Jeg har litt dårlig samvittighet etter det forrige innlegget mitt. Jeg høres ikke ut som en mamma som har mye sympati og medlidenhet overfor mitt syke barn. Men det har jeg altså! Det blir bare litt i overkant mye innetid og nærkontakt innimellom. Sånt gjør noe med psyken din.
Når det lille mennesket stikker seg frem overalt..
Men tro meg, den lille mannen har fått mye omsorg de siste dagene. Og mye nærhet. Så mye at nå som han er bedre pågår det isteden en aldri så liten atomkrig i mine øvre regioner. Det smeller og eksploderer til stadighet, og akkurat nå virker det som det er den onde siden i denne krigen som dominerer. Jeg har rett og slett tatt over forkjølelsen til min kjære yngstesønn. Mer oppofrende enn det kan man vel ikke bli.
Men psyken til mor ble i alle fall litt bedre da jeg i går fikk på meg sminke og fikk trekke frisk luft for første gang på nesten en uke. Helt himmelsk, selv på glatta!
Og da jeg tillegg fikk meg en tur til Plantasjen og Europris (!) var lykken fullkommen. Er ikke så storkrevende denne Fotokjerringa.
Og med litt frisk luft i nesa og nye impulser i hjernen, så slo det meg at jeg en dag kommer til å savne dette. Tror jeg. For jeg merker jo at de to store barna ikke trenger meg på samme måte lenger. De er for store til å sitte på fanget – de vokser meg faktisk snart over hodet. Det er ikke mye nærhet og kos lenger. De kan til nød strekke seg til en klem i ny og ne. Og det er selvfølgelig naturlig, men også vemodig. Det stikker litt i hjertet når jeg ser bilder av dem fra da de var små. Små og kosete.
Så selv om det har blitt litt for mye av det gode med minstemann denne uken, så kjenner jeg meg langt der inne likevel heldig fordi han fortsatt er så liten at han vil ha mammakos. Masse mammakos. Og jeg ser hvor fort også han vokser, og vet at dagen kommer da han heller vil være for seg selv. Ja, her om dagen ville han ikke ha mammasuss på kinnet, og jeg fikk nesten et aldri så lite meltdown. Jeg er ikke klar for koseslutt!
Når du ligger i senga til langt på dagen med en liten, varm, sovekropp ved siden av deg og du vurderer å gnage av deg armen.. Jeg kommer til å savne dette, ikke sant?
Nei du, lille mann! Fortsett å være den lille gutten min en god stund til du! Sett deg inntil meg for å kose! Sitt gjerne litt på fanget mitt! La meg stryke på de myke kinnene dine! Legg armene dine rundt meg og gi meg de deiligste kosene lenge enda! For jeg kommer til å savne det den dagen du ikke trenger meg lenger.
Dag tre på sofaen er herved et faktum, og brakkefeberen melder seg for fullt. Det blir ekstra ille når det ikke er pga. meg selv tiden tilbringes krøllet sammen i sofahjørnet. For jeg er frisk og rask og kunne godt tenke meg å gjøre alt annet enn å sitte her. Jeg vil ut! Jeg vil bevege meg! Jeg vil kjenne den grå, regnfulle luften utenfor og kanskje skli på isen og brekke lårhalsen. Akkurat nå virker det faktisk mer forlokkende enn å sitte her. Sånn blir det når man takket være kakebaking, bursdagsfeiring og så sykdom er innendørs på femte dagen. Jeg blir sprø!
Det hadde vært lettere om det var jeg selv som var redusert. Men nå er det altså minstemann som sliter med hoste, snørr og feber. Og på dag tre tærer det altså på omsorgslysten hos mamma. Jeg trenger å gjøre mine egne ting! Jeg trenger å jobbe uten å bli mast på! Jeg trenger fred! Jeg er så lei av Disney at øyne og ører blør. Jeg er lei av å være tjener og kosekrok. Jeg er lei av å lese barnebøker. Jeg er lei av å høre hvor mye den syke kjeder seg. For han vil helst i barnehagen.
Jeg begynner å føle meg som Jack i Ondskapens hotell! Jeg skjønner ham! Å sitte her begynner å tære på humøret. Jeg kan kjenne hjernen tikke som en bombe. Det må være sånn han hadde det. Tålmodigheten er heller ikke til å skryte av. Jeg snerrer til den stakkars mannen som kan stikke avgårde til jobb. Livet er urettferdig gitt!
Denne ukens høydepunkt så langt må ha vært da jentungen hadde med seg en venninne hjem fra skolen på mandag. Hurra, nye impulser! Et ansikt jeg ikke ser hver dag! Eller kanskje var det absolutte høydepunktet dusjen jeg omsider fikk tatt i dag. Et høydepunkt for hele familien vil jeg tro..
«Sofakos» med minstemann under armen.. Uken ganske greit oppsummert i et bilde der.
