Rampenissene våre er fra Texas. Litt sånn cowboyrampenisser. Ligger i genene. Det fikk vi tydelig se en morgen da vi kom ned i stua. Her var det full rodeo.
Her var de virkelig i sitt rette element. Jeg smeltet helt da jeg så lykken skinne i ansiktene deres. Til og med Grinche-nissen var overlykkelig. Jeg hadde rett og slett ikke hjerte til å ta fra dem kua, som de faktisk hadde stjålet fra mannen min. Dessuten var det lørdag akkurat denne dagen, og da skal man jo ha det litt moro. Kua derimot, var ikke helt enig. Rampenissene hadde jo herjet med henne hele natten, og en eller annen gang i løpet av dagen ble hun fryktelig lei og satte i noen skikkelige sprell. Og selv om rampe/cowboynissene har rodeo i blodet, har de også bodd i Norge i flere år nå. De er kanskje ikke like stødige på ku-ryggen lenger. For å gjøre en lang historie kort: her vant kua.
Det ser ille ut. Jeg var sikker på at her var det både benbrudd, armbrudd og det som verre er. De lå liksom ikke i de beste vinklene. Men heldigvis ble det bare noen blåmerker og et par forstuinger. Og et par veldig skadeskutte stoltheter. Nå halter to stykk rampe/ex-rodeonisser rundt og skuler mot kua som står stolt og hoverende på plassen sin øverst i reolen. Tror det blir en stund til neste ridetur for disse to..
Nå i denne søte (eller stressende, alt ettersom) juletiden er det mange hjem som får besøk av noen rare, små skapninger. Rampenisser kalles de gjerne. Her har vi også hatt besøk av sånne de siste årene. To til og med. De er ganske like, men siden den ene av kanskje ikke helt uvisse grunner (det var såvidt jeg kan huske en minstemann og et kritt involvert) har et litt grønt skjær i ansiktet, aner det meg at akkurat han kanskje er Grinche-nissen.
Disse to sammen er i alle fall en real dose dynamitt. Men i går holdt det på å gå helt galt. For rampete som de er, stjal de i løpet av natta pappas gamle Mercedes og tok seg en real tur på raggen. Dette synet møtte oss da vi sto opp.
Vi lot dem fortsette festen og hastet avgårde til julemorgen på skolen og diverse andre ærend. Sånn i ettertid innser jeg at jeg burde ha stoppet dem eller i det minste gitt dem en alkotest før vi dro. Og kanskje sjekket om sjåføren hadde lappen i det hele tatt. For da vi kom hjem på ettermiddagen hadde det skjedd en alvorlig ulykke.
Det må nok ha vært en god del alkohol innabords hos begge rampenissene for å få dette utfallet. Alternativt prøver den ene å utrydde den andre. Med tanke på hvor upåvirket han bak rattet virker, er vel ikke sistnevnte helt umulig. Vi fikk heldigvis liv i Grinche-nissen under bilen igjen. Men det var på hengende håret. Moralen i denne rampenisse-historien må nok være; når dere har vært på julebord eller andre festligheter og drukket noe sterkere enn vann, saft eller brus – ikke sett dere bak rattet! Ta heller en taxi og unngå sånne katastrofer som skjedde hjemme hos oss.
I helgen hadde jeg en heftig debatt med meg selv. Ja, muligens var den ikke så heftig. Men jeg lurte litt på om jeg skulle motstå trangen til å få opp juletreet eller ikke. For ut fra norsk standard er det nok litt tidlig å sette det opp første søndag i advent, til tross for at det faktisk sto desember på kalenderen. Jeg er kanskje litt sprø som ikke venter til 23. desember, sånn som jeg er vant til fra barndommen. På den andre siden, de fleste toppbloggerne hadde jo pyntet både et og to juletrær allerede i november. Skal jeg prøve å henge med på listene så må jeg jo ha juletre og julehus. Her hang jeg jo allerede etter da jeg fikk opp julegardiner og adventslys i vinduene på lørdag. Og med litt mild overtalelse fra barna, som var like ivrige etter å få opp juletreet som meg, sto treet med det rare i og lyste i stua vår søndag kveld.
