge har valgt å inkludere også veteraner og deres innsats på denne dagen. Jeg er, som tidligere nevnt, selv gift med en veteran. Jeg kjente ham heldigvis ikke da han var ute, det tror jeg rett og slett ikke jeg hadde taklet. All ære til dem som sender sine aller kjæreste ut i verden og selv holder fortet hjemme, holder familielivet i gang i en usikker hverdag. Mannen min kom heldigvis helskinnet hjem. Hvor forandret han var etter det han opplevde der ute i verden, vet jeg naturlig nok ikke. Men han er nok en annen enn før han dro, selv om han ikke sliter med de senskadene som mange andre gjør. Jeg ser jo at det preger ham. Men han er heldig stilt i forhold til veldig mange andre.

Gjennom ham har jeg de siste årene blitt godt kjent med veteranmiljøet, da spesielt på Østlandet, og maken til mennesker skal du lete lenge etter. Dette er mennesker som har opplevd mye, mange har måttet slite etter det de har opplevd ute i verden. Noen har fått fysiske skader. Mange sliter med psykiske senskader. Og alle har som min mann blitt litt annerledes etter det de har sett og opplevd i krigssoner. Men til tross for dette er det varme, inkluderende mennesker. Og det finnes noen fantastiske og driftige ildsjeler som står på som pokker for at alle skal ha det så bra som mulig etter at de kommer hjem. Disse menneskene er helter alle som en, og fortjener å bli husket og hedret.

Disse flotte og modige menneskene fortjener å bli mer synlige, få mer respekt. Det er mange av dem. Mange sliter. Det skal ikke så mye til alltid, bare et lite “takk for innsatsen” til en person du vet har vært ute under norsk flagg. Det tror jeg hadde gledet mange.

Jeg har gjennom tidligere forhold og mange reiser til USA også et relativt godt innblikk i hvordan både aktive militære og veteraner blir behandlet på den andre siden av dammen. Der har nordmenn mye å lære. Nå er det nok en god del som er feil i systemet der også, og mange får ikke den hjelpen de trenger. Men på gaten står amerikanerne nesten i stram givakt ved synet av menn og kvinner i uniform. Og veteraner behandles med en helt annen type respekt av hvermansen. I tillegg har mange butikker, restauranter, attraksjoner, hoteller etc. noe som kalles “military discount”. Rabatt for aktive og veteraner. Og ikke bare for deres egne. Nei, også utenlandske veteraner blir tatt imot som helter. En liten gest og tegn på respekt som kanskje ikke hadde vært så dumt å innføre også i lille Norge.

Jeg har ikke makten til å forandre på verken viktigheten av 8. mai, hvordan den markeres i skolen eller hvordan veteraner blir sett på her i landet. Jeg er bare en liten stemme, men om flere stemmer i kan vi kanskje gjøre en forskjell. Om jeg bare treffer noen få mennesker med dette innlegget, så er det også verdt det. Jeg håper noen av dere som eventuelt leser dette, som kanskje vanligvis tar Frigjørings- og veterandagen for gitt, får nye tanker av mine ord. Kanskje dere neste år bruker de få minuttene det tar å finne frem flagget og henge det ut, akkurat som dere gjør på 17. mai. Og kanskje vil dere gi en veteran dere kjenner et klapp på skulderen, en klem og et “takk, og gratulerer med dagen”.

Og til dere veteraner som leser dette:

Jeg ser dere!

TUSEN HJERTELIG TAKK FOR INNSATSEN!

#frigjøringsdag #veteran #meninger

Det føles ikke sånn når jeg titter ut av vinduet eller stikker nesen ut døra, men sommeren nærmer seg faktisk med stormskritt.

For oss er sommerferien bare 5 uker unna. En måned i USA blir ikke feil nå kjenner jeg. Med nær familie bosatt i Texas prøver vi å dra dit hver sommer. Veldig greit egentlig, familietid og superferie i et smekk. Men i år gjør vi det litt annerledes. Istedenfor å fly rett til Dallas, reiser vi i år til Washington DC. Der leier vi bil og tar en roadtrip før vi selvfølgelig ender opp i Texas. Vi satser på å bruke rundt 14 dager på bilturen, så får vi et par uker i Dallas-området før turen går hjemover.

