I dag skulle jeg egentlig skrive et lite, smågrettent innlegg om is under snø. Sånn speilglatt is som du ikke ser. Sånn is som gjør at ei kjerring på over 40 år plutselig ligger i veikanten og kaver foran unger og bilister. Full av snø og med såret stolthet. Du kjenner kanskje følelsen? Du hopper opp (i mitt tilfelle var det vel ikke fullt så elegant som hopping) og ler litt: «Det går bra, det går bra!» Alt julefettet på rumpa tok det verste fallet. Men i og med at du er over førti, så kjenner du etterhvert den begynnende stivheten i kroppen, og nevnte rumpe begynner etterhvert å verke.
Men så, midt i denne gremmelsen over fallet og begynnende alderdom, skjer det noe som får deg til å glemme det. I alle fall nesten. Noe som setter mer fart i den verkende rumpa enn du noen gang har hatt.
Nemlig dette.
Du er alene hjemme med tre barn, hvorav en er i pysjen allerede. Du kommer fra kjøkkenet med en brødskive til sistnevnte, da en mannsperson plutselig dukker opp fra intet og dundrer på vinduet i terrassedøren. Du skjønner først ingenting, det tar noen nanosekund før du klarer å fokusere på mennesket som plutselig står der ute og til å oppfatte at han nettopp dundret på vinduet i døren. Og i noen nye nanosekund lurer du på hvorfor dette mennesket står der ute i mørket? Trenger han hjelp? Er noen syke? Har noe skjedd? Det eneste som ikke slo meg var at dette mennesket som jeg på grunn av manglende lys ikke dro kjensel på der og da kunne ha onde hensikter. Kanskje er jeg naiv. Eller kanskje forsto jeg bare alvoret! For før jeg når de få meterne til terrassedøren roper han: «Det brenner hos naboen, dere må ut nå!!!»
Jeg er alltid litt usikker på hvordan jeg vil reagere i krisesituasjoner, men i går så jeg at når det virkelig gjelder så handler jeg. For det gikk nesten automatisk. På autopilot. Jeg ropte på barna i andre etasje, kanskje ikke helt rolig, men de kom i alle fall med en gang. Jeg tullet et pledd rundt den pysjkledde minsten. Og jeg virret i noen sekunder rundt etter fjernkontrollen, for TVen måtte jo selvfølgelig slås av. Telysene som sto og brant glemte jeg derimot. Jeg er litt usikker på om brannmennene som etterhvert dukket opp hadde vært så veldig imponerte over akkurat det.. Jeg sørget for at de to store tok på seg jakker, for jeg vurderte situasjonen sånn at det ville være greit å bruke noen sekunder på det. Eldstemann fikk også med seg utebuksa si av en eller annen grunn, og begge de to eldste tok med seg pengene sine. Det var altså det de tenkte på. Redde det som reddes kan..
Jeg fikk på min egen jakke og fikk låst døren, og så sto jeg lettere forvirret utenfor huset og så flammene komme ut av pipa til naboen vegg i vegg. Og mens jeg sto der med minsten i armene fikk jeg altså tatt «blinkskuddet» over. Noe uklart etter litt klipping av bildet, men man ser såvidt flammen der oppe på taket. Jeg følte meg passe dum der jeg sto med mobilen, men jeg måtte jo ha bevis for at dette virkelig skjedde.
Det gikk noen tanker gjennom hodet der ute, om spredning og skader også hos oss. Spesielt med tanke på at naboens pipe er inntil vår stuevegg – heldigvis med et godt lag betong mellom. Jeg fikk på det rene at brannvesenet var varslet, og da satset jeg på at de var rett rund hjørnet og kunne ordne opp. Her måtte jeg uansett tenke på barna først. Dermed fulgte jeg og minsten etter de to eldste som allerede hadde funnet veien opp til onkelen sin. Aldri har jeg vært mer lykkelig for at svigerinne og svoger bor i den andre enden av rekken vår. Og ikke minst, at noen var hjemme så vi fikk komme inn i varmen. Takk, takk og takk!
Eldstemann og jeg beveget oss etterhvert ut og sto sammen med andre naboer og så brannvesen og politi gjøre jobben sin. Heldigvis var det ikke store jobben, og det tok ikke alt for lang tid før vi kunne gå hjem og fortsette kvelden vår, noe høye på adrenalin.
Og sånn så hagen vår ut etterpå:
Så har vi altså opplevd det også. Litt dramatikk i hverdagen skal man vel ha innimellom. Også nådde vi Twitter også gitt.
Men kun røyk? Jeg har da vitterligen bilde av oransje flammer og gnister.
Ikke at det på noen måte spiller noen rolle. Det eneste som betyr noe er at det gikk bra. Ingen ble skadet, og ingen materielle skader hos oss i alle fall. Jeg håper det går greit inne hos naboen også.
Da alt roet seg var det bare en ting å gjøre, synke ned i sofaen med et lite glass vin. Og samtidig tenke på hvor takknemlig jeg er for at det gikk så bra. Tenk om det hadde skjedd på natten. Eller om ingen hadde oppdaget det. Det er en skummel tanke!
Brannalarmen vår er herved testet. Mor vurderer installering av flere samt andre tiltak. Heretter blir det mer forsiktighet! Og kanskje en runde eller to av brannleken.
Gjør det samme du også, man vet aldri når man plutselig får bruk for det!
#brann #brannvern #kaosfamilien #hverdagsliv #ikkehelthverdagslig
Så godt at det ikke endte alvorlig! Kanskje litt i overkant spennende å bo vegg i vegg med noen når slikt skjer. Da er jeg glad jeg har et hus aleine og ikke trenger å engasjere meg i hva som skjer hos nabo’n i nattens mulm og mørke.
Lillian: Veldig glad for at det ikke var verre enn en liten pipebrann, ja.