Og hvorfor ikke? Hvorfor ikke pynte til jul tidlig om du ønsker det? Vi som gjør det, gjør det jo fordi vi har lyst. Fordi vi liker det. Joda, jeg skjønnet at noen vil vente til nærmere jul, og det er helt greit. Akkurat som det er helt greit å pynte tidlig om man vil det. Argumenter som at man blir lei av jula før jul og at ventetiden blir ekstra lang for barna stemmer ikke hos oss. Vi koser oss med det. Og juletreet er liksom prikken over i’en. Hvorfor i alle dager skal man ikke ha glede av det gjennom hele desember istedenfor bare noen få juledager? Med disse nymotens plast-trærne er det jo faktisk mulig også, istedenfor å sitte igjen med en stamme og et teppe av barnåler står det like fint når julaften kommer. Og når man først har investert i et sånt dyrt plast-tre, så er det greit med valuta for pengene. Nå er ikke vårt tre så fryktelig dyrt, kjøpt til tilbudspris på Rusta. På de to årene som har gått siden det kom i hus, så har det nok gitt oss mer valuta enn det faktisk kostet. Et godt kjøp der altså.
Treet vårt er heller ikke bare et juletre. Jeg har skrevet om det før. Treet vårt er fullt av minner. Hver sommer kommer vi hjem med nye ornamenter fra plasser vi har besøkt. Vi har ornamenter for barna. For oss. For dem som er borte. I år er også Megan representert.
Tenk at vi aldri har somlet oss til å kjøpe et ornament fra Dallas før i år. Man glemmer liksom det som er nærmest.
Nok en av årets nyervervelser, en kule med stjerner som blinker i alle mulige farger. Er jo litt moro da.
Nå skal jeg ikke skryte av at julestemningen er på topp til tross for julepyntet hus. Jeg sliter litt med å finne den i år. Men jeg prøver. Og for å være helt ærlig, søndag hadde jeg en rosablogg-fantasi om idyllisk juletrepynting med julemusikk i bakgrunnen og hele familien i matchende julegensere. Det slo feil helt fra begynnelsen av, siden vi faktisk ikke har en eneste julegenser i huset. Det ble lite idyll i pyntekaoset, men julemusikk i bakgrunnen var det i alle fall. Og da treet sto der ferdig pyntet og stjerna ble satt på plass, da senket en magisk idyll seg i noen minutter. Ikke minst da gutta fikk sette opp togskinner og kjøre elektrisk tog i ring rundt juletreet. Et lite movie-moment der altså. Og nå skal vi kose oss med treet vårt helt til julen er over.
Unnskyld for at kroppen min sviktet deg. Akkurat som den sviktet de andre søsknene dine som du forhåpentligvis er sammen med nå. Unnskyld til dere også. Det gjør så ufattelig vondt å vite at dere alle var friske og fine små helt til kroppen min sluttet å gjøre jobben sin. Jeg visste det jo. Jeg har jo visst det hele tiden. Nå står det der, svart på hvitt. Jeg har endelig fått svarene mine. Jeg måtte bare miste deg først, Megan. Jeg måtte miste deg for å endelig få vite det jeg har lurt på i over ni år.
Vi var så nære, Megan. Hvis kroppen min bare hadde virket i noen uker til. Da hadde du hatt en sjanse. Sånn ble det ikke. Jeg vet at det ikke er min feil, og jeg vet at både jeg og legene gjorde alt vi kunne. Likevel føler jeg skyld. Likevel hater jeg kroppen min mer enn noensinne i dag. Den føles defekt. Jeg er vrakgods. Om mulig føler jeg meg enda tommere enn den dagen vi dro fra sykehuset uten deg. Jeg har fått avslutningen, og jeg savner deg kanskje mer enn noensinne.