Jeg tenker at jeg kanskje skal skrive litt på veien, litt reisedagbok/reisetips. Nå vet jeg jo ikke hvor mye tid jeg får til sånt, men det er i alle fall tanken akkurat nå, å ta deg som leser litt med på veien.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Vi kommer til å være et par dager i Washington DC først. Mye å se og gjøre der, og jeg håper vi rekker over mest mulig av det vi har på listen vår. Så går turen nedover østkysten, med planlagte stopp i South Carolina og Georgia. Jeg har et nært forhold til flere plasser i SC etter å ha bodd der en periode, og nå gleder jeg meg til å komme tilbake og vise mann og barn disse plassene.

Det blir nok litt moro og strandtid i Myrtle Beach, plantasjebesøk og et obligatorisk stopp i vakre Charleston i tillegg til flere andre vakre plasser i sørstaten South Carolina.

 

Etter det planlegger vi et stopp i Savannah, Georgia før vi skjærer opp på kartet mot Tennessee hvor vi har lyst å få med oss stemningen i Nashville og Graceland i Memphis før vi durer mot familien i Dallas hvor vi håper å få med oss 4. julifeiringen.

Dette blir altså litt annerledes og nytt i forhold til hvordan vi pleier å gjøre det. Tidligere har vi stort sett brukt tid på å kjøre rundt i Texas, noe som egentlig er en opplevelse for seg selv. Staten er så stor og full av veldig forskjellige og interessante plasser. Noen plasser vender vi alltid tilbake til, vakre San Antonio og øyparadiset Galveston.

Disse plassene er vi så glade i at det plager i alle fall meg at vi ikke rekker å besøke dem i år. Men det er store avstander i Texas, og etter roadtripen må vi prioritere familietid. Men også storbyen Dallas og områdene rundt har noen perler som kan være verdt å skrive hjem om.

 
Vi er i alle fall klare og gleder oss veldig. Vil du være med så heng på!

Med bursdagsfeiring i dag og arrangering av fotballcup i morgen forsvinner noen timer av lørdagen min i dette. 

Og mye av dette!

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Jeg liker egentlig helst å bake kaker fra bunnen, men akkurat i dag slår jeg et lite slag for posekakene. Kjapt, enkelt og suverent for folk med litt underskudd på energi.

GOD HELG!
 

Har du noen gang vært skikkelig sliten? Bare helt tom og tappet for energi? Mer enn bare vanlig sliten. Dager da alt er bare mørkt og tungt.

Det er der jeg er nå. Det skjer innimellom. Noen ganger oftere enn andre ganger. Jeg vet rett og slett ikke hvordan jeg skal komme meg gjennom dagen, og vil helst bare forsvinne helt. Bare være i fred. Jeg kjenner det egentlig noen dager i forveien, kroppen og hodet sier fra at nå begynner det å bli nok. Men så lytter jeg ikke. Jeg kan ikke bare legge meg ned, jeg har tross alt en familie som trenger meg her, aller mest barna. Det var egentlig nok på onsdag, grensen for hva jeg orket var nådd. Men så hadde vi jo bursdagsjente i huset, hun fortjente en mamma som var 100% tilstede. Snøen som kom hjalp slettes ikke. Og kvelden gikk med til høylydt konsert. Egentlig en veldig fin kveld, for all del. Det var godt med litt jentetid for mor og datter. Men det er noe med mye folk og mye lyd. Jeg blir rett og slett sliten av det, spesielt når jeg allerede er på vei inn i de mørke dagene. Så i går datt jeg helt sammen. Det sa bare stopp. Jeg fikk gjort det aller mest nødvendige, litt husarbeid og litt jobb. Jeg klarer som oftest alltid å tvinge meg til det. Men ellers satt jeg som et apatisk slakt i sofaen. På sånne dager er det fint med en mann som jobber turnus og som slumpet til å ha fri akkurat nå. Da kan han ta mye av ansvaret her hjemme. De periodene han jobber mye i mine mørke dager er det verre. I sånne perioder er det også greit at jeg ikke skal ut av huset for å jobbe. Jeg hadde nok tvunget meg selv avgårde, men jeg er redd det hadde ført til at jeg etterhvert hadde møtt veggen enda hardere. Så lenge jeg bare jobber frilans hjemmefra, så kan jeg styre når og hvor mye jeg jobber selv. Da får jeg unna det jeg skal også på dårlige dager.