Jammen er det flaks at mannen har arbeidshelg kommende helg også, sånn at utfoldelsesmulighetene til mor blir enda mer begrensede. Og det er vel gjerne da resten av familien blir syke også..
I dag dukket det opp et minne fra Facebook igjen. Sånt skjer jo ofte. I dag dukket det opp et kart jeg hadde lagt ut for tre år siden. Et kart over de amerikanske statene jeg til da hadde vært i. Den gang var antallet 11. Siden da har det blitt utvidet med seks nye stater om jeg teller riktig. Og jeg måtte selvfølgelig lage et nytt, oppdatert kart.
Og det var da jeg la merke til det. Den enslige, hvite staten. Alabama. Stakkars Alabama, som vi rett og slett har hoppet over. Nedprioritert. Og nå står den altså der på kartet som et hvitt, gapende hull. Funnet uviktig. Jeg får nesten litt dårlig samvittighet. Men aller mest drives den skjulte perfeksjonisten i meg til vanvidd. Dette er jo som om noen skulle ha skjært et stykke her og et stykke der av en kake. Eller enda verre, begynt i midten. Fullstendig kaos i systemet. Det gnager i lillehjernen min rett og slett.
Nå er vi midt i planleggingen av sommerens USA-tur, og jeg føler nesten at vi burde tatt Alabama med på listen. Men det går ikke. Ikke i år. Isteden skal vi fylle på mot vest. Billettene er omsider bestilt. Vi gjorde en endring i planene da vi innså at det ble billigere å fly til LA, så da starter vi der. Selvfølgelig ødelegger det litt på systemet i hodet mitt, perfeksjonisten finner det litt ulogisk å kjøre opp til San Francisco og så nedover mot Texas igjen. Men logikken gjenopprettes med en sveip innom Las Vegas, og dermed en ekstra stat. Kanskje kan vi få kartet til å se sånn ut etter sommerferien?
Nesten perfekt symmetri der. En våt drøm for perfeksjonisten i meg. Men Alabama blir jo bare enda mer fremtredende. En liten skamplett i USA-historien til kaosfamilien. Det må gjøres noe med! En dag, Alabama! En dag..
Jeg har skrevet om det flaue fakta før, jeg har flyskrekk. Det er ikke godt. Eller, det er for så vidt relativt uproblematisk om man unngår å fly. Men det fører jo til litt begrensninger, i tillegg til at man selvfølgelig bør møte frykten sin. Det gjør jeg hver sommer. For med nær familie på den andre siden av dammen må man bare “bite i det sure eplet” og ta den langdistanseflygingen. Ikke at det på noen måte er noe offer å bruke en sommermåned i USA hvert år, for all del. Vi er ganske privilegerte sånn. Det er bare den flyturen..
Og denne flyskrekken blir ikke bedre med alder og antall flyturer. Den har vel heller kommet med alderen. Luftfart har tross alt alltid vært en del av livet mitt, og jeg pleide å være fryktløs. Og det er ikke få flyturer jeg har tatt over dammen de siste 20 årene. Det er kanskje der det ligger. Følelsen av at før eller siden er flaksen oppbrukt. Virkelig rasjonelt.. Og i år er frykten kanskje større enn noensinne. Sannsynligvis dumt å skrive her, for da skjer det garantert noe. I alle fall, når jeg skal ut å fly er det viktig for meg å føle meg så trygg som mulig. Hvor jeg sitter har for eksempel litt å si. Jeg må ha muligheten til å se ut (sånn at jeg får et forvarsel om motoren tar fyr, om flyet plutselig flyr alt for lavt eller om det er på kollisjonskurs med et fjell, et annet fly eller en UFO). Og jeg liker å vite hva jeg går til. Derfor har det vært greit å stort sett alltid fly med Lufthansa. Hovedårsaken har vært at de har vært billigst til vår destinasjon, men det er en trygghet i å vite hva man går til og hva man får. I år må vi velge et annet flyselskap. Lufthansa var plutselig ikke så billige lenger. Og dette er selvfølgelig roten til mye stress nå som flybillettene skal bestilles. Strengt tatt skulle de ha vært bestilt på mandag. I dag er det onsdag, og vi har fortsatt ikke en eneste flybillett. Men jeg har brukt mye tid på å google de siste dagene. Flytid, flytype, sikkerhet, setevalg.. You name it, jeg har søkt på det! Uten at jeg har blitt særlig klokere av den grunn. Derfor trenger jeg hjelp fra dere der ute.