Likevel føler jeg også på en slags takknemlighet. Nei, ikke en slags. Bare takknemlighet. For det er faktisk mulig å både sørge og føle takknemlighet på en gang. Og i dag kjenner jeg at jeg er så veldig takknemlig for de månedene jeg hadde deg i magen og de dagene jeg hadde med deg på sykehuset, Megan. For den fine behandlingen vi fikk der. For dem som står bak obduksjonen, som gravde litt ekstra og ga oss et soleklart svar. Og for legen. Den fine legen som gråt med oss i sommer og som igjen gråt med oss, ja kanskje til og med litt mer enn oss, da hun ga oss svarene i dag. Selv om det er beintøft å vite at du var helt frisk, at du hadde vært her om det ikke var for den dumme kroppen min. Men dette visste jeg jo allerede. Jeg visste det hele tiden. At feilen lå hos meg og ikke deg. Jeg bare håper av hele mitt hjerte at du ikke led. For den tanken er nesten uutholdelig. Jeg gjorde så godt jeg kunne, Megan. Jeg tror du vet det. Jeg tror du vet hvor ønsket og elsket du var. Jeg tror du følte det. Jeg tror du følte kjærligheten alle de ukene du lå i magen min. Og jeg håper du kjenner det enda. Jeg håper du ser oss. Jeg håper du ser meg. Jeg håper du kjenner kjærligheten i tårene som triller nå. For uten kjærlighet – ingen sorg. Og mye kjærlighet – stor sorg.
Det gjør vondt nå. Mammahjertet er nok en gang i småbiter. Men jeg skal reise meg og lappe det sammen denne gangen også. Leve videre. Leve med en ny visshet. Leve med svarene. Jeg trenger ikke lure mer. Ikke på det store spørsmålet som har hengt over meg i årevis. Jeg må alltid lure på hvorfor akkurat meg, men sånn er det. Det største spørsmålet jeg sitter med nå, er hvordan jeg i det hele tatt har klart å få tre levende barn. For alle svangerskapene var kompliserte. Ja, bortsett fra frøkna i midten da. Med henne gikk det stort sett på skinner. Men nå vet jeg en gang for alle hvor annerledes det kunne ha vært. Det er ikke bare minstemann, som kom etter at vi begynte å miste barn i svangerskapet, som er et stort mirakel. De to andre er like store mirakler. Jeg kunne ha sittet her uten noen av dem. Livet kunne ha sett helt, helt annerledes ut. Jeg har aldri vært mer takknemlig over dem enn jeg er akkurat nå. Mine tre levende, friske, fine, bråkete, kranglete og til tider utfordrende barn. De som kan gjøre meg så frustrert og så sliten. Men som jeg aldri i livet kunne ha tenkt meg å være foruten.
Du skulle ha vært her sammen med dem, Megan. Du skulle ha vært her og laget litt ekstra lyd og kaos i familien. Her vil alltid være en for lite. Men i hjertene våre, Megan, der lever du. Hver dag, hele tiden, alltid.
De siste dagene har kroppen min vært totalt usynkronisert. Kroppen og hodet henger liksom ikke helt sammen. Signalene fra toppen når ikke nedover, og jeg er litt usikker på om hodet fortsatt henger på. Legg til en god dæsj følelser på bærtur, så er jeg en herlig kombinasjon om dagen. Eller rettere sagt, jeg er en tikkende bombe. Jeg kan lett vippes av pinnen. Og jeg kan lett ødelegge ting rundt meg..
Søndag forsvant toppen av min kjære lyslykt da hjernen sendte hånden i feil retning. Det ble etterfulgt av en lengre episode med hulking og krampegråt. Fun times!
Mandag fulgte jeg opp med en kollisjon mellom to glass på vei ut av oppvaskmaskinen, noe som resulterte i at det var takk og farvel til et av favorittglassene mine. Ja, jeg har favorittglass. Og akkurat dette var det eneste jeg hadde fra en plass som betydde mye for meg en gang i tiden.
Jeg sto og så det sprekke opp mer og mer mens tårene trillet. Etter et desperat søk på nettet innså jeg at den eneste muligheten til å få erstattet dette glasset er å ta en avstikker fra Florida til South Carolina til sommeren. Tror ikke jeg får gjennomslag for den..