Hvorfor disse periodene kommer vet jeg ikke. Hadde jeg visst hadde det kanskje vært lettere å unngå. Det jeg vet er at det har kommet i løpet av de siste årene, det har ikke alltid vært sånn. Ikke så ille i alle fall. Men jeg synes det kommer oftere nå, og det skremmer meg litt. Litt vinterdepresjon spiller kanskje inn. Hvem føler ikke på det liksom? Jeg har googlet litt, og kan lett kjenne meg igjen i flere av symptomene på høysensitivitet. Kanskje ligger det noe der. Men at det har kommet, eller i alle fall har blitt forverret, de siste årene får meg også til å lure om det kan ha en rot i posttraumatisk stress etter en veldig tøff periode i livet, med flere traumatiske hendelser. En tid som forandret meg på mange plan. Kanskje ble det for mye? Kanskje er det ting som trengs å bearbeides? Jeg burde kanskje ta tak i det. Google kan ikke stille noen diagnose. Eller kanskje er ikke disse mørke dagene så unormale som jeg tenker at de er.

Uansett er det fortvilende å ha det sånn. Når man egentlig ikke orker tanken på å gå ut, bare vil mure seg inne. Når man må tvinge seg til alt, og gjerne klistre på et smil oppi det hele. Jeg tror jeg er god på det, men smilet når nok ikke øynene. Og så passet det jo veldig bra å møte denne lille veggen min akkurat i mai, som er full av forpliktelser og aktiviteter. Det blir litt ekstra slitsomt. Jeg vil jo så gjerne bare være glad og orke. Men så er det ikke alltid sånn. Heldigvis vet jeg også at plutselig er de gode dagene der igjen, bare jeg rir av den verste stormen og lytter litt til kroppens signaler. Og mens den raser, må jeg bare gjøre det beste jeg kan og prioritere at de aller viktigste har det bra og ikke lider under mitt mørke.

#depresjon

Yeah right! Om du som meg befinner deg på Østlandet akkurat nå så er det lite skjønt eller mildt over denne maidagen. Ikke gårsdagen heller for den saks skyld. Ja, jeg vet vi bor i Norge og at det er langt mot nord. Men virkelig, snø i mai? Det er ikke uvanlig, sier meteorologene, og det har de vel rett i. Ikke første gang det skjer. Men herregud, så demotiverende. Forrige helg nøt vi sommervarme ute til langt på kveld, i går måtte jeg kjempe vogna gjennom våt snø frem og tilbake til barnehagen, og kom hjem dryppende våt fra topp til tå. Herlig! Slipper de store pollenplagene fra forrige helg om ikke annet.

Nå lengter jeg etter sommeren! Jeg blir rett og slett værsyk av dette. Helt energiløs og tom, nesten deppa. Jeg har aldri likt vinter, er ikke av dem som ble født med ski på bena og som jubler når snøen laver ned. Nei, gi meg sommer, sol og varme. Solstrålene fyller meg med sårt tiltrengt energi etter vinteren, og varmen, alle fargerike blomster som dukker opp, grønt gress og grønne trær fyller kroppen med en barnslig, kriblende glede. Aller best har jeg det ved kysten, i nærheten av vannet. Der finner jeg roen. Å sitte på en strand eller et svaberg en varm sommerdag, finnes det noe bedre?