Valget står mellom British Airways og Finnair. Begge samme rute; Heathrow-San Francisco og Dallas-Heathrow. Ved begge alternativene har vi 1 time og 15 minutt fra ankomst Heathrow til avgang San Francisco. Jeg har googlet meg til at ankomst og avgang er fra samme terminal, så med mindre vi blir forsinket fra Oslo burde vel dette holde. Det har i alle fall holdt ved mellomlanding i Frankfurt, men jeg har skjønt at Heathrow er hakket mer komplisert. På hjemreisen kan vi velge mellom 4 eller 8 timers mellomlanding i London. Vi har dårlig erfaring med mellomlanding på veien hjemover, da er vi gjerne slitne og sure alle mann. Så da er det enten å lide seg gjennom 4 timer på flyplassen, eller ta et lengre stopp og prøve å komme seg ut på en liten sightseeingtur i London som kun jeg har vært på besøk i før. Kanskje hadde dette vært en oppkvikker, eller kanskje er det ren idioti..
Det største problemet er uansett den lange flyturen. Både British Airways og Finnair regnes som trygge flyselskap. De er i alle fall på listen over de tryggeste. BA har jeg reist med en gang før mellom London og Houston, men det er så lenge siden at jeg ikke husker noe. Kan ikke ha utmerket seg veldig negativt i alle fall, selv om jeg på den tiden foretrakk KLM. Finnair har jeg aldri vært borti. Jeg har lest meg opp til at folk er misfornøyd med maten hos begge, men nå er jeg uansett ikke noe fan av flymat. Jeg har også googlet meg til at begge bruker Boeing 777-200 mellom London og San Francisco. I alle fall akkurat nå, om informasjonen stemmer. I utgangspunktet trodde jeg at BA fløy den største Airbusen, Airbus 380, som angivelig er bedre i turbulens. Dette trakk opp siden det av en eller annen grunn alltid er ekstra mye turbulens når jeg er ute og flyr. Skuffelsen var stor da Flight Tracker viste Boeing 777 her, og ytterligere informasjon viste at de pr. i dag kun bruker 380 til San Francisco på enkelte dager, og ikke den ukedagen vi skal fly på. Finnair skal visstnok ha byttet ut hele flybasen sin med nye Airbus-fly, men også her viste Flight Tracker til min store skuffelse Boeing 777. Ikke spør meg hvorfor jeg blir skuffet, jeg har bare fått det for meg at disse nye flyene er bedre. Og etter litt mye googling ser det ut som Finnair akkurat nå leier inn sånne fly i påvente av en del nye. Ding ding ding! Innleide fly er for meg alarmbjeller. På den andre siden er Finnair det lille hakket billigere, i alle fall i dag.
Så, kjære dere der ute. Dere skjønner kanskje at jeg sliter litt mer enn gjennomsnittet med å bestille disse flybillettene. Det som burde ha vært moro å gjøre er mest stress – og startskuddet til en hel del gruing. Men her kan dere kanskje hjelpe meg litt. Håper jeg. For det må da være noen der ute som sitter med erfaringer fra langflyginger med et eller begge av disse flyselskapene. Kanskje ganske nylig erfaring til og med. Og om dere har sånn erfaring, kanskje dere kan være så snille at dere deler dette med meg? Var flyene bra? Var maten bra? Var besetningen hyggelige? Følte dere dere trygge og ivaretatt? Satt dere komfortabelt? Var det mye turbulens? Hadde dere en nær-døden-opplevelse? Dere skjønner tegninga. Ditt tips kan kanskje hjelpe meg til å føle meg litt tryggere i fly-valget mitt! På forhånd tusen takk!
Når man prøver å ta selfie med all snøen i bakgrunnen men alt blir bare hvitt.
Dette bildet oppsummerer denne dagen ganske greit. Hvitt så langt øyet kan se. Snø, snø og mere snø. Og kaos! Jeg har ikke sett på maken. Nå var jeg så heldig at jeg kunne betrakte kaoset utendørs fra sofakroken, og da kan man ikke klage.
Og når man er god og varm og ikke står og måker og spar for harde livet, da kan man faktisk sette pris på og la seg fascinere av de enorme snømengdene som dumpet ned fra himmelen i løpet av kort tid. Naturen er en mektig ting!
Sånn så det ut da vi våknet i morges..
Og noen av oss måtte jo ut. Barna trasket til skolen med snø nesten til knærne. Og minstemann kom seg ikke i barnehagen før klokken 11 takket være dårlig måking, han kunne strengt tatt like godt blitt hjemme. Men det var jo stas med all denne snøen da.
Og mannen i huset, han har jobbet som en helt. Det er ikke få timer som har gått med til måking i dag – når han egentlig skulle ha slappet av etter og før nattevakt.
Er nok mange som har brent en del kalorier i dag..
Og selv om det er morsomt for meg som innesitter med dette snøfallet, så er det helt greit at værgudene har roet seg nå. Men jeg håper at alt dette hvite blir liggende en stund. Jeg må innrømme at det frister veldig å kle godt på seg og stupe ut i snøen i hagen..
Etter innlegget mitt i går vurderte jeg noen sekunder å gå på juletrefest uten sminke. I ettertid har jeg aldri vært så glad for at jeg var svak og både sminket meg og fønet håret (det bølger seg nemlig veldig om jeg lufttørker det). For jeg endte opp med å, bokstavelig talt, spise middag sammen med han her.
Til deg som måtte lure, dette er altså Hans-Erik Dyvik Husby aka Hank von Helvete – og han lever på ingen måte opp til akkurat det kallenavnet. Og for the record: jeg var ikke på noen måte så geeky, starstruck som jeg ser ut. Det du ser er mitt «oppstilt bilde fra feil vinkel med dobbelthake-ansikt».
Sånn kan det altså gå når man er på juletrefest med veteraner. Det dukker gjerne opp en stridsvogn som barna kan få boltre seg i.
Og med disse følger det gjerne staute militærkarer i uniform.. Noe for enhver der altså.
Dessuten kan det godt slentre innom en minister eller to. I fjor tok mannen og yngstemann selfie sammen med daværende forsvarsminister Ine Marie Eriksen Søreide, og i går kapret eldstemann en tilsvarende selfie med nåværende forsvarsminister, som jeg rett og slett verken kjente igjen eller visste navnet på (beklager til deg). Men likefullt er det hyggelig at politikerne stiller opp. Og viktig, ikke minst. Det er mange veteraner som trenger å bli sett og anerkjent. Og det gjør noe med en når man ser forsvarsministeren tenne lys under bildene av falne soldater.
Og i går altså, da fikk juletrefesten en ny dimensjon da Hank eller Hans-Erik og hans trivelige, gitarspillende kamerat kom slentrende og spurte om de kunne slå seg ned sammen med oss. Ja, jøss! Mens politikerne befant seg på VIP-bordet, valgte han altså å sitte sammen med oss «vanlige dødelige». Det ble noen hyggelige timer som gikk rivende fort. Her var det ingen primadonnanykker, og det var lett å føle seg komfortabel.
Og da disse to bordkameratene våre dro fram gitaren og avslutningsvis stemte i med Cornelis Wreesvijks «Turistens klagan» (den med barna på Karl Johan, vet dere) ble det allsang og gåsehud. Nei, veteranjuletrefester er definitivt ikke som andre juletrefester!
Den meget observante vil forresten kanskje merke seg blusen min. Rettere sagt at dette er blusen jeg også hadde på meg på God morgen Norge. Jeg syntes dette var litt festlig, siden jeg som ikke har for vane å be om bilde når jeg treffer kjente ansikt (for det skjer innimellom) også tok bilde sammen med Vår Staude og John Arne Riise ikledd akkurat denne blusen. Den vil heretter bli omtalt som kjendisblusen. En billig bluse fra Cubus som knapt blir brukt tiltrekker seg altså tydeligvis kjente mennesker. Nå er jeg veldig spent på hvem jeg treffer neste gang jeg tar den på. Den må nok bli med i bagasjen når vi skal innom LA til sommeren..
Ny hobby, kjendisbilder med kjendisblusen?
Sånn avslutningsvis vil jeg bare berømme dem som står bak denne årlige juletrefesten. Og enormt mye annet. Familien vår har vært med siden oppstarten av dette forbundet som heter Veteran møter Veteran. Her er det et sterkt fokus på det positive, på samhold, og mye av fokuset er også rettet mot de pårørende, ikke minst barna. Vi har vært på mange familiedager arrangert i deres lokaler, som etterhvert har gått fra en til to etasjer som vanligvis er et verksted/garasje. Vi har også hatt gleden av å være med på flere andre familiearrangementer. Disse ildsjelene gjør så mye for veteraner og veteranfamilier, men jeg visste ikke hvor enormt mye de gjør før jeg så en oppsummering av fjorårets aktiviteter i går. Det er helt utrolig som de står på! Rett og slett beundringsverdig. Her har det gått med mange dugnadstimer. Budsjettet til Veteran møter Veteran er dog begrenset, og nå står de i fare for å miste den ene etasjen av lokalene sine (som sårt trengs til disse familiearrangementene da det kommer så mange at den opprinnelige etasjen rett og slett ikke holder) samt å måtte kutte ned på en del aktiviteter. Arbeidet de gjør er utrolig viktig ikke minst for de mange veteranene som har gitt så mye av seg selv, men også for familiene deres. Jeg ser det så godt selv, både på mannen min og barna våre. Mannen blomstrer alltid litt ekstra når han er der «blant likesinnede», og barna synes det er stas å få et lite innblikk i pappas gamle liv. Jeg selv sitter ofte dypt imponert og full av respekt for historiene jeg får høre og menneskene bak dem. Det er kanskje vanskelig for utenforstående å forstå, men jeg tror det betyr enormt mye for disse veteranene å komme til en plass der de føler seg hjemme, der de kan komme som de er og dele ting de kanskje ikke kan dele andre plasser. Her er Veteran møter Veteran og arbeidet deres så ufattelig viktig.
Dette er ikke et tiggeinnlegg, men fordi jeg synes det er viktig, støtt dem gjerne via VIPPS nr. 13577!
Og sitter det en veteran eller pårørende der ute og leser dette: Veteran møter Veteran har en egen gruppe på Facebook der det legges ut informasjon om diverse arrangementer. Meld deg inn der, og bli med på neste familiearrangement. Jeg lover at du vil føle deg både velkommen og inkludert!
Tykke lag med sminke. Diverse filter. Det er mye som kan gjøres for å se bra ut på bilder og i virkeligheten, selv om sannheten kanskje er en helt annen. Filter bruker jeg ikke så mye, men det finnes vel knapt et bilde av meg uten sminke. Ikke mye sminke vel og merke, men litt må jeg ha. Jeg føler meg naken om jeg går ut eller blir sett uten at jeg har «tatt på meg fjeset mitt». Det som består av øyeskygge, eyeliner og mascara. Ikke mye, men det utgjør altså en stor forskjell både på utseende og hvordan jeg selv føler meg. Eyeliner har jeg forøvrig nettopp begynt å bruke, etter at den fantastiske sminkøren på TV2 sminket meg og jeg så hvilken forskjell dette gjorde. Takk for det du! Nå er jeg avhengig..
Og det har fått meg til å tenke en del på dette med sminke. For jeg synes egentlig det er veldig dumt å bli avhengig av noe så trivielt som eyeliner i en alder av 41 år. Jeg har tross alt klart meg fint uten det i mange år. Men ikke nå lenger altså.
Og hvorfor skal man egentlig sminke seg i det hele tatt? De fleste menn gjør det jo ikke. Hvorfor skal da vi damer gjøre det? Joda, man føler seg bedre med litt fremheving og skjuling. Men det er også veldig deilig med dager da man ikke sminker seg i det hele tatt. Dager da man ikke bruker disse ekstra minuttene på morgenen. Dager da man slipper å vaske av seg denne ansiktsmalingen før man legger seg. Jeg hadde en sånn dag i går. Hodepinen tok meg, og alle lørdagsplanene forsvant. Dermed var jeg også fri for sminke siden jeg oppholdt meg utelukkende innenfor husets vegger. Bortsett fra en liten tur til parkeringsplassen for å se minsten gå på ski. Det var også litt sånn herlig befriende. Sminkeløs selv om naboene kunne se meg. Sånt skjer innimellom nå, men det hadde vært uaktuelt for noen år siden.
Men er det egentlig så farlig da? Hvorfor føler jeg meg egentlig naken og ukomfortabel uten denne sminken på øynene? Det er jo dette ansiktet jeg er født med. Det er dette som er meg!
Usminket og usikker
Sminket og litt mer fornøyd med meg selv.
Jo visst, denne sminken gjør en forskjell. Til tider også en stor forskjell. Det ser man jo tydelig på disse bildene. Men dette behovet for å «forandre på» ansiktet er også litt trist. Egentlig burde det holde med det naturen ga oss, det burde være bra nok!
Likevel, jeg er ikke klar for å kvitte meg med den lille sminken jeg faktisk bruker. Jeg sier meg heller fornøyd med at jeg ikke pøser på med concealer, foundation og alt det andre man kan stæsje seg opp med – selv om det for all del får en til å se enda bedre ut. Men jeg tror jeg skal gi meg selv en aldri så liten utfordring denne uken. En sminkeløs levering i barnehagen og en sminkeløs tur i butikken. Mange gjør nok dette uten å tenke over det, men for meg koster det litt. Eller mye. Det er nesten som å gå hjemmefra uten klær. Men så skulle jeg jo bli mer vågal i år..
Jeg har lagt merke til at mange bloggere stadig vekk kjører innlegg som lister opp mer eller mindre interessante ting om seg selv. Mest mindre. For hvem bryr seg egentlig om hva diverse bloggere liker å spise til frokost? Jeg foretrekker forøvrig to/tre knekkebrød med noe enkelt pålegg på.
Her er en liste med enda flere interessante ting som du ikke visste at du lurte på om meg.
Hele familien min er dog fra Ålesund, og jeg selv har vokst opp der etter at foreldrene mine flyttet hjem da jeg var rundt et år. Så selv om mannen min ikke er enig så ser jeg på meg selv som vaskeekte ålesunder. I barndommen var det «kult» å være født i Oslo, nå skulle jeg gjerne hatt det strøket som fødested.
Jeg drikker alt for mange kopper kaffe om dagen
Kaffekjerring sa du? Det er meg det! Etter Nespressomaskinens inntog i hjemmet er det alt for lett å lage seg litt for mange kopper kaffe. Og når jeg sitter foran PCen hjemme og jobber finner jeg litt kos i denne kaffekoppen. Det er for så vidt kos i sofakroken også. Også er det så godt å holde rundt en varm kopp når hendene er kalde.
Jeg ville bli journalist
Da jeg var yngre drømte jeg om å bli journalist. Etter en periode i barndommen da jeg enten skulle bli lege som morfar eller pilot som pappa var det journalist som var den store yrkesdrømmen. Helst krigsreporter. Jeg drømte meg til Vietnamkrigen, men akkurat den drømmen hadde vært vanskelig å realisere uten en tidsmaskin. Ut i verden skulle jeg i alle fall – for å rapportere om krig, elendighet og urett. Og jeg skulle vinne Pulizerprisen* for arbeidet mitt. Sånn ble det altså ikke. Men jeg angrer fortsatt på at jeg ikke gikk den veien. Journalistveien altså, jeg hadde neppe klart meg særlig godt som krigsreporter..
Jeg vasker håret annenhver dag
Går det mer enn en dag mellom hver hårvask føler jeg meg rett og slett skitten, selv om jeg vet at jeg ikke er det. Før var jeg helt avhengig av å vaske håret hver eneste dag, men her har jeg altså forbedret meg.
Jeg er gjenganger på Europris
Jeg, eller rettere sagt vi, handler så mye på vår lokale Europris at betjeningen kjenner oss. Dette er egentlig litt flaut. Men jeg liker altså Europris. Alt av såpe, vaskemiddel etc. kjøpes der. Det er trist å si det, men jeg kaster meg over reklamebrosjyren deres hver mandag.
Jeg traff mannen min på nettet
Nå er det vel ganske vanlig, med Tinder og alt det der. Den gangen var det kanskje litt mer uvanlig. Utvalget av datingsider var i alle fall ikke like stort, og mobilapper fantes ikke. Nå var ikke jeg på utkikk etter noen date heller for den saks skyld. Jeg hadde nettopp kommet hjem til Norge etter et noe tøft brudd i USA, og var «på dateren» med noen i hjembyen Ålesund uten at det var noe seriøst. Så det var en ren tilfeldighet at jeg satt våken sent på kvelden og kjedet meg samtidig som mannen var på nattevakt og kjedet seg. Spray var det vel denne siden het når jeg tenker meg om. Mer en chatteside enn datingside kanskje. Han sendte meg i alle fall en melding, og selv om jeg vanligvis ikke svarte ukjente gjorde jeg det da. Bare for moro skyld. Og uten at det var intensjonen vokste det til lange telefonsamtaler og vennskap. Etter et par måneder klarte han å overtale meg til å komme på besøk til ham i Oslo, og selv om jeg brukte mesteparten av denne helgen til å være dårlig ble vennskapet bare sterkere. Det tok ikke lange tiden før jeg sluttet å date i Ålesund, og selv om jeg aldri skulle flytte derfra igjen var ringen etter bare noen få måneder sluttet da jeg flyttet tilbake til «fødebyen» Oslo. Resten er, som de sier, historie.
Jeg føler meg dum når jeg tar selfies
Her er jeg vel ikke den eneste? Det er jo egentlig sånn passe teit å ta opp mobilen og ta bilde av seg selv. Sitte og smile til seg selv i skjermen. Det ser så dumt ut! Likevel gjør jeg det. Og for å være helt ærlig så føler jeg meg like dum når jeg faktisk deler disse bildene med omverden. På den andre siden, hadde jeg ikke tatt selfies så hadde det knapt finnes et eneste bilde av meg. Ikke at verden egentlig trenger bilder av meg da.
Det blir fort litt grimaser av hele seansen.
Nå regner jeg med at dere som har lest dette og dermed kastet bort noen minutter av livene deres på noe fullstendig uinteressant, har fått gode og utfyllende svar på disse tingene som dere ikke visste at dere trengte å vite om meg. Og skulle dere bli liggende søvnløse med flere spørsmål om meg og mitt uhorvelige interessante liv, så får dere heller bare spørre. Det er jo tross alt også veldig populært med spørsmålsrunder i denne bloggverdenen.
* Pulitzerprisen er en amerikansk pris som deles ut årlig og som regnes som den viktigste utmerkelsen en journalist i et trykt medium kan få. Wikipedia.
Vi har kommet ni dager inn i 2018, og jeg føler at jeg har fått en god start på noen av målene jeg satte meg for dette året.
Alle spor av jul, foruten noen juleplanter som jeg ved et mirakel fortsatt ikke har tatt livet av, forsvant på lørdag da også treet og gardinene måtte gi tapt for et anfall av tiltakslyst hos undertegnede. Det føltes først litt tomt, mørkt og trist, men det tok ikke alt for lang tid før jeg syntes det var OK å være tilbake til normalen. Nye kjøkkengardiner hjalp. Det hjelper jo alltid på humøret med noe nytt.
Og under dette anfallet av tiltakslyst gikk jeg også til angrep på roteskuffen min på badet. Her var det et herlig kaos..
Det er nesten litt flaut å vise frem dette rotet, men jeg skal jo tross alt være mer vågal i år. Her er det altså et salig sammensurium av sminke, neglelakk, diverse salver, nesespray og Gud vet hva. Til og med graviditetstestene fra svangerskapet med minsten lå pent buntet sammen nedi denne skuffen. For sånt tar man jo vare på..!?!
Mye gikk i søpla (ikke testene faktisk), jentungen la beslag på sminken jeg tenkte å kaste og en god del endte opp tilbake i skuffen. Litt bedre ble det i alle fall.
Babysteps..
Skuffen under ble forøvrig også ryddet (litt). Og siden jeg innser at jeg har uhorvelig mye neglelakk skal jeg gå gjennom disse og kaste dem jeg ikke bruker (inn på rommet til jentungen).
Vektreduksjonsplanen er også i startfasen. Dette kan best illustreres sånn:
Jeg skal jo ikke kaste julekakene. Kransekakestengene gikk dog likevel i søpla, men alt annet skal altså spises opp. Hvordan er dette en del av en vekstreduksjonsplan spør du? Jo, jeg fyller fatet med en haug av julemenn og pepperkaker, som så blir spist av barna (og dessverre en del også av mannen og meg). Det som ikke blir spist blir etterhvert hardt, og kan dermed kastes. Sånn tømmes kakeboksene sakte, men sikkert. Innen januar er omme er de nok helt tomme. Og da blir det et hardere regime på hva man putter i munnen, i alle fall på hverdagene. Dette høres sikkert rart og muligens også patetisk ut for deg, men i mitt merkelige, lille hode er dette helt fornuftig..
Jeg tømmer huset for fristelser og blir samtidig lei av søtsaker..
Litt ekstra trim har det også blitt. Mannen hadde nemlig den geniale ideen å kjøpe en kjelke som nesten veier mer enn minsten selv i bursdagsgave til ham. Populært selvfølgelig. Problemet er at det er jeg som må dra denne tunge kjelken opp alle bakkene til barnehagen om morgenen. Her snakker vi blodsmak i munnen, svette og tårer. Virkelig!
Tøff, men tung – her får blodpumpa kjørt seg.
Jeg er så svak på akkurat dette punktet at jeg gjerne jukser på veien til barnehagen, og heller bruker det adskillig lettere akebrettet. Ikke fullt så populært hos minsten. Men jeg er tross alt over førti, og den gamle kroppen min kan rett og slett gå i sjokk av sånne påkjenninger. Helse foran kjelke der altså! Jeg skal tross alt overleve dette året også!
Og sånn går altså disse første, litt kjedelige dagene og ukene av 2018 i kaoshjemmet. Babysteps til en bedre og ryddigere hverdag..
Deler av dette innlegget har vært publisert før, men etter Idrettsgallaen i går kveld føler jeg at det passer å dra det opp igjen. Prestasjonen er like stor enda.
Det er litt rart å sette seg ned og skrive om idrett og en person jeg ikke vet noe om. I dag må jeg det likevel.
Først av alt har jeg en innrømmelse og en unnskyldning å komme med. For jeg følger absolutt ikke med på friidrett. Og Karsten Warholm var et totalt ukjent navn for meg før jeg så ham på sportsnyhetene for noen få dager siden, etter han hadde tatt seg til finalen i 400 meter hekk.
Selv om jeg som sagt ikke følger med på friidrett, skjønte jeg at å ta seg til finalen var en stor prestasjon. Og jeg tenkte med meg selv at den finalen må jeg se. Spesielt etter at jeg hørte dialekten din. For du er jo sunnmøring, Karsten. Og det er jeg også. Du vet nok hvordan det er, vi sunnmøringer er jo et helt eget, lite folkeslag. Og vi sunnmøringer må jo støtte hverandre!
Så i går kveld satte jeg meg ned for å se deg løpe. Og jeg så deg løpe i nøyaktig 48,35 sekunder. Og her må jeg unnskylde igjen, Karsten. For jeg hadde ingen tro på at du faktisk skulle vinne. Men jeg vet som sagt ingenting om friidrett og hekkeløp. Jeg vet ikke hvem som er favoritt eller underdog. Jeg satt der og så deg løpe i under et minutt. Jeg så deg lede. Og jeg regnet med at det skulle komme noen bakfra og ta over ledelsen på oppløpet. I disse små sekundene rakk jeg å tenke disse tankene, og mot slutten at det kanskje kunne holde til medalje. Før jeg etter siste hekk mumlet for meg selv: “han vinner jo..!”
For jammen krysset du mållinjen først, Karsten! Og det som skjedde etterpå var egentlig et vel så stort høydepunkt. For det så ut som du var like overrasket som meg. Reaksjonen din var virkelig priceless. Dette bildet oppsummerer alt, og sier mer enn tusen ord.