I dag har jeg foreløpig ikke ødelagt noe – tror jeg. Men dagen er fortsatt ung, og hodet kommuniserer fortsatt ikke særlig godt med resten av kroppen. Jeg vokter meg vel for hva jeg tar på. Kun ting uten stor betydning og ting som lett kan erstattes. Når jeg tenker meg om bør jeg kanskje ikke klemme på barna engang. Og i alle fall ikke håndtere vinglass eller porselen. Nå er heldigvis ingen av de to sistnevnte i daglig bruk her i huset. Torsdagens Thanksgiving-middag bør nok serveres på papptallerkener..
For sannsynligvis vil den neste uken fortsette i den samme uklare og usynkroniserte tralten som de siste dagene. Jeg antar nemlig at dette har sammenheng med timen jeg skulle ha på sykehuset i dag. Hvis ikke bør jeg nok vurdere en akutt legetime. Og denne timen som jeg har gruet meg sånn til måtte på grunn av sykdom hos legen utsettes til neste uke. Kjipt, men forståelig. Og sykehuset skal ha plusspoeng for at de ga meg muligheten til å utsette. For jeg kunne nok fortsatt ha kommet i dag, men da aner jeg ikke hvilken lege jeg hadde kommet til. Og jeg følte en trygghet da jeg forsto at de faktisk har satt meg opp hos den legen som fulgte oss før og i starten av svangerskapet med minsten og som gråt med oss da jeg ble skrevet ut av sykehuset i sommer. Jeg trodde ikke at det var henne jeg skulle til, men nå som jeg vet venter jeg gjerne en uke for å få resultatene fra akkurat henne.
Og i mellomtiden skal jeg gjøre mitt ytterste for å unngå store katastrofer i hjemmet. Litt usikker på hvordan det skal la seg kombinere med helgens planlagte julepynting og ikke minst skjøre julekuler. Akkurat nå tenker jeg at det er tryggest å forholde seg helt rolig i sofaen uten å ta i den minste ting. Og kanskje holde litt fast i hodet så det ikke faller av..
Dette er et innlegg jeg har tenkt på å skrive lenge, men jeg har ikke helt visst hvordan. Jeg har vært redd for å støte noen. Kanskje fornærme noen. For det er på ingen måte sånn ment. Og dette er ikke et ukjent tema for oss som har opplevd å miste noen, kanskje spesielt oss som har mistet barn under svangerskapet. Jeg vet godt at jeg ikke er alene om disse følelsene, selv om det likevel føles ganske ensomt. I dag er jeg så full av tanker og følelser at det kanskje vil gjøre meg godt å dele litt av det aller innerste og såreste.
Jeg føler ofte at sorgen over de barna vi har mistet, og kanskje spesielt Megan, er en veldig ensom sorg. Jeg trodde kanskje det ville bli litt annerledes med Megan, men sorgen føles også nå veldig ensom å bære. Faktum er at jeg egentlig ikke har noen å dele den med, selv ikke mannen. Jeg vet at vi håndterer ting på forskjellige måter, sånn har det alltid vært. Og jeg aksepterer det. Men det kan være tøft. Jeg har heller ikke noen andre å dele tanker og følelser rundt dette med, så på et vis er det skriving som blir min terapi. Det er sannsynligvis delvis min egen feil, for jeg vil helst unngå å belemre mennesker rundt meg med min sorg. Jeg tror at noen hadde vært villige til å lytte om jeg kom for å snakke, men samtidig er det et litt vanskelig skritt å ta. Andre derimot ville ha feid det vekk, avledet meg. Kanskje ikke fordi de ikke bryr seg, men fordi de selv synes det er vanskelig. Jeg har absolutt en forståelse for det. Det er et vanskelig tema. Det er en vanskelig situasjon. Men for meg er det realiteten. Å tie det ihjel forandrer ingenting. Faktisk er det verre. Det får meg til å føle at barna våre, ikke minst Megan, er glemt. At hun ikke betydde noe. At hun ikke eksisterte. Nei, hun levde aldri på utsiden, men i 24 uker var hun en del av meg. I 24 uker var hun en del av fremtidsplanene våre. Hun var en datter. En søster. Et barnebarn. En niese. En kusine. Hun var! Og hun vil alltid være en del av vår familie. Derfor inkluderer vi henne også litt i hverdagen vår. Noen synes kanskje det er rart. Noen synes kanskje jeg dyrker sorgen. Men det handler på ingen måte om det. Når jeg har minneboksen hennes sammen med minnene fra de andre barnas babytid, og når jeg har bilde av henne ved siden av babybildene til de tre andre over TVen, så handler det ikke om sorg. Det handler om å minnes det gode. Gleden over det lille livet hun hadde. Det handler om at hun hører til, som en naturlig del av familien. Og jeg vet at det høres makabert ut, å ha et bilde av et dødt, lite barn på stua. Jeg skjønner at noen kan reagere. Men jeg synes også det er sårt når alle som kommer inn til oss holder blikket langt vekke fra den hyllen. Når kun et eneste menneske har gått bort og tittet og sagt at hun er fin. Og igjen, om noen føler seg truffet, så er det ikke ment som kritikk. Kun en slags forklaring. Eller et hjertesukk om du vil. For som sagt – jeg forstår, men det er sårt. Og for at det skal være sagt, bildet står absolutt ikke der for å prakke det på noen. Det står der kun fordi det føles riktig. Vi tenker knapt over det. Jeg har tatt det bort en gang, da vi hadde vennegruppe for førsteklassingen. Da var jeg redd for å støte barn og foreldre, samtidig som jeg ikke ville ha stempelet “hun som har mistet et barn” på meg. Men herregud så feil det føltes å fjerne sporene av henne!
Jeg skjønner at alle håndterer sorg på forskjellige måter. Jeg skjønner at man er usikker på hva man skal gjøre eller hva man skal si. Og jeg skjønner at når tiden går så tenker man ikke så mye over det lenger. Men vi lever fortsatt med det hver eneste dag. Den som har mistet noen er på ingen måte ferdig med sorgen når begravelsen er over. Ikke etter en måned eller seks. Ikke engang etter det første året. Man lærer seg å leve med det, men der vil alltid være en sorg og et savn etter den som er borte. Og det tror jeg er viktig at de som står rundt ikke glemmer. Som overskriften sier, taushet er ikke alltid gull. For all del, jeg har vært der selv. I møte med sørgende, uten å vite hva man skal si. Jeg skjønner godt at det kan være lettere å snu seg bort. Kanskje til og med gå over på den andre siden av gaten og late som ingenting. Men jeg vet også at stillhet ofte forsterker sorgen. At selv om det ikke menes vondt, så kan det føles som en avvisning. Jeg tror de fleste er usikre i en sånn setting. Redde for å rippe opp i vonde følelser. Man tror kanskje at den som er i sorg ikke ønsker å snakke om det. Men min erfaring tilsier at de fleste faktisk vil det. For min del betyr det enormt mye de gangene noen faktisk spør. Sånn på ordentlig. Ikke et “hvordan går det” med forventning om “bra” til svar. Men når noen oppriktig mener det og er forberedt på et ærlig svar. Det betyr ikke at alt kommer veltende ut av meg. Jeg trenger ikke å snakke i timesvis og i detalj. Men bare det at noen fortsatt husker og bryr seg. At noen skjønner at jeg fortsatt lever med det. At noen husker at Megan eksisterte. At noen tør. Det er ikke sånn at jeg bryter sammen om noen nevner navnet hennes. Tvert imot, om noen gjør det så synger hjertet mitt. Megan! Noen bruker navnet hennes! Hun var! Hun er! Det skal ikke så mye til før jeg føler meg litt mindre alene. Det sies at sorgen blir mindre av å deles, og på sett og vis kan jeg kjenne meg igjen i det. Mindre blir den nok ikke, men kanskje litt lettere å bære.
Akkurat nå har jeg det tøft. Snart vet jeg kanskje hvorfor Megan døde. Jeg vet ikke helt om jeg vil vite, men svarene kommer uansett. Samtidig skulle vi ha gått inn i vår første advents- og juletid som en familie på seks. Jeg merker oftere og tydeligere at hun ikke er her. Kjenner på tomrommet hun etterlot seg uten å i det hele tatt ha vært her. Og jeg føler meg alene. Selv i selskap med andre. Jeg tar ofte på meg en maske. Smerten i hjertet er det ingen som ser. Megan nevnes stort sett aldri. For oss, og kanskje aller mest for meg, blir ikke dette en vanlig jul. Det kommer til å se sånn ut, men innsiden ville ha vist noe annet. Jeg aksepterer og respekterer at de fleste rundt meg foretrekker taushet, men det gjør meg også trist. For jeg trenger å føle at Megan ikke er glemt. Jeg trenger å føle at noen skjønner at jeg har det tøft. Jeg trenger at noen tør å snakke om det. Jeg savner å kunne dele henne med noen. Og for å være ærlig, akkurat i dag, så kunne jeg rett og slett trengt en varm, ærlig og ektefølt klem.
Etter innlegget mitt om julepynting, gikk det ikke lang tid før jeg stakk pluggen i kontakten og dermed fikk litt lys utenfor inngangsdøra. Og når jeg først var i gang, så stoppet det liksom ikke..
Nå er hagen neste utendørs-prosjekt. Og innendørs kom stemningen sigende med juleverksted og julemusikk i går. Så da gjestene hadde gått, forsvant jeg strake veien opp på loftet hvor jeg dro med meg noe av julepynten ned igjen.
Skarpe øyne ser kanskje kalkunen i bakgrunnen der? Vi skulle strengt tatt feire Thanksgiving før jula kom frem. Men det klarte jeg altså ikke helt. Egentlig har jeg lyst å få opp juletreet også, men det får vente til etter torsdag tenker jeg. Det er jo ikke til å stikke under en stol at et stort tre tar litt plass i stua. Så da er det nok greit å gjøre unna torsdagens kalkunmiddag først. Men etter det er det definitivt fritt frem!
Jeg kjenner at jeg bruker jul og julepynting mye som en tankeavledning om dagen. Ikke det verste å fokusere på når man prøver å unngå tanker på det som skulle ha vært. Dessverre funker det ikke lenger som avledning på det som venter i morgen. De siste dagene har jeg virkelig kjent det på kroppen. Formen har ikke vært bra, og jeg tror mye av det har med psyken å gjøre. Jeg gruer meg sånn til å få obduksjonsresultatene at det slår seg på hode og mage. Jeg blir kvalm når jeg tenker på å dra til sykehuset. Jeg vil virkelig ikke tilbake dit! Ikke fordi jeg har noe imot plassen. Tvert imot. Behandlingen jeg har fått der har vært fantastisk. Likevel får SMS-påminnelsen om time på Svangerskapspoliklinikken magen min til å vrenge seg. Hvorfor der? Jeg skjønner jo hvorfor, det er jo der legene er. Men det byr meg imot å være på Svangerskapspoliklinikken nå. Jeg er jo ikke gravid! Godt mulig det ser sånn ut, men det er bare trøstespising. Jeg lover. Og da føles det som helt feil plass å være. Jeg vil ikke dit! Jeg orker ikke! Er det ikke litt feil å blande par som skal få svar på obduksjon av dødfødte barn med forventningsfulle gravide? Kunne vi ikke ha fått resultatene på en annen plass? En plass uten ultralyder og høygravide. Jeg er livredd for hva å sitte der vil gjøre med meg. Jeg gråter nesten bare av tanken. Og hva om vi kommer inn i det samme rommet som den torsdagen i juni. Da knekker jeg. Eller, jeg er redd jeg knekker uansett. Tårene sitter allerede løst både på godt og vondt, følelsene sitter virkelig utenpå kroppen. Hjertet verker. Morgendagen blir tøff. Jeg vil ikke! Jeg vil bare ikke!
Men jeg må. Jeg må samle meg sammen. Jeg må være sterk. Og jeg må fortsette å gå videre. Fremover. Fokusere på det positive, selv om det innimellom er ekstremt vanskelig. Fokusere på barna. Og på julepynt og førjulskos. Suge til meg alle de små, gode øyeblikkene jeg kan finne. Som kaffe fra julekoppen.
På småfuglene som danser i lufta rundt fuglemateren i hagen. På den glade kvitringen deres. På regnfrie dager. På kald og frisk vinterluft. På dalende snøfiller. På gnistrende, solfylte vinterdager. På kalde kinn og fyr i peisen. Og på jula som sniker seg innpå.
En fot foran den andre. En dag om gangen. Pust med magen. Jeg skal klare dette også!
I oktober begynte telefonen å ringe. Føre var ante jeg uråd da jeg så det ukjente nummeret og unnlot å svare. Et kjapt søk viste at jeg hadde rett, her skulle det selges. Nummeret fortsatte å ringe jevnlig frem til jeg blokkerte det. På samme tid dukket det opp gratulasjonsmail fra samme aktør.
Iherdige er de i alle fall, det skal de ha. Det eneste som står igjen nå er at noen ringer på døren og står der med velkomst-pakken i hendene, gjerne blomster, fanfare og alt som hører med slike begivenheter i tillegg. Selvfølgelig vet de ikke hva som har skjedd. De går bare ut fra terminen jeg meldte inn på en graviditets-app. Så jeg kan for så vidt også takke meg selv for disse ubehagelige påminnelsene. Fullt klar over den. Men likevel. Ikke alle svangerskap ender med en levende baby. For noen av oss føles disse salgsforsøkene som en hel boks salt i såret.
Jeg skulle ønske jeg hadde hatt guts til å svare før jeg blokkerte telefonselger-nummeret.
«Gratulerer med den nye verdensborgeren, vi vil gjerne tilby en bokpakke til deg og det lille vidunderet ditt!»
«Takk, men jeg kommer nok ikke til å sitte ved gravsteinen hennes og lese for henne. Hun døde nemlig!»
Det hadde kanskje vært litt slemt og brutalt, men de hadde sannsynligvis strøket meg fra registeret sitt i etterkant..
Det er bare å innse det. Jeg har gått fra å synes at jula kanskje kommer litt tidlig, til å klø i fingrene etter å få advent og jul (tar begge deler i samme slengen) inn i huset. Jeg synes fortsatt det er for tidlig med juleprodukter i butikkene allerede i september og oktober, men nå som vi er godt inne i november kjenner jeg at det er helt greit. Har til og med prøvesmakt noen bokser med pepperkaker..
Nå om dagen går jeg i en stille krig mot meg selv. For jeg lengter etter å lage julekos i huset. Julegardiner, julelys og juletre. Og når er det egentlig innafor å få opp lys utenfor? Det er jo relativt mørkt nå i november. Passer vel bra å lyse opp litt da.
Vi har en busk rett utenfor inngangsdøra hvor lysene allerede henger på. Jeg vet ikke hvor mye lenger jeg klarer å unngå å plugge i kontakten. Så får heller naboene bare stemple meg som henne som innfører jul ørlite for tidlig.
Hadde virkelig gjort seg med en god dæsj lys her også..
I stua har jeg allerede snik-innført en bitteliten smak av jul. Ytterst anonym, men den er der. For jeg klarte bare ikke å gå forbi en hylle med svibler i blomsterbutikken uten å ta med et par hjem. Nå gleder jeg meg som et barn til den gode lukten som kommer når de blomstrer..
Og på fredag “syndet” jeg virkelig. For jeg kom over noe jeg bare måtte ta med hjem. Og når det først var hjemme, så måtte det ut av esken og testes også. Og så ble det bare værende på stua. Ikke vits å pakke vekk noe som snart skal frem igjen, si..