Mitt ultimate sommerparadis er stranda på det nederste bildet. Den kilometerlange stranda langs øya Galveston i Texas. Hit har jeg jevnlig vendt tilbake gjennom de siste 20 årene. Selv om dette til dels er et turiststed, har jeg aldri opplevd at stranden blir overfylt. Sikkert fordi den strekker seg så langt. Ikke noe problem å finne roen her altså. Og vannet her er en historie for seg selv. Dette er ikke som i Norge der man selv på høysommeren må hutre seg ut i vannet. Ikke som de typiske sydenstedene heller, selv om vannet der som oftest er varmere. I Galveston går man nemlig rett ut i den nærmest kroppstemperert Mexicogulfen, i alle fall på sommeren. Det er helt himmelsk! Det er til dette jeg lengter når vinteren står på som verst her hjemme. Så når jeg i dag kjenner at alt er tungt og trått, og jeg ikke har noe vettugt å komme med,så tror jeg rett og slett jeg bare skal krølle meg sammen på sofaen og drømme meg dit..

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Mai er en fin måned. Våren kommer (som oftest) for fullt og sommeren nærmer seg med stormskritt. Og den er full av fine dager, både ekstra fridager og andre dager. For hvem liker vel ikke de ekstra fridagene som følger med 1. mai etc.? Med mindre man jobber skift som mannen min, da betyr disse røde dagene ofte ikke mer enn ekstra lønn. Noe som strengt tatt ikke er helt galt det heller.. 8. mai har jeg jo allerede slått et slag for, og 17. mai taler egentlig helt for seg selv. Men her i huset har vi også 10. mai. De siste 10 årene har dette vært den aller fineste maidagen. Dette er dagen da familien vår ble beriket med en datter og lillesøster. En fantastisk solstråle som lærte meg at mammahjertet faktisk kan elske flere barn like høyt. Om noen der ute venter nummer to så er jeg sikker på at du som meg lurer veldig på dette, om man kan elske den neste like høyt som den første. Og dere som allerede har flere barn kan nikke gjenkjennende, for heldigvis er det fullt mulig. Hjertet vokser visst litt for hvert barn.

Jeg er kanskje ikke den eneste mammaen som blir litt nostalgisk og sentimental rundt bursdagen til barna. Som nesten gjenopplever fødselen hvert år. Akkurat denne fødselen er egentlig mest et humoristisk tilbakeblikk, hvor “høydepunktet” var en nattlig biltur i 170 km/t mot Ullevål, med en fødeklar kjerring kjeftende i passasjersetet. Riene dabbet jo av må vite, vi hadde slettes ikke dårlig tid siden fødselen til storebroren året før hadde tatt 24 timer, og det var så himla flaut å bruke nødblinken på bilen. Og parkere foran inngangen på klinikken skulle vi i alle fall ikke, da måtte jo mannen bare ut og flytte den etterpå, og jeg gikk (krøket meg) da fint det lille stykket fra parkeringsplassen. Kom sikkert til å bli sendt hjem alikevel, for dette kom til å dra ut. Kort tid etter kom det en liten prinsesse til verden på undersøkelsesrommet..

Den fineste mainatten og maidagen noensinne. Ja, den fineste maimåneden noensinne faktisk. Jeg var nok høy på adrenalin resten av den våren. Og nå har det gått 10 år. Hun er slettes ingen liten prinsesse lenger. Litt mer preteen kanskje. Men hun er så fin og så god! Jeg er så stolt av den jenta hun har blitt, vår eneste datter. Selv om det er en del krangling mellom henne og storebroren som bare er 16 måneder eldre, kan de også være verdens beste venner. Og hun er en fantastisk storesøster for lillebror. Hun har det beste hjertet jeg vet om, og er enormt inkluderende og omsorgsfull. Og så modig da! Hun står glatt alene på scenen og synger egenkomponert sang for hele skolen. Det har hun ikke fra moren, for å si det sånn. Tøff som toget er hun også, rister av seg vondter og spytter gjørme mens hun løper videre etter fall på regnvåte fotballbaner. Fotballspilleren vår. Og danseren vår.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Men selv om hun begynner å bli stor, kan hun også være mammas lille jente. Tøffe jenter kan også være sårbare. Store jenter trenger også mamma, bare på en litt annen måte. Som min eneste datter blir båndet mellom oss litt ekstra spesielt, jeg merker godt at mens guttene ser mest på pappa, så er det jeg som er rollemodellen her. Det er både litt fint og litt skummelt på samme tid. Jeg håper så inderlig at jeg til tross for sikkert mange feil, også gjør noe rett. At hun vokser opp og fortsetter å være den omsorgsfulle, sterke og modige jenta hun er i dag. At hun vokser opp og gjør de rette og kloke valgene. Og jeg håper hun aldri vil tvile på at uansett hva hun gjør så har hun en stolt mamma som alltid vil være der og støtte henne, uansett. En mamma som elsker henne høyere enn himmelen!