Foto: Tim Ireland/AP
Jeg liker å ta bilder, og misunner fotografen som tok dette. For om ikke dette er årets blinkskudd, så vet ikke jeg. Ansiktet ditt ser omtrent ut som mitt har gjort de to gangene AaFK har vunnet cupfinalen. Vantro, sjokk, overraskelse og etterhvert pur glede. Du som er fra Ulsteinvik kjente kanskje på noe av det samme da Hødd vant, Karsten?
Og han i bakgrunnen, han ser ut som moldenserne, bergenserne og tromsøværingene gjorde i henholdsvis 2009, 2011 og 2012. Jeg vet ikke, men det var muligens han bak der som var favoritten..?
Jeg tror kanskje det var mange som meg i går, Karsten. Mange som knapt hadde hørt om deg. Mange som likevel satte seg ned for å følge med på deg. Mange som kanskje ante konturene av noe stort. Som håpte men ikke helt trodde. Og som ble like overrasket og imponert som meg.
Jeg kan navnet ditt nå, Karsten Warholm! Og det idrettsøyeblikket du ga meg i går kommer jeg til å huske. Det forundrer meg ikke om dette blir årets idrettsprestasjon eller noe i den duren på neste Idrettsgalla. Og bildet over, det burde du printe ut, forstørre, ramme inn og henge på stueveggen!
Fra en sunnmøring til en annen, takk for øyeblikket, Karsten! Og gratulerer som verdensmester – det er stort det!
Nå har det gått noen måneder, og i går var det altså tid for nevnte Idrettsgalla. Og det viser seg at jeg muligens er synsk..
For i går vant du igjen, Karsten. Ikke årets idrettsøyeblikk, for det ble det visst ikke delt ut pris for. Men hadde det blitt det, så hadde du helt sikkert vunnet der også! For du vant det meste; årets mannlige utøver, utøvernes pris og folket stemte deg frem som årets navn. Treneren din vant også. Og spør du meg så skulle du vel også ha vunnet årets gjennombrudd, men det er jo greit å dele på godene. En ting er sikkert, du er ikke ukjent lenger. Årets navn sier vel det meste, ingen glemmer Karsten Warholm med det første. Ikke jeg heller. Og hadde jeg glemt det er jeg helt sikker på at familien på Sunnmøre på et eller annet tidspunkt hadde minnet meg på det, for de snakker om deg som om de kjenner deg. Og nå har eldstemann i huset begynt med friidrett. Av alle ting. Tenk det! Han håper alltid at du skal dukke opp når han er på trening, for han har hørt rykter om at du er observert i samme treningshall som han er i hver uke. Det hadde vært stas!
Nå virker jeg som en skikkelig stalker, Karsten. Men jeg er ikke det altså. Jeg er ikke en gammel kjerring som løper etter unge idrettsgutter. Jeg er bare en gammel kjerring som ble veldig imponert den gangen i august. Også er jeg som nevnt tidligere sunnmøring. Og du er liksom litt allemannseie blant sunnmøringer du nå. Det er bare sånn det er. En for alle og alle for en. Vi blir jo så stolte når en annen sunnmøring gjør det bra. Og det håper jeg at du fortsetter å gjøre, Karsten!
Nå vet vi jo litt mer om deg også. Eller, egentlig ikke. Men måten du fremstår på gjør en sunnmøring enda mer stolt. Jeg kan selvfølgelig ta helt feil, men du fremstår som veldig sympatisk og jordnær. Med humor (selv om den hattrick-spøken var litt blaut) og selvironi. Fortsett sånn!
Jeg har bare et lite tips. Og dette er på ingen måte kritikk, for jeg syntes du var kjempeflink i går. Hvis jeg mer eller mindre uforberedt skulle opp på en scene og snakke til en fullsatt sal og store deler av det norske folk hadde jeg sannsynligvis frosset helt. Jeg hadde vært stiv som en stokk. Og om jeg i det hele tatt hadde kommet meg opp på nevnte scene så hadde jeg ikke fått ut et eneste ord. Du snakket mye og bra. Det ble bare litt for mye “ummmm”. Eller var det “emmmm” eller “ømmmm”. Det er mulig at dette er et sunnmørsfenomen. Jeg gjør alltid det samme når jeg blir nervøs. Da jeg skulle på God morgen Norge måtte jeg fokusere hardt for å ikke gjøre dette. Om jeg klarte å unngå det vet jeg faktisk ikke. Jeg har i alle fall full forståelse for at du måtte lete litt etter ordene. Bare tenk litt over det neste gang, Karsten.
Nok en gang takk for idrettsøyeblikket i fjor, jeg kårer det definitivt til årets idrettsøyeblikk. Værsågod for folkets pris (jeg stemte ikke, men om jeg hadde gjort det så hadde min stemme gått til deg), både den og de andre prisene var veldig fortjente! Og lykke til i årets sesong! Jeg heier på deg!
