Skrivegleden har stort sett vært fraværende de siste månedene. Det merkes også på bloggen. Men jeg kjenner på et stort ønske om å finne igjen denne gleden. Og mens jeg satt og scrollet gjennom kamerarullen min her om dagen, kjente jeg plutselig at det lysnet litt. Ikke bare la jeg merke til at jeg tar flere bilder igjen, etter en periode der også den interessen dalte. Men jeg husket også plutselig på at det var gjennom bilder skrivegleden som hadde vært i dvale gjennom flere år våknet til liv igjen da jeg startet denne bloggen for snart tre år siden. Kanskje er det bildene som nok en gang skal gi meg inspirasjon og glede?
Jeg satt i alle fall igjen med en rekke bilder jeg kunne tenke meg en dele, og kanskje litt ny inspirasjon. Hjernen begynte å kverne, og jeg klarte plutselig å se vakre øyeblikk og små hverdagsgleder. Jeg så rett og slett mye med helt nye øyne.
Som de fine, nymanikyrerte neglene til datteren min. Hun ønsket seg så veldig manikyr før den tradisjonelle nyttårsfesten til 7. trinn forrige helg. Sånn innerst inne så tenker jeg at manikyr for en 12-åring er fullstendig unødvendig. Og vanligvis er det en ting vi kun gjør sammen med grandma i USA, som hver sommer tar med oss jentene på «spa» med manikyr og pedikyr. Men denne gangen ga vi etter, og det var egentlig verdt det bare for å se gleden i øynene hennes da hun satt og fikk neglene fikset. Og resultatet ble virkelig pent. Sånn i motsetning til mine egne negler, som jeg egentlig liker at er velstelte, men som jeg nå har måttet klippe nesten helt ned.
Jeg sier ikke nei takk om noen vil tilby meg gratis manikyr (og gjerne pedikyr også) etter å ha sett disse neglene. Anyone???
Men tilbake til hun med de fine neglene. Hun som skulle på nyttårsfest, eller ball om du vil. Hun som endelig skulle bruke kjolen som vi kjøpte til akkurat denne anledningen da vi var i USA i fjor sommer. Hun som egentlig trives best i treningsklær. For først og fremst er hun en idrettsjente. Fotballjente. Men forrige helg sto hun foran meg pent sminket, med kjole og manikyr. Og jeg mistet pusten et sekund. Wow! Hva skjedde? Hvem var den nydelige jenta som sto foran meg, og hvor i all verden hadde hun gjemt fotballjenta vår? Jeg kunne nesten ikke fatte at det var min datter som sto der. Jenta mi, den eneste av dem jeg har hos meg. Like vanskelig å fatte var det å se hvor «voksen» hun plutselig var. Den lille jenta med de lyse krøllene er definitivt borte vekk. Lys er hun fortsatt, men ellers begynner hun rett og slett å bli en ung dame. Fortsatt ikke tenåring, men ikke barn lenger heller. Og jeg er så stolt av den hun har blitt. Uten at jeg har påvirket henne i den retningen, har hun egentlig blitt alt jeg ikke var, men kanskje ønsket at jeg var, da jeg var ung. Hun er den morsomme, sosiale sommerfuglen. Hun er omsorgsfull og ikke redd for å stå opp for urett. Generelt sett uredd. Hun er sporty, råsterk og jobber hardt for å nå drømmene sine. Hun kan være pyntet til galla på kvelden og være tilbake i fotballdrakten og på fotballbanen der hun trives aller best neste morgen. Hun har fremtiden foran seg og kan gjøre det hun vil med den.
Og akkurat nå ønsker hun aller mest å springe rundt på en gressmatte med nummer 15 på ryggen og en ball i beina. Livet er fotball, og fotball er livet. Til tross for at hun på ingen måte har fått fotball inn med morsmelka, til tross for at brødre og pappa har tilnærmet lik null fotballinteresse (mor er sofa/innimellom tribune-supporter), til tross for at fotball begynte som en sosial greie hvor hun fort ble både sliten og knallrød i ansiktet, så har hun etterhvert utviklet seg og blitt overraskende god. Og sliten blir hun knapt nok lenger. Helt uten noe press hjemmefra (faktisk oppfordret jeg henne heller til å satse på dansen den gangen hun gjorde begge deler – var litt lettere å henge med der), helt av fri vilje. I dag er jeg skikkelig glad for at hun valgte fotball. Jeg elsker å se henne spille! Og aller mest elsker jeg å se iveren og gleden hennes, selv om fotball definitivt ikke bare er lek lenger.
Jeg skulle så gjerne ha delt et ordentlig bilde fra forrige helg så alle kunne se hvor flott denne jenta er, men jeg tør ikke. Ikke her. Dere må bare ta mitt ord for det når jeg sier at hun var nydelig i kjolen sin. Jeg er selvfølgelig ikke helt objektiv, men hun er virkelig en fin en på alle måter, den jenta mi.
Og jeg kjenner på en stor takknemlighet for det båndet hun og jeg har. At det er meg hun kommer til. At hun fortsatt har lyst til å klemme meg innimellom. Sitte sammen med meg og snakke med meg. Kanskje til og med litt oftere enn før. Jeg håper vi kan beholde dette båndet også i fremtiden. At jeg er et forbilde for henne tviler jeg på, for hun går meg egentlig en høy gang på de fleste områder (dog er jeg fortsatt en del klokere), men jeg prøver å være den beste mammaen jeg kan for både henne og brødrene. Men det blir litt annerledes med henne. Vi er mor og datter, og man skal jo kanskje være litt rollemodell for barn med samme kjønn. Nå håper jeg egentlig at hun går helt andre veier enn meg. At hun fortsetter som nå, bare videreutvikler den hun er. Jeg kommer til å stå på sidelinjen (til og med bokstavelig talt) og heie hele veien. Uansett hvor hun ender opp i livet, er hennes aller største fan og supporter akkurat her bak dette tastaturet.
Og tenk det, at et enkelt bilde av et par hender med pene negler, kunne få meg til å reflektere over hvor heldig jeg er som får lov til å være mamma til denne jenta (og til brødrene hennes også, for all del). Noen ganger skal det ikke så mye til.