I dag, jenta mi, i dag er det bare din dag! Du ville gjerne nevnes på bloggen, så dette innlegget er til deg.

GRATULERER MED DAGEN, verdens fineste jente!

Etter at innlegget mitt om Frigjørings- og veterandagen i går fikk ganske bra respons, i alle fall etter min relativt ferske bloggmålestokk, har jeg begynt å tenke litt på hvor jeg egentlig vil med denne bloggen. Hvilken type blogger er jeg egentlig?

Fersk, ja! Eller egentlig ikke. Sannheten er at jeg periodevis har skrevet blogg i flere år. Tre forskjellige til og med. Jeg begynte veldig internasjonalt på engelsk da jeg var ung. Opp gjennom 20-årene skrev jeg to sånne blogger, da mest om livet generelt. Mye fest, guttedrama og sånt som gjerne hører den perioden til. Jeg fortsatte å skrive en stund etter jeg traff mannen min, men da barna begynte å komme ble tiden knapp og bloggingen ebbet etterhvert helt ut. For noen år siden startet jeg så en helt annen type blogg, da jeg følte behov for å skrive i en veldig vanskelig periode i livet. Skrivingen ble litt terapi for meg, og også en slags dokumentasjon over kampen vi den gang kjempet. Og da den var vunnet, ebbet også skrivingen ut igjen. Så alt jeg har skrevet og blogget før, har vært mest for meg selv. Jeg har vært fullstendig anonym, men om andre har ønsket å lese det jeg har skrevet, har de vært velkomne til det.

Denne bloggen startet jeg egentlig som en fotoblogg. Jeg har nettopp gjenoppdaget kjærligheten til min gamle hobby fotografering, og jeg ønsket å dele litt bilder med omverden. Men så er det sånn at jeg ikke bare liker å ta bilder, jeg har også alltid vært veldig glad i å skrive. Så da blir det nok ikke en ren fotoblogg alikevel. Selv om jeg synes det er litt skummelt, så kanskje jeg skal hoppe i det og skrive litt også. Noen toppblogger blir jeg aldri, selv om drømmen hadde vært å kunne leve av skriving og fotografering. Jeg har selvinnsikt nok til å vite at jeg ikke er bra nok til det, og jeg er heller ikke villig til å selge sjela mi for å komme dit. Men om jeg bare når noen med det jeg deler, så er det bra nok for meg.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Men hva skal jeg så blogge om? Jeg er ikke en fancy, ung blogger. Jeg er 40, langt fra fancy og med et relativt normalt, “kjedelig” familieliv. Jeg er per tiden hjemmeværende/frilanser/arbeidssøkende og jeg har en mann og tre barn som fyller dagene med både glede og en god slump frustrasjon, ikke noe rosablogging her altså. Noen mammablogger blir jeg heller aldri. Jeg deler gjerne bilder av barna mer privat, men offentlig vil jeg ikke eksponere dem mer enn som dette.

Treningsblogg da? Om du hadde kjent meg hadde du sannsynligvis ledd bare av tanken. Ikke mye motivasjon for trening her. Ikke mye fritid heller for den saks skyld.

Matblogger blir jeg heller aldri. Jeg gjør det jeg må på kjøkkenet, og synes innimellom det er gøy å bake litt. Det er det.

