Den nye terrorhverdagen

Vi har sett det før. Etterhvert mange ganger. I kveld ser vi bildene igjen. En bil har pløyd ned en menneskemengde. Denne gangen i hjertet av New York, Times Square. Det er mange av oss som har vandret akkurat der.

Nå ser det heldigvis ut som dagens hendelse “bare” var en ulykke. Men denne hendelsen viser nok en gang hvordan verden har blitt. Bil treffer menneskemengde = terror. Alle tenker nok det samme. Er vi egentlig trygge på gaten lenger? Er vi trygge noen plass?

I går var Norges paradegate Karl Johan fylt av feststemte mennesker som feiret nasjonaldagen. Mange hadde hendelser som dette i tankene. Noen holdt seg vekke i går, men enda fler trosset frykten.

Vi er ofte i Oslo sentrum, men jeg skal innrømme at jeg etter terroren i Stockholm har holdt meg mer unna, jeg liker ikke å være der lenger. Det ligger i bakhodet. Jeg tenkte meg om to ganger før jeg sendte barna i toget rundt Skaugum i går. Og da jeg i forrige uke tok med datteren min på konsert i Telenor Arena, tittet jeg meg rundt etter nærmeste og enkleste fluktvei. Og hjertet slo noen ekstra slag da ballonger som ble sluppet ut begynte å sprekke. Pang. Pang. Pang. Kanskje lite gjennomtenkt i disse terrortider. Jeg vurderte et sekund å legge meg ned på gulvet. Latterlig, men kanskje ikke unormalt. Kanskje må man være forberedt og tenke litt ekstra i denne nye hverdagen.

Det er så trist at det har blitt sånn. Og jeg blir så sint. Både på terroristene og meg selv. For man skal jo ikke leve i frykt. Da vinner de. Vi skal leve livet som vi alltid har gjort. Vi skal reise. Vi skal oppleve. 

Og det gjør vi. Men jeg gjør det litt med hjertet i halsen..

Gjør du?


#terror #terrorhverdagen

Bare hjemme?

Etter at de to eldste barna våre ble født tok vi et litt “annerledes” valg. Litt gammeldags kanskje. Vi bestemte oss for at jeg ikke skulle gå tilbake til jobben min etter endt permisjon men heller være hjemme med barna mens de var små. Det betyr ikke at vi synes det er galt med begge foreldre i arbeid og barn i barnehage, men for oss var dette viktig og riktig. Mannen har en godt betalt jobb, og med litt ofring går det meste greit. Da vi trengte større plass enn leiligheten på Grünerløkka valgte vi for eksempel å kjøpe billigere utenfor Oslo. Og det blir lite shopping av dyre merkeklær, ja, egentlig lite unødvendig shopping. Arveklær er helt fint. Barna får alikevel det de trenger, og har vel egentlig også det meste av det de ønsker seg. I tillegg har de stort sett alltid noen her hjemme når de kommer fra skolen eller ellers skulle trenge det. Samtidig som de fint kan være hjemme alene også.

Da de eldste var små gikk de i barnepark 4 timer om dagen. På den måten fikk de sosialisering og lek med andre barn, samtidig som de fikk mye ro og hjemmetid. Og de timene de var borte kunne jeg jobbe litt hjemmefra. Helt suverent. Det siste året før skolestart valgte vi å ha dem i barnehage, på den måten fikk de litt skoleforberedelser og de ble kjent med flere som de skulle begynne på skole med. Da vår mellomste gikk i barnehagen begynte jeg å jobbe deltid, noe som også funket veldig bra. Jeg kom meg litt ut, fikk bruke meg selv på en annen måte og samtidig sosialisere litt og var alikevel veldig mye tilstede hjemme.

Så ble jeg ganske uventet men veldig etterlengtet gravid med tredjemann, og et kronglete svangerskap kunne ikke skjules til vikariatet jeg var i ble fast. Dermed har jeg vært litt uønsket hjemmeværende etter minstemann begynte i barnehage i august. Ja, for med ham valgte vi barnehage fra han var 2 år. Delvis fordi barneparken ikke eksisterer lenger, det er ikke marked for sånt lenger. Og selvfølgelig fordi planen var å komme seg ut i jobb i løpet av kort tid. Sånn ble det ikke. Jeg er nok ikke den eneste som opplever at det er enormt mange om beinet i arbeidsmarkedet for tiden, og som stadig vekk kjenner på nederlaget ved å ikke nå helt opp. Men mer om det en annen gang.

Fordelen med dette er jo at barna fortsatt har meg mye hjemme. De eldste kommer sjelden hjem til tomt hus. Minsten slipper stress og lange dager i barnehagen. Og det har ikke vært noe problem i forhold til all sykdommen som har kommet med barnehagestart. Sannsynligvis hadde jeg aldri kommet meg gjennom en full arbeidsuke bare på grunn av det.. 

Men jeg føler dessverre at mange ser litt skjevt på dette med å være hjemmeværende, spesielt når det er frivillig. Man er bare hjemme og slapper av liksom. Hva har du å bli sliten av? Det er en ganske sår følelse. Jeg skal love deg at jeg ikke slapper av mye her hjemme. I og med jeg også har en frilansjobb som jeg gjør her hjemmefra, føler jeg egentlig at jeg aldri har fri. Det går i ett hele dagen. Dødtiden mens barna er på skole og i barnehage brukes på intens jobbing, rydding, husvask, klesvask og annet forefallende. Så er det full rulle med lekser, middag og fritidsaktiviter. Og ofte enda litt mer jobbing innimellom der. Med en frilansjobb er heller ikke helgene hellige, det blir gjerne jobbing innimellom alt annet da også. Ja, jeg er hjemme, men jeg er hjemme på en annen måte. Jeg blir like sliten som en med 100% jobb, kanskje mer til og med. Jeg føler ofte at jeg ikke har noe fristed, hjemme er jobb på en måte. Det er faktisk ganske slitsomt. Men samtidig så føler jeg meg så utrolig privilegert som får være så mye til stede i barnas liv. 

Er du hjemmeværende kjenner du deg kanskje igjen. Frivillig eller ufrivillig, det er ingen lek. Det er ikke et bedagelig latmannsliv. Vi er ikke noe mindre viktige eller mindre verdt enn de utearbeidende. Vi er ikke bare hjemme!


#mammalivet #hjemmeværende

Annerledes 17. mai-frokost

Som forventet, selv om den kom som julekvelden på kjerringa, ble det 17. mai i år også. Og til tross for både bunadskriser og en del stress ble den ganske fin også. Barna har hurraet seg gjennom to barnetog, mor har fått såre føtter etter bunadsko og far er grisetrøtt etter nattevakt. Og enda har vi ikke kommet oss til middagen.. 

Og vet dere hva? Jeg klarte til og med å lage en 17. mai-frokost som ble hevet innpå mellom tog rundt Skaugum og bygdas eget tog.


Og her er vi litt orginale (tror jeg da). I tillegg til rundstykker, pålegg og alt det der, har vi også en litt annen tradisjon. La meg slå et slag for breakfast tacoen. Hørt om den før? Det har alltid vært en tradisjon hos familien min i USA at på søndager og enkelte helligdager spiser vi breakfast tacos til frokost. Da take away varianten selvfølgelig. Dette har jeg begynt å lage her hjemme ved spesielle anledninger, og alltid på 17. mai. Konseptet er superenkelt.

Du lager eggerøre.

Du steker bacon.

Du varmer opp tacolefser og legger ønsket mengde bacon og eggerøre på.

Du ruller den sammen, og vips, deilig, hjemmelaget breakfast taco.

Prøv det! Anbefales på det sterkeste!
 

Hvordan jeg løste bunadskrisen

Ett ord: cape-vær!


Sender med dette en takk til værgudene som lagde perfekt “bunad med cape-vær” på Østlandet i dag. Sola holdt seg tydeligvis der Sunnmørsbunaden egentlig hører hjemme, så jeg kunne åpne noen hekter over brystet, slenge på meg capen, tviholde på den hele dagen og samtidig vise fram i alle fall skjørtet på bunaden min. Bedre enn å la den henge i skapet tross alt. 

Men nå skal bunadsko sparkes av slitne føtter (er ikke det en himmelsk følelse?), og bunaden skal inn i skapet igjen. Og neste gang skal den passe perfekt over brystet!

Ha en fortsatt fin 17. mai alle sammen!

Kjære bunadspoliti

Jeg er den stolte eier av en sunnmørsbunad. Den har jeg hatt siden jeg ble konfirmert, og det begynner å bli en liten stund siden. Og jo eldre jeg blir, jo mer betyr den for meg. Ikke bare er den en del av min identitet som sunnmøring, men den er også en gave fra og egenhendig brodert av min fantastiske farmor. Den er det mest verdifulle plagget jeg har, på alle mulige måter. En av mine aller kjæreste eiendeler. Og jeg bærer den alltid med enorm stolthet.

Problemet med min flotte bunad er at den har en tendens til å krympe i skapet. Så også i år. Og jeg skulle så gjerne ha brukt den i morgen, på selveste 17. mai. Uten den på denne dagen føler jeg meg rett og slett naken. Alt annet blir feil. Og jeg vet at det følger mange skrevne og uskrevne regler i forhold til bunader. Som dette med veske, solbriller, sko og smykker.

Men si meg, er dette innafor?

Hilsen en småflau og lettere fortvilet fotokjerring som forventer fengselsdom.. (og som sannsynligvis bør vurdere et annet antrekk på nasjonaldagen)

 

Som julekvelden på kjerringa

Er du klar til i morgen? Eller er du som meg og sitter og klør deg i hodet mens du lurer på hvor alle flaggene ble av? Dem som du la på en lur plass i fjor, der du visste at du kom til å finne dem lett til neste år. Har du strøket bunadsskjorta, eller har du som meg ikke engang fått vasket den. Like greit egentlig, for siden bunaden har krympet i skapet de siste månedene må jeg nok finne noe annet å ha på meg i morgen. Det var bare det å finne ut hva..

Så må antrekk til tre barn bestemmes, finnes frem (eventuelt kjøpes) og strykes. Alle trenger visst nye, komfortable sko. Og skulle ikke huset fått en liten vask også tro?

Også sånn flaks at vi er med og arrangere bygdas 17. mai-feiring i morgen da. Kake må bakes og litervis med vaffelrøre likeså. Det har vi jo tid til oppi alt annet. Husets 17. mai-kake får nok vike i år. Kjøpekake er vel kanskje like greit når vi kommer slitne hjem langt ut på ettermiddagen i morgen. Og den flotte 17. mai-frokosten må også vike når man må opp før fuglen fiser for å sende barna avgårde til barnetoget rundt Skaugum. Tog klokka 8 om morgenen, det er uforskammet tidlig det!

Men vet dere hva? 17. mai blir det uansett, selv om alt kanskje ikke er så på stell og perfekt som man kanskje ønsker. Hurra for kaos og tidsklemma, og hurra for 17. mai!

Arkivbilde fra en tidligere, mer organisert 17. mai

 

En brannfakkel

Jeg slo jo et aldri så lite slag for Frigjørings- og veterandagen på selve dagen, 8. mai (kan leses her). Men jeg vil gjerne dra det opp igjen litt. For jeg ble litt overrasket den dagen over hvor glemt denne viktige datoen i Norges historie begynner å bli. For det virker nesten sånn, at alle glemmer den med mindre de er personlig involvert på et  vis. Frigjøringsdagen er ikke lenger tilbake enn at mange i vår eldre generasjon fortsatt både har opplevd og husker. Mennesker i veteranmiljøet husker, og er veldig flinke til å markere denne dagen. Nyhetene nevner det heldigvis til en viss grad fortsatt. Men hva med alle de andre?

Jeg har hørt mennesker si at denne dagen ikke betyr noe for dem. Og da stusser jeg litt. Denne dagen betyr da i aller høyeste grad noe for alle som bor i Norge, og spesielt dem som både er etnisk norske og har veteraner i familien. Stopp opp og tenk dere om! Hvordan hadde Norge sett ut i dag om det ikke hadde blitt et fritt land den vårdagen i 1945? Hva hadde Norge vært uten de mange som kjempet for denne friheten? Det betyr noe!!

En annen ting som overrasker meg, er hvor glemt denne dagen også virker i skoleundervisning. Våre to skolebarn er naturlig nok ganske opplyste om dette emnet, men kom hjem fra skolen denne dagen og fortalte at ingenting hadde blitt nevnt i undervisningen. Dårlig av skolen vår om dette er tilfelle, og forferdelig om dette er noe som går igjen over hele landet. Denne dagen må både være en del av pensum (men det regner jeg vel med at den er), og markeres, – i det minste nevnes, på selve dagen!

Jeg har hørt det bli nevnt at også denne dagen burde vært en rød dag. Og på sett og vis burde den det. Kanskje flere da hadde husket på viktigheten av denne dagen. På den andre siden, hvem tenker egentlig over bakgrunnen til de fleste andre offentlige fridagene vi har. Fri er fri. Hadde det egentlig hjulpet?

Det er markeringer flere plasser i Norge på denne dagen, her må jeg spesielt dra frem hovedarrangementet som foregår hvert år på Akershus festning. Dette/disse arrangementene bør så absolutt profileres mer så det hadde truffet flere “sivile”, på denne måten får kanskje flere øynene opp for denne dagen. En start er det i alle fall.

Og hva med flagging? Dette er faktisk en offentlig flaggdag. 17. mai er alle veldig flinke til å huske flagget, mens 8. mai, som i mine øyne er en vel så viktig dag i landets historie, er det rimelig glissent på flaggstengene rundt omkring. Det viser vel bare hvor glemt denne dagen faktisk er.

Det som er fint er at det offentlige Norge har valgt å inkludere også veteraner og deres innsats på denne dagen. Jeg er, som tidligere nevnt, selv gift med en veteran. Jeg kjente ham heldigvis ikke da han var ute, det tror jeg rett og slett ikke jeg hadde taklet. All ære til dem som sender sine aller kjæreste ut i verden og selv holder fortet hjemme, holder familielivet i gang i en usikker hverdag. Mannen min kom heldigvis helskinnet hjem. Hvor forandret han var etter det han opplevde der ute i verden, vet jeg naturlig nok ikke. Men han er nok en annen enn før han dro, selv om han ikke sliter med de senskadene som mange andre gjør. Jeg ser jo at det preger ham. Men han er heldig stilt i forhold til veldig mange andre.

Gjennom ham har jeg de siste årene blitt godt kjent med veteranmiljøet, da spesielt på Østlandet, og maken til mennesker skal du lete lenge etter. Dette er mennesker som har opplevd mye, mange har måttet slite etter det de har opplevd ute i verden. Noen har fått fysiske skader. Mange sliter med psykiske senskader. Og alle har som min mann blitt litt annerledes etter det de har sett og opplevd i krigssoner. Men til tross for dette er det varme, inkluderende mennesker. Og det finnes noen fantastiske og driftige ildsjeler som står på som pokker for at alle skal ha det så bra som mulig etter at de kommer hjem. Disse menneskene er helter alle som en, og fortjener å bli husket og hedret.

Disse flotte og modige menneskene fortjener å bli mer synlige, få mer respekt. Det er mange av dem. Mange sliter. Det skal ikke så mye til alltid, bare et lite “takk for innsatsen” til en person du vet har vært ute under norsk flagg. Det tror jeg hadde gledet mange.

Jeg har gjennom tidligere forhold og mange reiser til USA også et relativt godt innblikk i hvordan både aktive militære og veteraner blir behandlet på den andre siden av dammen. Der har nordmenn mye å lære. Nå er det nok en god del som er feil i systemet der også, og mange får ikke den hjelpen de trenger. Men på gaten står amerikanerne nesten i stram givakt ved synet av menn og kvinner i uniform. Og veteraner behandles med en helt annen type respekt av hvermansen. I tillegg har mange butikker, restauranter, attraksjoner, hoteller etc. noe som kalles “military discount”. Rabatt for aktive og veteraner. Og ikke bare for deres egne. Nei, også utenlandske veteraner blir tatt imot som helter. En liten gest og tegn på respekt som kanskje ikke hadde vært så dumt å innføre også i lille Norge.

Jeg har ikke makten til å forandre på verken viktigheten av 8. mai, hvordan den markeres i skolen eller hvordan veteraner blir sett på her i landet. Jeg er bare en liten stemme, men om flere stemmer i kan vi kanskje gjøre en forskjell. Om jeg bare treffer noen få mennesker med dette innlegget, så er det også verdt det. Jeg håper noen av dere som eventuelt leser dette, som kanskje vanligvis tar Frigjørings- og veterandagen for gitt, får nye tanker av mine ord. Kanskje dere neste år bruker de få minuttene det tar å finne frem flagget og henge det ut, akkurat som dere gjør på 17. mai. Og kanskje vil dere gi en veteran dere kjenner et klapp på skulderen, en klem og et “takk, og gratulerer med dagen”.

Og til dere veteraner som leser dette:

Jeg ser dere!

TUSEN HJERTELIG TAKK FOR INNSATSEN!

Privat foto
Privat foto

#frigjøringsdag #veteran #meninger

Blir du med på tur?

Det føles ikke sånn når jeg titter ut av vinduet eller stikker nesen ut døra, men sommeren nærmer seg faktisk med stormskritt.

For oss er sommerferien bare 5 uker unna. En måned i USA blir ikke feil nå kjenner jeg. Med nær familie bosatt i Texas prøver vi å dra dit hver sommer. Veldig greit egentlig, familietid og superferie i et smekk. Men i år gjør vi det litt annerledes. Istedenfor å fly rett til Dallas, reiser vi i år til Washington DC. Der leier vi bil og tar en roadtrip før vi selvfølgelig ender opp i Texas. Vi satser på å bruke rundt 14 dager på bilturen, så får vi et par uker i Dallas-området før turen går hjemover.

Jeg tenker at jeg kanskje skal skrive litt på veien, litt reisedagbok/reisetips. Nå vet jeg jo ikke hvor mye tid jeg får til sånt, men det er i alle fall tanken akkurat nå, å ta deg som leser litt med på veien.

Vi kommer til å være et par dager i Washington DC først. Mye å se og gjøre der, og jeg håper vi rekker over mest mulig av det vi har på listen vår. Så går turen nedover østkysten, med planlagte stopp i South Carolina og Georgia. Jeg har et nært forhold til flere plasser i SC etter å ha bodd der en periode, og nå gleder jeg meg til å komme tilbake og vise mann og barn disse plassene.

Det blir nok litt moro og strandtid i Myrtle Beach, plantasjebesøk og et obligatorisk stopp i vakre Charleston i tillegg til flere andre vakre plasser i sørstaten South Carolina.

 

Etter det planlegger vi et stopp i Savannah, Georgia før vi skjærer opp på kartet mot Tennessee hvor vi har lyst å få med oss stemningen i Nashville og Graceland i Memphis før vi durer mot familien i Dallas hvor vi håper å få med oss 4. julifeiringen.

Dette blir altså litt annerledes og nytt i forhold til hvordan vi pleier å gjøre det. Tidligere har vi stort sett brukt tid på å kjøre rundt i Texas, noe som egentlig er en opplevelse for seg selv. Staten er så stor og full av veldig forskjellige og interessante plasser. Noen plasser vender vi alltid tilbake til, vakre San Antonio og øyparadiset Galveston.

 

Disse plassene er vi så glade i at det plager i alle fall meg at vi ikke rekker å besøke dem i år. Men det er store avstander i Texas, og etter roadtripen må vi prioritere familietid. Men også storbyen Dallas og områdene rundt har noen perler som kan være verdt å skrive hjem om.

 
Vi er i alle fall klare og gleder oss veldig. Vil du være med så heng på!

Bursdags- og cuphelg

Med bursdagsfeiring i dag og arrangering av fotballcup i morgen forsvinner noen timer av lørdagen min i dette. 



Og mye av dette!

Jeg liker egentlig helst å bake kaker fra bunnen, men akkurat i dag slår jeg et lite slag for posekakene. Kjapt, enkelt og suverent for folk med litt underskudd på energi.

GOD HELG!
 

De mørke dagene

Har du noen gang vært skikkelig sliten? Bare helt tom og tappet for energi? Mer enn bare vanlig sliten. Dager da alt er bare mørkt og tungt.

Det er der jeg er nå. Det skjer innimellom. Noen ganger oftere enn andre ganger. Jeg vet rett og slett ikke hvordan jeg skal komme meg gjennom dagen, og vil helst bare forsvinne helt. Bare være i fred. Jeg kjenner det egentlig noen dager i forveien, kroppen og hodet sier fra at nå begynner det å bli nok. Men så lytter jeg ikke. Jeg kan ikke bare legge meg ned, jeg har tross alt en familie som trenger meg her, aller mest barna. Det var egentlig nok på onsdag, grensen for hva jeg orket var nådd. Men så hadde vi jo bursdagsjente i huset, hun fortjente en mamma som var 100% tilstede. Snøen som kom hjalp slettes ikke. Og kvelden gikk med til høylydt konsert. Egentlig en veldig fin kveld, for all del. Det var godt med litt jentetid for mor og datter. Men det er noe med mye folk og mye lyd. Jeg blir rett og slett sliten av det, spesielt når jeg allerede er på vei inn i de mørke dagene. Så i går datt jeg helt sammen. Det sa bare stopp. Jeg fikk gjort det aller mest nødvendige, litt husarbeid og litt jobb. Jeg klarer som oftest alltid å tvinge meg til det. Men ellers satt jeg som et apatisk slakt i sofaen. På sånne dager er det fint med en mann som jobber turnus og som slumpet til å ha fri akkurat nå. Da kan han ta mye av ansvaret her hjemme. De periodene han jobber mye i mine mørke dager er det verre. I sånne perioder er det også greit at jeg ikke skal ut av huset for å jobbe. Jeg hadde nok tvunget meg selv avgårde, men jeg er redd det hadde ført til at jeg etterhvert hadde møtt veggen enda hardere. Så lenge jeg bare jobber frilans hjemmefra, så kan jeg styre når og hvor mye jeg jobber selv. Da får jeg unna det jeg skal også på dårlige dager.

Hvorfor disse periodene kommer vet jeg ikke. Hadde jeg visst hadde det kanskje vært lettere å unngå. Det jeg vet er at det har kommet i løpet av de siste årene, det har ikke alltid vært sånn. Ikke så ille i alle fall. Men jeg synes det kommer oftere nå, og det skremmer meg litt. Litt vinterdepresjon spiller kanskje inn. Hvem føler ikke på det liksom? Jeg har googlet litt, og kan lett kjenne meg igjen i flere av symptomene på høysensitivitet. Kanskje ligger det noe der. Men at det har kommet, eller i alle fall har blitt forverret, de siste årene får meg også til å lure om det kan ha en rot i posttraumatisk stress etter en veldig tøff periode i livet, med flere traumatiske hendelser. En tid som forandret meg på mange plan. Kanskje ble det for mye? Kanskje er det ting som trengs å bearbeides? Jeg burde kanskje ta tak i det. Google kan ikke stille noen diagnose. Eller kanskje er ikke disse mørke dagene så unormale som jeg tenker at de er.

Uansett er det fortvilende å ha det sånn. Når man egentlig ikke orker tanken på å gå ut, bare vil mure seg inne. Når man må tvinge seg til alt, og gjerne klistre på et smil oppi det hele. Jeg tror jeg er god på det, men smilet når nok ikke øynene. Og så passet det jo veldig bra å møte denne lille veggen min akkurat i mai, som er full av forpliktelser og aktiviteter. Det blir litt ekstra slitsomt. Jeg vil jo så gjerne bare være glad og orke. Men så er det ikke alltid sånn. Heldigvis vet jeg også at plutselig er de gode dagene der igjen, bare jeg rir av den verste stormen og lytter litt til kroppens signaler. Og mens den raser, må jeg bare gjøre det beste jeg kan og prioritere at de aller viktigste har det bra og ikke lider under mitt mørke.

#depresjon