Dette var jo nesten som å få pappa inn i huset. Minsten hevder hardnakket at julenissen i helikopteret, det er morfar. Da må det være lov å få kose seg litt med denne julepynten, november eller ei.
Ja, faktisk må det være lov å kose seg litt punktum. La julen snike seg innpå om man ønsker det. Jeg føler meg virkelig overklar for jul og julekos. Jeg trenger det rett og slett! Jeg trenger å ha fokuset på positive ting akkurat nå, og hva er vel mer positivt ladet enn jul? For meg er juletiden den desidert koseligste tiden på året, om man ser bort fra det materialistiske gave-racet og grisevær. Men det er noe magisk over alt det andre. Å roe ned litt. Gå ute i mørket og se det lyse fra hager og vinduer. Krølle seg sammen i sofaen under et pledd, gjerne med en kopp gløgg, fyr i peisen, lukten av røkelse og med et glitrende juletre fullt av gamle minner og kjærlighet midt i stua. Kjenne litt på den barnslige forventningen og gleden som man ser i barna. Jeg tror rett og slett ikke på at man blir lei av jula selv om den kommer i hus litt tidlig. Tvert imot. Ingen dårlig samvittighet for litt tyvstarting her.
Og om et par uker, når advent banker på, da blir det for alvor jul i huset vårt!
Det dukker stadig lyse ideer opp i rotehodet mitt. Noen bedre enn andre. Den aller nyeste dukket opp rundt forrige helg en gang, noe som førte til en søndagstur til Plantasjen og innkjøp av diverse utstyr for fuglemating. For uten trær i hagen, måtte det jo først og fremst et stativ til. Så måtte man ha en passende fuglemater. Noen kilo med fòr ble også med hjem. Fotokjerring var klar for å bli ornitolog!
Stativet og maten kom selvfølgelig umiddelbart på plass i hagen. Så var det bare å vente.
Og vente.
Og vente..
Jeg som hadde sett for meg at all verdens fugler skulle komme strømmende til, satt slukøret gjennom både søndag, mandag og tirsdag. Disse dumme fuglene skjønte visst ikke at det hadde kommet en fantastisk, ny matkilde i nabolaget. Muligens mangler de både luktesans og syn. Ikke vet jeg. Til hagen vår kom de i alle fall ikke.
Men på onsdag skjedde det endelig noe! En liten kjøttmeis kom flygende og plasserte seg først i ripsbusken vår, før den hoppet videre til hekken. Jeg satt i sofaen og holdt pusten mens jeg prøvde så godt jeg kunne å sende den noen beskjeder via telepati. “Se hitover! Se på den deilige maten! Komme da pip pippen!” Men neida, den forsvant videre oppover i nabolaget, uten så mye som å snuse på godsakene i stativet vårt. Skuffelsen var til å ta og føle på. Jeg har åpenbart ikke noe godt lag med fugler.
Men plutselig var den tilbake! Litt usikker, men nå tok den sikte på fuglemateren hvor den forsynte seg med noen deilige nøtter før den fløy videre.
Så var det bare å sette sin lit til jungeltelegrafen. Og joda, den fungerte den. Etterhvert kom det flere søte, små gulbrystede kjøttmeis på besøk i hagen vår. Jeg satt musestille og holdt pusten hver eneste gang de dukket opp, livredd for å skremme dem bort. Det var så moro å sitte der og betrakte disse små, flygende skapningene fra innsiden.
Nå som de har oppdaget matfatet, kommer de stadig innom. Og “matmor” har utvidet mattilbudet betraktelig. Nå henger det diverse herligheter fra alle krokene på stativet.
Her er det bare for småfuglene å komme og forsyne seg. Spise seg mette – ha fest! Jeg skal kose meg med å se på disse nydelige skapningene hele vinteren. Og selv om kjøttmeis er søte nok, håper jeg inderlig at det etterhvert vil komme en dompap eller to innom også!
Fotokjerring – nå også ornitolog/fuglemamma (eventuelt sprø og skummel fugledame à la Hjemme alene 2)