Men jeg har levd i 40 år. Heldigvis eller dessverre, alt ettersom. Jeg har opplevd mye, på godt og vondt. Jeg har meninger og saker jeg brenner for. Og jeg kan by litt på meg selv uten å selge sjel og familie. Jeg har mye jeg eventuelt kan dele her. Så om du vil henge med videre så blir dette kanskje en relativterfaren40åring/fotoblogg. Bli med da vel!

Det er 8. mai, en helt vanlig dag, men alikevel ikke. Offentlige bygninger flagger, mange vet nok ikke hvorfor. Andre tenker ikke over det. Men denne dagen er altså Frigjøringsdagen, de siste årene også kjent som Frigjørings- og veterandagen.

Dagens unge vet knapt nok at Norge en gang har vært i krig, eller kanskje jeg undervurderer dem nå. Men på denne dagen i 1945 ble altså Norge atter et fritt land. Mange betalte en høy pris for at dette skulle skje. Mange ofret livet på veien. Dette er en stor del av Norges historie og bør absolutt ikke glemmes. Jeg er gift med en veteran, dog ikke fra andre verdenskrig så klart, så her i huset går sånne merkedager aldri upåaktet hen. Det norske flagget vaier foran huset vårt, og når vi har muligheten drar vi på lokale arrangement for å minnes dagen (anbefaler markeringen på Akershus Festning til alle som er i nærheten av Oslo).

Vi har begge sterke historier fra 2. verdenskrig gjennom bestefedrene våre. Hans satt fengslet her i Norge, min kjære morfar var en av de såkalte “Tysklandsstudentene”. Han var medisinstudent på universitetet i Oslo, ble arrestert og sendt i fangeleir i Tyskland. Dessverre snakket han lite om dette, det meste av det jeg vet om denne tiden har jeg lest i bøker skrevet av medfanger. At han gikk gjennom mye er det ikke tvil om. Han var heldig som overlevde, og etterhvert kom hjem med de hvite bussene. Historien til morfar gjør også denne dagen litt ekstra betydningsfull, han er veldig tilstede i tankene mine. Til tross for at det er en trist del av familiehistorien, så er det også en stolt del.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Vi tar friheten for gitt i dag, men vi skal ikke glemme! Det er fortsatt mange av de eldste blant oss som husker krigen, når de er borte bør og skal historiene deres leve videre. Alle som har noen generasjoner nordmenn bak seg, har dette i sin slektshistorie.

Stopp opp litt i dag, se deg rundt, se på livet ditt. Kanskje er du ikke akkurat der du vil være i dag, kanskje er det noe som ikke er som det skal. Men du bor i alle fall i et fritt, godt og trygt land. Kjenn på det, og send en liten takk til dem som kjempet så hardt disse årene på 40-tallet, og for all del, ikke glem!

Det er fint at landets veteraner også blir hedret på denne dagen. Det er mange som kjemper eller har kjempet i internasjonale operasjoner under norsk flagg. Noen har gitt alt også der. Og mange fler har kommet hjem med inntrykk og opplevelser som har forandret dem for alltid. Her hjemme har også familier ofret sitt mens deres kjære har vært ute i verden. Alle disse fortjener å bli sett, hedret og anerkjent.

Så GRATULERER MED DAGEN alle sammen!

Og til alle dere veteraner der ute, som har kjempet frihetens kamp, selv om kampen de siste 72 årene heldigvis ikke har vært her i Norge, TAKK FOR INNSATSEN! Dere er alle helter!

#8mai #frigjøringsdag #veteran

Sunsets are proof that no matter what happens, every day can end beautifully. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Da hopper jeg i det og lager en liten blogg. Hva det blir av den vet jeg ikke, da familieliv med tre barn som skal følges opp tar det meste av tiden min. Men med en nyoppdaget kjærlighet til min gamle hobby fotografi, ønsker jeg i alle fall å dele noen bilder med omverden. Litt fra hverdag og nærmiljø, og litt fra ferie og reiser. Som ihuga sunnmøring transplantert til Østlandet er det nok fare for at det kan bli mye som dette..

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå